Jeg er den alle kommer til og snakker med

[Anonym bruker]

Det er forsåvidt greit for jeg har mye empati, flink til å lytte og gir gode råd og støtte.

Men, jeg har det skikkelig dårlig og sånn har det vært i en lang periode, over et år. Jeg er i en vanskelig situasjon og folk vet om det.

Så jeg har prøvd å fortelle noen om hvordan jeg føler det. Jeg får bare tilbake "mmm" og "uff, jeg skjønner at det er vanskelig" eller den verste "det går nok over". 

Jeg føler meg så veldig veldig alene med problemene mine, og aner snart ikke hvor jeg skal vende meg. Har lyst til å skrike ut til hele verden at jeg lider, eller legge meg inn på psykiatrisk for at de få menneskene jeg har rundt meg skal reagere og SE at jeg ikke har det bra.

Jeg får alltid høre at jeg er så positiv og flink til å se ting fra flere sider, jeg tror rett og slett at folk tror jeg er så sterk og stabil og takler alt mulig. Men det er ikke sant. Jeg har det så fryktelig vondt men går rundt og holder maska. Jeg føler meg falsk og dum men det hjelper jo ikke å snakke om det heller. 

Man hører så mye om at man skal snakke om ting, fortelle andre, slik at man kan få hjelp. Men de gangene jeg har søkt hjelp, så har jeg ikke fått hjelp. Jeg satt til og med på legekontoret en gang og gråt og sa jeg ikke orket mer, at jeg trengte en sykemelding/hjelp. Men fikk det ikke. Fikk ny time uka etter slik at vi kunne snakke mer, for legen mente at det ikke kunne være så ille, at det kanskje lå noe skjult som jeg ikke fortalte. Jeg ønsket bare litt hjelp til å komme meg gjennom uka den gangen. Litt fri, for å puste ut når alt toppet seg. Jeg følte meg så nedverdiget, jeg husker han sa til meg at det var det minste jeg kunne gjøre, siden han tok meg inn på en slik hastetime og skjønte ikke hvorfor jeg ikke ville gjøre som han sa. Følte meg så liten, husker jeg - dette var lenge siden.

Jeg har ansvaret for tre barn alene og må være sterk for dem, men nå går det på helsen løs.

Det jeg gjør nå er at jeg skyver alt og alle bort, sier jeg ikke har det bra og at jeg ikke orker å se dem akkurat nå. Ingen tar kontakt for å høre om hva som er i veien.

Jeg har kjørt meg fast i livet. Folk må jo skjønne det når de vet hva som har skjedd i livet mitt. De som vet. Jeg tror det er evigheter siden noen spurte hvorfor jeg har det. 

Tenk deg at du har en spiseforstyrrelse, og du snakker om det, og så sier folk til deg at " kanskje du skal spise litt mer". Selv om du blir fulgt opp av lege og annet, så føler du deg absolutt ikke hørt eller sett eller forstått når andre sier sånn. Man vet jo at de mener godt, og jeg venter ikke at de skal komme med en løsning på mine problemer. Men å ta seg tid til å lytte, på meg snakke, gi meg rom til det, det er så veldig viktig og veldig menneskelig. Når det faller bort, hva er igjen da?

Det er som å være kreftsyk og så klager folk over at de er forkjøla. Da gidder man ikke mer liksom.

Anonymkode: 59b56...b64

[Anonym bruker]

Jeg har vært der selv, HI, og er tildels der fremdeles. Forskjellen er at jeg har fått det veldig mye bedre med meg selv. Og så har jeg blitt bedre til å sette en del grenser for meg selv mtp. hvem og hvor mange jeg orker å - og vil - stille opp for, siden det så ofte går én vei.

En ting er å ha det så vanskelig. Men det føles ofte enda verre når man ikke blir sett i det man står i selv. Og enda verre når man vet at man har stilt opp for andre i lignende situasjoner.

Jeg måtte til slutt bare innse at jeg ikke hadde annet å gjøre enn å akseptere at de rundt meg ikke evnet eller ville stille opp på noen måte for meg, for jeg brukte veldig mye energi for meg selv på sårede følelser pga. at jeg følte meg så lite viktig for andre. Jeg var ikke den som hadde behov for å prate og gruble på alt det vonde med andre, men like gjerne bare gjøre noe hyggelig sammen, for å få tankene på noe helt annet. Men da jeg aksepterte at slik var det bare, så greide jeg å slippe det som begynte å nærme seg bitterhet i den såretheten. Og så begynte jeg å sette litt sunnere grenser for meg hvis samme personer kom til meg for å klage på noe. Men det tar gjerne tid å komme dit.

Jeg har også møtt min del av avvisninger når jeg har tryglet helsevesenet om hjelp. Det er nesten enda tøffere. Min redning ble nok å greie å hoste opp en del sinne, og slik få energi på den måten til å ikke gi opp. Ikke f... om jeg skulle gi opp selv om det finnes udugelige folk i sine jobber, da får jeg bare stå på videre og skaffe meg hjelp på annen måte.

Hvis du har samme legen nå som du hadde fra den episoden du beskriver, så ville jeg ha byttet lege. Sjekk ulike leger i området der du bor, og forhør deg gjerne litt om hvilket rykte ulike leger har. Om du finner en som virker lovende og denne ikke har ledig time, sett deg på venteliste. Selv om det er en god stund å vente, så er det verdt det for å få en lege som ser deg og dine utfordringer og behov.

Har du akutt behov for å snakke med noen, kontakt kommunens psykiatriske sykepleier, det skal være et lavterskeltilbud hvor du forholdsvis raskt kan få noen å snakke med.

Selv om du ev. har samme lege fremdeles, så ville jeg tatt en tur tilbake, tatt en legetime uansett (ev. en time til en privat, om slik finnes der du bor og du har mulighet til det). Ville forberedt meg godt på forhånd og sagt at NÅ må du ha hjelp, for nå greier du ikke mer, og du må holde deg oppe for barnas skyld. Så ville jeg sagt at du ønsker å jobbe, men at du nå er så sliten og har det så tøft at det ikke fungerer lenger. Og så ville jeg spurt om hvilke tilbud som finnes i kommunen for at du raskere skal kunne bygge deg opp og komme deg ut i jobb igjen. Da viser du at du har tenkt gjennom ting og at du også ser en vei ut av dette, selv om du igjen presiserer at du trenger hjelp NÅ.

Selv fikk jeg en type livsmestringskurs som hjalp meg godt. Ikke noen rask løsning det heller, for endringer tar tid. Det løste ikke noen av de store utfordringene jeg hadde i livet, men det gjorde at jeg etterhvert greide å bruke teknikker for å møte utfordringene på en bedre måte, takle utfordringene følelsesmessig bedre. Da roet etterhvert noe av stresset seg, og det igjen gjorde at jeg fikk det litt bedre, selv om livssituasjonen min forsåvidt var den samme og like fortvilt. Men teknikkene jeg lærte gjorde at det ble lettere å se et håp om et bedre liv igjen, finne små gleder i ellers mørke hverdager med lite positivt.

Så søk hjelp igjen, HI. Og forhør deg hvilke tilbud som finnes der du bor. De fleste steder har f.eks. Friskvernsentral eller Aktiv på Dagtid eller lignende hvor du kanskje kan følge noen tilbud. Det som kan være positivt der, i tillegg til tilbudene i seg selv, det er at der er det andre som har sitt å slite med. Noen får gode venner der, for andre er det bare godt å se at det er mange andre som tydeligvis også sliter, at man ikke er alene om det. Det gir en form for fellesskapsfølelse.

Dette ble kanskje litt rotete, men søk hjelp igjen, HI. Ikke la et dårlig legemøte få hindre deg fra å søke hjelp. Du kan til og med skrive ut det du har skrevet over her og vise til legen din, om du synes det er vanskelig å snakke tydelig nok om hvordan du har det.

Og du - selv om du nok ikke føler det slik nå, så har du tydeligvis mye styrke i deg. Den vil hjelpe deg videre nå også, til å insistere på at du trenger hjelp, finne hjelp, gjøre det som må gjøres og så stå i ting til de igjen blir bedre.

Sender deg en varm klem

Anonymkode: 38c43...c63

[Anonym bruker]

Tusen takk for at du delte tanker. Det er mye til denne historien som jeg ikke har delt. Jeg følter det håpløst, rett og slett.

Jeg tar til meg rådet om å la folk være slik de er og så heller sette noen sunne grenser for meg selv. Men vennekretsen er nå så liten den kan få blitt, det føles ensomt selv om jeg egentlig stortrives i eget selskap - det er vel muligens noe av problemet.

Jeg har mistet det lille jeg hadde av nettverk, gått på smell på smell men de har vært små, men mange, noe som har gjort at jeg har klart å reise meg hver gang. Kjempet videre. 

Men nå har det sagt stopp. 

Jeg var selvstendig næringsdrivende, knakk under Covid-19, men kjemper for å overleve. Dermed har jeg ikke noe rett på noe særlig støtte eller hjelp.

Jeg har mye styrke, men det er helt klart at den har fått en knekk. Og det å stå helt alene i det, det er vanskelig. Og verre blir det når ingen lytter. Har kommet så langt at jeg vurderer en av de støttetelefonene men føler det ofte er for unge mennesker. I min alder burde man ha noe på stell - jeg har ikke det. 

Anonymkode: 59b56...b64

[Anonym bruker]

Jeg var også den som lempet alle sine sorger til. Jeg forsto og trøstet. Så ble jeg rammet ganske hardt av sykdom. Da forsvant alle vennene mine. Ingen spurte hvordan jeg hadde det. Nå har jeg forsont meg med det. Så lærdommen er at det du gir ikke altid er noe du får tilbake. I dag er jeg en annen person. Litt som andre, "bryr meg ikke". 

Anonymkode: 687fe...5e1

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (23 minutter siden):

Tusen takk for at du delte tanker. Det er mye til denne historien som jeg ikke har delt. Jeg følter det håpløst, rett og slett.

Jeg tar til meg rådet om å la folk være slik de er og så heller sette noen sunne grenser for meg selv. Men vennekretsen er nå så liten den kan få blitt, det føles ensomt selv om jeg egentlig stortrives i eget selskap - det er vel muligens noe av problemet.

Jeg har mistet det lille jeg hadde av nettverk, gått på smell på smell men de har vært små, men mange, noe som har gjort at jeg har klart å reise meg hver gang. Kjempet videre. 

Men nå har det sagt stopp. 

Jeg var selvstendig næringsdrivende, knakk under Covid-19, men kjemper for å overleve. Dermed har jeg ikke noe rett på noe særlig støtte eller hjelp.

Jeg har mye styrke, men det er helt klart at den har fått en knekk. Og det å stå helt alene i det, det er vanskelig. Og verre blir det når ingen lytter. Har kommet så langt at jeg vurderer en av de støttetelefonene men føler det ofte er for unge mennesker. I min alder burde man ha noe på stell - jeg har ikke det. 

Anonymkode: 59b56...b64

Vi har nok ikke så helt ulik historie, tror jeg. Kjenner igjen mye av det du skriver, også følelsene rundt det.

Det jeg tror du trenger nå er først og fremst en lege som ser hvor nedkjørt du er, for da vil du også kunne ha rettigheter, hvis du er for syk til å jobbe nå. Det kan være viktig for deg å få klarhet i dette, for går du for lenge og kjemper med mindre og mindre inntekt som selvstendig næringsdrivende så vil ev. utbetalinger også bli utregnet av lite. Så få dette sjekket raskt. Spesielt viktig om du skulle falle utenfor arbeidslivet over lengre tid.

Tror det er summen av alle påkjenningene, og hva dette gjør med en person, som er vanskelig for andre å se. Jeg har tenkt mange ganger at jeg tror mange andre rett og slett ikke har forutsetninger til å fullt ut forstå hvor tøft det er, at selv om man karrer seg opp igjen gang etter gang, så blir man utrolig sliten av det, stresset setter spor, og man blir etterhvert mer sårbar, både fysisk og psykisk hvis man fortsetter å få stor motgang.

Støttetelefonene er nok for alle aldre, så ikke kvi deg for det, om du føler for å ringe en slik.

Sett deg opp en liten liste over ting du skal gjøre på mandag, for du må først av alt skaffe deg hjelp.

- Ring legen og be om akuttime.

- Sett deg på venteliste til ny lege, om nødvendig. (men ta time hos den du har, eller en privat lege, inntil videre)

- Ring kommunen og få snakket med psykiatrisk sykepleier og få satt opp time der.

Det du har av nettverk, kanskje du kan være tydelig med dem, om at du nå trenger litt hjelp, og høre om de kan ha barna dine en dag eller en helg?

Anonymkode: 38c43...c63