Fortvilet over forholdet til samboer

[Anonym bruker]

Jeg er gravid, og har et barn med samboer, i tillegg til to store hvorav den ene bor på hybel, den andre annenhver uke hos oss. 
Om en uke skal min nest eldste konfirmeres. Jeg hater i utgangspunktet å arrangere ting, men viser ikke ungen det selvsagt. Pga graviditeten og en aktiv ett-åring, er jeg sliten. Har lite overskudd til noe annet enn å komme gjennom dagene.
Heldigvis er det ikke så mye som må ordnes til den store dagen, jeg stresser mer med tanken på gjennomføringen av den (fordi jeg er ubekvem i vertinnerollen), enn med det som må ordnes. Det må jo likevel handles inn litt, og jeg har hele tiden skjøvet det foran meg. 

I går kveld fikk jeg spørsmål fra min sønn om vi kunne hente noe utstyr hos far i løpet av helgen, for han måtte ha med det på skolen til uken.

Da tenker jeg først at enten kan søster ta det med på skolen og samboer hente der (fordi han jobber i nærheten) eller at vi kan ta en bytur og innom far og hente på veien. Samboer tilbyr seg først å hente på skolen, men understreker samtidig at dette burde vært planlagt bedre, han ville ikke ha vasket bilen hvis han visste dette, og at det åt av arbeidstiden hans (han vil måtte gå fra ca 10 min på nesten på starten av dagen, og de 10 første min av arbeidsdagen vil da bli lite effektive).

Jeg har ikke energi til å sitte å bli kritisert for alt som burde ha vært gjort annerledes og hvor mye dette koster han i tid og arbeid, og går da heller å legger meg, som jeg egentlig var på vei til da jeg fikk meldingen. Snakker litt videre med barna mine etter å ha lagt meg, og finner ut at den beste løsningen er å ta den byturen, med ett-åringen også, så samboer skal slippe bryet. 

Det er selvfølgelig heller ikke greit. I dag får jeg beskjed om at jeg har trumfet gjennom byturen, og alt jeg har gjort galt under vurderingene i går, og at jeg burde ha informert tidligere. Når jeg argumenterer om at jeg ikke visste noe tidligere er svaret at jeg burde planlagt bedre.

Han kritiserer meg for å ikke ville diskutere saken og alternative løsninger i går, og det følte ikke jeg var mulig. Han klarte ikke å diskutere annet enn ting som allerede var gjort (feil), og det er vanskelig å finne en løsning når det er eneste fokus. Han var sterkt uenig i dette, og bestemte at jeg skulle utsette byturen, for det var en løsning. 

Og det er det selvsagt. Men diskusjonen ble ganske opphetet, og jeg orket ikke sitte å høre på all kritikken etterhvert, det er som å prøve å diskutere med en 5-åring. Jeg «stakk», som han forklarte ett-åringen, og prøve å tenke rasjonelt mens jeg tok meg en kjøretur.

 

Dette er et eksempel. Vi har mye diskusjoner rundt bagateller, og oftere og oftere blir jeg i tvil om forholdet er verdt dette. Jeg har tatt meg selv i å ikke ta opp ting med han, fordi jeg vet det blir krangel. Jeg kan grue meg til å fortelle om ting, for han kan bli sur. Men vi har et lite barn, og ett til på vei. Er det derfor? Er det jeg som er hormonell og lettkrenkelig? Vil det bli bedre, eller er det bedre å ta skrittet og flytte? 
 

Beklager det lange innlegget, jeg skrev kanskje like mye for meg selv som til dere. Men du som orket å lese har kanskje noen tanker om situasjonen du vil dele med meg?

Anonymkode: 2836f...506

[Anonym bruker]

Du har to store, (snart) to små, og et voksent barn. Dette voksne barnet er det svært tvilsomt at kommer til å forandre seg, og i alle fall ikke til det bedre. Du skal ikke gå rundt i ditt eget hjem og være redd for å snakke med faren til barna dine. Snart vil ettåringen forstå og kjenne på hvordan pappa behandler mamma. De to store fortjener heller ikke at stefaren behandler moren deres på denne måten. Du selv fortjener det heller ikke. 

Kjære deg, husk at du har fire barn som skal ha det bra! Du må skjerme dem fra en oppvekst der et (såkalt) voksent menneske behandler deg slik. Bit ting i deg, svelg et par kameler, kanskje til og med mothårs, få gjennomført konfirmasjonen. 

Så starter du prosessen, og flytter vekk fra denne mannen, ev. kaster han ut, hvis det er ditt hjem. Dette skal du ikke finne deg i, dette skal du ikke utsette barna dine for. 

Stå på, stå opp for barna dine og for deg selv, kvinne! 

Anonymkode: 2c663...f01

[Anonym bruker]

Jeg synes det hele virker surrete. Det barna trenger til skolen bør være med når barnet reiser mellom foreldrene. Når det glemmes, så foreslår du en løsning, han synes det er unødvendig å glemme (noe jeg er enig i), og sier fra, men løser det. Så endrer du det hele igjen med en tredje løsning. Jeg hadde blitt gal av sånt. 

Anonymkode: 06f76...e8f

[Anonym bruker]

Kjeklete mann, ja, men det er sikkert bare noe med det at dere er småbarnsfamilie, og det er travelt og lett at ting blir ekstra stressete. 

Deleger du. Be om mer hjelp. Kan ikke eldste eller de eldstes far ordne det som nest eldste har glemt og må hente? 

Generelt sett skal du selvsagt ikke gå rundt på nåler og være redd for at samboer blir sur. Enten må dere snakke sammen om det og bli enige om hvordan dere skal løse ting i fremtiden, ellers kan du senke forventninger og gi mer faen og la alle ordne opp litt mer selv. 

Anonymkode: cc0fc...66e

[Anonym bruker]

Jeg vet egentlig at vi må snakke om det, men så syter jeg så med å ta det opp fordi det blir krangel av det. Og jeg vet jo at jeg heller ikke er perfekt, men jeg føler det er vanskelig å sortere når jeg er  urimelig og overreagerer, fra når det ikke er meg. For uansett så vil han ikke lytte til min opplevelse den er feil, hvis ikke så m

Anonymkode: 2836f...506

[Anonym bruker]

må jeg rett og slett endre oppfatning. Jeg føler (selv selvsagt🙈) at jeg både er interessert i og evner å ta selvkritikk. Motsatt så blir jeg bare møtt med at det er feil, og at det er mitt problem.

Anonymkode: 2836f...506

[Anonym bruker]

Uten å ta stiling til den problemstillingen, så syns jeg at det er en god regel å ikke ta noen store avgjørelser under graviditet eller det første året med baby i hus. Det er hormoner, søvnmangel, vondter og frustrasjon og ikke en tid i livet hvor man tar livsendrende valg, om det ikke er høyst nødvendig. 

Anonymkode: 6ca8e...ad3

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Jeg er gravid, og har et barn med samboer, i tillegg til to store hvorav den ene bor på hybel, den andre annenhver uke hos oss. 
Om en uke skal min nest eldste konfirmeres. Jeg hater i utgangspunktet å arrangere ting, men viser ikke ungen det selvsagt. Pga graviditeten og en aktiv ett-åring, er jeg sliten. Har lite overskudd til noe annet enn å komme gjennom dagene.
Heldigvis er det ikke så mye som må ordnes til den store dagen, jeg stresser mer med tanken på gjennomføringen av den (fordi jeg er ubekvem i vertinnerollen), enn med det som må ordnes. Det må jo likevel handles inn litt, og jeg har hele tiden skjøvet det foran meg. 

I går kveld fikk jeg spørsmål fra min sønn om vi kunne hente noe utstyr hos far i løpet av helgen, for han måtte ha med det på skolen til uken.

Da tenker jeg først at enten kan søster ta det med på skolen og samboer hente der (fordi han jobber i nærheten) eller at vi kan ta en bytur og innom far og hente på veien. Samboer tilbyr seg først å hente på skolen, men understreker samtidig at dette burde vært planlagt bedre, han ville ikke ha vasket bilen hvis han visste dette, og at det åt av arbeidstiden hans (han vil måtte gå fra ca 10 min på nesten på starten av dagen, og de 10 første min av arbeidsdagen vil da bli lite effektive).

Jeg har ikke energi til å sitte å bli kritisert for alt som burde ha vært gjort annerledes og hvor mye dette koster han i tid og arbeid, og går da heller å legger meg, som jeg egentlig var på vei til da jeg fikk meldingen. Snakker litt videre med barna mine etter å ha lagt meg, og finner ut at den beste løsningen er å ta den byturen, med ett-åringen også, så samboer skal slippe bryet. 

Det er selvfølgelig heller ikke greit. I dag får jeg beskjed om at jeg har trumfet gjennom byturen, og alt jeg har gjort galt under vurderingene i går, og at jeg burde ha informert tidligere. Når jeg argumenterer om at jeg ikke visste noe tidligere er svaret at jeg burde planlagt bedre.

Han kritiserer meg for å ikke ville diskutere saken og alternative løsninger i går, og det følte ikke jeg var mulig. Han klarte ikke å diskutere annet enn ting som allerede var gjort (feil), og det er vanskelig å finne en løsning når det er eneste fokus. Han var sterkt uenig i dette, og bestemte at jeg skulle utsette byturen, for det var en løsning. 

Og det er det selvsagt. Men diskusjonen ble ganske opphetet, og jeg orket ikke sitte å høre på all kritikken etterhvert, det er som å prøve å diskutere med en 5-åring. Jeg «stakk», som han forklarte ett-åringen, og prøve å tenke rasjonelt mens jeg tok meg en kjøretur.

 

Dette er et eksempel. Vi har mye diskusjoner rundt bagateller, og oftere og oftere blir jeg i tvil om forholdet er verdt dette. Jeg har tatt meg selv i å ikke ta opp ting med han, fordi jeg vet det blir krangel. Jeg kan grue meg til å fortelle om ting, for han kan bli sur. Men vi har et lite barn, og ett til på vei. Er det derfor? Er det jeg som er hormonell og lettkrenkelig? Vil det bli bedre, eller er det bedre å ta skrittet og flytte? 
 

Beklager det lange innlegget, jeg skrev kanskje like mye for meg selv som til dere. Men du som orket å lese har kanskje noen tanker om situasjonen du vil dele med meg?

Anonymkode: 2836f...506

Det kommer ikke til å bli så mye bedre. Vi har desverre diskusjoner om store barn fortsatt og det blir ofte slengbemerkninger som er helt unødvendig. 

Jeg lar ofte vere å si noe og ordne meg selv med mine barn så langt det lar seg gjøre.

Anonymkode: 8fd43...156

[Anonym bruker]

I første avsnitt forteller du at du er gravid (og dermed hormonell), at du stresser pga. gjennomføringen av konfirmasjonen om en uke (fordi du hater vertinnerollen, noe som vel er en form for angst), og at du har utsatt mye av det du skal gjøre av forberedelser til konfirmasjonen.

Så spør ene barnet om noe kan hentes hos far denne helgen, fordi han trenger det til uken på skolen. Det er jo fornuftig å gjøre det på den måten, så blir det ikke ekstra stress i uken.

Likevel kommer du på at søster kan ta med, noe som krever at samboer må ta av sin arbeidstid, han må komme på jobb, ikke kunne sette igang med jobbingen, reise fra jobben og tilbake. Dvs. tilsammen betyr det i praksis egentlig at hans første halvtime på jobb den dagen forsvinner. Likevel sier samboer seg villig til å gjøre dette. Å påpeke da at dette burde vært planlagt bedre, det tenker jeg bare er en sannhet som barnet som har glemt og du bør ta til dere, for det er jo bare sannheten, dette kan dere lære av, slik at dere ikke kommer i samme situasjon igjen. Men du tar dette som personlig kritikk, du vil ikke snakke med samboer pga. dette, og du gir ham "silent treatment" og bare går og legger deg i et annet rom. Der snakker du mer med barna dine, og uten å igjen inkludere din samboer, så endrer du og barna planene igjen, og legger da inn en bytur sammen med det.

I dag får samboer vite dette, og han reagerer på at du igjen har endret planene, og han blir forståelig nok frustrert, fordi du ikke snakker med ham om ting. Du sier selv du unngår å prate med ham, fordi du er redd for at ting ender med en krangel. Ser du her hvordan dere går i ring rundt hverandre? Du utelater ham, du unngår å kommunisere med ham, han blir frustrert, dere krangler og du bruker det som argument for å ikke inkludere ham i beslutninger, han blir frustrert og forsøker å bli delaktig. Han etterlyser å bli inkludert i å finne løsninger og ev. endringer av planene, du tar det som personlig kritikk og mener han er urimelig når han blir frustrert over å bli ekskludert og tiet ihjel.

Igjen velger du å bare rømme fra diskusjonen, du stikker av og kjører deg en tur alene, mens han sitter igjen alene med barnet. Det blir igjen en "silent treatment" fra din side. Og det er forferdelig provoserende for han som står igjen og opplever det for andre gang på to dager.

For all del, han har helt sikkert også sine negative måter å kommunisere på som sikkert også er delaktig i at du reagerer som du gjør på ham. Poenget mitt er at du på alle måter er med på å eskalere kranglene med ham med din noe vinglete væremåte (som en annen også påpeker, det er forferdelig slitsomt for de nærmeste når planer blir endret og endret og endret, og enda verre om man ikke en gang får være med i bestemmelsesprosessen, det skaper usikkerhet hos partner). Og du forsterker det når du stadig bare trekker deg unna og ikke vil ha noe med ham å gjøre, enten du legger deg på et annet rom eller kjører deg en tur alene. Når du gjør dette er det en avvisning av ham som person og partner, og det sårer. Da er det lett for ham å reagere med frustrasjon og sinne, fordi han føler seg avvist og umyndiggjort i eget forhold og hjem.

Når man legger på at du er både hormonell og du har angst for den kommende konfirmasjonen og er veldig sliten pga. dette og det at du har utsatt ting som må gjøres til dagen, så er det forståelig at du føler for å trekke deg unna alt. Men det løser ingenting, det bare skaper større problemer, fordi du og han ikke greier å kommunisere etterpå heller.

Jeg tror du må innse at du med din egen væremåte er med på å forsterke uenigheter og skape problemer mellom dere, kanskje like mye som det han er. Hvis jeg hadde vært i et forhold hvor partner stadig ikke inkluderte, ikke snakket om viktige ting, enten de var store eller små, og stadig trakk seg unna og ga meg silent treatment, da hadde jeg tenkt at enten måtte vi lært oss å kommunisere på en respektfull og god måte, eller så hadde jeg avsluttet forholdet. Så alvorlig anser jeg din oppførsel i dette. Og så alvorlig er kommunikasjonsproblemene mellom dere to.

Han har garantert også skyld i kommunikasjonsproblemene mellom dere, dere er tross alt to om det. Men ut fra det du skrev over tror jeg du bør ta like mye ansvar for problemene dere har.

Hadde jeg vært deg ville jeg bedt om unnskyldning for at dette ble et større problem enn det trengte å være, at du ser at din vingling og det at du stadig trekker deg unna skaper frustrasjon hos ham. Så ville jeg forklart at når han blir så frustrert og sint, da blir du engstelig, og det forsterker dine ukonstruktive kommunikasjonsvalg. Og så ville jeg foreslått at dere går i parterapi, fordi du tror dere sårer hverandre helt unødvendig, og at det gjør at ingen av dere har det bra, at du ønsker å endre det.

Anonymkode: ce166...264

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (17 minutter siden):

I første avsnitt forteller du at du er gravid (og dermed hormonell), at du stresser pga. gjennomføringen av konfirmasjonen om en uke (fordi du hater vertinnerollen, noe som vel er en form for angst), og at du har utsatt mye av det du skal gjøre av forberedelser til konfirmasjonen.

Så spør ene barnet om noe kan hentes hos far denne helgen, fordi han trenger det til uken på skolen. Det er jo fornuftig å gjøre det på den måten, så blir det ikke ekstra stress i uken.

Likevel kommer du på at søster kan ta med, noe som krever at samboer må ta av sin arbeidstid, han må komme på jobb, ikke kunne sette igang med jobbingen, reise fra jobben og tilbake. Dvs. tilsammen betyr det i praksis egentlig at hans første halvtime på jobb den dagen forsvinner. Likevel sier samboer seg villig til å gjøre dette. Å påpeke da at dette burde vært planlagt bedre, det tenker jeg bare er en sannhet som barnet som har glemt og du bør ta til dere, for det er jo bare sannheten, dette kan dere lære av, slik at dere ikke kommer i samme situasjon igjen. Men du tar dette som personlig kritikk, du vil ikke snakke med samboer pga. dette, og du gir ham "silent treatment" og bare går og legger deg i et annet rom. Der snakker du mer med barna dine, og uten å igjen inkludere din samboer, så endrer du og barna planene igjen, og legger da inn en bytur sammen med det.

I dag får samboer vite dette, og han reagerer på at du igjen har endret planene, og han blir forståelig nok frustrert, fordi du ikke snakker med ham om ting. Du sier selv du unngår å prate med ham, fordi du er redd for at ting ender med en krangel. Ser du her hvordan dere går i ring rundt hverandre? Du utelater ham, du unngår å kommunisere med ham, han blir frustrert, dere krangler og du bruker det som argument for å ikke inkludere ham i beslutninger, han blir frustrert og forsøker å bli delaktig. Han etterlyser å bli inkludert i å finne løsninger og ev. endringer av planene, du tar det som personlig kritikk og mener han er urimelig når han blir frustrert over å bli ekskludert og tiet ihjel.

Igjen velger du å bare rømme fra diskusjonen, du stikker av og kjører deg en tur alene, mens han sitter igjen alene med barnet. Det blir igjen en "silent treatment" fra din side. Og det er forferdelig provoserende for han som står igjen og opplever det for andre gang på to dager.

For all del, han har helt sikkert også sine negative måter å kommunisere på som sikkert også er delaktig i at du reagerer som du gjør på ham. Poenget mitt er at du på alle måter er med på å eskalere kranglene med ham med din noe vinglete væremåte (som en annen også påpeker, det er forferdelig slitsomt for de nærmeste når planer blir endret og endret og endret, og enda verre om man ikke en gang får være med i bestemmelsesprosessen, det skaper usikkerhet hos partner). Og du forsterker det når du stadig bare trekker deg unna og ikke vil ha noe med ham å gjøre, enten du legger deg på et annet rom eller kjører deg en tur alene. Når du gjør dette er det en avvisning av ham som person og partner, og det sårer. Da er det lett for ham å reagere med frustrasjon og sinne, fordi han føler seg avvist og umyndiggjort i eget forhold og hjem.

Når man legger på at du er både hormonell og du har angst for den kommende konfirmasjonen og er veldig sliten pga. dette og det at du har utsatt ting som må gjøres til dagen, så er det forståelig at du føler for å trekke deg unna alt. Men det løser ingenting, det bare skaper større problemer, fordi du og han ikke greier å kommunisere etterpå heller.

Jeg tror du må innse at du med din egen væremåte er med på å forsterke uenigheter og skape problemer mellom dere, kanskje like mye som det han er. Hvis jeg hadde vært i et forhold hvor partner stadig ikke inkluderte, ikke snakket om viktige ting, enten de var store eller små, og stadig trakk seg unna og ga meg silent treatment, da hadde jeg tenkt at enten måtte vi lært oss å kommunisere på en respektfull og god måte, eller så hadde jeg avsluttet forholdet. Så alvorlig anser jeg din oppførsel i dette. Og så alvorlig er kommunikasjonsproblemene mellom dere to.

Han har garantert også skyld i kommunikasjonsproblemene mellom dere, dere er tross alt to om det. Men ut fra det du skrev over tror jeg du bør ta like mye ansvar for problemene dere har.

Hadde jeg vært deg ville jeg bedt om unnskyldning for at dette ble et større problem enn det trengte å være, at du ser at din vingling og det at du stadig trekker deg unna skaper frustrasjon hos ham. Så ville jeg forklart at når han blir så frustrert og sint, da blir du engstelig, og det forsterker dine ukonstruktive kommunikasjonsvalg. Og så ville jeg foreslått at dere går i parterapi, fordi du tror dere sårer hverandre helt unødvendig, og at det gjør at ingen av dere har det bra, at du ønsker å endre det.

Anonymkode: ce166...264

Veldig godt svar! 

Anonymkode: c0d3f...2f6

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (8 timer siden):

I første avsnitt forteller du at du er gravid (og dermed hormonell), at du stresser pga. gjennomføringen av konfirmasjonen om en uke (fordi du hater vertinnerollen, noe som vel er en form for angst), og at du har utsatt mye av det du skal gjøre av forberedelser til konfirmasjonen.

Så spør ene barnet om noe kan hentes hos far denne helgen, fordi han trenger det til uken på skolen. Det er jo fornuftig å gjøre det på den måten, så blir det ikke ekstra stress i uken.

Likevel kommer du på at søster kan ta med, noe som krever at samboer må ta av sin arbeidstid, han må komme på jobb, ikke kunne sette igang med jobbingen, reise fra jobben og tilbake. Dvs. tilsammen betyr det i praksis egentlig at hans første halvtime på jobb den dagen forsvinner. Likevel sier samboer seg villig til å gjøre dette. Å påpeke da at dette burde vært planlagt bedre, det tenker jeg bare er en sannhet som barnet som har glemt og du bør ta til dere, for det er jo bare sannheten, dette kan dere lære av, slik at dere ikke kommer i samme situasjon igjen. Men du tar dette som personlig kritikk, du vil ikke snakke med samboer pga. dette, og du gir ham "silent treatment" og bare går og legger deg i et annet rom. Der snakker du mer med barna dine, og uten å igjen inkludere din samboer, så endrer du og barna planene igjen, og legger da inn en bytur sammen med det.

I dag får samboer vite dette, og han reagerer på at du igjen har endret planene, og han blir forståelig nok frustrert, fordi du ikke snakker med ham om ting. Du sier selv du unngår å prate med ham, fordi du er redd for at ting ender med en krangel. Ser du her hvordan dere går i ring rundt hverandre? Du utelater ham, du unngår å kommunisere med ham, han blir frustrert, dere krangler og du bruker det som argument for å ikke inkludere ham i beslutninger, han blir frustrert og forsøker å bli delaktig. Han etterlyser å bli inkludert i å finne løsninger og ev. endringer av planene, du tar det som personlig kritikk og mener han er urimelig når han blir frustrert over å bli ekskludert og tiet ihjel.

Igjen velger du å bare rømme fra diskusjonen, du stikker av og kjører deg en tur alene, mens han sitter igjen alene med barnet. Det blir igjen en "silent treatment" fra din side. Og det er forferdelig provoserende for han som står igjen og opplever det for andre gang på to dager.

For all del, han har helt sikkert også sine negative måter å kommunisere på som sikkert også er delaktig i at du reagerer som du gjør på ham. Poenget mitt er at du på alle måter er med på å eskalere kranglene med ham med din noe vinglete væremåte (som en annen også påpeker, det er forferdelig slitsomt for de nærmeste når planer blir endret og endret og endret, og enda verre om man ikke en gang får være med i bestemmelsesprosessen, det skaper usikkerhet hos partner). Og du forsterker det når du stadig bare trekker deg unna og ikke vil ha noe med ham å gjøre, enten du legger deg på et annet rom eller kjører deg en tur alene. Når du gjør dette er det en avvisning av ham som person og partner, og det sårer. Da er det lett for ham å reagere med frustrasjon og sinne, fordi han føler seg avvist og umyndiggjort i eget forhold og hjem.

Når man legger på at du er både hormonell og du har angst for den kommende konfirmasjonen og er veldig sliten pga. dette og det at du har utsatt ting som må gjøres til dagen, så er det forståelig at du føler for å trekke deg unna alt. Men det løser ingenting, det bare skaper større problemer, fordi du og han ikke greier å kommunisere etterpå heller.

Jeg tror du må innse at du med din egen væremåte er med på å forsterke uenigheter og skape problemer mellom dere, kanskje like mye som det han er. Hvis jeg hadde vært i et forhold hvor partner stadig ikke inkluderte, ikke snakket om viktige ting, enten de var store eller små, og stadig trakk seg unna og ga meg silent treatment, da hadde jeg tenkt at enten måtte vi lært oss å kommunisere på en respektfull og god måte, eller så hadde jeg avsluttet forholdet. Så alvorlig anser jeg din oppførsel i dette. Og så alvorlig er kommunikasjonsproblemene mellom dere to.

Han har garantert også skyld i kommunikasjonsproblemene mellom dere, dere er tross alt to om det. Men ut fra det du skrev over tror jeg du bør ta like mye ansvar for problemene dere har.

Hadde jeg vært deg ville jeg bedt om unnskyldning for at dette ble et større problem enn det trengte å være, at du ser at din vingling og det at du stadig trekker deg unna skaper frustrasjon hos ham. Så ville jeg forklart at når han blir så frustrert og sint, da blir du engstelig, og det forsterker dine ukonstruktive kommunikasjonsvalg. Og så ville jeg foreslått at dere går i parterapi, fordi du tror dere sårer hverandre helt unødvendig, og at det gjør at ingen av dere har det bra, at du ønsker å endre det.

Anonymkode: ce166...264

Du har helt sikkert rett, og at en faktisk effekt av at jeg forlater rommet kan gjøre ting verre for han. Men grunnen til at jeg gjør det er for å beskytte meg selv mot alle beskyldninger og kallenavn, og også for å hindre meg selv i å miste besinnelsen og si ting jeg ikke mener. Vi har prøvd å snakke om det, og han er enig i at vi skal kunne være enige om å være uenige når ting eskalerer, istedenfor å holde på så det blir på et slikt latterlig barnslig nivå. Men han klarer ikke å følge det opp i situasjonen, da gyver han på helt til jeg gir beskjed om at jeg ikke orker mer, og at han må slutte eller jeg gå. 
En sjelden gang stopper han da, men som oftest må han likevel slenge ut flere beskyldninger og karakteristikker.

Å involvere noen andre i kommunikasjonsproblemene våre vil han ikke. Det må vi jo klare å fikse selv, han kan ikke se at andre kan være til hjelp. Problemet er at vi ikke klarer det alene. Jeg ønsker absolutt å bli bedre selv, men jeg føler ikke at han klarer å ta til seg mine innspill og at hans «løsning» er at jeg skjerper meg og slutter å diskutere. 
 

Det var han som kom med forslaget om at han kunne hente, men han ble sur da jeg ikke ville snakke med min sønn og få en forklaring på hvorfor det var glemt umiddelbart. Ettersom han flyttet på hybel denne uken og er 17 år, så regnet jeg det som sannsynlig at han rett og slett hadde nok å tenke på. Jeg spurte han i går, og han hadde rett og slett glemt at han skulle hit denne helgen, de har akkurat vært en lenger periode hos far pga ferie. 
Siden jeg anså å glemme som et ganske lite problem, og dermed ikke så stort som han, så måtte han presisere hvor vanskelig dette ble for han, han ville selge bilen og huset skulle tross alt males på lørdag. 
For at han skulle slippe belastningen tenkte jeg det var bedre at jeg tok med 1-åringen også, så kunne han bruke tiden som han ville. Jeg skulle gjerne ha diskutert sammen med han, men han var ikke istand til å føre noen samtale da.

Anonymkode: 2836f...506

[Anonym bruker]

Han er frustrert/irritert, og du er unnvikende/konfliktsky.

Disse tingene virker gjensidig forsterkende. Se på det underliggende mønsteret mellom dere.

Hvis han systematisk tyr til stygge ord og utskjelling når han er sint synes jeg du skal gå fra ham

Anonymkode: 45ea5...cc0

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (7 timer siden):

Du har helt sikkert rett, og at en faktisk effekt av at jeg forlater rommet kan gjøre ting verre for han. Men grunnen til at jeg gjør det er for å beskytte meg selv mot alle beskyldninger og kallenavn, og også for å hindre meg selv i å miste besinnelsen og si ting jeg ikke mener. Vi har prøvd å snakke om det, og han er enig i at vi skal kunne være enige om å være uenige når ting eskalerer, istedenfor å holde på så det blir på et slikt latterlig barnslig nivå. Men han klarer ikke å følge det opp i situasjonen, da gyver han på helt til jeg gir beskjed om at jeg ikke orker mer, og at han må slutte eller jeg gå. 
En sjelden gang stopper han da, men som oftest må han likevel slenge ut flere beskyldninger og karakteristikker.

Å involvere noen andre i kommunikasjonsproblemene våre vil han ikke. Det må vi jo klare å fikse selv, han kan ikke se at andre kan være til hjelp. Problemet er at vi ikke klarer det alene. Jeg ønsker absolutt å bli bedre selv, men jeg føler ikke at han klarer å ta til seg mine innspill og at hans «løsning» er at jeg skjerper meg og slutter å diskutere. 
 

Det var han som kom med forslaget om at han kunne hente, men han ble sur da jeg ikke ville snakke med min sønn og få en forklaring på hvorfor det var glemt umiddelbart. Ettersom han flyttet på hybel denne uken og er 17 år, så regnet jeg det som sannsynlig at han rett og slett hadde nok å tenke på. Jeg spurte han i går, og han hadde rett og slett glemt at han skulle hit denne helgen, de har akkurat vært en lenger periode hos far pga ferie. 
Siden jeg anså å glemme som et ganske lite problem, og dermed ikke så stort som han, så måtte han presisere hvor vanskelig dette ble for han, han ville selge bilen og huset skulle tross alt males på lørdag. 
For at han skulle slippe belastningen tenkte jeg det var bedre at jeg tok med 1-åringen også, så kunne han bruke tiden som han ville. Jeg skulle gjerne ha diskutert sammen med han, men han var ikke istand til å føre noen samtale da.

Anonymkode: 2836f...506

Jeg ville snakket med ham igjen, og sagt at du ser at dere dessverre forsterker hverandres negative kommunikasjonsformer, og at denne episoden bare bekrefter det. Greier du å formidle det som om dere deler skyld i dette, da blir han kanskje mer villig til å bli med i parterapi.

Slik dere holder på nå er det usunt for alle. Men dere har et barn sammen, og dere venter et barn til, samt at dine barn fra før er involvert - så dere skylder både dere selv og barna å prøve.

Hvis han sier at dere må greie å rydde opp i kommunikasjonsproblemene selv, så viser du bare til at det har gått så og så lang tid nå uten at dere har greid det, og at dette ikke lenger er godt for noen av dere, og at siden dere nå venter enda et barn snart, så må dere få hjelp, hvis ikke risikerer dere at hele forholdet ryker.

Og vil han fremdeles ikke, så ville jeg spurt ham om han ikke er villig til å gjøre dette for din del en gang, siden du ikke har det godt med de kommunikasjonsproblemene dere nå har. Er du glad i ham og ønsker å beholde ham i livet ditt, da tror jeg det er viktig at du forteller ham det. Men også at du blir tydelig på at det dere har forsøkt til nå for å skape en positiv endring i forholdet med kommunikasjonen ikke har fungert, og at derfor må dere nå ha hjelp utenfra. Og så ville jeg igjen understreket at dette ikke er et angrep på ham, men at dere begge to har uheldige måter å kommunisere på som dessverre forsterker den andres negative sider, og at dette er ødeleggende for forholdet, noe det ikke trenger være om dere får hjelp til å lære å kommunisere sammen på en bedre måte.

Blånekter han fortsatt, da ville jeg tatt noen timer på fvk alene, og der diskutert og vurdert forholdet.

 

Anonymkode: ce166...264

[Anonym bruker]

Vi fikk snakka ut, og er enige om at vi begge nok kan endre på litt. For min del blir denne og flere andre episoder mer enn bare krangelen, jeg vurderer oftere og oftere forholdets eksistens. Vi fikk prata ordentlig ut, dvs om akkurat denne episoden, og jeg sa at etter konfirmasjonen må vi ha en ordentlig prat om veien videre. Han ante ikke at jeg gikk med slike tanker, og ble litt satt ut når jeg sa det. Vi ønsker begge to å fortsette, men jeg tar nok kranglene våre mer inn enn hva han gjør. Han børster de av seg og er ferdig, for min del sitter det i flere dager før det blir undertrykt, helt frem til neste episode. Etter neste krangel blir de foregående med i tankene om hele forholdet. Jeg synes det går for mye utover barna til at jeg vil fortsette på denne måten, og tenker derfor at prat er fint, men praksisen må også endres.

 

Takk for at dere gadd å gi meg tilbakemeldinger alle sammen, jeg har forsøkt å ta de til meg for å bli en bedre utgave av meg selv, og for å forhåpentligvis kunne bidra til å bedre forholdet vårt.

Anonymkode: 2836f...506

[Anonym bruker]

Og sånn går det når man har flere unger enn man er kapabel til. Det er ikke konfirmantens feil at hans mor måtte lage flere unger med en mann som ikke funker, og så ender han med å være til bry fordi du ikke kan holde knærne samla.

Anonymkode: c01a3...c1a

[Anonym bruker]

Ikke rart at ugifte kvinner lever lengst... Få gjennomført konfirmasjonen, og så er det vel best om dere bor hver for dere.

Anonymkode: 36e3d...4dd

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Vi fikk snakka ut, og er enige om at vi begge nok kan endre på litt. For min del blir denne og flere andre episoder mer enn bare krangelen, jeg vurderer oftere og oftere forholdets eksistens. Vi fikk prata ordentlig ut, dvs om akkurat denne episoden, og jeg sa at etter konfirmasjonen må vi ha en ordentlig prat om veien videre. Han ante ikke at jeg gikk med slike tanker, og ble litt satt ut når jeg sa det. Vi ønsker begge to å fortsette, men jeg tar nok kranglene våre mer inn enn hva han gjør. Han børster de av seg og er ferdig, for min del sitter det i flere dager før det blir undertrykt, helt frem til neste episode. Etter neste krangel blir de foregående med i tankene om hele forholdet. Jeg synes det går for mye utover barna til at jeg vil fortsette på denne måten, og tenker derfor at prat er fint, men praksisen må også endres.

 

Takk for at dere gadd å gi meg tilbakemeldinger alle sammen, jeg har forsøkt å ta de til meg for å bli en bedre utgave av meg selv, og for å forhåpentligvis kunne bidra til å bedre forholdet vårt.

Anonymkode: 2836f...506

Husk å ta den praten etter konfirmasjonen, ikke la det skure og gå videre.

Hvis dere er glade i hverandre, så prøv å se parterapi som noe dere begge går sammen om, fordi dere begge ønsker å lære å kommunisere på en måte som gjør at dere begge (og barna) kan ha det bra sammen i fremtiden.

Helt ærlig tror jeg ikke dere vil greie å endre dette på egen hånd, til det virker både ditt og hans mønster litt for inngrodd. Jeg tror dere begge må forstå hvilken rolle dere selv spiller i konfliktene deres og hvordan kommunikasjon og adferd fra begges side er med på å eskalere kranglene og skape større avstand mellom dere. Og det tror jeg dere trenger hjelp for å fullt ut se, for dere trenger å se både hverandre og dere selv.

Det du har fortalt om er mulig å snu slik at dere får et bedre og sterkere forhold. Men da bør dere skaffe dere hjelp først som sist, ikke utsette det. Var jeg deg ville jeg mandag kontaktet familievernkontoret og bedt om time der. Hvis ikke er det lett for at konfirmasjonen går forbi, så går går fødselen forbi, og når dere omsider kanskje gjør alvor av det, så risikerer dere at dere har såret hverandre for mye til at dere kan reparere det. Nå kan dere trolig fremdeles greie det. Så ikke vent, bestill time allerede på mandag - ta en telefon. Så tar du praten med ham uken etter konfirmasjonen.

Anonymkode: ce166...264

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 20.8.2021 den 20.47):

Jeg er gravid, og har et barn med samboer, i tillegg til to store hvorav den ene bor på hybel, den andre annenhver uke hos oss. 
Om en uke skal min nest eldste konfirmeres. Jeg hater i utgangspunktet å arrangere ting, men viser ikke ungen det selvsagt. Pga graviditeten og en aktiv ett-åring, er jeg sliten. Har lite overskudd til noe annet enn å komme gjennom dagene.
Heldigvis er det ikke så mye som må ordnes til den store dagen, jeg stresser mer med tanken på gjennomføringen av den (fordi jeg er ubekvem i vertinnerollen), enn med det som må ordnes. Det må jo likevel handles inn litt, og jeg har hele tiden skjøvet det foran meg. 

I går kveld fikk jeg spørsmål fra min sønn om vi kunne hente noe utstyr hos far i løpet av helgen, for han måtte ha med det på skolen til uken.

Da tenker jeg først at enten kan søster ta det med på skolen og samboer hente der (fordi han jobber i nærheten) eller at vi kan ta en bytur og innom far og hente på veien. Samboer tilbyr seg først å hente på skolen, men understreker samtidig at dette burde vært planlagt bedre, han ville ikke ha vasket bilen hvis han visste dette, og at det åt av arbeidstiden hans (han vil måtte gå fra ca 10 min på nesten på starten av dagen, og de 10 første min av arbeidsdagen vil da bli lite effektive).

Jeg har ikke energi til å sitte å bli kritisert for alt som burde ha vært gjort annerledes og hvor mye dette koster han i tid og arbeid, og går da heller å legger meg, som jeg egentlig var på vei til da jeg fikk meldingen. Snakker litt videre med barna mine etter å ha lagt meg, og finner ut at den beste løsningen er å ta den byturen, med ett-åringen også, så samboer skal slippe bryet. 

Det er selvfølgelig heller ikke greit. I dag får jeg beskjed om at jeg har trumfet gjennom byturen, og alt jeg har gjort galt under vurderingene i går, og at jeg burde ha informert tidligere. Når jeg argumenterer om at jeg ikke visste noe tidligere er svaret at jeg burde planlagt bedre.

Han kritiserer meg for å ikke ville diskutere saken og alternative løsninger i går, og det følte ikke jeg var mulig. Han klarte ikke å diskutere annet enn ting som allerede var gjort (feil), og det er vanskelig å finne en løsning når det er eneste fokus. Han var sterkt uenig i dette, og bestemte at jeg skulle utsette byturen, for det var en løsning. 

Og det er det selvsagt. Men diskusjonen ble ganske opphetet, og jeg orket ikke sitte å høre på all kritikken etterhvert, det er som å prøve å diskutere med en 5-åring. Jeg «stakk», som han forklarte ett-åringen, og prøve å tenke rasjonelt mens jeg tok meg en kjøretur.

 

Dette er et eksempel. Vi har mye diskusjoner rundt bagateller, og oftere og oftere blir jeg i tvil om forholdet er verdt dette. Jeg har tatt meg selv i å ikke ta opp ting med han, fordi jeg vet det blir krangel. Jeg kan grue meg til å fortelle om ting, for han kan bli sur. Men vi har et lite barn, og ett til på vei. Er det derfor? Er det jeg som er hormonell og lettkrenkelig? Vil det bli bedre, eller er det bedre å ta skrittet og flytte? 
 

Beklager det lange innlegget, jeg skrev kanskje like mye for meg selv som til dere. Men du som orket å lese har kanskje noen tanker om situasjonen du vil dele med meg?

Anonymkode: 2836f...506

Hjelper han deg ikke med handlingen og gjennomføringen av konfirmasjonen 😳?

Anonymkode: 2212d...02d

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Husk å ta den praten etter konfirmasjonen, ikke la det skure og gå videre.

Hvis dere er glade i hverandre, så prøv å se parterapi som noe dere begge går sammen om, fordi dere begge ønsker å lære å kommunisere på en måte som gjør at dere begge (og barna) kan ha det bra sammen i fremtiden.

Helt ærlig tror jeg ikke dere vil greie å endre dette på egen hånd, til det virker både ditt og hans mønster litt for inngrodd. Jeg tror dere begge må forstå hvilken rolle dere selv spiller i konfliktene deres og hvordan kommunikasjon og adferd fra begges side er med på å eskalere kranglene og skape større avstand mellom dere. Og det tror jeg dere trenger hjelp for å fullt ut se, for dere trenger å se både hverandre og dere selv.

Det du har fortalt om er mulig å snu slik at dere får et bedre og sterkere forhold. Men da bør dere skaffe dere hjelp først som sist, ikke utsette det. Var jeg deg ville jeg mandag kontaktet familievernkontoret og bedt om time der. Hvis ikke er det lett for at konfirmasjonen går forbi, så går går fødselen forbi, og når dere omsider kanskje gjør alvor av det, så risikerer dere at dere har såret hverandre for mye til at dere kan reparere det. Nå kan dere trolig fremdeles greie det. Så ikke vent, bestill time allerede på mandag - ta en telefon. Så tar du praten med ham uken etter konfirmasjonen.

Anonymkode: ce166...264

Han sa at han følte at han ikke ble involvert i beslutninger. Jeg blir stresset for jeg venter kjeft, og har derfor klar et løsningsforslag. Dette oppfatter ikke han som et forslag, men at jeg har bestemt hvordan det skal løses, derfor blir han frustrert. Og der er noe av kilden til konfliktene😅 Jeg føler derfor at det blir helt feil å bestille time på familievernkontoret før vi har snakket sammen. Men ellers mye gode innspill!

Anonym bruker skrev (46 minutter siden):

Hjelper han deg ikke med handlingen og gjennomføringen av konfirmasjonen 😳?

Anonymkode: 2212d...02d

Han bidrar nok med litt praktisk hjelp om jeg ber om det, men det er jo ikke hans konfirmant. 

Anonymkode: 2836f...506

[Anonym bruker]

Ungdommen har glemt noe hos far. Kan han ikke bare ringe far og spørre om han kan komme med det??

Anonymkode: 99af6...38b

[Anonym bruker]

Synes han krangler på flisespikkeri. Det er et ja /nei spm. Kan han hente eller ikke. Og kan han ikke gjøre den lille tingen er han smålig og dust. 

Anonymkode: c2492...7cd