Bår foreldre holder informasjon tilbake.

[Anonym bruker]

Jeg fikk diagnose PTSD i 2018 da jeg for sikkert 10. gang oppsøkte psykolog. Det er første gang jeg har klart å gjennomføre behandlingen selv om jeg har slitt i mange år. Oppsøkte psykolog selv da jeg var 16 år i 1996 etter jeg forsøkte å ta mitt eget liv på mange (heldigvis) idiotiske måter.

I 1990 var jeg 10 år. Jeg satt tidligere denne uken og suste litt gjennom helsenorge appen. Sjekket litt vaksiner og sånn. Så stod det kritisk informasjon. Tenkte å sjekke om diagnosen min stod der. Og det gjorde den. Men den og panikkanfall er registrert i 1990! Dette har mine foreldre ALDRI nevnt for meg. Aldri. Jeg var ikke klar over at diagnosen kom allerede da jeg var 10 år. Denne informasjonen kunne jo vært brukt den gangen, og ikke nå. Jeg er egentlig veldig skuffet over foreldrene mine nå. Jeg kan ikle huske at jeg noen gang har vært noe sted og fått diagnosen. Jeg husker vagt at jeg var hos leger som var spesialister, men husker ikke så mye mer enn det. Jeg husker generelt lite om mitt eget liv før jeg var 14-15 år. Nå, 30 år senere oppdager jeg at dette kunne noen gjort noe med tidligere så jeg slapp å holde inne alt som har skjedd i alle år. Da jeg endelig turte å snakke om det, så var jeg nesten 40 år og har alltid slitt med relasjoner, skolegang osv. Jeg tok utdannelse først i 2019, og før det har jeg alltid slitt med økonomi og relasjoner til menn. Jeg har hatt så lav selvtillit at jeg har valgt «det første og beste», og har alltid feilet. Jeg har blitt forelsket i tanken på at noen er forelsket i meg, men ikke forelsket i personen. 

Som i så mye annet menneskelig, så tenker jeg «tenk om foreldrene mine hadde gjort noe for meg i 1990! Hvordan hadde livet mitt vært da?» For i 1990 var overgrepene pågående. De sluttet ikke før i 1992 da overgriperen døde. 

Konfronterer man foreldre med slike ting, eller lar man det være med tanke på at de ikke visste så mye bedre for 30 år siden?
 

Anonymkode: 3b041...994

[Anonym bruker]

Konfrontere kan man jo gjøre på  mange måter. Jeg ville i alle fall tatt det opp. Spurt hva de vet...hvorfor ble du utredet, hvilken informasjon fikk de da, ble det ikke anbefalt noen form for behandling? Evt.andre spørsmål du måtte ha om dette. 

Anonymkode: 81bb7...ac0

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Konfrontere kan man jo gjøre på  mange måter. Jeg ville i alle fall tatt det opp. Spurt hva de vet...hvorfor ble du utredet, hvilken informasjon fikk de da, ble det ikke anbefalt noen form for behandling? Evt.andre spørsmål du måtte ha om dette. 

Anonymkode: 81bb7...ac0

Jeg vet helt ærlig ikke hva jeg lurer på. Kjenner bare at jeg er veldig skuffet og sjokkert egentlig. 
Jeg er også ganske redd for å ta opp noe som helst med noen. Altså redd for konfrontasjoner. Jeg vet at jeg var hos overgriperen i en uke sommeren 1990, så det kan ha vært etter denne turen det gikk så galt. Det står ikke noen dato

Anonymkode: 3b041...994

[Anonym bruker]

Er du sikker på at foreldrene dine faktisk har fått informasjon om at du fikk en diagnose? I dag er det kanskje utenkelig at foreldrene ikke vet, men på 80-90-tallet var ting ganske så annerledes

Anonymkode: 3c754...ddc

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Er du sikker på at foreldrene dine faktisk har fått informasjon om at du fikk en diagnose? I dag er det kanskje utenkelig at foreldrene ikke vet, men på 80-90-tallet var ting ganske så annerledes

Anonymkode: 3c754...ddc

Jeg vet ikke hvem andre enn foreldrene mine som skulle tatt meg med til legene

Anonymkode: 3b041...994

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Jeg fikk diagnose PTSD i 2018 da jeg for sikkert 10. gang oppsøkte psykolog. Det er første gang jeg har klart å gjennomføre behandlingen selv om jeg har slitt i mange år. Oppsøkte psykolog selv da jeg var 16 år i 1996 etter jeg forsøkte å ta mitt eget liv på mange (heldigvis) idiotiske måter.

I 1990 var jeg 10 år. Jeg satt tidligere denne uken og suste litt gjennom helsenorge appen. Sjekket litt vaksiner og sånn. Så stod det kritisk informasjon. Tenkte å sjekke om diagnosen min stod der. Og det gjorde den. Men den og panikkanfall er registrert i 1990! Dette har mine foreldre ALDRI nevnt for meg. Aldri. Jeg var ikke klar over at diagnosen kom allerede da jeg var 10 år. Denne informasjonen kunne jo vært brukt den gangen, og ikke nå. Jeg er egentlig veldig skuffet over foreldrene mine nå. Jeg kan ikle huske at jeg noen gang har vært noe sted og fått diagnosen. Jeg husker vagt at jeg var hos leger som var spesialister, men husker ikke så mye mer enn det. Jeg husker generelt lite om mitt eget liv før jeg var 14-15 år. Nå, 30 år senere oppdager jeg at dette kunne noen gjort noe med tidligere så jeg slapp å holde inne alt som har skjedd i alle år. Da jeg endelig turte å snakke om det, så var jeg nesten 40 år og har alltid slitt med relasjoner, skolegang osv. Jeg tok utdannelse først i 2019, og før det har jeg alltid slitt med økonomi og relasjoner til menn. Jeg har hatt så lav selvtillit at jeg har valgt «det første og beste», og har alltid feilet. Jeg har blitt forelsket i tanken på at noen er forelsket i meg, men ikke forelsket i personen. 

Som i så mye annet menneskelig, så tenker jeg «tenk om foreldrene mine hadde gjort noe for meg i 1990! Hvordan hadde livet mitt vært da?» For i 1990 var overgrepene pågående. De sluttet ikke før i 1992 da overgriperen døde. 

Konfronterer man foreldre med slike ting, eller lar man det være med tanke på at de ikke visste så mye bedre for 30 år siden?
 

Anonymkode: 3b041...994

Har foreldrene dine egentlig holdt tilbake informasjon da?

Du sier du ble tatt med til leger og spesialister. At du ikke husker så mye fra livet før du ble 14-15 er jo ikke det samme som at de har forsøkt å skjule noe for deg?

Anonymkode: 4f96e...232

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (Akkurat nå):

Jeg vet ikke hvem andre enn foreldrene mine som skulle tatt meg med til legene

Anonymkode: 3b041...994

Eg låg på sjukehus ei veke i 1992, har forsøkt å spørre kva som skjedde men foreldra mine har ikkje detaljar utover at eg fekk iv antibiotika grunna urinvegsinfeksjon. Mamma meinar at det kanskje utvikla seg til sepsis, men det vart aldri informert i detalj.

Foreldre fekk ikkje like grundig informasjon på den tida, og krevde ikkje epikriser.

Anonymkode: 2e159...00c

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (7 minutter siden):

Jeg vet ikke hvem andre enn foreldrene mine som skulle tatt meg med til legene

Anonymkode: 3b041...994

At de tok deg til legene er ikke det samme som at de fikk all informasjon. 
Du bør spørre dine foreldre om dette. Å spørre er mye bedre enn å anklage eller å konfrontere 

Anonymkode: 3c754...ddc

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (18 minutter siden):

Har foreldrene dine egentlig holdt tilbake informasjon da?

Du sier du ble tatt med til leger og spesialister. At du ikke husker så mye fra livet før du ble 14-15 er jo ikke det samme som at de har forsøkt å skjule noe for deg?

Anonymkode: 4f96e...232

De vet jo at jeg har vært i behandling for akkurat det samme. Og de vet at jeg ikke vet. 

Jeg husker vagt at jeg ble tatt med til en spesialist, og at jeg var hos legen, men ikke mer enn det. Og ingen har informert meg senere heller. Ikke en gang fastlegen har nevnt dette. 

Foreldrene mine vet jo også at jeg ikke husker noe fra barndommen

Anonym bruker skrev (15 minutter siden):

At de tok deg til legene er ikke det samme som at de fikk all informasjon. 
Du bør spørre dine foreldre om dette. Å spørre er mye bedre enn å anklage eller å konfrontere 

Anonymkode: 3c754...ddc

At de har tatt meg med til psykolog i en alder av 10 år betyr jo at de har mistenkt noe. De har ikke nevnt det en gang

Anonymkode: 3b041...994