Er man sin egens lykke smed?

[Anonym bruker]

Jeg synes det begynte å komme en litt spennende diskusjon i innlegget om misunnelse over rikdom hos andre, men vil ikke ødelegge den tråden mer ved å avspore. 

Spørsmålet er om man i stor grad selv kan påvirke ting som f.eks. inntekt, og som en utvidelse av dette da har grunn til å være stolt dersom man oppnår en "klassevandring" oppover? I det andre innlegget var det så vidt jeg kunne se enighet rundt at helse og intelligens/evner kan sette begrensninger, men uenighet rundt miljø, oppvekst, omgangskrets osv. som mulige begrensninger. 

Jeg er en av de som mener at alle med vilje til det, normale evner og grei helse (både fysisk og mental) kan påvirke sin egen økonomiske situasjon hvis det er et ønske. Mange, de fleste(?), er jo som regel noenlunde fornøyd med ting som de er, men skulle man virkelig ønske en endring så burde det være mulig. Jeg tror at majoriteten av folk kan, kanskje med litt hjelp, bidra til å bedre sin egen situasjon hvis de virkelig ønsker det, men har inntrykk av at for en god del stopper det mer på manglende vilje og stå på-iver enn evner. Jeg understreker, dette gjelder selvsagt ikke uføre. Jeg er også godt klar over at i perioder er det mer vanskelig, eller umulig, enn i andre perioder på grunn av ting utenfor ens egen kontroll. 

Hva tenker dere?

 

Anonymkode: 79840...d2d

[Anonym bruker]

Jeg tenker at du har helt rett.

Men, man skal ikke undervurdere sosial arv. For et barn som vokser opp i et fattig hjem, med foreldre uten ambisjoner og utdanning, så er det slett ikke denne viljen kommer. Den viljen kommer ikke alltid av seg selv...

Vi er fire barn som har vokst opp i et ganske ustabilt hjem, lite penger og lite oppfølging. To har høyere utdanning og god lønn, en har ikke noe særlig utdanning men likevel grei lønn fordi hun har jobbet seg oppover i firmaet, den fjerde er ufør psykiske grunner.

Jeg vet litt om å ikke bli pushet hjemmefra når det kommer til skole og utdanning, og da er det veldig personlighetsavhengig om den viljen som kreves kommer innenfra deg selv. Man blir veldig påvirket av miljøet man vokser opp i...

Anonymkode: c600d...75f

[Anonym bruker]

Det meste skyldes flaks, både med hvor du blir født, av hvem og med hvilke egendkaper. 

En blind jente, med iq på 80, født i Afganistan, av en kvinne uten jobb og familie, etter en voldtekt, har ikke i nærheten av samme mulighet for lykke som en helt gjennomsnitts nordmann. Å påstå at hun er sin egen lykkes smed blir så absurd at det ikke er frekt en gang.

Stort sett føler alle som har lykes godt i livet at det er deres egen fortjeneste, mens de som lever vanskelige liv føler de ikke har hatt andre muligheter.

Anonymkode: f6c30...311

[Iiiiik]

Jeg har ikke lest den andre tråden, men er uenig i det du skriver her. Det er som når folk med god samgstemme hevder at alle kan lære seg å synge, eller folk med 5 i matte mener at alle kan klare det samme bare de jobber nok.

Jeg tror at alles liv er avhengig av hva man legger inn av innsats for å gjøre det beste ut av forutsetningene. Forutsetningene er imidlertid ikke jevnt fordelt. Intelligens, støtte hjemme, personlighet, lærerressurser, venners interesser, sosial kompetanse, kommunikasjonsferdigheteter, suksess på andre områder enn skole, fysisk og psykisk helse - alt spiller inn på hva det er mulig å få til. Én ting er hvilken støtte man får hjemmefra når det gjelder skole og utdanning, noe annet er hva foreldrene evner hvis barnet møter motgang, hvis det ikke har venner, hvis det blir sykt, hvis det kommer i konflikt med andre, hvis det ikke tør det andre barn tør, hvis det bryter regler osv. Å gjøre det bra vil altså avhenge både av barnets individuelle forutsetninger, foreldrenes forutsetninger, egenskaper ved skolen, og hvilke venner man får. Store pluss på et område kan kompensere for minus på andre områder.

Du kan finne enkelthistorier om folk som har klart seg på tross av en dårlig start i livet, men på gruppenivå er det jo ikke sånn. Jeg synes det er å ikke ta andre på alvor hvis man sier at alt er opp til dem selv. På et vis er det sant, men det er også en forenkling av livet, og man risikerer å si til folk at det er deres egen skyld hvis de faller ut av A4-livet.

[Anonym bruker]

Er ikke alltid man har samme mulighet til å gjøre noe med sin egen inntekt.

Ingen jobber der man bor, ja man kan alltid flytte, men hva med partneren sin jobb og nærhet til venner og familie.

Tenker at det det uttrykket der egentlig betyr at man som hun HI i det andre innlegget bør slutte å bruke energi på å irritere seg over andre som har god råd, og heller flytte fokuset over på det som er positivt i sitt liv.
Rett og slett fokusere på det som er bra og ikke bare henge seg opp i det som er dårlig

Anonymkode: 18f8d...417

[Syngensang]

Eg tenkjer at dei som seier slikt enten ikkje har prøvd å vere dårleg stilt frå starten mtp foreldre og alt anna som påverkar slikt, eller så er det den eine vesle delen som faktisk har karra seg opp, klarar eg det klarar alle det. Dei som høyrer til gruppe ein kan ta seg ein bolle. Dei som høyrer til i gruppe ein kan klappe seg sjølv på skuldra og vere stolt over at dei klarte det. Det er faktisk ikkje alle forunt. Og døm ikkje dei som ikkje klarer det. (og det er det ein gjer ved å hevde at alle som ikkje er uføre kan kome seg opp og fram her i verda) 

[Anonym bruker]

For å svare enkelt; ja! 

Anonymkode: f59a0...954

[Anonym bruker]

Jeg tror at "en er sin egen lykkes smed" er et uttrykk som bringer mye vondt med seg og bittelitt godt. Det gode er at selv om man har dårlige forutsetninger, kan man klare seg bra. Man kan selv jobbe seg opp selv om arv og miljø ikke er på ens side og dette kan være en motivasjon. 

Noe av negative er det egoistiske/usosiale fokuset dette har. Det er du selv som skal komme deg opp og frem og ettersom det er ditt ansvar så er andres ansvar å være sin egen lykkes smed. Det er hver mann for seg selv. Det å hjelpe frem andre for et mer homogent samfunn slik vi har i Norge er med vårt system for skatter, avgifter og stønader er f.eks. mye fjerne i land som USA der dette uttrykket står mye sterkere. Klarer du deg ikke - ja, så er det din egen feil. 

Dette skaper også en stadig higen etter å få det bedre. Man risikerer å hele tiden måle og veie lykke og sammenligne seg med andre. Om naboen klarer et så stort hus og en så stor bil så må naboen være flinkere, bedre og lykkeligere. Man er aldri fornøyd med det man har for det blir vanskelig å si at noe er godt nok. Psykisk har dette utsagnet trukket mange ned, også mange som sett utenfra har klart det godt. 

Når det gjelder lykke har man faktisk funnet at man blir lykkeligere av å gjøre andre glad, mer enn å gjøre noe bra for seg selv. Så det at man sammen jobber for at samfunnet skal få det bra vil løfte alle og løfte de fleste bedre enn det at alle kjemper for seg selv. 

Anonymkode: 659e1...ffe

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Jeg tenker at du har helt rett.

Men, man skal ikke undervurdere sosial arv. For et barn som vokser opp i et fattig hjem, med foreldre uten ambisjoner og utdanning, så er det slett ikke denne viljen kommer. Den viljen kommer ikke alltid av seg selv...

Vi er fire barn som har vokst opp i et ganske ustabilt hjem, lite penger og lite oppfølging. To har høyere utdanning og god lønn, en har ikke noe særlig utdanning men likevel grei lønn fordi hun har jobbet seg oppover i firmaet, den fjerde er ufør psykiske grunner.

Jeg vet litt om å ikke bli pushet hjemmefra når det kommer til skole og utdanning, og da er det veldig personlighetsavhengig om den viljen som kreves kommer innenfra deg selv. Man blir veldig påvirket av miljøet man vokser opp i...

Anonymkode: c600d...75f

Jeg er kanskje litt preget av egen erfaring jeg også. Min oppvekst er preget av ustabilitet, ufør alenemor uten utdanning og som levde på fattigdomsgrensen. Far som er psykopat. Ingen i familien har høyere utdanning. Jeg har tatt mastergrad selv og skaffet meg en godt betalt jobb, og jeg har kanskje litt for lett for å tenke slik at når jeg klarte det burde andre klare det, selv om jeg faktisk forstår at det kanskje ikke er så enkelt. Likevel synes jeg at litt for mange gir opp eller bare skylder på skjebnen. 

HI

Anonymkode: 79840...d2d

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Det meste skyldes flaks, både med hvor du blir født, av hvem og med hvilke egendkaper. 

En blind jente, med iq på 80, født i Afganistan, av en kvinne uten jobb og familie, etter en voldtekt, har ikke i nærheten av samme mulighet for lykke som en helt gjennomsnitts nordmann. Å påstå at hun er sin egen lykkes smed blir så absurd at det ikke er frekt en gang.

Stort sett føler alle som har lykes godt i livet at det er deres egen fortjeneste, mens de som lever vanskelige liv føler de ikke har hatt andre muligheter.

Anonymkode: f6c30...311

Jeg tenkte nok mest på her i Norge der vi i prinsippet har like muligheter 😊

HI

Anonymkode: 79840...d2d

[Anonym bruker]

Syngensang skrev (2 timer siden):

Eg tenkjer at dei som seier slikt enten ikkje har prøvd å vere dårleg stilt frå starten mtp foreldre og alt anna som påverkar slikt, eller så er det den eine vesle delen som faktisk har karra seg opp, klarar eg det klarar alle det. Dei som høyrer til gruppe ein kan ta seg ein bolle. Dei som høyrer til i gruppe ein kan klappe seg sjølv på skuldra og vere stolt over at dei klarte det. Det er faktisk ikkje alle forunt. Og døm ikkje dei som ikkje klarer det. (og det er det ein gjer ved å hevde at alle som ikkje er uføre kan kome seg opp og fram her i verda) 

Ja, jeg tilhører nok den siste delen. Det er sikkert derfor jeg sliter litt med å være veldig forståelsesfull overfor personer som maler i vei om hvor uheldig de har vært, men uten å faktisk gjøre noe med det. Nå skal det sies at jeg ikke sier noe høyt, til dem, men tenker nok det litt inni meg, ja. Så ærlig må jeg være. I noen tilfeller har jeg selvfølgelig stor sympati og forståelse, men ikke alltid. 

HI

Anonymkode: 79840...d2d

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (9 minutter siden):

Jeg er kanskje litt preget av egen erfaring jeg også. Min oppvekst er preget av ustabilitet, ufør alenemor uten utdanning og som levde på fattigdomsgrensen. Far som er psykopat. Ingen i familien har høyere utdanning. Jeg har tatt mastergrad selv og skaffet meg en godt betalt jobb, og jeg har kanskje litt for lett for å tenke slik at når jeg klarte det burde andre klare det, selv om jeg faktisk forstår at det kanskje ikke er så enkelt. Likevel synes jeg at litt for mange gir opp eller bare skylder på skjebnen. 

HI

Anonymkode: 79840...d2d

Men du tenker ikke at det er andre som har hatt det mye verre enn deg? Eller du var heldig som både fikk sterk psyke og en bra IQ?

Anonymkode: b20dc...80a

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (6 minutter siden):

Men du tenker ikke at det er andre som har hatt det mye verre enn deg? Eller du var heldig som både fikk sterk psyke og en bra IQ?

Anonymkode: b20dc...80a

Jo, helt klart. Som sagt har jeg forståelse i en del situasjoner. Samtidig er det nok mange som har minst like bra IQ som meg, jeg er bare helt vanlig smart, og hatt det bedre enn meg også, så 🤷‍♀️ 

HI

Anonymkode: 79840...d2d

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (5 minutter siden):

Jo, helt klart. Som sagt har jeg forståelse i en del situasjoner. Samtidig er det nok mange som har minst like bra IQ som meg, jeg er bare helt vanlig smart, og hatt det bedre enn meg også, så 🤷‍♀️ 

HI

Anonymkode: 79840...d2d

Jeg skjønner jo hva du mener, mannen min tok fagbrev og hadde en grei lønn der. Man trenger ikke veldig høy IQ for å ta et fagbrev, de klarer de fleste.

Nå har mannen min tatt litt utdanning senere også, videreutdannet seg og er i dag daglig leder i en liten bedrift, men han tjener virkelig ikke så mye mer enn de som bare har fagbrevet altså, Ikke alltid lederansvar lønner seg økonomisk, arbeidsbyrden og ansvaret blir mye større enn lønningen høyere.

Men samtidig er det ikke så lett når man ikke har støtte hjemmefra. Sønnen til en venninne har adhd og noen tilleggsdiagnoser, og slet veldig med å komme seg gjennom skolen. Han måtte til slutt søke vgs på særskilt inntak og ta tilrettelagt fagbrev over lenger tid enn normert. Men han fikk fagbrevet til slutt, og ligger i dag sikkert på 6-700.000 i årslønn, så det er fullt mulig. Men jeg tror ikke det hadde vært mulig i det hele tatt uten støtten han hadde hjemmefra. Hadde han ikke blitt pushet og hjulpet så hadde han endt på laveste hylle altså. Det har mye å si hva slags familie du kommer fra...

Anonymkode: c600d...75f

[Anonym bruker]

Jeg tror begge deler teller. Hvis jeg skal ta meg selv som eksempel: Jeg hadde en barndom med to (skilte) foreldre som i og for seg var ressurssterke og kjærlige, men som ikke var særlig gode til å tilrettelegge livet for at barn skulle ha det bra. Legg til masse flytting, steforeldre inn og ut, diverse barndomstraumer og seksuelle overgrep, og det er ikke vanskelig å se hvorfor jeg hadde det veldig vanskelig som barn, tenåring og ung. Jeg hadde alvorlige psykiske problemer, og var nær ved å falle ut av arbeid og utdanning. Her viste imidlertid mine foreldre seg fra sin ressurssterke side, de skaffet meg en dyktig psykolog, og betalte for flere år med behandling (som jeg virkelig trengte, jeg hadde mye å slite med). Til dette kom at jeg er høyt intelligent, og gikk gjennom en prestisjefylt utdanning med beste karakterer uten å anstrenge meg like mye som andre. På toppen av det hele har jeg hatt hell i kjærlighet, og har funnet en god livspartner som har bidratt til stabilitet. I dag er vi en lykkelig familie, og jeg er i full jobb og har det veldig bra. Men det kunne lett ha gått annerledes. Hva hvis jeg hadde hatt enda dypere traumer, f.eks hvis jeg var blitt misbrukt av en av mine nære omsorgspersoner i stedet for en person med fjernere tilknytning? Hva hvis jeg ikke hadde hatt såpass mye ressurser og intelligens? Hva hvis mine foreldre ikke hadde hjulpet meg med å skaffe terapien jeg trengte. Hva hvis jeg ikke hadde møtt den store kjærligheten? Ingen av disse tingene hadde vært min feil, så jeg for min del kjenner meg takknemlig for at jeg har det så bra og fungerer så godt i arbeidslivet. Det kunne lett ha gått annerledes.

Anonymkode: 3d495...ec8

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (26 minutter siden):

Jeg tenkte nok mest på her i Norge der vi i prinsippet har like muligheter 😊

HI

Anonymkode: 79840...d2d

Men selv om vi har et bedre utgangspunkt enn de som er født i mange andre land har vi likevell ikke de samme genene, vi møter ikke de samme lærerene, vi har ikke de samme vennene, vi har ulik iq, stayerevne, fantasi, fysikk osv. Noen har blitt sett av en nabo andre ble voldtatt akkurat da de hadde målet i sikte. Det er alt for lettvint å tro at egen suksess skyldes deg selv. En stor del av det er flaks.

Anonymkode: f6c30...311

[Anonym bruker]

Når jeg hører folk si, "klarer jeg, så klarer du", så blir jeg lei meg. For jeg får det ikke til. Jeg klarte å henge opp en klesvask i går. Og søsteren min var så fornøyd og stolt av meg. Og alt jeg klarte å skrive tilbake var at dette er noe som er helt hverdagslig for noen, men for meg er det en så stor ting. 

Men hun var så stolt av meg som klarte det i går. 

Og jeg er så takknemlig som har en søster som ser at jeg ikke får til ting og blir stolt når jeg klarer de minste ting. 

Så hadde jeg klart så hadde jeg gått skole, fått meg jobb, hatt familie. Men uansett hvor mye jeg ønsker det så er ikke kapasiteten der. 

Anonymkode: d8caa...824

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (14 minutter siden):

Når jeg hører folk si, "klarer jeg, så klarer du", så blir jeg lei meg. For jeg får det ikke til. Jeg klarte å henge opp en klesvask i går. Og søsteren min var så fornøyd og stolt av meg. Og alt jeg klarte å skrive tilbake var at dette er noe som er helt hverdagslig for noen, men for meg er det en så stor ting. 

Men hun var så stolt av meg som klarte det i går. 

Og jeg er så takknemlig som har en søster som ser at jeg ikke får til ting og blir stolt når jeg klarer de minste ting. 

Så hadde jeg klart så hadde jeg gått skole, fått meg jobb, hatt familie. Men uansett hvor mye jeg ønsker det så er ikke kapasiteten der. 

Anonymkode: d8caa...824

Men da er du jo syk regner jeg med? Og i så fall en av de jeg tydelig gir beskjed om at jeg ikke tenker på.

HI

Anonymkode: 79840...d2d

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (25 minutter siden):

Men da er du jo syk regner jeg med? Og i så fall en av de jeg tydelig gir beskjed om at jeg ikke tenker på.

HI

Anonymkode: 79840...d2d

Men det er jo ikke slik at man enten er syk og 100% sikkert ikke har muligheten av den grunn eller så er man frisk og burde klare alt.  Mennesker har veldig mange sider, sterke, svake og nøytrale.

Anonymkode: f6c30...311

[Pobie]

Det er veldig mye flaks. Denne videoen diskuterer nettopp dette og er veldig interessant. https://youtu.be/3LopI4YeC4I

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Men da er du jo syk regner jeg med? Og i så fall en av de jeg tydelig gir beskjed om at jeg ikke tenker på.

HI

Anonymkode: 79840...d2d

Men det er jo ikke svart hvitt. At enten så klarer man noe, eller så klarer man det ikke. 

Det finnes en million grunner til at folk ikke får til ting. Og det er ikke fordi man er svak. 

Selv om man har all verdens ressurser så betyr det ikke at man kan få til alt man vil. 

Så jeg vet ikke helt hvor du vil med denne tråden? Ja man kan lykkes, og ja man kan ikke lykkes. Det betyr ikke at det er noe galt med personen. Man kan ikke bare bestemme seg for å få til noe også går det. 

Jeg leste ett innlegg fra hun Isabel Raad. Der sa hun at man bare måtte bestemme seg for å lykkes så gjorde man det. Og det er så langt fra sannheten som det går an. Vi alle vil egentlig lykkes og ha million inntekt, men det fungerer ikke sånn. 

De fleste av oss gir det vi har og lever sånn vi får til. Jeg kan fint si jeg ønsker å bli skikkelig suksessfull, men uansett hva jeg gjør så går ikke det. Jeg har ikke kapasitet. 

Så nei, man er ikke sin egen lykkes smed. Men man gjør det beste ut fra det man har og kan og mer kan man ikke gjøre. 

Anonymkode: d8caa...824