Burde jeg "presse" på oss et barn??

[frøken85]

Hei,.

 

Jeg har et dilemma jeg egentlig har hatt noen år.

Jeg har en datter på 4 år, hvor far ikke er i bildet. Jeg møtte for nesten tre år siden en flott fyr. Vi ble kjærester og planla å flytte sammen. Problemet var at han aldri har ønsket et liv med barn. Han tenkte mye og valgte at han vil ha meg og min datter. Han er veldig flink med hun, men kanskje ikke så engasjert jeg skulle ønske.  Mitt dilemma er et barn til. Jeg har alltid hatt lyst på to barn. Og ga ha et ultimatum før vi kjøpte leilighet i fjor. At om vi skal fortsette vil jeg en gang ha et barn til .han gikk igjen i tankeboksen, og fant ut at det kunne vi. Jeg ble overlykkelig, ser nå at det var veldig naivt .

Vi har bodd sammen ca et år og jeg vil snart starte å prøve på en til. Men han vil ikke. Eller, han sier han kan gi meg et barn men at det egentlig ikke er noe han ønsker.. og hvem vil ha barn med en som ikke ønsker? Jeg var allerede en far som ikke er tilstede for sin datter.

Mitt problem er å klare finne ut av hva som er viktigst.. et barn til eller han.?. Og min datter har nå i det siste begynt å kalle han for sin ekstra pappa . Hjerte mitt blir knust bare av tanken på at hun skal miste han også.

Vi er 36 og 41 år så tiden renner litt bort..

 

Noen som har tips? Vil ikke presse han, men vil heller ikke risikere å ende opp bitter fordi jeg ikke fikk et barn til

[Anonym bruker]

Du skriver "Jeg var allerede en far som ikke er tilstede for sin datter."
Slik jeg tolker det så er du redd han vil forlate deg dersom dere får et barn, og du vil bli helt alene med to.

Syns du skal slutte å tenke på det barnet som ikke er her, og tenke med på det du har.
Et barn du elsker over alt som endelig har fått en mann i livet sitt for mortjener tittelen "pappa", han andre er bare "sperm donor".  Hvordan vil det være for henne dersom han forsvinner ut av livet deres?
Er et barn til viktigere enn det du allerede har?

Samtidig, 36 år et ingen alder, du har faktisk ikke så dårlig tid, la han vende seg til papparollen, han vet hva du ønsker, kan hende han endrer mening av seg selv

Anonymkode: bfd69...761

[Anonym bruker]

Jeg tenker att når først den ungen har kommet så blir jo han glad for barnet🙂 om ikke så klarer du 2 alene. Er bedre for barnet du har att de er 2 sammen om ett brudd evt eller helt alene. 

Anonymkode: 7a2d5...01d

[Anonym bruker]

Kunne forstått det om du var barnløs, men det er du ikke. Hva med å slå seg til ro med det du har?

Anonymkode: 2eb85...8a9

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (47 minutter siden):

Jeg tenker att når først den ungen har kommet så blir jo han glad for barnet🙂 om ikke så klarer du 2 alene. Er bedre for barnet du har att de er 2 sammen om ett brudd evt eller helt alene. 

Anonymkode: 7a2d5...01d

Jeg tror det er feil å tenke slik. Ikke alle har det sånn. Noen bet at de ikke ønsker det.

Anonymkode: ae2f4...d74

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (Akkurat nå):

Jeg tror det er feil å tenke slik. Ikke alle har det sånn. Noen bet at de ikke ønsker det.

Anonymkode: ae2f4...d74

*vet

Anonymkode: ae2f4...d74

[Anonym bruker]

Du må tenke igjennom hva du tror er viktigst for deg og din datter. Jeg har alltid ønsket meg barn og mer enn ett. Både for min del og for barna sin del. Da jeg traff mannen min kom vi tilfeldigvis ganske tidlig i prat om fremtiden. Han var litt lunken til å få barn mens jeg ønsket meg barn (hadde ingen fra før). For meg var det så viktig at det ikke var oppe til forhandlinger. Han visste dermed tidlig at han kunne velge meg og fremtidige barn eller vi kunne skilles som venner allerede før vi var blitt noe mer enn kjærester. Han valgte meg og fremtidige barn og er en fin far for dem. 

Alles historier er forskjellig. Du må derfor vite hva det er du ønsker mest og hva du må forberede deg/innfinne deg med om du tar dette valget. Velger du å ikke få et barn til må du klare å akseptere dette uten å bli bitter. Da kan forholdet ryke på grunn av det. Eller du velger å ikke få flere barn og forholdet ryker likevel etter at du er for gammel til å få et til, så må du klare å leve med valget du tok. 

Velger du å få et barn til, må du også kunne leve med en far som kanskje ikke er så deltagende de første årene, kanskje aldri. Du må også kunne leve med at han ikke klarer småbarntilværelsen med to barn og finner ut at han vil ut av forholdet.

For meg er to barn så viktig at jeg hadde vurdert det slik: Samboeren din har vært i tenkeboksen og har sagt at han velger å få barn med deg snarere enn å gi slipp på forholdet. Med dette vet du at han er villig til å holde ut litt. Du har et barn fra før så han vet jo litt av hva han går til. Dere lever allerede som småbarnsforeldre så det blir ingen livsstilsendring slik første barn blir. Ditt barn er dessuten ikke så gammelt så det blir ikke kjempestor alder mellom søsknene og de kan få stor glede av hverandre. Jeg hadde tatt sjansen på et barn til for det er det valget som hadde kjent riktigst ut for meg og det valget jeg kunne levd best med. Du må kjenne etter hvilket valg du lever best med enten det slår godt ut eller ikke. 

Anonymkode: b0d5e...820

[Nyttårs barn]

Jeg ville ikke presset igjennom et barn mot mannens vilje. Det er ikke alle som nødvendigvis ønsker seg egen barn og en mann på over 40 bør vel kunne vite selv hva han vil.

Men om du innerst inne vet du ikke vil bli fornøy med ett barn, så er det jo verre. Kan du gå fra ham og finne en annen? 

 

[Anonym bruker]

Jeg tenker han har valgt å fortsette med deg, og han vet at avtalen var ett barn til. Kjør på! 😊 så fremst du tenker at det han gir som «far» nå er godt nok også hvis dere får en til… 

Anonymkode: 20e0b...b85

[Merdee]

Hva  sier han er grunnen til at han ikke ønsker barn?

[frøken85]

Takk for mange gode svar.

Det er så vanskelig å avgjøre hva som er viktigst. Så klart er datteren min det aller viktigste for meg, men føler det er et umulig valg å velge mellom samboeren og et nytt barn.

 

Blir også frustrert fordi jeg får egentlig ikke noen begrunnelse, bare at han aldri har ønsket seg barn.

Han selv har hatt en grusom barndom med masse som karakteriserer som barnemishandling både fysisk og psykisk... Så jeg på min side tror grunnen ligger her.

Han sier han elsker meg og kan ikke se for seg et liv uten meg, og at vi kan få barn.

Men føles feil når jeg vet han kun gjør det for min skyld? Det er kanskje ikke helt uvanlig? At damene får det som de vil?:)

Synes hele situasjonen er veldig tung og trist... Har prøvd å tenke at jeg ikke trenger flere barn, men merker at jeg ikke klarer å legge det fra meg...

[Anonym bruker]

Jeg tror man aldri angrer på de barna man får, men kan angre på å ikke ha fått de man ønsker seg.

 

det er mange fordeler å være to som søsken. 
Et viktig spørsmål: jenta ser på han som sin far. Har dere snakket om hva som skal skje med jenta om du feks blir alvorlig syk/dør? Vil han fremdeles fungere som den faren jenta tenker han er, eller vil han da velge friheten og la datteren din bli uten han? 
 

 

Anonymkode: ed73b...804

[frøken85]

Vi har snakket om det, og hadde det skjedd noe med meg nå ville det nok vært min mor, bestemor som hadde tatt størst ansvar. Det er kun fordi hun har jo vært i livet til datteren min fra fødsel, de har er veldig godt forhold.

Men han vil så klart ta del i livet da også. Vi har snakket om hva om eventuelt skjer i fremtiden, og han er forberedt på å være aleneforeldre  og gi datteren min stabilitet

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (29 minutter siden):

Jeg tror man aldri angrer på de barna man får, men kan angre på å ikke ha fått de man ønsker seg.

 

det er mange fordeler å være to som søsken. 
Et viktig spørsmål: jenta ser på han som sin far. Har dere snakket om hva som skal skje med jenta om du feks blir alvorlig syk/dør? Vil han fremdeles fungere som den faren jenta tenker han er, eller vil han da velge friheten og la datteren din bli uten han? 
 

 

Anonymkode: ed73b...804

Og jeg tror det gjelder mange, men absolutt ikke alle. Noen vil ikke ha barn og det må ikke begrunnes i noe annet enn «jeg vil ikke». Derimot er det dårlig gjort å si ja, men så trekke seg. Falske premisser.

Anonymkode: ae2f4...d74

[Anonym bruker]

Skal du sitte igjen med to lausunger og ingen mann får du det interessant. Utfra hvordan du skriver antar jeg at du da straks henger her med spørsmål om hvor mye du har krav på - eller kan du virkelig ta deg av og forsørge på alle vis to barn alene?

Anonymkode: 46bd0...8c3

[frøken85]

Anonym bruker skrev (11 minutter siden):

Og jeg tror det gjelder mange, men absolutt ikke alle. Noen vil ikke ha barn og det må ikke begrunnes i noe annet enn «jeg vil ikke». Derimot er det dårlig gjort å si ja, men så trekke seg. Falske premisser.

Anonymkode: ae2f4...d74

Ikke sant.. jeg føler meg litt lurt.vi har tatt opp denne samtalen sikkert 40 ganger de siste årene . . Kommer ingen vei..

Han sier jo vi kan få barn, så han har ikke trukket seg fra det.. men sier også han er redd han ikke vil være så følelsesmessig tilstede som jeg fortjener i en pappa for vårt barn... Til å bli gal av!

[frøken85]

Anonym bruker skrev (3 minutter siden):

Skal du sitte igjen med to lausunger og ingen mann får du det interessant. Utfra hvordan du skriver antar jeg at du da straks henger her med spørsmål om hvor mye du har krav på - eller kan du virkelig ta deg av og forsørge på alle vis to barn alene?

Anonymkode: 46bd0...8c3

Synes det var en litt brå melding.

Har aldri nevnt hva jeg var krav på. Jeg ønsker jo å dele dette med min samboer, jeg planlegger ikke å være alene med da eventuelt to barn.

Dilemma mitt er om vi skal ha barn eller ikke, vil jo ikke "ødelegge" livet hans siden han sier ja kun for min skyld.

[Anonym bruker]

Er du egentlig sikker på at denne mannen er den du vil dele livet med? Jeg får helt ærlig følelsen av at du ønsker en kjernefamilie, og så lenge det ser greit ut på overflaten, så er det ikke så nøye med resten. Jeg vet jeg høres veldig krass ut. Beklager ❤️ Jeg mener bare at hvis du ikke ser 100% engasjement, deltakelse og interesse fra mannen i forhold til datteren din…Er det da noe å samle på? Egentlig er jo valget mellom datter og mann? 
Biologien er ofte sånn innstilt, at en datter ubevisst søker en mann som sin far. En sønn søker en kvinne som sin mor.

Er han den beste rollemodellen du kan ha for datteren din? Hvis hun kommer hjem om 20 år, med en mann helt lik din samboer. Ville det være godt nok, i dine øyne? Vil hun, basert på hva hun vil observere fra din samboer, velge en mann som respekterer henne? 
Hvis du er helt sikker på at dette er den beste mannen, rollemodellen og fremtidige far du kan finne, og han er alt du fortjener…Så go for it.

Hvis ikke…Stol på at den virkelige Prince Charming er der ute et sted❤️

Anonymkode: 64c61...ea7

[frøken85]

Anonym bruker skrev (14 minutter siden):

Er du egentlig sikker på at denne mannen er den du vil dele livet med? Jeg får helt ærlig følelsen av at du ønsker en kjernefamilie, og så lenge det ser greit ut på overflaten, så er det ikke så nøye med resten. Jeg vet jeg høres veldig krass ut. Beklager ❤️ Jeg mener bare at hvis du ikke ser 100% engasjement, deltakelse og interesse fra mannen i forhold til datteren din…Er det da noe å samle på? Egentlig er jo valget mellom datter og mann? 
Biologien er ofte sånn innstilt, at en datter ubevisst søker en mann som sin far. En sønn søker en kvinne som sin mor.

Er han den beste rollemodellen du kan ha for datteren din? Hvis hun kommer hjem om 20 år, med en mann helt lik din samboer. Ville det være godt nok, i dine øyne? Vil hun, basert på hva hun vil observere fra din samboer, velge en mann som respekterer henne? 
Hvis du er helt sikker på at dette er den beste mannen, rollemodellen og fremtidige far du kan finne, og han er alt du fortjener…Så go for it.

Hvis ikke…Stol på at den virkelige Prince Charming er der ute et sted❤️

Anonymkode: 64c61...ea7

Jeg blir så usikker.. han er verdens fineste, lojal, omsorgsfull, snill og morsom.

Og ja, er som du sier... Jeg drømmer om en kjernefamilie med åpent hus for barna til mine barn. Det er nok fordi jeg ikke hadde noe særlig fin oppvekst selv og kun en bror som er nesten 13 år yngre.

Så sånn sett, passer jo ikke han helt inn i det. Jeg vet han prøver så godt han kan, føler ofte at jeg forlanger for mye. Han er mye mer tilstede med min datter enn jeg noen gang hadde med min far.. men er liksom litt som at han gjør som han får beskjed om, men tar ikke mye initiativ selv til å være med datteren min.

 

Hadde min datter ikke ønsket barn, hadde han vært en topp fyr! Han er den beste og fineste kjæresten jeg var hatt... Og eneste problemet vi har er dette med barn.. 

Så vanskelig...

[Pobie]

Jeg mener det er viktig for barn å ha søsken. Han kan jo ikke være så veldig imot det når han har fått valget og har sagt seg enig i at dere skal ha barn sammen. At han er lunken vil jeg egentlig si er ganske vanlig blant menn, så forandrer det seg når barnet kommer.

Personlig ville jeg kjørt på med barn, fordi det var avtalen og grunnlaget for å flytte sammen og pga fordelene med at datteren din ikke blir enebarn. 

[Anonym bruker]

Du vet hva du har og ikke hva du får. Forholdet er bra nå, sier du. Hva om dere fikk et multifunksjonshemmet barn? Her har han egentlig ikke lyst i det hele tatt og så presser du på ham noe som er en døgnjobb for livet? Ham kommer til å hate deg. Og muligens barnet. 

Anonymkode: 46bd0...8c3

[Anonym bruker]

Hmm, jeg tror ikke jeg ville presset barn på en mann som ikke ønsker det.

Hva om du får et barn med spesielle behov, som krever masse av dere resten av deres liv? Vil han stille opp tror du?

Om barnet ikke er ønsket av begge kan det bli veldig vanskelig om man får et barn som krever litt mer altså.

Samtidig forstår jeg frustrasjonen din, du ønsker flere barn, og du ønsker ikke at datteren din skal vokse opp som enebarn og ikke minst være enebarn resten av sitt liv. Jeg har tre søsken selv og kan ikke forestille meg voksenlivet uten søsken, at mine barn ikke har en haug med søskenbarn osv. Det er helt utenkelig å bare få et barn selv. Så jeg forstår deg

Vanskelig altså. Du vet jo at om du får et barn til så vil mannen din være litt distansert til det hele, og du ønsker deg en veldig tilstedeværende far denne gangen.

Anonymkode: 362fc...4b6

[Anonym bruker]

Dump han og bruk de fertile årene du har igjen på å få et donorbarn ❤️ Det hadde jeg gjort i så fall, en ny mann finner du alltid, men å ANGRE på at du ikke fikk de barna du ønsket, selv om du kunne, den svir... Tenk, om noen år kan det bli slutt, og da er HAN grunnen til at du ikke fikk det barnet du ville. Dette hadde jeg aldri sagt dersom han var din datters biologiske far, men siden han ikke er det, er dette hva jeg hadde gjort i denne situasjonen. At du er glad i han tviler jeg ikke på, men TENK om det blir slutt, så har ikke du fått det barnet du ville, et søsken til din datter (som er en uvurderlig ting å ha i livet) fordi EKSEN DIN sa nei. DEN SVIR.

Anonymkode: 83fc2...2eb

[frøken85]

Anonym bruker skrev (50 minutter siden):

Dump han og bruk de fertile årene du har igjen på å få et donorbarn ❤️ Det hadde jeg gjort i så fall, en ny mann finner du alltid, men å ANGRE på at du ikke fikk de barna du ønsket, selv om du kunne, den svir... Tenk, om noen år kan det bli slutt, og da er HAN grunnen til at du ikke fikk det barnet du ville. Dette hadde jeg aldri sagt dersom han var din datters biologiske far, men siden han ikke er det, er dette hva jeg hadde gjort i denne situasjonen. At du er glad i han tviler jeg ikke på, men TENK om det blir slutt, så har ikke du fått det barnet du ville, et søsken til din datter (som er en uvurderlig ting å ha i livet) fordi EKSEN DIN sa nei. DEN SVIR.

Anonymkode: 83fc2...2eb

Han sier han er redd for hvordan livet blir... Mye mas, slit og aldri barnepass for to barn..

Vi har lite nettverk så er bare min mor som er barnevakt.

Jeg vet ikke om jeg klarer å gjøre det slutt heller.. da har jeg "kødda" det til for min datter, to ganger.. først med å velge feil pappa som forsvant før hun var to, og nå med samboeren som hun nå har begynt å ta inn i varmen. Hun sier nå hun har to pappaer. 

Tårene trillet bare av tanken på å rive i hennes tilværelse enda en gang..

 

[Anonym bruker]

frøken85 skrev (1 time siden):

Han sier han er redd for hvordan livet blir... Mye mas, slit og aldri barnepass for to barn..

Vi har lite nettverk så er bare min mor som er barnevakt.

Jeg vet ikke om jeg klarer å gjøre det slutt heller.. da har jeg "kødda" det til for min datter, to ganger.. først med å velge feil pappa som forsvant før hun var to, og nå med samboeren som hun nå har begynt å ta inn i varmen. Hun sier nå hun har to pappaer. 

Tårene trillet bare av tanken på å rive i hennes tilværelse enda en gang..

 

Det med nettverk og barnepass er da enkelt å fikse.

Da mine to yngste gikk i barnehagen flyttet det et par med to barn til nabolaget, mannen hadde fått jobb her men de kjente ingen. Så da startet nettverksbyggingen... De inviterte barn på besøk og barna ble invitert tilbake.  Hun inviterte de andre mammaene i barnehagen på mammakvelder. De spurte lærlingen i barnehagen om hun ville sitte litt barnevakt i helgene og få både betalt men også en attest fra dem som hun kunne legge ved senere jobbsøknader.

De har nå bodd her i 10 år og har et stort nettverk. Så lenge man er villig til å legge ned litt innsats går det fint å utvide nettverket altså. Og er man villig til å betale er der heller ikke noe problem å finne en fast barnevakt (spør f.eks på linja for barne og ungdomsarbeider på vgs)

Anonymkode: 362fc...4b6