Uføre - samliv

[Anonym bruker]

Dere som er uføre/lever med noen som er uføre. Hvordan får dere til samlivet/det å være så tett på hverandre hele tiden? Spesielt om man bor litt trangt. Da tenker jeg på alenetid i hjemmet, fordeling av husarbeid og det tredje skiftet og anerkjennelsen av den eventuelle skjevfordelingen osv. Noen som vet om det finnes der noe god litteratur på dette? 

Anonymkode: e52b1...0ac

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (43 minutter siden):

Dere som er uføre/lever med noen som er uføre. Hvordan får dere til samlivet/det å være så tett på hverandre hele tiden? Spesielt om man bor litt trangt. Da tenker jeg på alenetid i hjemmet, fordeling av husarbeid og det tredje skiftet og anerkjennelsen av den eventuelle skjevfordelingen osv. Noen som vet om det finnes der noe god litteratur på dette? 

Anonymkode: e52b1...0ac

Det er vanskelig, det skal jeg innrømme. Særlig med hjemmekontor i tillegg. 

Min mann er ufør, men han er flink til å finne på ting, og han har et sted utenfor hjemmet hvor han er mye på dagene. 
 

Det som er vanskelig er sorgen hans over ikke å kunne jobbe. Jeg merker at han kan bli utålmodig når min jobb tar ekstra mye tid i perioder, selv om han jobbet døgnet rundt da han var i arbeid. Jeg tror det er en slags misunnelse.

Også blir han veldig fort sliten, så det meste av husarbeid faller på meg. Stort sett går jeg rett fra arbeidspulten til vaskebøtta, for å si det slik. Jeg føler ikke at jeg kan reise bort, fordi dagene hans varierer sånn og det er vanskelig for han å ta alt ansvar med hus og barn på dårlige dager.

Vi har ikke noe sexliv, så det er vel mer som et vennskap. Jeg merker at jeg savner det, men det er bare ikke noe tema for noen av oss. 
 

Det var slik det ble, på en måte, og man må bare stå i det.. Mange gode øyeblikk fortsatt, det kunne alltids vært verre. 
 

Vet ikke om noe litteratur. Kanskje den boken om ventesorg? 

Anonymkode: cf7e2...8ae

[Anonym bruker]

Vi har det fint vi❤️💙 Men det er ikke alle som klarer å være så tett hele tiden, men vi koser oss.

Anonymkode: 9bfb1...23e

[Anonym bruker]

Vi er ikke så tett på hverandre,hele tiden, tror ikke det er så stor forskjell der fra før jeg ble syk.

Jeg er ufør og mye hjemme, men han har jo jobben sin, vennene sine, trening osv som før. Det er kanskje ikke så ofte jeg er ute av huset, men han er jo like mye ute av huset som før. Jeg er ute av huset en kveld i måneden, ellers har han ikke noe alenetid i hjemmet, men tror ikke det er noe stort savn. Han er hypersosial og vil gjerne ut og treffe folk.

Vi har ikke små barn da.

Har vaskehjelp som tar det tunge husarbeidet og vasker skikkelig. Ingen av oss trenger ligge på alle fire og skrubbe noe sted liksom, det er bare overflatevasking av do, vask, støvsuging midt på gulvet o.l. som blir tatt mellom hver gang vi har besøk av vaskehjelp.

Det er jeg som har kontrollen på alle trådene, vet hvem som skal til tannlegen, hvem som trenger ny bukse og alt sånt, men det var det før jeg ble syk også. Mannen driver for seg selv og har en million tanker i hodet hele tiden og har ikke kapasitet til mer. Men han anerkjenner helt klart at jeg har styr på hjemmebane og vet godt at han ikke kunne jobbet som han gjør om jeg ikke hadde det. Så jeg føler vi begge blir verdsatt, han for at han bærer oss økonomisk og jeg for at jeg bærer oss praktisk.

Ting har jo ikke blitt som vi hadde tenkt for noen av oss, hans drømmer for fremtiden ble ødelagt da kona hans plutselig ble syk og ufør, mine drømmer for fremtiden ble knust da kroppen sviktet. 

Men vi anerkjenner hverandres sorg og tilpasser oss det livet vi har fått.

Samlivet er endret, men vi er fremdeles et ektepar. Vi har vært sammen i over 20 år og ingen av oss kunne tenke seg å bryte ut. Vi har sex bare en gang eller to i måneden, og det må tas hensyn til meg i nesten alt vi foretar oss, men vi har nå kommet oss ganske greit gjennom det synes jeg.

Anonymkode: d4e4c...b10

[Anonym bruker]

Nei, her er det som vanlig. Mannen gjør ikke stort. Tenker på husarbeid. Samme hvor mye det flyter. Jeg er ufør etter en alvorlig ulykke. Jeg har smerter 24/7. Men føler vi lever som før. . Jeg gjør det meste. Lever som jeg skulle vært frisk, bortsett fra at jeg må hvile hele dagen før barna kommer hjem fra skolen. Lager middag og er med barna. Prøver å holde julene i gang.

Jeg sitter opp en time hver kveld og ser litt på tv. Får litt tid til å koble av. 

Har sex ett par ganger i uka. For øyd med det. Jeg over kompenserer nok med alt husarbeid og alt med barna, fordi det er en stor sorg at jeg ikke klarer å jobbe. Jeg orker egentlig ikke å leve engang. Men jeg har barn. Må bare skjerpe meg. Så griner jeg en skvett og slår litt i veggen når jeg er alene hjemme. Tungt, slitsomt, frustrerende,veldig veldig ensomt, skamfull. 

Men jeg tar meg sammen. Gjør det beste ut av det. Tar en time omgangen. 

Hadde mannen vært like syk som meg, hadde han sutra og klagd. Ikke løftet en finger. Jeg klamrer meg for å klare å stå oppreist. Hviler sjeldent når barna er i hus. 

Anonymkode: 6108c...a1c