Barn som ikke vil samarbeide ved utredning BUP.

[Anonym bruker]

Noen med erfaring?

Skal forsøke å oppsummere kort. Det blir nok langt  

Jeg har siden sønnen var tre/fire år hatt en følelse av at noe ikke stemmer. Har lest myyyye og kommet frem til på egenhånd at min sønn har noe innen autismespekteret. (Vet jeg ikke er noen fagperson men det er nå slik det er)  Skal ikke ramse opp hele lista men det er mye.
Skolestart gikk ikke bra. Slet med alt. Vi ble møtt ned lite forståelse og barnet ble stemplet som vanskelig. Jeg har stanget hode med skole, helsevesen osv. Skolen har ikke villet se barnet, han er bare vanskelig og sær. Først i tredje klasse gikk de med på at det kan være noe her. Da fikk han diagnosen dysleksi. To år hadde han slitt med alt før han fikk hjelp. Mye frustrasjon og sinne i kroppen. Fortsatt masse dritt med skolen og jeg har grått mye.

Til slutt valgte vi å flytte til et sted vi kunne få han inn på en liten privatskole. Da begynte ting å skje. Skolen sa at vi vil starte med blanke ark og bare bli kjent, kartlegge og observere. 
Etter nesten ett år sier de at de ønsker utredning i BUP og nå er vi i gang. Min sønn har liten tillit til BUP og skole. Han har i fire år fått mye kjeft, korreks og dårlige tilbakemeldinger så han vil ikke samarbeide. Nye skolen har han egentlig begynt å bygge opp tillit til da han for første gang begynner å mestre skoleoppgaver.

BUP hater han å gå til, men vi blir møtt med veldig forståelse, tilrettelegging og «åpne timer» som går i hans tempo. Samtaler jeg har hatt med BUP alene er fine. Han sier at det helt klart er noe her, jeg har sagt jeg tenker Asperger og psykolog sier egentlig at det er en sterk kandidat men at utredning må fullføres. De sier også den behandlingen vi har fått hos gammel skole er svært kritikkverdig og det er veldig godt å høre at jeg har hatt rett siden barnehage da jeg begynte å mase om BUP. 
Nå står vi bare og stamper. 
Skolen går gradvis bedre. Sønnen har enorm tillit til læreren, og læreren har tatt han under sine vinger og vil han bare vel. Han får tilrettelagt undervisning tilpasset autismediagnose og ting ser bedre ut.

Så er det denne utredningen da, han vil ikke. Hater psykologen, stedet, å kanskje ha en diagnose. Han vil ikke være annerledes. Kanskje han bare ER dum (som liksom har vært det som har ligget mellom linjene fra den gamle skolen) sier han.  Det begynner å lysne da, og han får det han trenger nå. En diagnose hadde likevel vært ok, mtp videre utdannelse og tilrettelegging. Hva når barna ikke vil noe? BUP har nok meget god erfaring med dette da, og vi er i trygge hender.
Jeg er bare så urolig for fremtiden. Jeg er så lei meg for å ikke bli trodd og hørt. Jeg er så lei meg for hvilke følelser sønnen har rundt skole osv. Litt motløs her, noen med erfaringer de vil dele?

Anonymkode: a983a...8e2

[Anonym bruker]

Min datter var på samme vis,hun hatet BUP,fordi hun var livredd for å få en diagnose og dermed være anderledes.

Tilslutt fikk hun en diagnose, og på turen hjem den dagen sa hun: "Jamenn,Mamma,da ER jeg jo ikke dum,likevel,da!"

Jeg tror dette går seg til, og at barnet etterhvert forstår at dette kan være til det positive.

Anonymkode: bd6ce...a17

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (19 minutter siden):

Min datter var på samme vis,hun hatet BUP,fordi hun var livredd for å få en diagnose og dermed være anderledes.

Tilslutt fikk hun en diagnose, og på turen hjem den dagen sa hun: "Jamenn,Mamma,da ER jeg jo ikke dum,likevel,da!"

Jeg tror dette går seg til, og at barnet etterhvert forstår at dette kan være til det positive.

Anonymkode: bd6ce...a17

Huff. Det er så vondt når de tror de er dumme fordi de er annerledes. Veldig blandede følelser hos min sønn. Jeg tror også at han har mye vonde følelser stengt inne og at psykologen har begynt å pirke borti det vonde som gjør at min sønn kjenner mer på det. Jeg håpet det går seg til og at de får hull på den vonde byllen. Han er en høytfungerende gutt så han er ikke så lett å spotte. Han er svært tilpasningsdyktig med andre barn så han forstår mye av de sosiale kodene som de med Asperger kan slite med. Jeg mener han egentlig ikke forstår de, men at han er ekstremt god på å speile andre barn, da erfaringen hans er at voksne og barn liker han bedre om han spiller skuespill. 
Så godt å høre at datteren din landet så fint etter utredning og diagnose da. ❤️

Anonymkode: a983a...8e2

[Anonym bruker]

Her har sønnen min Asperger, fikk ikke diagnosen før han var 11 år. Og det var jo først etter diagnosen at vi fikk god tilrettelegging. Og spesielt da han skulle starte på ungdomsskolen. Det er en skole med over 600 elever. Nå er jo dere heldige med at han går på en liten skole. Men det kommer vel en dag han må på en større skole. Og da er det nok fint å ha en diagnose, som gjør at man lettere får tilrettelegging. Nå er sønnen min 14 år, og jeg ser at det blir bare vanskeligere for han. Tror heller ikke Corona har hjulpet. Men han sliter mye mer med å være sosial, eller være steder med en del mennesker. Han vil helst bare være hjemme nå. På skolen går han på gruppe med 4 andre elever, og alle de kjenner han siden 1. klasse. De har og 2 grupperom, så de kan dele seg blir det mye.

Anonymkode: 89efe...db2

[Anonym bruker]

Har hatt mye av det samme problemet med mitt barn. Han skal nå utredes. Usikkert om han har en diagnose, siden har hatt det mye vanskelig og opplevd omsorgssvikt (ikke fra meg). Det jeg har sagt som hjelper er at han er akkurat den samme uansett om han får en diagnose eller ikke. Der forandrer ikke han, men at han da kan få den hjelpen han trenger. Og at uansett så er det ikke noe galt med han, bare at han reagerer anderledes enn mange andre gjør.  

Masse lykke til og håper det ordner seg for dere ❤

Anonymkode: 3a30e...231

[Anonym bruker]

Kanskje jeg har et upopulært synspunkt, men det er vanskelig å dy meg når jeg så overskriften og temaet. Jeg var et av barna som ble utredet og diagnostisert. Jeg er i dag i tjueårene. (Mistenker at diagnosen ble satt på grunn av en del forutinntatte oppfatninger, ikke akkurat nøytralt grunnlag...) For et barn kan det føles som om kontakten med hjelpeapparatet handler om andres og deres behov - ikke barnets egne. 

Selve diagnosen har aldri betydd noe positivt for meg(snarere en stor belastning) - men så er jo utfordringen at det er vanskelig å få tilrettelegging og oppfølging uten noen diagnose. Så jeg vil heller ikke bastant fraråde noen utredning heller... Det virker som om jeg er et unntak, og jeg tror ikke de fleste som ønsker å diagnostisere et barn gjør det av vond vilje.

Nå er situasjonen ganske annerledes for meg enn for din sønn, virker det som. Jeg var et stille barn som gikk under radaren, kom greit overens med de fleste, og det har vært mye greiere for meg i situasjoner hvor jeg nettopp kan gå under radaren, enn dersom andre fant ut om diagnosen, ble opptatt av av den, og jeg ble gjort gjennomført annerledes.

Anonymkode: 5485f...d87

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 minutter siden):

Kanskje jeg har et upopulært synspunkt, men det er vanskelig å dy meg når jeg så overskriften og temaet. Jeg var et av barna som ble utredet og diagnostisert. Jeg er i dag i tjueårene. (Mistenker at diagnosen ble satt på grunn av en del forutinntatte oppfatninger, ikke akkurat nøytralt grunnlag...) For et barn kan det føles som om kontakten med hjelpeapparatet handler om andres og deres behov - ikke barnets egne. 

Selve diagnosen har aldri betydd noe positivt for meg(snarere en stor belastning) - men så er jo utfordringen at det er vanskelig å få tilrettelegging og oppfølging uten noen diagnose. Så jeg vil heller ikke bastant fraråde noen utredning heller... Det virker som om jeg er et unntak, og jeg tror ikke de fleste som ønsker å diagnostisere et barn gjør det av vond vilje.

Nå er situasjonen ganske annerledes for meg enn for din sønn, virker det som. Jeg var et stille barn som gikk under radaren, kom greit overens med de fleste, og det har vært mye greiere for meg i situasjoner hvor jeg nettopp kan gå under radaren, enn dersom andre fant ut om diagnosen, ble opptatt av av den, og jeg ble gjort gjennomført annerledes.

Anonymkode: 5485f...d87

Er litt nysgjerrig på hvilken diagnose du fikk og hvilken problemer at du fikk den, har gitt deg nå i voksen alder?

Anonymkode: f9654...1e0

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (Akkurat nå):

Er litt nysgjerrig på hvilken diagnose du fikk og hvilken problemer at du fikk den, har gitt deg nå i voksen alder?

Anonymkode: f9654...1e0

Autismespekteret. Kunne skrevet en hel bok om hvor mye belastning å få diagnosen (og å få den som identitet) har vært, men vil ikke spore av tråden til TS helt. Er i dag en ganske isolert voksen med smerter i både kropp og sjel, null kjærlighet til meg selv.

Tror heldigvis jeg er unntaket, de fleste som får en slik diagnose opplever den som en lettelse og til nytte. Men det er vondt å være så alene med de erfaringene jeg har hatt. Utfordringen er jo at en diagnose ofte må til for å utløse rettigheter til tilrettelegging og oppfølging i det hele tatt, f.eks på skole, så i noen situasjoner blir det å veie to mulige negative utfall mot hverandre... 

Anonymkode: 5485f...d87

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (22 minutter siden):

Kanskje jeg har et upopulært synspunkt, men det er vanskelig å dy meg når jeg så overskriften og temaet. Jeg var et av barna som ble utredet og diagnostisert. Jeg er i dag i tjueårene. (Mistenker at diagnosen ble satt på grunn av en del forutinntatte oppfatninger, ikke akkurat nøytralt grunnlag...) For et barn kan det føles som om kontakten med hjelpeapparatet handler om andres og deres behov - ikke barnets egne. 

Selve diagnosen har aldri betydd noe positivt for meg(snarere en stor belastning) - men så er jo utfordringen at det er vanskelig å få tilrettelegging og oppfølging uten noen diagnose. Så jeg vil heller ikke bastant fraråde noen utredning heller... Det virker som om jeg er et unntak, og jeg tror ikke de fleste som ønsker å diagnostisere et barn gjør det av vond vilje.

Nå er situasjonen ganske annerledes for meg enn for din sønn, virker det som. Jeg var et stille barn som gikk under radaren, kom greit overens med de fleste, og det har vært mye greiere for meg i situasjoner hvor jeg nettopp kan gå under radaren, enn dersom andre fant ut om diagnosen, ble opptatt av av den, og jeg ble gjort gjennomført annerledes.

Anonymkode: 5485f...d87

Kan være enig med deg. Trist du opplevde det slik. ❤️ Jeg MÅ ikke ha en diagnose på han. Men han lærer jo ikke noe uten tilrettelegging. Jeg tror ikke at han egentlig har dysleksi. Jeg tror bildet er svært sammensatt. Konsentrasjon, måten oppgaven forklares, for mye informasjon på en gang osv. Han er i dag på nivå med en tredjeklassing og går i femte. Leser dårlig, mister fokus. Han må hjelpes. For han er en smart gutt og scorer ganske høyt på intelligens og logisk tenkning. Egentlig trenger man ikke en diagnose, men når man ikke fungerer innenfor de rammene samfunnet mener man skal fungere så må vi ha papirer på hva han trenger hjelp til. En gang blir han jo voksen og vi håper jo han skal klare å forsørge seg selv. 

Anonymkode: a983a...8e2

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Her har sønnen min Asperger, fikk ikke diagnosen før han var 11 år. Og det var jo først etter diagnosen at vi fikk god tilrettelegging. Og spesielt da han skulle starte på ungdomsskolen. Det er en skole med over 600 elever. Nå er jo dere heldige med at han går på en liten skole. Men det kommer vel en dag han må på en større skole. Og da er det nok fint å ha en diagnose, som gjør at man lettere får tilrettelegging. Nå er sønnen min 14 år, og jeg ser at det blir bare vanskeligere for han. Tror heller ikke Corona har hjulpet. Men han sliter mye mer med å være sosial, eller være steder med en del mennesker. Han vil helst bare være hjemme nå. På skolen går han på gruppe med 4 andre elever, og alle de kjenner han siden 1. klasse. De har og 2 grupperom, så de kan dele seg blir det mye.

Anonymkode: 89efe...db2

Vi tar sikte på å la han fortsette på denne skolen ut ungdomsskolen. Det er små forhold og flere elever som sliter som går der. De er ekstremt dyktige og veldig åpne. De ville ha så lite informasjon som mulig da han begynte nettopp for å danne sitt eget bilde av vårt barn. Vi føler oss trygge og hørt. Videregående kommer en dag men det har vi ikke tatt stilling til ennå. Enn så lenge håper vi at med en diagnose på plass og god tilrettelegging vil hjelpe han på plass og ruste han for videre utdanning. En dag av gangen. 

Anonymkode: a983a...8e2

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (13 minutter siden):

Autismespekteret. Kunne skrevet en hel bok om hvor mye belastning å få diagnosen (og å få den som identitet) har vært, men vil ikke spore av tråden til TS helt. Er i dag en ganske isolert voksen med smerter i både kropp og sjel, null kjærlighet til meg selv.

Tror heldigvis jeg er unntaket, de fleste som får en slik diagnose opplever den som en lettelse og til nytte. Men det er vondt å være så alene med de erfaringene jeg har hatt. Utfordringen er jo at en diagnose ofte må til for å utløse rettigheter til tilrettelegging og oppfølging i det hele tatt, f.eks på skole, så i noen situasjoner blir det å veie to mulige negative utfall mot hverandre... 

Anonymkode: 5485f...d87

Er faktisk enig med deg. Vet mange som har fått diagnoser som barn som opplever det som utfordrende som voksen. Bare det å kunne ta førerkort på  tungtransport , gå i miltære, jobbe i forsvaret osv har vært vanskelig å få til. Nettopp pga av diagnosen. Noe de egentlig hadde fått til, men papirer som stopper de. Og så har det enten vært en lang vei dit, eller helt uaktuelt.  Så en diagnose skal kun settes om det er helt nødvendig ikke bare for å sette en diagnose. 

Mitt barn skal utredes og jeg har holdt igjen veldig lenge. Etter press fra flere hold har jeg gitt etter. Ikke passer barnet inn i noen diagnoser heller. Egentlig et veldig velfungerende barn når barnet føler seg trygg og har det fint. Problemer ja, men jeg ser helt klart hva som er grunnen.  Håpet er jo at barnet skal få hjelp uansett. Diagnose eller ei. 

Anonymkode: 3a30e...231

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Er faktisk enig med deg. Vet mange som har fått diagnoser som barn som opplever det som utfordrende som voksen. Bare det å kunne ta førerkort på  tungtransport , gå i miltære, jobbe i forsvaret osv har vært vanskelig å få til. Nettopp pga av diagnosen. Noe de egentlig hadde fått til, men papirer som stopper de. Og så har det enten vært en lang vei dit, eller helt uaktuelt.  Så en diagnose skal kun settes om det er helt nødvendig ikke bare for å sette en diagnose. 

Mitt barn skal utredes og jeg har holdt igjen veldig lenge. Etter press fra flere hold har jeg gitt etter. Ikke passer barnet inn i noen diagnoser heller. Egentlig et veldig velfungerende barn når barnet føler seg trygg og har det fint. Problemer ja, men jeg ser helt klart hva som er grunnen.  Håpet er jo at barnet skal få hjelp uansett. Diagnose eller ei. 

Anonymkode: 3a30e...231

Det hadde vært det beste. Å få hjelp uansett. Vår gamle skole hadde lite resurser og forsøkte å presse alle barn inn i samme boks. Ingen er like. Barn har ikke egen stemme. Jeg har en sterk stemme men har kjempet i mange år for å bli hørt og få hjelp. Løsningen ble altså å flytte. Det er så tragisk med vårt samfunn. Vi må rett og slett finne de rette folka for ungene våre. Det er så mye dårlige folk som jobber med barna våre. Mange bra også, men man må finne de selv. Tragisk at det er slik. 

Anonymkode: a983a...8e2

[Anonym bruker]

Vi brukte mange år med utredninger hvorav en Bup mente at foreldrene var feilen, samt at ungen var opposisjonell og lite samarbeidsvillig. Skolen ville ikke gi noe særlig med ressurser siden det ikke var en fastsatt «riktig» diagnose. Etter en flytting fikk vi en annen Bup som skjønte at dette var noe helt annet. Landet til slutt på asperger og en tilleggsdiagnose. All honnør til den nye skolen som ga 100% assistent, spes ped og tilpasset opplæring.  Den nye skolen han fikk gjorde en kjempebra jobb, men da vi nærmet oss ungdomsskolen så vi raskt at vanlig skole ikke kunne tilby gutten fet han trengte. Vi landet, etter mye om og men, på en spesialskole tilpasset barn med særlige behov og utviklingshemninger. Det var noe av det beste vi noensinne har gjort for gutten vår! Nå går han på tilrettelagt videregående i en liten klasse. Har eget opplegg, eget grupperom om det blir for mye og ikke minst en skoledag tilpasset interessene. Han er intelligent, kan mye og får endelig muligheten til å «skinne» i skolesammenheng.

Det har vært mange tunge år og det er få som virkelig vet hvor ille det har vært til tider. Da diagnosen endelig kom var det en lettelse for alle. Da hadde vi noe vi kunne forklare til andre at han hadde, voksne og barn hadde større forståelse og ikke minst tålmodighet. Det er vanskelig å forklare de rundt at ungen er krakilsk fordi glasset har rent over eller at det er for mange mennesker og for mye støy. Folk har generelt sett et bedre forhold til diagnoser som er fastsatt i stedet for en dårlig oppførsel uten diagnose.

Av ting det utløste ble det blant annet ansvarsgruppe i kommunen. Vi fikk søke om støttekontakt og ledsagerbevis. Skolene han gikk på fikk sikret heltidsassistent, enda mer spes ped timer, iop, ppt uttalelser osv. Han kan søke om opptil 5 år på videregående og få hjelp til praksis gjennom et spesielt program på skolen og nav. 
 

Dette ble litt langt, men jeg håper det kan hjelpe deg litt på vei HI.

Anonymkode: 0dd69...c43

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (8 timer siden):

Det hadde vært det beste. Å få hjelp uansett. Vår gamle skole hadde lite resurser og forsøkte å presse alle barn inn i samme boks. Ingen er like. Barn har ikke egen stemme. Jeg har en sterk stemme men har kjempet i mange år for å bli hørt og få hjelp. Løsningen ble altså å flytte. Det er så tragisk med vårt samfunn. Vi må rett og slett finne de rette folka for ungene våre. Det er så mye dårlige folk som jobber med barna våre. Mange bra også, men man må finne de selv. Tragisk at det er slik. 

Anonymkode: a983a...8e2

Kjenner igjen det med at det er så mange dårlige folk som jobber med barna våre... og alle har sine meninger og synsinger.  og gjerne lager sine egne forklaringer på at ting er som de er. Ofte langt i fra sånn det er. Mange mennesker inne i bildet og ingen snakker sammen. Selv med samarbeidsmøter. Man kjenner frustrasjonen da ja. 

Men heldigvis finnes det noen veldig gode mennesker som ser barnet og situasjonen som den er. 

Anonymkode: 3a30e...231