Barnefar lager uro i barnet mitt

[MammaPernille]

Hei. Dette har kvernet meg lenge i over lang lang laaang tid. Til den grad at jeg ligger våken om nettene.

Jeg har en flott datter på 5 år. Når hun ble født var ikke bf til stede. Jeg flyttet nærmere bf (flyttet 3 timer nærmere) fordi jeg ønsket at dette skulle gjøre fremgang. Det gjorde det. Når hun var ca ett år, var endelig bf i bildet. Ja han var sint og bitter. Men jenta er "angrepille" barn og i mitt hode er jeg bare takknemlig for henne uansett🙏❤ Det viktigste har hele tiden vært at bf og den lille jenta vår, skulle få ett godt forhold til hverandre.

Forholdet imellom bf og vår datter ble plutselig utrolig mye bedre. Pappahelg annenhver helg. Litt vanskelig innimellom fordi han har hatt reisejobber og kan være borte mange måneder i slengen. Uten å si ifra. Moren hans har hatt henne og det har endt opp i en trist jente som gang på gang håper på pappahelg. Han har før lyvet og sagt at han har byttet jobb og allikevel beholdt reisejobben. Dette er nok pga hannes vrangforestilling om at han tror jeg bare er ut etter pengene (større barnebidrag)🤦.

Vi har opp til flere ganger slitt med kommunikasjon. Det har vært bedre tider innimellom, men så kommer det tider der vi sliter igjen. Jeg får feks ikke lov til å ringe han. Det skal kun tekstes. Han legger alt ansvar på meg mtp barnehage og slikt og når jeg ikke har meldt henne på feks julebord, river det kjeft. Han nektet til og med å ta med skittent tøy hjem fra bhg. For jeg måtte ta det ansvaret. Etter at en bhg ansatt "tok han", ble det slik at han begynte å ta med skittent tøy hjem. Det har og roet seg litt etter møte på familievernkontoret.

Leiligheten jeg flyttet til, tok jeg usett og spontant. Så vi flyttet ett par ganger uten helt å bli heldig med bostedene. Kjellerleilighet, ett rom for lite osv. Så jeg flyttet lengre unna bf fordi jeg måtte få mer igjen for pengene. Fikk og flyttet nærmere familie som kan stille opp til hjelp. Jenta fikk rommet sitt, vi ble på bakkeplan osv. Dette er 1,5 time unna bf. Jeg spurte før jeg flyttet, om han ønsket å ha henne mer enn annenhver helg. Ordrett - det giddet han ikke. For det ble bare stress. Tok det med i planleggingen og tenkte at da går det å flytte.

Så jeg sjekket opp i dette før jeg flyttet. Bf ble selvfølgelig langt fra fornøyd. Jeg hadde ikke sagt ifra om flytten før det skjedde, da den var klar for overtakelse samme dag jeg fant den. Så der legger jeg meg flat. Jeg skulle selvfølgelig ha sagt ifra.

Når det er snakk om henting og levering, sa jeg ifra om at jeg fremdeles skulle holde meg til samværsavtalen. Altså levering og henting på samme sted som jeg bodde før. Jeg kjørte 2 timer annenhver fredag og annenhver søndag. Nå har årene gått. Snart tre år og på denne tiden har jeg stiftet ny familie. Ja jeg synes det gikk fort og jeg prøvde å holde avstand. Men det var som om livet bare fallt på plass. Kjernefamilien er kommet for å bli. Jeg og datteren min deler nå livet med en fantastisk bonuspappa og en nyfødt liten skjønning❤

Nå er ikke 5 åringen lengre barnehagebarn og det har blitt skole. Bf har for vane å ikke lytte til meg, så jeg må la det han gjør i pappahelgene fare. Mye godteri, sene kvelder, mobil, nettbrett til langt på kveld, leker mye med ei som har virkelig dårlig innflytelse på henne (fri oppdragelse. Foreldrene har aldri satt grenser for barnet sitt) osv. Men nå er det skole og jeg vil ha henne hjem på Søndager. Legge seg til normal tid, våkne til normal tid og er hun syk, så slipper hun å sitte syk i bil 1,5-2 timer (barnefar nekter å ta ut sykedager når hun er syk). Jeg har også en nyfødt som haaaater å kjøre bil. Gråter og hyler. Det er nesten umulig å bare kjøre en vei på en halvtime.

Dette har resultert i at bf er mega sint. Så sint at datteren min kommer hjem med pappas kommentarer. Jeg har tidligere fått høre "pappa sier du er slem", "pappa sier at jeg ikke er mere til han fordi vi bor langt bort" (dette var før jeg endret levering fra Mandags morgen til Søndags kveld, "hvorfor har ikke jeg pappas navn?" og der hun har nærmest kjeftet på meg fordi "pappa blir sliten han og! Så derfor kan jeg ikke være mer hos han". Da hadde jeg nevnt til henne at hun måtte spørre pappa om fridager og ferier han ville ha henne, så skulle jeg ordne det. Jeg antar at bf tror jeg vil ha han til å ha henne mer fordi jeg blir sliten og lei. Han har rett og slett ett litt vridd syn på alt rundt meg. Hun tar kampene hans og det er helt utrolig vondt å se på. Jeg opplevde dette selv når jeg vokste opp. Jeg fikk mine ting å jobbe med i voksen alder pga det. Når bf sender henne hjem med den voksne "konflikten", så gjør jeg alt for å ikke svare henne på spørsmål vedr det. Hun vil vite min side av saken og jeg nekter plent å la min datter stå imellom barken og veden. Hun kommer hjem rebelsk,  urolig, har mindre respekt for meg, er ulydig og finner ikke ro før nesten rett før en ny pappahelg. Dette er ikke hver gang, men oftr. Så med andre ord.. Jeg kjørte tidligere lengst for å unngå konflikt. Det går så over stokk og stein til slutt.

Og jeg innså at all den kjøringen gjorde ikke slutt på hvordan han driver vår datter inn i hannes synsinger og meninger. Så jeg satte til slutt foten ned. Det ble til slutt vanskelig å være grei. Mye spydigheter osv. Og min nyfødte liker ikke å kjøre så det ble ett enklere valg å ta. Så nå henter og leverer han. All sinne er prosjektert på kun dette temaet og det tar helt av. Datter kommer hjem med hele krangelen vår. For pappa har enten forklart henne alt eller pratet stygt om dette foran henne.

Vi har prøvd familievernkontoret, men da jeg syntes at henting og levering var feil tema å ta opp og nektet å vike en tomme, så anbefalte megleren bf til å få tak i advokat og ta dette videre. Helt sykt. Denne damen fant ut at hun skulle gi han tips og råd så han fikk viljen sin. Men å prate om vår datters slit under alt faren presser på henne, var ikke av interesse. Jeg er helt målløs. Målløs og frustrert.

Bf har ikke foreldreansvar, da jeg rett og slett ikke tørr å dele dette med han. Han har hatt noen urovekkende meninger om vår datter innimellom. Feks at hun skulle operere bort mandlene sine ett år gammel. Øre, nese hals barn. Vokste det av seg🙌 Og så uenig som vi er, ser jeg kun at dette vil være for å sette kjepper i mine hjul, som går utover vår datter. Ikke tenker han omsorg fullt og helt heller da jenta innimellom må bære på tunge byrder som har kommet fra pappas munn😞 Det er rett og slett opprivende å se. Knuser hjertet mitt.

jeg har tenkt på om jeg skal presse babyen inn i bilen og møte de på veien. Altså en time kjøring. Men må ærlig innrømme at det ligger SÅ langt inn at det gjør vondt. At jeg ikke kjører, går ikke utover vår datter. Kun dette at hun må leveres på Søndags kveld og ikke Mandags morgen. Men dette var jo for at hun skal være mer forberedt til skoledagen osv. Jeg lovte at de skulle få like mange dager sammen, om ikke flere. Så han får nærmest så mye ferie han vil bruke på henne.

Å bare gjøre som bf vil lager heller ikke fred. Det dukker alltids opp ett eller annet fra barnets munn som har kommet fra pappa. Eller han er bare spydig innimellom. Slengbemerkning som at jeg måtte stå klar for å ta henne imot etter endt pappahelg fordet om jeg er i fødsel feks. Unødvendige kommentarer.

Hva ville dere gjort? Bf snakker om at han har ordnet med advokat for å kreve sin del av foreldreansvar og at jeg skal fortsette å forholde meg til samværsavtalen vi skrev for nesten 4år siden. Sinnet hans skremmer meg til tider. Som om jeg ødelegger livet hans. Men jeg vil også sette ned foten og si nok. Har følt meg dumsnill og vet at drømmen om ett godt forhold til hverandre ikke er til å oppfylle desverre. Har virkelig prøvd, men det er rett og slett umulig. Han kan være hyggelig, høflig og imøtekommende når vi har møttes, men er noe helt annet når vi prater pr tekst. Er det noen løsninger? Hva gjør man i slike situasjoner? Bf sier at han vil fortsette å blande inn vår datter i våre konflikter når vi er uenige, fordi han mener at alt dette er min skyld. Noe han får henne til å tro og. Jeg kjenner på dette som omsorgssvikt fra hannes side og tar meg selv i å være livredd for å nok en gang bli snakket ned om til vår datter som allerede er alt for påvirket og malt av hannes ord. Feks så kan han si at det er min skyld hun ikke er med på håndball kamp. Han kan glatt si til henne at det er min feil. For han vil ikke kjøre mye og bruker slikt som pressmiddel for at han skal få viljen sin. I hannes hode er det på sin plass at jeg kjører og henter henne nå på Søndag, hvis ikke blir trusselen iverksatt irl. Skulle jeg ta med meg sønn hylende i baksetet i en time (altså kjøre ihvertfall litt av veien), så tror jeg nok heller ikke at det vil være bra nok eller roe ned bf. For egentlig vil han bare ha det som før. Når jeg kjørte mesteparten. At han kjører vil jeg med glede være med å betale for, om han ønsker det. Vil og nevne at jeg veldig lenge har villet endre på samværskontrakten etter flytten, men dette har bf rett og slett nektet. Jeg måtte til slutt rett og slett se bort fra den.

 

tips, råd, meninger? Jeg har det allerede svært vondt rundt alt dette. Det er vondt å se hvordan alt går utover hjem og forholdet imellom meg og min datter. Så ikke kvasse og stygge kommentarer takk. Men gjerne her for å lære🙏

Endret 28. august 2021 av MammaPernille