Flere som har barn uten venner?

[Anonym bruker]

Jeg aner ikke hva jeg kan gjøre for å hjelpe.

Datteren min har startet på ungdomsskolen, og har mindre sosialt liv enn noen gang før. 

På barneskolen hadde hun en liten gjeng som hun var sammen med på skolen, og som hun snakket med på telefon, chattet med og spilte sammen med. Det var også noen overnattinger og bursdager. 

Nå har hun én venninne som hun er sammen med på skolen. De treffes noen få ganger etter skolen. Sist var en måned siden. Ingen kontakt med de hun var sammen med på barneskolen, og ingen telefoner, chatting, spilling. 
 

Hun er helt alene, virker det som, henger med oss foreldrene og jeg vet at hun koser seg veldig i eget og vårt selskap hjemme. 

Stort sett sier hun at alt går fint, men i dag ville hun ikke på skolen og sa at «Jeg har ingen venner» og «Ingen kommer til å merke det om jeg er borte likevel»

Det verste var når jeg spurte om hun ble mobbet, og hun sa: «Jeg er ikke viktig nok»

😢😢😢

Hva gjør jeg? 
 

Anonymkode: 99251...128

[Anonym bruker]

Huff så utrolig trist. Å være usynlig er like leit som å bli mobbet. Jeg var utsatt for begge deler. 
Noen foreldre som du kan snakke med, ikke for å tvinge andre til sosialt samvær men hadde mine barn fått vite at noen slet som din datter så vet jeg de hadde viet henne mer oppmerksomhet. Passet på å si hei, gi komplimenter og tilby en plass ved bordet de sitter. Eller prate med læreren?
Driver hun med noen fritidsaktiviteter da? Aldri for sent å begynne med noe. Jeg startet i en idrett og fikk et godt nettverk der. Jeg var også veldig god i ungdommen og sto ofte på pallen. Videregående så havnet jeg på skole med mange fra egen idrett så der løste det seg for meg. I tillegg til venner fra egen krets så var jeg god i idrett, noe som gjorde at jeg fikk lett innpass i guttegjengene og dermed var jeg liksom akseptert av de «kule jentene» også. 
 

 

Anonymkode: 29a93...96c

[Anonym bruker]

Det høres ufattelig vondt ut. Utestengelse og ikke å bli sett er minst like vondt som mobbing.

Kunne du snakket med sosiallærer i det stille, og fått dem til å observere klassemiljø? Så store barn settes jo ikke i vennegrupper, men ungdomsskolen har også et ansvar for å tilrettelegge for at alle ungdommene skal ha venner. De kan legge til rette for gruppearbeid osv.

Hvordan er det med aktiviteter? Er hun med på noe? Er det aktiviteter hun kan være med på andre steder? F.eks. nær videregående skole slik at hun kan etablere vennskap i forkant på den arenaen? 

Anonymkode: 555f4...58f

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (30 minutter siden):

Huff så utrolig trist. Å være usynlig er like leit som å bli mobbet. Jeg var utsatt for begge deler. 
Noen foreldre som du kan snakke med, ikke for å tvinge andre til sosialt samvær men hadde mine barn fått vite at noen slet som din datter så vet jeg de hadde viet henne mer oppmerksomhet. Passet på å si hei, gi komplimenter og tilby en plass ved bordet de sitter. Eller prate med læreren?
Driver hun med noen fritidsaktiviteter da? Aldri for sent å begynne med noe. Jeg startet i en idrett og fikk et godt nettverk der. Jeg var også veldig god i ungdommen og sto ofte på pallen. Videregående så havnet jeg på skole med mange fra egen idrett så der løste det seg for meg. I tillegg til venner fra egen krets så var jeg god i idrett, noe som gjorde at jeg fikk lett innpass i guttegjengene og dermed var jeg liksom akseptert av de «kule jentene» også. 
 

 

Anonymkode: 29a93...96c

Takk for svar 😊

Hun har fritidsaktivitet hvor hun trives godt, og hun har venner der. Men det er stort sett når de er på aktiviteten.

Jeg opplever det som om at hun ikke vil ha kontakt, egentlig. Hun har mange opplevelser bak seg ved å bli oversett innad i gjengen. Du vet - i gen svarer når hun sier noe - når noen andre sier det samme syns alle det er rasende morsomt. Så hun trekker seg bort, og trives godt sammen med oss her hjemme som SER henne, og hvor hun blir hørt og bekreftet.. 

HI

Anonymkode: 99251...128

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (26 minutter siden):

Det høres ufattelig vondt ut. Utestengelse og ikke å bli sett er minst like vondt som mobbing.

Kunne du snakket med sosiallærer i det stille, og fått dem til å observere klassemiljø? Så store barn settes jo ikke i vennegrupper, men ungdomsskolen har også et ansvar for å tilrettelegge for at alle ungdommene skal ha venner. De kan legge til rette for gruppearbeid osv.

Hvordan er det med aktiviteter? Er hun med på noe? Er det aktiviteter hun kan være med på andre steder? F.eks. nær videregående skole slik at hun kan etablere vennskap i forkant på den arenaen? 

Anonymkode: 555f4...58f

Ja, jeg har meldt inn ønske om å snakke med sosiallærer/Helsesykepleier. 
 

Hun trives godt på aktiviteten sin, og har et miljø der. Men mye ble ødelagt under pandemien fordi det var strenge restriksjoner her vi bor med kontakt på tvers av skoler. 
 

Vi vurderer skolebytte, men vil gi det litt mer tid. Hun er jo veldig trygg på den ene venninnen, men det er utrolig sårbart. Og i og med at det er en grunnleggende usikkerhet i henne, så er jeg ikke sikker på at en ny skole vil gjøre det bedre.. 

HI

Anonymkode: 99251...128

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 minutter siden):

Takk for svar 😊

Hun har fritidsaktivitet hvor hun trives godt, og hun har venner der. Men det er stort sett når de er på aktiviteten.

Jeg opplever det som om at hun ikke vil ha kontakt, egentlig. Hun har mange opplevelser bak seg ved å bli oversett innad i gjengen. Du vet - i gen svarer når hun sier noe - når noen andre sier det samme syns alle det er rasende morsomt. Så hun trekker seg bort, og trives godt sammen med oss her hjemme som SER henne, og hvor hun blir hørt og bekreftet.. 

HI

Anonymkode: 99251...128

Mulig å oppmuntre til noe sosialt med de da? Ta litt initiativ til noe gøy? 
Når hun trekker seg unna slik og prøver ta mindre plass så vil det jo bare bli verre og verre for henne også da. Jeg forstår selvsagt reaksjonen hennes godt, det er naturlig å trekke seg unna og «stå inntil veggen» når man opplever slik. Og enda verre er det jo for en tenåring som strever med å finne seg selv og hva/hvem hun er. Det er supert at hun trives godt hjemme og er åpen med dere. Vanskelig for å tenåring å se perspektivet med ungdomsskolen er jo kun en liten brøkdel av hennes liv, klarer hun å løfte blikket så vil hun se at der fremme vil det komme endringer. Hun vil møte mennesker som verdsetter henne for den hun er. Garantert. 
Så da får dere så godt det lar seg gjøre forsøke å bære henne gjennom ungdomsskolen og bygge opp det som hele tiden blir revet ned på skolen. 
Du skal selvsagt kontakte skolen, det er lovfestet at alle skal få føle seg trygg på skolen. Din datter føler seg ikke trygg. Dette er jo de vanskeligste sakene å ta, hun blir ikke utsatt for direkte mobbing, det er ingen direkte syndebukk. Skolen plikter likevel å jobbe for å øke hennes trivsel. Ikke gi deg på det. Din datter er ditt ansvar, ta det videre. 

Anonymkode: 29a93...96c

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (18 minutter siden):

Mulig å oppmuntre til noe sosialt med de da? Ta litt initiativ til noe gøy? 
Når hun trekker seg unna slik og prøver ta mindre plass så vil det jo bare bli verre og verre for henne også da. Jeg forstår selvsagt reaksjonen hennes godt, det er naturlig å trekke seg unna og «stå inntil veggen» når man opplever slik. Og enda verre er det jo for en tenåring som strever med å finne seg selv og hva/hvem hun er. Det er supert at hun trives godt hjemme og er åpen med dere. Vanskelig for å tenåring å se perspektivet med ungdomsskolen er jo kun en liten brøkdel av hennes liv, klarer hun å løfte blikket så vil hun se at der fremme vil det komme endringer. Hun vil møte mennesker som verdsetter henne for den hun er. Garantert. 
Så da får dere så godt det lar seg gjøre forsøke å bære henne gjennom ungdomsskolen og bygge opp det som hele tiden blir revet ned på skolen. 
Du skal selvsagt kontakte skolen, det er lovfestet at alle skal få føle seg trygg på skolen. Din datter føler seg ikke trygg. Dette er jo de vanskeligste sakene å ta, hun blir ikke utsatt for direkte mobbing, det er ingen direkte syndebukk. Skolen plikter likevel å jobbe for å øke hennes trivsel. Ikke gi deg på det. Din datter er ditt ansvar, ta det videre. 

Anonymkode: 29a93...96c

❤️❤️

Takk for klokt svar!

Ja, vi har heldigvis en god og åpen dialog, og felles interesser her hjemme. Men jeg merker at dette med å stå alene er veldig skambelagt. Her må vi trå varsomt. 

Jeg skal purre på lærer og Helsesykepleier. 
 

Også kan jeg jo håpe at det er litt tidlig enda, og at hun vil finne sin plass. 
 

HI

Anonymkode: 99251...128

[Luksusdyret]

Anonym bruker skrev (8 timer siden):

Jeg aner ikke hva jeg kan gjøre for å hjelpe.

Datteren min har startet på ungdomsskolen, og har mindre sosialt liv enn noen gang før. 

På barneskolen hadde hun en liten gjeng som hun var sammen med på skolen, og som hun snakket med på telefon, chattet med og spilte sammen med. Det var også noen overnattinger og bursdager. 

Nå har hun én venninne som hun er sammen med på skolen. De treffes noen få ganger etter skolen. Sist var en måned siden. Ingen kontakt med de hun var sammen med på barneskolen, og ingen telefoner, chatting, spilling. 
 

Hun er helt alene, virker det som, henger med oss foreldrene og jeg vet at hun koser seg veldig i eget og vårt selskap hjemme. 

Stort sett sier hun at alt går fint, men i dag ville hun ikke på skolen og sa at «Jeg har ingen venner» og «Ingen kommer til å merke det om jeg er borte likevel»

Det verste var når jeg spurte om hun ble mobbet, og hun sa: «Jeg er ikke viktig nok»

😢😢😢

Hva gjør jeg? 
 

Anonymkode: 99251...128

Jeg var et slikt barn på ungdomsskolen og gjennom store deler av barndommen, eller jeg hadde faktisk ingen, ikke en gang EN venninne. Kjenner meg igjen i det at "ingen kommer til å merke hvis jeg blir borte" og "ingen liker meg", og at man blir oversett - ikke en gang ertet, som om man ikke fantes i det hele tatt. I dag ser jeg at foreldrene mine grep det på feil måte, men den gangen var det ingen tips å få noe sted. Jeg fikk bare beskjed at jeg trengte ikke de andre, og at venner ikke var nødvendig.

Det du kan gjøre for henne er å hjelpe henne med å trives med seg selv, samtidig som hun prøver å være sosial på andre arenaer enn skolen. Ut fra det hun sier, er hennes selvtillit nede på null akkurat nå, og da blir hun enda mer usynlig.

Meld henne på en eller to aktiviteter hun liker, og ikke fokuser på det med venner, men at hun driver med noe hun liker. Da vil hun flytte fokuset fra hvordan det er på skolen og oppleve noe positivt sammen med andre. Dette vil gi henne bedre selvtillit, og hun blir mer synlig. Idrett og andre aktiviteter virker samlende på ungdom, så det er stor sjanse for at hun finner gode venner der. Og får hun bedre selvtillit/ser mer lykkelig ut, vil jentene på skolen også legge merke til det. I tillegg finnes det jo masse ting på nett, der hun kan være sosial med ungdommer fra hele verden - språkkurs, gaming, koding, andre sosiale kanaler. 

Lykke til, og jeg håper det løser seg om ikke så lenge ❤️ 

[Jfjfjdkxlslgn]

Anonym bruker skrev (11 timer siden):

Jeg aner ikke hva jeg kan gjøre for å hjelpe.

Datteren min har startet på ungdomsskolen, og har mindre sosialt liv enn noen gang før. 

På barneskolen hadde hun en liten gjeng som hun var sammen med på skolen, og som hun snakket med på telefon, chattet med og spilte sammen med. Det var også noen overnattinger og bursdager. 

Nå har hun én venninne som hun er sammen med på skolen. De treffes noen få ganger etter skolen. Sist var en måned siden. Ingen kontakt med de hun var sammen med på barneskolen, og ingen telefoner, chatting, spilling. 
 

Hun er helt alene, virker det som, henger med oss foreldrene og jeg vet at hun koser seg veldig i eget og vårt selskap hjemme. 

Stort sett sier hun at alt går fint, men i dag ville hun ikke på skolen og sa at «Jeg har ingen venner» og «Ingen kommer til å merke det om jeg er borte likevel»

Det verste var når jeg spurte om hun ble mobbet, og hun sa: «Jeg er ikke viktig nok»

😢😢😢

Hva gjør jeg? 
 

Anonymkode: 99251...128

Anonym bruker skrev (11 timer siden):

Jeg aner ikke hva jeg kan gjøre for å hjelpe.

Datteren min har startet på ungdomsskolen, og har mindre sosialt liv enn noen gang før. 

På barneskolen hadde hun en liten gjeng som hun var sammen med på skolen, og som hun snakket med på telefon, chattet med og spilte sammen med. Det var også noen overnattinger og bursdager. 

Nå har hun én venninne som hun er sammen med på skolen. De treffes noen få ganger etter skolen. Sist var en måned siden. Ingen kontakt med de hun var sammen med på barneskolen, og ingen telefoner, chatting, spilling. 
 

Hun er helt alene, virker det som, henger med oss foreldrene og jeg vet at hun koser seg veldig i eget og vårt selskap hjemme. 

Stort sett sier hun at alt går fint, men i dag ville hun ikke på skolen og sa at «Jeg har ingen venner» og «Ingen kommer til å merke det om jeg er borte likevel»

Det verste var når jeg spurte om hun ble mobbet, og hun sa: «Jeg er ikke viktig nok»

😢😢😢

Hva gjør jeg? 
 

Anonymkode: 99251...128

 

Anonym bruker skrev (11 timer siden):

Jeg aner ikke hva jeg kan gjøre for å hjelpe.

Datteren min har startet på ungdomsskolen, og har mindre sosialt liv enn noen gang før. 

På barneskolen hadde hun en liten gjeng som hun var sammen med på skolen, og som hun snakket med på telefon, chattet med og spilte sammen med. Det var også noen overnattinger og bursdager. 

Nå har hun én venninne som hun er sammen med på skolen. De treffes noen få ganger etter skolen. Sist var en måned siden. Ingen kontakt med de hun var sammen med på barneskolen, og ingen telefoner, chatting, spilling. 
 

Hun er helt alene, virker det som, henger med oss foreldrene og jeg vet at hun koser seg veldig i eget og vårt selskap hjemme. 

Stort sett sier hun at alt går fint, men i dag ville hun ikke på skolen og sa at «Jeg har ingen venner» og «Ingen kommer til å merke det om jeg er borte likevel»

Det verste var når jeg spurte om hun ble mobbet, og hun sa: «Jeg er ikke viktig nok»

😢😢😢

Hva gjør jeg? 
 

Anonymkode: 99251...128

Hvilke interesser har hun? Om hun liker tegning, dyr, anime ++, så kan du sende meg en privat melding. Jeg har en jente på 12 år som er veldig opptatt av dette, men ingen her i nærmiljøet deler samme interesse. De kunne isåfall ha kommet i kontakt med hverandre, kanskje det blir ett vennskap ut av det? Det styrker iallefall litt på den sosiale biten!

[Anonym bruker]

Støtter dette med å finne en idrett hun kan like. Her i byen er feks fotballag organisert etter hvilket område man bor i. Kanskje dere skal melde henne på et lag utenfor deres krets, og etterhvert vurdere skolebytte?

Anonymkode: 958e1...22c

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (Akkurat nå):

Støtter dette med å finne en idrett hun kan like. Her i byen er feks fotballag organisert etter hvilket område man bor i. Kanskje dere skal melde henne på et lag utenfor deres krets, og etterhvert vurdere skolebytte?

Anonymkode: 958e1...22c

Kan også nevne at jeg hadde nesten hele min sosiale arena i stallen da jeg var så gammel. Der møtte jeg jenter fra hele byen, i alle aldersgrupper, og vi var jo sammen nesten hver dag i uka. Fikk mye sosial stimuli der 😊

Anonymkode: 958e1...22c