Ang. det å presentere andre

[Anonym bruker]

Hvis dere er ute sammen med noen og så møter andre du kjenner, presenterer du den du da er sammen med for den andre?

Jeg har lært at man da presenterer disse for hverandre, i hvert fall litt overfladisk. Og også at man forsøker å få alle med i samtalen, hvis den varer litt, fordi det er det eneste høflige å gjøre.

Hvis jeg er sammen med noen og møter noen som jeg bare veksler et par setninger med før man går videre, da presenterer jeg ikke disse. Men blir man stående/sittende og føre en samtale over tid, da er det naturlig å presentere folk for hverandre.

Opplever stadig at færre og færre tenker på det å presentere folk for hverandre, og jeg synes dette er uhøflig.

Hva gjør dere?

Anonymkode: 40c5a...643

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (12 timer siden):

Hvis dere er ute sammen med noen og så møter andre du kjenner, presenterer du den du da er sammen med for den andre?

Jeg har lært at man da presenterer disse for hverandre, i hvert fall litt overfladisk. Og også at man forsøker å få alle med i samtalen, hvis den varer litt, fordi det er det eneste høflige å gjøre.

Hvis jeg er sammen med noen og møter noen som jeg bare veksler et par setninger med før man går videre, da presenterer jeg ikke disse. Men blir man stående/sittende og føre en samtale over tid, da er det naturlig å presentere folk for hverandre.

Opplever stadig at færre og færre tenker på det å presentere folk for hverandre, og jeg synes dette er uhøflig.

Hva gjør dere?

Anonymkode: 40c5a...643

Jeg gjør det samme som deg.

Anonymkode: 2cfd4...3d0

[Anonym bruker]

Kommer an på situasjonen. Er jeg på jobb (psykiatri) og møter folk jeg kjenner sammen med pasient presenterer jeg selvsagt ikke, men kan heller ikke informere om at jeg er på jobb pga taushetsplikt. Det har hendt at folk har reagert på at jeg er kort og avvisende når de møter meg og ikke forstår at jeg er på jobb. 

På fritiden presenterer jeg for hverandre om det føles naturlig og samtalen varer mer enn å utveksle et par høflighetsfraser. 

Anonymkode: 06b92...dfd

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Kommer an på situasjonen. Er jeg på jobb (psykiatri) og møter folk jeg kjenner sammen med pasient presenterer jeg selvsagt ikke, men kan heller ikke informere om at jeg er på jobb pga taushetsplikt. Det har hendt at folk har reagert på at jeg er kort og avvisende når de møter meg og ikke forstår at jeg er på jobb. 

På fritiden presenterer jeg for hverandre om det føles naturlig og samtalen varer mer enn å utveksle et par høflighetsfraser. 

Anonymkode: 06b92...dfd

En slik jobbsituasjon blir jo noe helt annet.

Jeg tenker på fritiden, når man er privat. Ser av både du og 3d0 tenker som meg.

Synes bare det er så merkelig at det er blitt slik, at normal høflighet synes å være så fjernt for så mange.

Anonymkode: 40c5a...643

[Himmel og hav]

Er det en situasjon der det ser ut for at vi skal bli stående og prate litt eller det er et selskap el, så presenterer jeg: Anne, dette er mannen min Bent. Bent, dette er Anne som jeg studerte sammen med. Om det bare skal veksles noen ord i forbifarta så dropper jeg det. 

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 timer siden):

En slik jobbsituasjon blir jo noe helt annet.

Jeg tenker på fritiden, når man er privat. Ser av både du og 3d0 tenker som meg.

Synes bare det er så merkelig at det er blitt slik, at normal høflighet synes å være så fjernt for så mange.

Anonymkode: 40c5a...643

Jo, men for de jeg møter er ikke skillet mellom jobb og fritid tydelig. Jeg går i vanlige klær, pasienten går i vanlige klær, vi gjør «fritidsting», som å handle, gå tur, gå på biblioteket, på stranda osv. Vi kunne for utenforstående se ut som venner, i gruppe på to-tre personer. Pasientene ser jo ikke syke ut, som regel.

Og når jeg heller ikke kan si «du, nå er jeg på jobb», så vil nok mange tenke at det var uhøflig å ikke presentere, avslutte samtalen raskt og brått eller nikke og gå rett forbi. 

Anonymkode: 06b92...dfd

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Jo, men for de jeg møter er ikke skillet mellom jobb og fritid tydelig. Jeg går i vanlige klær, pasienten går i vanlige klær, vi gjør «fritidsting», som å handle, gå tur, gå på biblioteket, på stranda osv. Vi kunne for utenforstående se ut som venner, i gruppe på to-tre personer. Pasientene ser jo ikke syke ut, som regel.

Og når jeg heller ikke kan si «du, nå er jeg på jobb», så vil nok mange tenke at det var uhøflig å ikke presentere, avslutte samtalen raskt og brått eller nikke og gå rett forbi. 

Anonymkode: 06b92...dfd

Helt enig i det du skriver her, men det er ikke slike situasjoner jeg viser til.

Viser til situasjoner hvor alle involverte er private og uten relasjon til jobb. Jeg vet jo at de jeg går sammen med ikke er på jobb med meg Og ut fra det som sies i samtalene ellers så er det også tydelig at dette ikke er jobbrelasjoner, men private relasjoner. Da er det for meg merkelig å unnlate å presentere folk for hverandre.

Anonymkode: 40c5a...643