Vanskelig for datter å godta at far får kjæreste

[Tony_T]

Hei dere, helt ny her så jeg vet ikke om dette er riktig sted men gir det et forsøk. Med håp om innspill som kanskje gjør meg klokere på hvordan situasjonen best bør håndteres.

Jeg er far til en 13 år gammel jente som bor hos meg halvparten av tiden. Har et relativt godt forhold til mor og vi bosatte oss noen minutters gange fra hverandre etter brudd (12 år siden, så jenta vår har ingen minner av oss som et par). Et par år etter brudd fikk mor ny samboer som hun har fått nye barn med, men da de inngikk forhold var jenta vår så liten at det var en helt annen situasjon enn for meg.

Jeg har i disse 12 årene hele tiden datet og hatt noen kortere forhold, men noe jeg innser i etterkant kanskje har vært feil er at jeg i stor grad levde to separate liv. Jeg satset 100 % på å være den beste faren jeg kunne når min datter var hos meg mens ting som angikk meg (overtidsarbeid, dating - alt egentlig) stort sett ble lagt mens hun var hos moren.

For et halvt år siden traff jeg en jente jeg virkelig forelsket meg i og hun er forelsket i meg. Hun har ingen barn. Det er først når jeg begynte å ta og føle på dette at jeg innså jeg ønsker meg mer i livet. Noen å dele oppturer og nedturer med, kanskje en samboer på sikt. Fordi dette føles ekte og bra har jeg denne gangen valgt å være mer åpen - i den forstand at jeg har forklart at jeg har truffet en jente jeg liker og at vi tilbringer tid sammen. Jeg har ikke tenkt å rushe noe som helst, men de siste par månedene har jeg forsøkt å foreslå vi kan gjøre noe kort & casual sammen så de blir litt kjent.

Utfordringen er at det virker som om tanken på å at pappa skal få seg en kjæreste er helt absurd. Hun har reagert med sinne og til å begynne med hadde vi et par samtaler der hun uttrykket frykt for at alt ville kunne forandre seg. Det skal sies hun er en jente som er var på alle type forandringer i livet, og at hun har hatt noe lignende reaksjon hos mor mht. å få nye søsken.

Jeg ønsker i utgangspunktet å gi min datter den tiden hun trenger og det at de skal møtes er ikke noe jeg har pushet veldig på. Men jeg opplever på ingen måte noe progresjon her (blir stort sett avfeid i forsøk på å snakke sammen), og jeg er usikker på om jeg sier- eller gjør de riktige tingene. Jeg har et veldig godt forhold med min datter og jeg har alltid stilt opp på alt. Så frykten for om pappa skal bry seg mindre eller noe slikt er forståelig. Det at vår relasjon aldri vil forandre seg, og at hun for alltid vil være like viktig for meg, er derfor noe jeg har fokusert en del på i de få, korte samtalene jeg har fått til. 

Til syvende og sist opplever jeg at min datter forblir negativ til det hele og for min del forblir jeg rådvill mht. hvordan jeg kan komme noen vei. Jeg har virkelig lyst til å få ting til å fungere med hun jeg har truffet, samtidig som jeg elsker min datter over alt og jeg ønsker å gå frem så skånsomt og hensynsfullt jeg kan ovenfor henne. Så tips, innspill, egenerfaringer eller annet vil jeg sette stor pris på.