Hvordan forholde seg til dette?

[Anonym bruker]

Min venninne har vært beredskapshjem og fosterhjem i mange år. Nå skal et barn hun har hatt lenge og fra det var ganske lite tilbakeføres til foreldrene. Min venninne er selvsagt veldig lei seg. Det jeg reagerer på er at hun oppfører seg som om det er hennes barn og at BV tar fra henne HENNES barn. Sorgen er svært bitter og destruktiv og jeg står på sidelinja og aner ikke hva jeg skal si eller gjøre. Jeg forstår sorgen og savnet, men det er ikke hennes barn. Jeg har ikke lyst å gi næring til det destruktive samtidig så må jeg ha en eller annen respons på triaden. Hva kan man si i en slik situasjon?

Anonymkode: ad4be...b87

[Anonym bruker]

Barnet har bodd hos henne lenge, fra det var ganske lite. Det har vært en del av hennes familie, og hun er glad i det på lik linje med hvor glad hun ville vært i et eget barn. Dette er selvsagt en sorg, selv om det i utgangspunktet ikke er hennes barn. Hvorfor kan hun ikke få sørge på den måten som er naturlig for henne?  Hvorfor kan du ikke bare være medfølende og støttende?

Anonymkode: 999ea...bab

[Anonym bruker]

Selvsagt er hun lei seg. Hun vet godt at det ikke er hennes barn, men det oppleves som om det er hennes. Det føles slik. 

Når barnet da skal tilbake til foreldrene, har fostermor selvsagt tanker om hvordan dette skal/kan gå. Det finnes hundrevis av "tenk om" og det er vondt å ikke kunne gjøre noe med det. 

Hvis barnet i tillegg hsr vært hos fostermor i mange år  tenk deg da det tomrommet barnet etterlater. 

Så selvsagt er det vondt for fostermor, selv om hun kanskje vsr forberedt på tilbakeføring allerede fra dag én.

Trøst henne, støtt henne og vær ved hennes side. 

Anonymkode: bf847...6ae

[Anonym bruker]

Dette er jo en av de største ulempene ved å bli fosterforeldre, og selv om man går inn i det med åpne øyne er det slett ikke sikkert man klarer å sette seg inn i sorgen og tomrommet før man faktisk står midt i det.

Man blir glad i barnet som sitt eget, også skal man plutselig ikke være mamma til det lenger. I tillegg til sin egen sorg og smerte skal man være profesjonell og hjelpe barnet i prosessen, for barnet vil også sørge over å miste fosterfamilien samtidig som det er spent på å komme tilbake til biologisk familie.

Jeg skjønner at dette ikke er lett, og midt oppi alt sammen blir kanskje noe av profesjonaliteten borte og sorgen litt altoppslukende og stor.

Hun trenger ikke bebreidelse for det nå, hun trenger støtte i sin sorg.

Du trenger ikke støtte henne i utsagn som at "barnevernet tar hennes barn" selv om du er en støtte for henne i sorgen.

Anonymkode: 0e5f7...028