Min bestemor døde

[Anonym bruker]

I våres døde bestemoren min i en alder av nesten hundre. Hun var klar i toppen, i brukbar form, så ble hun syk og døde to uker etter. Det hele foregikk uten dramatikk. Jeg er godt voksen. Jeg kjenner ingen på min alder som har hatt bestemor så lenge. Jeg har blitt så voksen at mine venners foreldre har begynt å dø. Er i et par slike begravelser i året. 
Da bestemor døde tok jeg på meg «takknemlighets-hatten», var fattet, rørt og snakket om at det var vemodig. Min mor har sørget for at jeg har fått arve litt småsaker, møbler og smykker som jeg har hatt et forhold til. Dette synes jeg er veldig koselig og jeg er svært takknemlig for dette. Min mor virker  litt lettet, egentlig. 

Så til saken; ofte snakker vi om at skikkelig gamle folk som dør et «mette av dage» - slik var hun ikke. Hun elsket å leve, og var ikke klar for å dø. Nå sitter jeg her med massiv dødsangst, jeg er så skrekkelig lei meg og sitter med en opplevelse at jeg ikke «har lov» til å sørge. Jeg fikk jo lov til å ha henne så lenge. Flere av mine nærmeste venninner har mistet mødrene side de siste årene. Jeg kan bare ikke snakke med dem om dette. Noen med erfaringer? Hvorfor er dette så vanskelig? Når går det over? Da mine andre tre besteforeldre døde (den første da jeg var 11, de andre to da jeg var henholdsvis 25 og 29) sørget jeg. Så gikk det på en måte over, men det gjør liksom ikke det nå. Føler meg på en måte skjør og litt forlatt, i tillegg har jeg blitt skikkelig redd for å dø.

Anonymkode: ef74c...e5a

[amandine]

Du må gi det tid! Selvfølgelig skal du få sørge, men sorgen følger ingen oppskrift. Den er forskjellig hver gang og fra dag til dag. Noe bærer du med deg livet ut som vemod, noe er rått og brutalt i lang tid.

Noen ganger tenker jeg sorgen er som havet, den ruller i bølger. Den kan være storm og overskygge alt, så kommer sol og finvær og speilblankt hav. Og plutselig kommer en bølge og slår deg over ende. 

Døden er det eneste sikre vi vet om livet, den kommer til alle. Og uansett hvor ventet den er så kommer den brått på. Da jeg mistet min farmor for et par år siden, hun var min siste besteforelder, var det som en vegg falt ut av livet mitt. 

Det gjør vondt å miste noen vi er glade i, det gjør vondt å bli konfrontert med vår egen sorg og vår egen dødelighet. La det gjøre vondt en stund. Slipp det til. Forhåpentligvis blir det mildere smerte etter hvert. Og blir ikke smerten mildere søker du hjelp.

Lykke til! Jeg er lei for at du mistet en bestemor du var så glad i.

[Anonym bruker]

amandine skrev (7 minutter siden):

Du må gi det tid! Selvfølgelig skal du få sørge, men sorgen følger ingen oppskrift. Den er forskjellig hver gang og fra dag til dag. Noe bærer du med deg livet ut som vemod, noe er rått og brutalt i lang tid.

Noen ganger tenker jeg sorgen er som havet, den ruller i bølger. Den kan være storm og overskygge alt, så kommer sol og finvær og speilblankt hav. Og plutselig kommer en bølge og slår deg over ende. 

Døden er det eneste sikre vi vet om livet, den kommer til alle. Og uansett hvor ventet den er så kommer den brått på. Da jeg mistet min farmor for et par år siden, hun var min siste besteforelder, var det som en vegg falt ut av livet mitt. 

Det gjør vondt å miste noen vi er glade i, det gjør vondt å bli konfrontert med vår egen sorg og vår egen dødelighet. La det gjøre vondt en stund. Slipp det til. Forhåpentligvis blir det mildere smerte etter hvert. Og blir ikke smerten mildere søker du hjelp.

Lykke til! Jeg er lei for at du mistet en bestemor du var så glad i.

Tusen takk for nydelig og klokt svar ❤️ 
Det kjennes, slik du beskriver det, litt som en vegg som har falt ut. Sorgen hjelper oss med å hele og den har sin funksjon, det gjør bare så vondt mens den arbeider. Tror jeg bør la den få slippe inn, slik at den kan gjøre jobben sin 😊

Anonymkode: ef74c...e5a

[Anonym bruker]

Det er klart du har lov til å sørge !

Min bestemor var akkurat fyllt 100 da hun døde, hun var også klar i toppen og en herlig dame.

Hun ble brått syk og døde tre dager senere, kroppen bare gav etter liksom. 

Jeg tenker at vi skal være glad hun slapp å ligge som en grønnsak i år etter år, hun vasket seg med kluten og redde sin egen seng til uken hun døde, det skal vi være glad for.

Men det er jo lov å savne for det 

Savnet etter henne, samtalene med henne osv er jo minst like sterkt for det.

Det er lov å savne selv om bestemor ble gammel. 

Anonymkode: 947ff...613

[Anonym bruker]

Det er ikke rart det føles som det gjør. Det at hun er den siste i sin generasjon endrer jo hvordan du og andre ser på familien også. Nå er en generasjon helt borte, dine foreldre er nå eldst, du nest eldst. Man får på en måte egen og andres dødelighet så mye nærmere når et slikt generasjonsskifte (i mangel av et bedre uttrykk) skjer.

Du sier du ikke har lov å føle på sorgen. Jeg tenker at du har hatt henne i livet ditt i så utrolig mange år, at det er ikke rart om du har behov for å sørge.

Dessverre er det også slik at mange er seg selv nærmest, spesielt når det gjelder sorg. Langt fra alle er like gode på å støtte andre når andre sørger. Det er på en måte vanskeligere å se/forstå andres sorg fullt ut. Og noen går i samme fella som du nå gjør, at de sammenligner sorg (setter tap av foreldre opp mot tap av besteforeldre). Selv om det kan være noen generelle erfaringer som sier at noen relasjoner "er" nærere, så er det ikke alle som følger disse reglene. Noen har tettere forhold enn andre, selv om den formelle relasjonen de har kanskje ikke tilsier det. Da blir det enda vanskeligere for andre å forstå. Og det er kanskje der du er nå, de som har mistet sine foreldre forstår kanskje ikke din sterke sorg, og du føler du ikke har rett til å sørge slik over din bestemor som ble så gammel. Og også det at din mor og du ikke sørger på samme måte, selv om din mor i teorien "burde" være nærere enn du var din bestemor.

Jeg vet ikke, men kanskje din mor har forberedt seg på å miste sin mor i flere år allerede, og at den lettelsen du nå synes du ser hos din mor er en lettelse fordi hun nå slipper å grue seg mer. Hvis hun har forberedt seg på å miste sin mor i flere år, så kan det være at hun på flere områder også har nesten sørget på forhånd (noe som heller ikke er helt akseptabelt, men som flere opplever). Du som kanskje ikke har gjort det må derfor ta hele sorgen nå.

Jeg mistet min bestemor mye tidligere, men jeg sørget henne i flere år. Hun hadde vært en stille klippe i mitt liv, som ikke alltid var like stabilt i barndommen. Men da hun døde var jeg bare det voksne barnebarnet som ingen forstod hvorfor skulle sørge særlig. Så jeg endte meg å ikke snakke med noen om det - og det tror jeg gjorde at den vonde sorgprosessen tok mye lenger tid også. Har du noen, om bare én, du føler du står så nær at du kan snakke med om dette, så gjør det.

Jeg fikk i vår vite at to personer som stod meg veldig, veldig nært for mange år siden hadde dødd. De var med på å definere mitt liv og hvem jeg er som person. Jeg fortalte det til mine nærmeste. Ikke én av dem har spurt hvordan det går med meg, eller om noe som helst rundt, om jeg har fått tak i resten av familien der (noe jeg ikke har, og som gjør det hele verre). Jeg kjente jeg måtte gjøre noe, og endte med å gå i kirken til den troen de to hadde, tente lys for dem, fikk snakket med en fantastisk ansatt i kirken der. Det å oppsøke deres kirke gjorde at jeg følte meg nærmere dem, på et vis. Sorgen er ensom fremdeles, men det at jeg fikk gjort det jeg gjorde lettet det verste for meg. Så det å gå i en kirke kan også være noe som kan være godt, kanskje der din bestemor ble gravlagt fra? Prester kan være gode samtalepartnere i vanskelige livssituasjoner.

Jeg har tenkt mange ganger at jeg skulle ønske jeg hadde greid å snakke med noen etter min bestemor døde, for det hadde gjort det enklere for meg den gangen. Jeg vet jo at hun ikke hadde ønsket at hennes død skulle tynge meg så mye som den gjorde. Slik tenker jeg din bestemor også tenker, Hi. Din bestemor som var så full av liv og hadde så stor livslyst, hun ville ønsket at du tok med deg noe av denne livsgleden hennes videre, uten frykt. Jeg greide det til slutt med min bestemor ved å fokusere på alt jeg hadde fått av henne (ikke materielt, men emosjonelt, støtte, kunnskap - alt), og fokusere på gleden ved vissheten om hvor nært forholdet vårt var og at jeg ønsket å ta med det jeg husket av hennes livsvisdom og livsglede.

Synes amandine sa det veldig fint.

Ta vare på deg selv, og om du føler du står fast i denne sorgen, så finn en person du kan snakke med det om, enten det er mannen din (om du har), legen din, en god venninne, kanskje en kusine, eller en fagperson, eller en prest (du må ikke nødvendigvis ha noen sterk tro selv for å snakke med dem). Det er noe med å få satt ord på sorgen og bli sett i den sorgen du bærer - bare det gjør at den blir lettere å bære videre.

Ta med deg alt det din bestemor representerte i livet ditt, all gleden over livet, det kan hjelpe deg mye når den første sorgen begynner å roe seg ❤️

Anonymkode: 793d3...9cd