ødeleggende relasjon til foreldre

[Anonym bruker]

Dagens lille utblåsning og frustrasjon. 

Jeg er snart 40 år og irriterer meg grønn over at jeg lar spesielt faren min har så hold over meg. 

Skal prøve å si det på en forståelig måte. 

I hele oppveksten har ikke mine foreldre stilt opp noe mer enn det de absolutt må. Jeg var stort sett hos mine besteforeldre hver dag. Det var viktigere for de å bry seg om seg selv. Ulike ting som å si jeg er glad i deg, trøst, skryt - fikk jeg og min søster stort sett aldri. Hvis vi kom hjem med toppkarakter var ikke det heller godt nok. Hvis vi vant en kamp med utrolig mange mål så var alltid spørsmålet hva kan du gjøre bedre til neste gang. Det har vært mye slike ting. Foreldrene mine skilte seg da jeg var 12 år og etter det så er det ingen som har kjempet for meg eller søstra mi. 

Nå har jeg en sønn som jeg har 100% alene og vi har det egentlig veldig fint. Våre dager går greit rundt, jeg jobber mye, men vi gjør også mye sammen. Det har vært utrolig drittvær denne helga og guttungen har ganske forkjøla og da har vi hatt innetid. Han har sett på netflix, spilt litt minecraft, vi har bakt litt osv. En veldig avslappende helg. Sønnen min sitter i tvstua og jeg gjør litt andre ting. Han er 10 år så det er ikke sånn at vi trenger å sitte oppå hverandre. 

Idag hadde jeg igjen en krangel med min far - tror det mulig for at han er litt ensom. Men siden jeg lot sønnen min spille og kose seg en helg og snakke med litt venner på nett er jeg en dårlig mor. "Gutten burde være ute mer og han burde få spillestopp, han burde være på alle familietilstelninger, han burde sitte rundt bordet og prate med alle voksne om ting han ikke bryr seg om". 

Det er sånn konstant nedrakking på meg og det forsetter til og med etter jeg har blitt voksen. 

Sier jeg noe til faren min så vil han ikke skjønne det og bare går rett i forsvarsmodus. Det er så utrolig tungt. Vi har ikke en stor familie og familien er ganske så sammensveiset, men dette gjør at jeg mister lysten. JEg stiller alltid opp for alle sammen, men føler meg så alene og det eneste som er bra er at jeg gjør ting for familien min, men alt jeg får tilbake er kritikk. Jeg er så lei kritikk og at ingen tror jeg er god nok. 

Jeg har en veldig god jobb, jeg har en god utdannelse er snill med de rundt meg. 

Kunne ønske jeg kunne kutte ut faren min og til dels moren min, men det er så vanskelig. Skjønner at mye av reaksjonsmønsteret mitt nå som jeg er 40 kommer av hvordan jeg måtte være da jeg var ung. Altså overlevelsesmekanismer og nå er jeg voksen og må bare ta meg sammen. Det er så vanskelig. Det er nsten sånn at jeg heller har lyst til å flytte fra denne byen og være et helt annet sted. 

Føler meg som en patetisk 40 åring som oppfører seg som et barn. 

Anonymkode: 646bd...53a

[Anonym bruker]

Er pappaen din utenlandsk? Der høres ut som hans tanker om oppdragelse og forholdet mellom barn og voksne i storfamilien er litt annerledes enn hva en moderne nordmann mener, også kommer du i skvis?

Du må bare akseptere at det er sånn. Du trenger ikke fortelle han så mye detaljer, så slipper du også få pepper.

I steden for å fortelle pappa om helgen deres kunne du bare sagt "Jacob er forkjølet så vi har hatt en litt kjedelig innehelg, korona osv vet du, må jo ta litt hensyn fremdeles. Har du gjort noe spennende i helgen kanskje?"

Du må rett og slett øve deg på å sette grenser for hvor mye du skal fortelle. Det går fint an å småprate uten å fortelle noe som helst. Ikke gi han ting å kritisere deg for...

Anonymkode: 32f2d...80e

[Anonym bruker]

Du må sette grenser. Må han vite alt? Du vet hvordan han kan reagere. At han er urimelig og bruker informasjon mot deg. At ingenting noengang vil være godt nok. Det handler om HAN ikke deg. Slutt å gi han skyts. Tenk gjennom hvordan forholdet kan være slik at du kan hente av dine foreldre/guttens besteforeldrene, uten at det blir negativt. Grenser grenser og mer grenser vil være det viktigste her. 

Hvordan kan du avslutte en samtale før han får såret deg mer? Eks...pappa begynner å si noe om hva dere burde...du: takk pappa men vi koser oss i helgen vi. Det håper jeg dere også gjør. Jeg må nesten gå nå. Hade bra

Anonymkode: 6406f...c92

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 minutter siden):

Er pappaen din utenlandsk? Der høres ut som hans tanker om oppdragelse og forholdet mellom barn og voksne i storfamilien er litt annerledes enn hva en moderne nordmann mener, også kommer du i skvis?

Du må bare akseptere at det er sånn. Du trenger ikke fortelle han så mye detaljer, så slipper du også få pepper.

I steden for å fortelle pappa om helgen deres kunne du bare sagt "Jacob er forkjølet så vi har hatt en litt kjedelig innehelg, korona osv vet du, må jo ta litt hensyn fremdeles. Har du gjort noe spennende i helgen kanskje?"

Du må rett og slett øve deg på å sette grenser for hvor mye du skal fortelle. Det går fint an å småprate uten å fortelle noe som helst. Ikke gi han ting å kritisere deg for...

Anonymkode: 32f2d...80e

Vi er så norske som det går an omtrent. 
Denne gangen så skulle jeg spørre han noe annet, men endte opp krangel og kritisering av meg. Uansett hva jeg sier og uansett hvor lite jeg sier så blir jeg kritisert. Det går ikke an å si noe for alt er alltid min feil

Anonymkode: 646bd...53a

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 minutter siden):

Vi er så norske som det går an omtrent. 
Denne gangen så skulle jeg spørre han noe annet, men endte opp krangel og kritisering av meg. Uansett hva jeg sier og uansett hvor lite jeg sier så blir jeg kritisert. Det går ikke an å si noe for alt er alltid min feil

Anonymkode: 646bd...53a

Da hadde jeg sluttet å ringe, sluttet å spørre om noe osv 

Inviter han i bursdag og aldri ellers, la det være opp til han hvor mye kontakt dere skal ha

Avbryt han når han kritiserer, ikke gå inn i en krangel. Bare avslutt samtalen.

"Pappa, jeg er voksen, denne kritikken gidder jeg faktisk ikke høre på. Du får ringe når du er i bedre humør"

Anonymkode: 32f2d...80e

[Anonym bruker]

Jeg hadde gitt klar tale. "Sånn snakk finner jeg meg ikke i, jeg er voksen og kan ta egne valg. At du var totalt fraværende da vi var små og mest sannsynlig sitter med svart samvittighet i dag, skal ikke gå utover meg. Ta deg sammen, begynn å behandle meg som folk eller mist kontakten med både barnebarn og meg. Og ikke forvent at jeg er den som iler til når du er gammel og hjelpeløs, hvis det er på denne måten du har tenkt å behandle meg". 

Jeg hadde et lite oppgjør med mamma da sønnen ble født. Hun mente noe om alt, skulle ha en stemme med i min måte å være mamma på. Til slutt sa jeg (i en ganske frustrert): "Er det du eller jeg som har trykt ut den ungen her? Du har hatt dine 3 små, og du har gjort en fantastisk jobb og vi har blitt gode voksne alle sammen. Denne er min". Etter det roet hun seg. 

Er ikke sikkert det er naturlig for deg å ta det opp på den måten med pappaen din, men jeg hadde ikke giddet sånn usmakelig oppførsel. 

Anonymkode: 3111f...a9a

[Anonym bruker]

Støtter de andre her. Du må faktisk si tydelig i fra.

Du sier at du har det bra med livet ditt ellers, det virker som om du og gutten din har det fint sammen. Da må du spør deg selv, hva er viktigst i livet ditt? Jeg regner med at svaret ditt er gutten din. Vær et forbilde for han, ta et oppgjør med fortida di.

Ring faren din og forklar han at du er lei av å bli behandlet på den måten han behandler deg. Ta gjerne med noen helt konkrete eksempler på hva du mener. Si at du ønsker å ha han i livet ditt, men kun om han forandret adferd. Da ligger balle hos din far. Om han blir sint og går i forsvar, er det faktisk bedre å kutte han ut, i det minste ga minimal kontakt. Dersom han greier å forandre adferd, er det jo ingenting som er bedre enn det. Du må forberede deg på det verste, men håpe på det beste❤️.

Lykke til!

Anonymkode: 51b2b...868

[Anonym bruker]

Jeg og pappa hadde mange diskusjoner da jeg var blitt voksen. Og tilslutt så måtte jeg lære meg å si; greit, men da er vi enige om å være uenig .

Anonymkode: 9007f...a0d

[Anonym bruker]

Det jeg ikke skjønner er hvorfor du forteller far din hva sønnen din har gjort i helgen når du vet reaksjonen hans? La vær å fortell.

Anonymkode: 59cb1...aff

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (11 minutter siden):

Det jeg ikke skjønner er hvorfor du forteller far din hva sønnen din har gjort i helgen når du vet reaksjonen hans? La vær å fortell.

Anonymkode: 59cb1...aff

Takk dere over her! Det er nok det jeg må klare. Sette grenser. Det er noe jeg virkelig må jobbe med for sliter med det både i privatliv men også yrkesliv. 
 

til deg jeg siterer- det var ikke akkurat som samtalen gikk. Den begynte med noe helt annet - så spør pappa var guttungen gjør og jeg sier han er hjemme. Sa faktisk ikke hva han gjorde eller noe, bare at han var hjemme og koste seg.  Tenkte det var slutten på det, men da kom en lang anklagelse av meg. Og jeg vil ha en dårlig sønn og han vil bli empatiløs og ikke være en del av denne verden. 

Anonymkode: 646bd...53a

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 19.9.2021 den 16.22):

Takk dere over her! Det er nok det jeg må klare. Sette grenser. Det er noe jeg virkelig må jobbe med for sliter med det både i privatliv men også yrkesliv. 
 

til deg jeg siterer- det var ikke akkurat som samtalen gikk. Den begynte med noe helt annet - så spør pappa var guttungen gjør og jeg sier han er hjemme. Sa faktisk ikke hva han gjorde eller noe, bare at han var hjemme og koste seg.  Tenkte det var slutten på det, men da kom en lang anklagelse av meg. Og jeg vil ha en dårlig sønn og han vil bli empatiløs og ikke være en del av denne verden. 

Anonymkode: 646bd...53a

Rart at du klarte å høre på det der uten å begynne å le! Jeg hadde nok sagt «det er DU som er empatiløs, din gamle egoist» og lagt på røret. 

Anonymkode: 3960e...2c3