Livet er rett og slett for mye noen ganger

[Anonym bruker]

I korte trekk; 

Jeg har blitt utsatt for omsorgssvikt. Jeg har blitt utsatt for seksuelt overgrep. Jeg har blitt utsatt for vold. Bestandig blitt mobba. Flyttet hjemmefra da jeg var 16. Tatt vare på min 7 år yngre bror fra jeg var 12. Jeg har alltid klart meg. Jobba fra jeg var 15. Fullført utdannelse x 2, men fikk barn tidlig. Var i et forhold med en voldelig mann da, og flyttet. Har ikke hatt kontakt, selv ikke ang barnet da han er en gal gal mann.  
Giftet meg med en annen, fikk 2 barn med han. Kjøpte hus, alt var perfekt.

Hatt et slit med eldste barnet, pga faren. Det har vært årevis med samtaler, bupa, helsesøster, sosiallærer, etc. Skolebytter pga mobbing, vold (mot barnet, av jevngamle).
Tredje og yngste barnet var en aldri så liten mare frem til han var rundt 6 år og begynte på skolen. Ekteskapet skrangla, så ble skilt etter 15 år sammen.
Har økonomiske "problemer" pga felles hus. Ingen av oss vil selge av hensyn til barna, ingen av oss har råd til å beholde det. Leier derfor en veldig liten leilighet som vanskeliggjør å gi det barna trenger. 
Møtte en mann jeg trodde var fantastisk, men etter ett halvt år viser det seg at han ikke var det likevel.  Han var min eneste klippe i livet etter at min elskede mormor tapte kampen mot kreften, så jeg følte atter en gang at grunnmuren min forsvant. Det er kun min mormor som har gitt meg følelsen av at jeg har vært god nok, noen gang. 

Nå har eldste kommet på kant med sin far, han ble voldelig. Barnevern er involvert og jeg gjør alt jeg kan for å ikke trå feil.

Jeg sover ikke (har fått zopiclone av fastlegen, men blir helt zombie) har ikke matlyst så det eneste jeg dytter i meg er potetgull og sjokolade, som har resultert i en vektoppgang på 7 kilo siden mars (har slitt med overvekt hele livet, men er slankeoperert og var fornøyd med mine 75 kilo). 

Jeg er så sliten! Så lei! Hele kroppen verken. Jeg har låsninger i korsryggen fordi jeg stresser for mye. Jeg har skuldre oppunder ørene. Jeg klarer ikke fokusere. Glemmer. Gjør feil på jobb. Jeg har tidligere blitt henvist DPS, men fikk beskjed om at jeg er for ressurssterk og alt jeg trenger er omsorg. Men jeg har ingen som kan gi meg det. 
Jeg kjenner triggere fra barndommen hver gang det er noe, og det setter seg i hele kroppen. Jeg mister hår, jeg er gusten i huden og folk spør "hva har du der?" fordi jeg er blå under øyet. Nei, jeg har ikke blitt slått, men jeg er utmatta. 

Jeg _klarer ikke_ å vise meg sårbar ovenfor fastlegen. Det er en strategi jeg har opparbeidet meg over år. Jeg er den som ler, fjaser, er ironisk og fæl. Men jeg har time der idag. Jeg trenger en timeout. Jeg trenger en sykemelding. Og jeg trenger en henvisning til DPS fordi jeg føler meg deprimert, nedstemt, urolig og full av angst. Har tidligere gått til raskere tilbake og til privat psykolog, men ingen ønsker å ta tak i det faktiske problemet som gjør at jeg ikke klarer denne motgangen, nemlig barndommen min. 

Jeg er i konstant beredskapssmodus, og nå trenger jeg hvile.

 

Jeg måtte bare få det ut. Få det ned. Kanskje få noen synspunkter. Et eller annet.

Anonymkode: 137e6...5a4

[Anonym bruker]

Vil først og fremst gi deg en stor og lang klem.

Det er ikke lite du har bært med deg gjennom mange, mange år, og du står fortsatt oppreist på tross av at du kjenner på en indre slitenhet, og kanskje en maktesløshet i forhold til å komme til bunns med de tankene og følelsene du bærer på. 

Forstår at det kan være vanskelig å "bare" akseptere hendelser og opplevelser fra barndom og gjennom ungdomsår, - og etter hvert, årene som voksen, for så å skulle se fremover. Selv om det er lite man fysisk kan gjøre med en barndom man har hatt, kan man med tiden kanskje velge hvordan man kan forholde seg til den. 

Men som du skriver, kan det være godt å ha med noen støttespillere på veien, og gjerne i form av profesjonelle. 

Jeg håper du får god hjelp, og ønsker deg det beste🌼 Du er god nok som du er!💛

Klem🌼

 

 

Anonymkode: a768d...71a

[Anonym bruker]

Har du noen i livet du klarer å være ærlig ovenfor? Kanskje det kan hjelpe å ha med noen til fastlegen som kan fortelle hvor tøft det faktisk er når du selv legger lokk på følelsene. 
 

Du skal være stolt av deg selv for hva du har klart å få til. Det er lov å være sårbar, det er ingen svakhet å be om hjelp. 

Anonymkode: da5f3...c3d

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 minutter siden):

Vil først og fremst gi deg en stor og lang klem.

Det er ikke lite du har bært med deg gjennom mange, mange år, og du står fortsatt oppreist på tross av at du kjenner på en indre slitenhet, og kanskje en maktesløshet i forhold til å komme til bunns med de tankene og følelsene du bærer på. 

Forstår at det kan være vanskelig å "bare" akseptere hendelser og opplevelser fra barndom og gjennom ungdomsår, - og etter hvert, årene som voksen, for så å skulle se fremover. Selv om det er lite man fysisk kan gjøre med en barndom man har hatt, kan man med tiden kanskje velge hvordan man kan forholde seg til den. 

Men som du skriver, kan det være godt å ha med noen støttespillere på veien, og gjerne i form av profesjonelle. 

Jeg håper du får god hjelp, og ønsker deg det beste🌼 Du er god nok som du er!💛

Klem🌼

 

 

Anonymkode: a768d...71a

Tusen takk

Dette er bare en brøkdel, det jeg anser som "det verste". Jeg kommer meg gjennom, jeg gjør alltid det. Men jeg savner så noen å "spille på lag med", som jeg kan bare tømme meg til, og kanskje få noe verktøy jeg kan bruke på veien. Ikke bare godord om at jeg er så sterk og flink. Jeg trenger at noen forteller meg hvordan jeg skal håndtere vonde følelser når de oppstår. Jeg legger meg ikke ned å griner, kanskje det er det jeg skulle gjort for å få den hjelpen jeg trenger... 

Takk for gode ord, det trengte jeg

Anonymkode: 137e6...5a4

[Anonym bruker]

Jammen har du ditt å stri med! 
 

Mitt råd er å ta med dette du har skrevet her til fastlegen. Da gir du hn et utgangspunkt til å snakke videre om hva du trenger. 
 

De beste ønsker😍

Anonymkode: 3bd1f...12c

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Jammen har du ditt å stri med! 
 

Mitt råd er å ta med dette du har skrevet her til fastlegen. Da gir du hn et utgangspunkt til å snakke videre om hva du trenger. 
 

De beste ønsker😍

Anonymkode: 3bd1f...12c

Tusen takk ❤️ 

Anonymkode: 137e6...5a4

[Anonym bruker]

Ojojoj hva du har måttet takle og stri med gjennom livet! Jeger mektig imponert over deg, og har samtidig usigelig vondt av deg. 
Jeg støtter forslaget over om å ta med det du skrev her til legen din. Noe må skje så du kan komme deg ovenpå igjen.

God klem og lykke til.

Anonymkode: 89adc...fce

[Anonym bruker]

Du har virkelig hatt et tøft liv♥️Mange klemmer til deg.
Det viktigste nå er at du forteller fastlegen hvordan du egentlig har det for du trenger hjelp. Du trenger en som kan gi deg de rette verktøyene til å komme igjennom dagene. Hvis du synes det er vanskelig å fortelle fastlegen hvordan du har det så skriv et brev og lever til fastlegen når du er der idag slik du kan få den rette hjelpen. Har selv fått avslag hos dps da de mente jeg ikke var psykisk syk nok, men da knakk jeg helt sammen hos fastlegen og hun ringte og fikk ordnet time til meg dagen etter.

 

Mange klemmer til deg♥️

Anonymkode: 6e328...ad1

[Anonym bruker]

Skriv ned det du har skrevet her om at du ikke klarer å vise deg sårbar osv og gi det til legen. Jeg bet ikke hva du trenger, men legen trenger å vite hvordan du føler deg for å kunne hjelpe.

Lykke til.

Anonymkode: aa944...8ad