Samlivsbrudd, har dere noen tips og råd?

[Anonym bruker]

Hei.

Jeg står nå midt i et samlivsbrudd. Jeg har en datter fra tidligere på 11.
Etter 5,5 år som samboere og et felles barn på 4 har mannen nå sagt han ikke vil mer.

vi har hatt det tøft i et år. Der han har gjort det slutt to ganger, men vil likevel. I mai tok jeg initiativ til en samtale der jeg foreslo terapi. Det så han ikke poenget med og det endte med at han gjorde det slutt.

jeg ble knust. Jeg er fullstendig klar over at ting ikke er bra, men jeg trodde likevel vi hadde samme målet, altså å være sammen. Og jobbe sammen. Jeg har hele tiden tenkt dette året har testet oss ekstra hardt og når vi fpr hodet litt over vannet er vi sterke og klare for oss igjen.

han startet eget firma under lockdown, jeg startet eget firma i januar. Min datter har noen utfordringer som selvsagt har krevd ekstra. I tilegg er det jo pandemi og lite sosialt som har skjedd.

Jeg tror mannen er litt ensom og at det hr blitt enda tydeligere under pandemien at han ikke har så stort nettverk eller venner.

han lener seg mye på foreldre og har vel ikke helt lært å ta ansvar. Det ser jeg veldig tydelig i kriser når han trekker seg vekk fra meg og heller går til foreldrene sine. Avstanden oss imellom blir da større og de vil gjerne fikse for han. Han blir da lett ledet og har kommet til at det er forholdet med meg det er noe galt med.

Jeg har lenge, før pandemien også tenkt han er litt deprimert. Han nekter for dette. Men jeg tror fremdeles det er noe der. Han gjør lite for seg selv, han jobber og spiller data. Han er ikke i noe aktivitet lenger. Tar ikke kontakt med venner. Og da slutter de kontakte han. Han planlegger ikke, bare venter på at ting skal skje.

under pandemien har jeg selv prøvd å lage med noen ventiler, gått mye tur, jogget mye, funnet hobbyer jeg kan gjøre i Hagen. Han blir ikke med på noe.

og nå er det altså slutt. Vi bor sammen og har ikke fortalt det til barna. Jeg ville vente til vi visste noe mer. Hvor vi skal bo, npr det skal skje osv. han var enig. Nå er sommeren over og jeg hadde håpet han hadde en plan. Det er en del som må gjøres hjemme for å klargjøre huset for salg. 
 

Jeg er utrolig sliten og ganske nedbrutt etter en lang tid i limboland. I sommer har han i perioder foreslått vi skal «være litt kjærester» jeg har vært med på dette for å håpe det vekker håpet i han. Han sier vi har masse bra, men hn ser ikke håp. Og legger det meste på meg. Jeg går i terapi for meg selv og hadde håper han kunne gjøre det samme. Han forsøkte litt og jeg så endringer og at han viste mer innsikt. Så sluttet han.

Jeg blir ganske ødelagt av at han bruker meg som en slags buffet der han kan forsyne seg av det gode og vi kan ha fine kvelder med vin og gode samtaler. Til og med sex. For så at han sier det er like slutt.

Jeg distanserer meg derfor mer og mer. I perioder jeg behandler han som en «romkamerat» og ikke er nær blir han nærmere igjen. Utmattende. Jeg får da også høre jeg er kald og trekker meg unna når han prøver. Jeg sier han kan få hele pakka eller ikke noe. Da brukes det i mot meg og han sier det hele tiden er slutt, men han så liiiiitt håp i en periode, men det døde igjen da jeg distanserte meg litt igjen.

dette ser han ikke selv. Jeg sier jeg blir forvirret. Jeg syntes det er rart han fremdeles bruker meg som samtalepartner og har sagt det er hyggelig at han vil dele tanker og snakke med meg, men at jeg ikke forstår hvorfor han lar meg bli bedre og bedre kjent med han etter bruddet. Vi har snakket mer og dypere etter bruddet enn hele siste året. 
det er mulig han ikke legger noe i det, men den personen vil jo forsvinne. Det er ikke jeg som er hans go-to person lenger og det har han valgt selv. 
 

Jeg tror ikke livet hans blir så mye bedre i en leilighet med barn 50% ingen samtalepartner og ikke mange venner heller. Men det mener han og jeg vil han vel.

Jeg vil vi skal kommunisere godt for vi har barn. Og jeg er veldig glad i han. Men jeg er også fryktelig skuffet og sint på han for å bare gi opp. Jeg er redd for å bli bitter, jeg er redd for å bli sint.

dette ble utrolig mye lenger enn jeg trodde. Så takk til dere som orker å lese. Jeg skriver fra mobil så se litt bort ifra tastefeil.

noen som har noen tips? Råd? 

Anonymkode: 70e39...bbd

[Anonym bruker]

Fortsett med den gode dialogen. Føler med deg. Sender deg en stor klem

Anonymkode: 93a4a...927

[Anonym bruker]

Jeg vil anbefale deg å søke hjelp på et familierådgivningskontor eller lignende.  Jeg får inntrykk av at du jobber hardt for å ivareta forholdet, mannen, barna og fremtiden.  Du går i terapi, analyserer situasjonen og bekymrer deg for alt og alle.  

Om mannen din sier at han vil gjøre det slutt, så må du forholde deg til det.  Da må du bestille mekling siden dere har felles barn.  Om du tror han er deprimert bør han kontakte fastlegen sin, men siden han er en voksen mann kan du ikke tvinge ham.  

Skriv en liste over hva som må gjøres.  Bestille mekling, møte med banken, kontakte eiendomsmekler osv.  Sett deg ned med samboeren din og lag en plan for hvem som skal gjøre hva innen hvilken dato.  

Så lenge samboeren din slipper unna med å være "litt kjærester" så er han kanskje fornøyd med situasjonen?  Det er ikke du.  Og om du bærer ansvaret for forholdet helt alene er det jo egentlig bare en voksen i forholdet.  Jeg tenker du fortjener bedre.  Om samboeren i løpet av prosessen finner ut at han ikke vil gjøre det slutt likevel, så får du forholde deg til det når det eventuelt skjer.  Kanskje du da har kommet så langt i prosessen at du ikke vil ha en mann som ikke gidder investere i forholdet før det er for sent...

Det er tungt å gå gjennom et samlivsbrudd, men de fleste synes det er bedre å være single enn å være i et forhold som ikke fungerer.  Lykke til.  

 

Anonymkode: 48d5e...2ad

[Anonym bruker]

Det høres ut som du vil få det veldig mye bedre uten denne bortskjemte pappagutten som rømmer hjem til mor og far når livet er litt kjedelig! DU kommer til å klare deg utmerket godt, ikke bruk mer energi på å fikse noe som uansett vil komme til å havarere til slutt uansett. Dere passer ikke sammen, virker det som. 
La han gå! Og la han lide, når han innser hva han mister! 
 

Anonymkode: bd2f9...f98

[Anonym bruker]

Jeg vil anbefale deg å bli ferdig med det  jeg tror du får det mye bedre uten ham.

Anonymkode: 8d5ca...438

[Anonym bruker]

Det kommer sikkert til å bli lettere for deg og barna hvis dere bor for dere selv. Klem!

Anonymkode: 992e0...b42