Er dere skuffa over foreldrene deres?

[Anonym bruker]

Jeg er ikke skuffet, men veldig glad i mine foreldre. Jeg oppdrar mine barn ganske likt som de oppdrar meg. At de ikke var rike og ikke alltid har råd til det andre fikk så gjorde det ingenting. 
 

Mine barn er skuffet over sin far, noe jeg skjønner veldig godt. Og de gleder seg til de blir voksne begge to og kan bryte kontakten enda mer. Eldste som har blitt 18år har minimal kontakt med han, men har litt kontakt siden søstra enda ikke er 18år. Ungene sier de har hatt det veldig fint og de hadde en stefar som veide opp for faren sin. De sa begge to at han var faren deres, hva som sto på papiret hadde ikke noe å si for de. Men plutselig endag så var han ikke i livet vårt lengre, dette var ett hardt slag for de og det tok tid før de kom over. Det fine er at han sier til alle sine venner at han fortsatt betrakter de som sine barn og det står på facebook, de blir tagget når det kommer opp min er og de har bursdag. Så dette er ganske vanskelig når han ikke egentlig er slik lengre. 

Anonymkode: 77723...f39

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Jeg er ikke skuffet, men veldig glad i mine foreldre. Jeg oppdrar mine barn ganske likt som de oppdrar meg. At de ikke var rike og ikke alltid har råd til det andre fikk så gjorde det ingenting. 
 

Mine barn er skuffet over sin far, noe jeg skjønner veldig godt. Og de gleder seg til de blir voksne begge to og kan bryte kontakten enda mer. Eldste som har blitt 18år har minimal kontakt med han, men har litt kontakt siden søstra enda ikke er 18år. Ungene sier de har hatt det veldig fint og de hadde en stefar som veide opp for faren sin. De sa begge to at han var faren deres, hva som sto på papiret hadde ikke noe å si for de. Men plutselig endag så var han ikke i livet vårt lengre, dette var ett hardt slag for de og det tok tid før de kom over. Det fine er at han sier til alle sine venner at han fortsatt betrakter de som sine barn og det står på facebook, de blir tagget når det kommer opp min er og de har bursdag. Så dette er ganske vanskelig når han ikke egentlig er slik lengre. 

Anonymkode: 77723...f39

Dette var forvirrende. Dine barn sin pappa er en skuffelse men stefar var faren deres i praksis?

Anonymkode: 01eb3...395

[Anonym bruker]

patella skrev (7 timer siden):

Hadde de sterk økonomi ? 

Nei de hadde ikke det og de opplevde en konkurs som egentlig ruinerte dem. Innerst inne er jeg kanskje litt bitter over dette. Jeg har tatt en utdannelse hvor det er mange privilegerte.

Jeg selv har klart meg bra og har egen bolig og andre verdier så det er ikke det.

Anonymkode: 01eb3...395

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (29 minutter siden):

Nei de hadde ikke det og de opplevde en konkurs som egentlig ruinerte dem. Innerst inne er jeg kanskje litt bitter over dette. Jeg har tatt en utdannelse hvor det er mange privilegerte.

Jeg selv har klart meg bra og har egen bolig og andre verdier så det er ikke det.

Anonymkode: 01eb3...395

De gjorde sikkert då godt de kunne. Foreldre er også mennesker med egne liv, seire og tap. Dersom de ikke hadde det enkelt økonomisk er det jo ingen grunn til at de skulle sørge for deg økonomisk som voksen.

Det er noe som jeg tror var mindre vanlig før. Jeg har aldri fått noe økonomisk drahjelp - stort studielån, og bodde i kollektiv/leide leilighet til jeg var nærmere 30. Har ikke tenkt over at det kunne gi meg grunn til å bli skuffet. 

Anonymkode: 8fece...1ba

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (48 minutter siden):

De gjorde sikkert då godt de kunne. Foreldre er også mennesker med egne liv, seire og tap. Dersom de ikke hadde det enkelt økonomisk er det jo ingen grunn til at de skulle sørge for deg økonomisk som voksen.

Det er noe som jeg tror var mindre vanlig før. Jeg har aldri fått noe økonomisk drahjelp - stort studielån, og bodde i kollektiv/leide leilighet til jeg var nærmere 30. Har ikke tenkt over at det kunne gi meg grunn til å bli skuffet. 

Anonymkode: 8fece...1ba

Nei du har helt rett, foreldrene mine gjorde sitt beste. Og skuffet er vel ikke egentlig dekkende

Jeg har utdannet meg i et relativt elitistisk miljø hvor mange fikk hjelp til leilighetskjøp og fikk også leilighet(små riktignok) av foreldre. Har også mange kolleger fra studiene som kom fra akademikerfamilier med foreldre som hadde gjort det bra og jeg føler vel på et vis at de har hatt noe med hjemmefra som jeg ikke hadde. Akkurat som om de hadde en naturlig selvtillit jeg ikke hadde.

Anonymkode: 01eb3...395

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (8 timer siden):

Nei du har helt rett, foreldrene mine gjorde sitt beste. Og skuffet er vel ikke egentlig dekkende

Jeg har utdannet meg i et relativt elitistisk miljø hvor mange fikk hjelp til leilighetskjøp og fikk også leilighet(små riktignok) av foreldre. Har også mange kolleger fra studiene som kom fra akademikerfamilier med foreldre som hadde gjort det bra og jeg føler vel på et vis at de har hatt noe med hjemmefra som jeg ikke hadde. Akkurat som om de hadde en naturlig selvtillit jeg ikke hadde.

Anonymkode: 01eb3...395

Ja, jeg kan skjønne skuffelsen over at det ikke ble slik for deg, men ikke rettet mot foreldrene liksom 😊 Så samt de var gode foreldre ellers og ikke gjorde veldig håpløse valg som førte til dårlig familieøkonomi 

Jeg utdannet meg på historisk-filosofisk faktultet, og det er vel omtrent så langt fra elitistisk som man kommer 😂😂

 

Anonymkode: 8fece...1ba

[sug lut]

Nei, jeg er stolt, imponert og full av beundring over mine foreldre, og ikke minst takknemlig.

[gale damen]

Nei. 
Foreldrene mine gjorde det beste de kunne. Som alle foreldre så valgte de noen ganger feil, og de gjorde ubotelig skade på oss ungene. De aller fleste foreldre gjør nettopp det, på et eller annet vis. Likevel evner jeg å se at det ikke er gjort i vond vilje. 

[Anonym bruker]

Jeg er nok litt skuffet, samtidig er jeg veldig glad i dem og snakker med dem begge ukentlig. De tok valg på våre vegne som enda påvirker oss, men de gjorde det ikke med vond vilje. Likevel kjennes det småbittert ikke å bli hørt som barn/ungdom, men enda verre at de ikke bare kan si de kunne hørt på oss og latt oss ta egne valg.

Anonymkode: 10d73...276

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Jeg er nok litt skuffet, samtidig er jeg veldig glad i dem og snakker med dem begge ukentlig. De tok valg på våre vegne som enda påvirker oss, men de gjorde det ikke med vond vilje. Likevel kjennes det småbittert ikke å bli hørt som barn/ungdom, men enda verre at de ikke bare kan si de kunne hørt på oss og latt oss ta egne valg.

Anonymkode: 10d73...276

Hva slag valg var dette?

Anonymkode: 01eb3...395

[Anonym bruker]

Nå som voksen er jeg det. Som barn trodde jeg at de var gode foreldre, det var det min mor fortalte meg og hun sammenlignet seg gjerne med andre foreldre for å vise hvor bra hun var.

Som voksen er det tydelig for meg at hun spesielt ikke hadde overskudd til andre enn seg selv. Hun brukte aldri tid på oss, aller minst meg. Som barn og ungdom forventet jeg det ikke, og jeg trodde lenge at min elendige selvfølelse og selvbilde kom av at jeg var mindreverdig. Nå forventer min mor et forhold som ligner det venninnene hennes har til sine barn. De var førsteprioritet gjennom hele oppveksten, så det er klart de har et godt og varmt forhold i dag.

Anonymkode: fae24...02c

[Anonym bruker]

Jeg er litt skuffet over mamma, og veldig skuffet over pappa. 
Faren til pappa utsatte meg for overgrep i flere år. Jeg var så lettet den dagen han døde. Han vet om hva faren hans gjorde, men vi snakker ikke stygt om de døde, så min ptsd er ikke viktig. Vi har aldri snakket om det, med unntak av den ene gangen jeg forsøkte å si noe, men ble avvist av årsaken nevnt. 
Mamma visste ikke noe da, men hun vet nå. Hun vil ikke snakke om det. Det er vondt for henne. Jeg kan til en viss grad forstå det. Hun tenker selvsagt ofte på at hun skulle forstått, skulle ha visst, skulle ha sett, skulle og burde mange ting. Derfor snakker vi ikke om det. Min ungdom var ekstremt preget av dette, så mamma og jeg har i dag et mer anstrengt forhold enn det hun har til søstrene mine. Hun har et nærere forhold til dem enn til meg fordi jeg distanserte meg i ungdommen og som ung voksen. Hun velger å haller styrke forholdet til dem enn å bli bedre kjent med meg. Men vi har et helt ok forhold. Så ja, litt skuffet over mamma, veldig skuffet over pappa.

Anonymkode: 141b4...8d6

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 timer siden):

Hva slag valg var dette?

Anonymkode: 01eb3...395

Religiøse.

Anonymkode: 10d73...276

[Anonym bruker]

Ja må vel si jeg er det. 

Jeg er oppvokst med en mor som er lett til middels psykisk utviklingshemmet og som hang igjen i stadiet før tenår. Jeg var eldst av tre og alltid sjalu over at de minste ble prioritert mens jeg alltid måtte arve fra andre. Min mor så heller ikke vitsen med barnehage noe jeg tror har preget meg i mange år. Min mor sov til langt på dag. Vi barna lekte for oss selv ette at min far hadde lagd frokost for oss og dratt på jobb. Min mor dro ut kontakt på tlf eller hang av røret. 

Vi barna lekte oss tre, men sloss og kranglet en del siden vi ikke hadde en voksen til å oppdra oss tilstede. Vår far prøvde så godt han kunne mens han var hjemme. 

Vi fikk aldri en trøstende klem fra vår mor, aldri leksehjelp, nesten aldri middag, og om vi fikk det var det tomatsuppe, havregryn og melk eller pølser i brød. 

Min mor dro ut hver gang min far fikk lønn, stakk til byen og ble borte i 4 dager. Dette har preget oss alle søsken. 

På den tiden jeg vokste opp var det aldri snakk om barnevern. Det skulle jeg virkelig ønske at det var. 

Husker jeg og søsknene min drømte og la planer om å rømme til besteforeldrene våre.. 

Anonymkode: 454a3...c47

[Anonym bruker]

Ja. Tidligere har jeg kun vært sint på min far som mishandlet min mor psykisk og fysisk. Vi fikk heldigvis «fri» fra dette de ukene han jobbet. I ettertid har jeg vært sint pga min mor lot oss gå gjennom dette. Hun kunne gått og hatt det mye bedre. De er fortsatt gift. Nå hever jeg meg over det pga barna mine. Min far har fått legehjelp og går på medisiner så har roet seg kraftig. Men det tar meg rett tilbake til barndommen de gangene han begynner å kjefte eller hviske stygge ting til henne. Hater det. 

Anonymkode: ab245...53f

[Nyttårs barn]

Anonym bruker skrev (På 18.7.2021 den 17.49):

Ja må vel si jeg er det. 

Jeg er oppvokst med en mor som er lett til middels psykisk utviklingshemmet og som hang igjen i stadiet før tenår. Jeg var eldst av tre og alltid sjalu over at de minste ble prioritert mens jeg alltid måtte arve fra andre. Min mor så heller ikke vitsen med barnehage noe jeg tror har preget meg i mange år. Min mor sov til langt på dag. Vi barna lekte for oss selv ette at min far hadde lagd frokost for oss og dratt på jobb. Min mor dro ut kontakt på tlf eller hang av røret. 

Vi barna lekte oss tre, men sloss og kranglet en del siden vi ikke hadde en voksen til å oppdra oss tilstede. Vår far prøvde så godt han kunne mens han var hjemme. 

Vi fikk aldri en trøstende klem fra vår mor, aldri leksehjelp, nesten aldri middag, og om vi fikk det var det tomatsuppe, havregryn og melk eller pølser i brød. 

Min mor dro ut hver gang min far fikk lønn, stakk til byen og ble borte i 4 dager. Dette har preget oss alle søsken. 

På den tiden jeg vokste opp var det aldri snakk om barnevern. Det skulle jeg virkelig ønske at det var. 

Husker jeg og søsknene min drømte og la planer om å rømme til besteforeldrene våre.. 

Anonymkode: 454a3...c47

Dette var leit å lese, utrolig at ikke noen fikk det med seg.

[081013]

Anonym bruker skrev (På 17.7.2021 den 11.46):

Absolutt ikke. Svigerforeldrene derimot.....de gledet seg sååå til å bli besteforeldre. Det var ikke måte på hvor flott det skulle bli. Så bryr de seg filla. Gidder ikke besøke annet enn i bursdagsselskap, avtaler å være barnevakt og lyver når de trekker seg i siste sekund, forskjellsbehandler grovt og skryter allikevel på some om hvor godt og nært  forhold de har. Sannheten er at de ikke vet hvilken klasse de går i en gang og spør om jeg kan sende noen bilder som de kan vise fram i venneflokken når alle de andre viser barnebarnbilder. (Jeg var "slem" og sendte bare over bilder som de ikke kunne late som de hadde tatt selv.)

Anonymkode: aba34...e01

Som jeg skulle ha skrevet innlegget selv. Her fikk de ikke med seg mellomste begynte på u-steg og det kom som et sjokk da de ble invitert i konfirmasjonen. Vi er på besøk,men de engasjerer seg ikke i ungene ,noe som resulterer i at vi må.bestikke ungene for å få de med på besøk.

[Anonym bruker]

Ja, jeg er skuffet.

Den ene forelderen terroriserte familien, den andre lot det bare skje, uten å gripe inn. 

Har levd de fleste årene med tanken om at det var bare slik det var.

Men etter at jeg fikk meg selvrespekt, og begynte å forvente noe av de rundt meg, så har jeg begynt å plassere sinne og skuffelse der det hører hjemme. 

Anonymkode: d22bf...7b0

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 18.7.2021 den 21.22):

Tidligere har jeg kun vært sint på min far som mishandlet min mor psykisk og fysisk. Vi fikk heldigvis «fri» fra dette de ukene han jobbet. I ettertid har jeg vært sint pga min mor lot oss gå gjennom dette.

Samme her, og tror det er veldig vanlig at man skifter hvem man er sint på, etter hvert som man blir voksen og ser hva ansvar er. 

Anonymkode: d22bf...7b0

[Anonym bruker]

Ja, jeg er skuffet over pappaen min. 
Mammaen min døde i 2014 av kreft kun 58 år gammel. Foreldrene mine var skilt på det tidspunktet. 
Pappaen min er opptatt av penger og fasade. Giftet seg på nytt og er opptatt med seg og sitt. 
Familien til kons hans er viktigere enn oss. Jeg har en bror og han er elektriker, så kjekt å ha kontakt med han😳 

Han har 1 barnebarn og ser henne sjeldent. Datteren min sier selv at bestefar bare jobber og jobber. 
 

Anonymkode: ddbcb...e7e

[Anonym bruker]

Pappa behandler meg som luft. Jeg ble født kort tid etter at han ble myndig, så det at jeg ble født passet ikke inn i den frie ungdomstiden hans. Mamma prøvde så godt hun kunne, men hun anså seg som ferdig da jeg ble myndig. Har prøvd å ha et forhold til de, men det er tungt når det ikke virker som de er interessert. Stefar var en drittsekk som drev med fysisk og psykisk terror. Stemor var i grunn snill, men jeg var liksom ikke godtatt som søsken til de barna hun fikk med pappa. Kort fortalt.

Nå har jeg blitt så gammel at jeg ikke føler at jeg trenger å hige etter oppmerksomheten deres. Og slik de var med meg gjør jeg absolutt ikke som foreldre selv. 

Anonymkode: a7634...4df