Flere med barn som ser det negative i det meste?

[Anonym bruker]

Har en tolvåring som har et så veldig negativt fokus.

Da hun var mindre var hun sprudlende, åpen, smilende, skravlete og møtte alle med nysgjerrighet og åpne armer.

Noen sosiale trøkker senere er hun usikker, skeptisk og alt har en negativ innfallsvinkel. Hun har få venner, og det virker som om hun selv velger det bort.

Vi har et nært forhold, kan snakke om det meste, ler sammen og har det fint. Jeg digger henne! Men det negative blikket på verden suger energi. 

Nå har vi bare henne, så jeg kan ikke sammenlikne med noe. Men jeg trodde liksom barndommen skulle være den glade tiden i livet

Hvordan er det hos dere? Noen som kjenner seg igjen? Tips?

Kan nevne at hun har blitt fulgt opp av Helsesykepleier 

Anonymkode: 8e1d6...cfc

[Anonym bruker]

Min sønn er bare 11 år da men han er også så negativt til alt! Kjøpte ny sykkel til han å istedenfor å være takknemlig så klager han på alt som er uvant med sykkel. Jeg blir sur og irritert på han,noe som selvsagt ikke hjelper på.

Anonymkode: 6cda0...dc7

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Har en tolvåring som har et så veldig negativt fokus.

Da hun var mindre var hun sprudlende, åpen, smilende, skravlete og møtte alle med nysgjerrighet og åpne armer.

Noen sosiale trøkker senere er hun usikker, skeptisk og alt har en negativ innfallsvinkel. Hun har få venner, og det virker som om hun selv velger det bort.

Vi har et nært forhold, kan snakke om det meste, ler sammen og har det fint. Jeg digger henne! Men det negative blikket på verden suger energi. 

Nå har vi bare henne, så jeg kan ikke sammenlikne med noe. Men jeg trodde liksom barndommen skulle være den glade tiden i livet

Hvordan er det hos dere? Noen som kjenner seg igjen? Tips?

Kan nevne at hun har blitt fulgt opp av Helsesykepleier 

Anonymkode: 8e1d6...cfc

Puberteten …

Anonymkode: 63205...307

[Anonym bruker]

Sånn er min 13 åring også. Veldig usikker på alt og alle . Han er egentlig ganske selvsikker, men er ikke den som stikker seg frem. Er også en som har hatt behov for å pirke på han konstant også. Er små kommentarer og stikk hele tiden. Har tatt det opp med skolen og mor flere ganger, mor er helt lik…

Anonymkode: 063d6...a20

[Anonym bruker]

Hun er egentlig ikke i barndommen mer, men i den mest vanskelige perioden som finnes når det gjelder det sosiale. Det er vanlig at barndomsvenner mister kontakten i hennes alder, og nye vennskap må lages.

Gi henne litt slack

Anonymkode: 27487...d03

[Anonym bruker]

En av mine er sånn. Vi har trena mye på å se, huske og formidle de bra tingene. Han kan ha vært på en flott ferie, kost seg masse, men det han forteller om etterpå er at han fikk feil pizza eller at det var regn halve siste dagen. Vi innførte en en negativ og to positiv- greie. Så når han hadde fortalt en negativ ting fra turen, skoledagen el, så måtte han finne to positive ting å fortelle. Det trengte ikke være mer enn at han fikk riktig brus, eller at det var sol på torsdag, men han er en type som har lett for å lagre det negative og glemme alt det positive. Jeg tror det er et personlighetstrekk, for det er flere av dem i slekta. Det har hjulpet. Sakte men sikkert har fokuset flyttet seg. Han forteller fortsatt gjerne om den bilen som ikke stoppet da han skulle over veien, men i samme åndedrag kommer gjerne noe bra. 

Anonymkode: f5c96...07b

[Gjest Forumassistent]

Ryddet for medisinsk råd.

Forumansvarlig