Barn som er redd døden

[Anonym bruker]

Vi mistet bestemora til barna (min mor) for et års tid siden og yngste på 8 er fortsatt sterkt preget av dette. Han er redd for å dø og redd for at andre han er glad i skal dø. Vi snakker mye om det, men likevel sliter han med å sovne, han er redd og engstelig og kommer inn i vår seng hver kveld. Han er også redd for å være alene i en etasje i huset alene. 

Hvordan skal vi hjelpe ham med dette, trygge ham skikkelig? Finnes det kurs eller bøker som kan hjelpe? Helsesøster på skolen? Hvor begynner vi? 

Anonymkode: b112f...b93

[Anonym bruker]

Dette handler nok ikke bare om døden i seg selv. Han er redd for det ukjente og det han ikke klarer å forstå. I tillegg til at han fortsatt sørger over bestemoren sin. Det er altfor lite fokus og barn og sorg. Han trenger tydeligvis fortsatt hjelp med å bearbeide sorgen og det er viktig å gi ham den tiden. Fortsatt å prate med ham om tema.

Jeg ville også snakket med helsesøster. Jeg kontaktet selv helsesøster da 4-åringen mistet bestemoren sin som hun var nært knyttet til. Vi fikk mange gode råd, men de var kanskje mest tilpasset hennes alder. 
 

En nydelig bok om tema jeg uansett vil anbefale er ‘Kanskje bestefar er en stjerne’. En sterk bok om å miste en nær person som passer for alle aldre. Den er sterk, men likevel ikke skremmende. 4 åringen og jeg hadde tårer i øynene sammen da vi leste den første gang. Så ville hun ikke lese den igjen fordi hun syntes den var for trist. Trengte litt tid. Nå er der en av hennes aller kjæreste bøker i bokhylla❤️

https://www.bokklubben.no/barn-under-skolealder-familie/kanskje-bestefar-er-en-stjerne-karin-hake/produkt.do?produktId=6962835

Anonymkode: 64854...209

[Anonym bruker]

Selv uten å ha opplevd sorg og det å miste noen er dette en alder hvor vanskelige tanker er helt normalt 

De skjønner plutselig at verden ikke bare er enhjørninger og lykke, de viste det fra før, men plutselig skjønner de det på et annet nivå. De blir redd for å miste noen, de blir redd for ulykker, sykdom, brann, tyver, tordenvær osv.

Noen får separasjonsangst.

Det barnet ditt gpr gjennom er en helt normal fase, hvor det har blitt ekstra reelt fordi mormor døde.

Det kan være lurt å snakke med helsesøster om hvordan du kan trygge barnet uten at angsten tar helt overhånd. Men vit at fasen er helt normal, og et steg i utviklingen som barnet må gjennom.

Anonymkode: da487...0fb

[Anonym bruker]

Vær nøye på å bruke ord som ikke "pynter på". Mange sier "han/hun/bestemor sover nå", noe vi gjerne ikke tenker over kan oppleves utrygt. Vi sier jo "sovnet inn", men for barn er det utrolig viktig at søvn er søvn og død er død. 

Som nevnt, mye av dette er en fase, og barnet er i en alder hvor det begynner å forstå hva borte for alltid faktisk betyr. 

Med våre barn har vi snakket mye om bl.a. hvordan minnene lever videre i oss, og at uansett hvor trist man er er det alltid lov å le. Fortsatt kommer det bølger av sorg, snart 2 år etter besteforelderens død. Barna møtes på følelsene, men de får ikke lov å "grave seg ned i sorgen" lengre. 

Frykt knyttet til døden og redsel for å forsvinne o.l. bør møtes med respekt, ikke nødvendigvis dulling. Lindrene enhet tror jeg har et fint hefte, men det finnes også noe på helsestasjonen. Går frykten utover dagliglivet bør barnet få noen å snakke med, miljøterapeut eller helsesykepleier på skolen f.eks, før det eskalerer. 

Anonymkode: 794d7...c5e

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (5 timer siden):

Dette handler nok ikke bare om døden i seg selv. Han er redd for det ukjente og det han ikke klarer å forstå. I tillegg til at han fortsatt sørger over bestemoren sin. Det er altfor lite fokus og barn og sorg. Han trenger tydeligvis fortsatt hjelp med å bearbeide sorgen og det er viktig å gi ham den tiden. Fortsatt å prate med ham om tema.

Jeg ville også snakket med helsesøster. Jeg kontaktet selv helsesøster da 4-åringen mistet bestemoren sin som hun var nært knyttet til. Vi fikk mange gode råd, men de var kanskje mest tilpasset hennes alder. 
 

En nydelig bok om tema jeg uansett vil anbefale er ‘Kanskje bestefar er en stjerne’. En sterk bok om å miste en nær person som passer for alle aldre. Den er sterk, men likevel ikke skremmende. 4 åringen og jeg hadde tårer i øynene sammen da vi leste den første gang. Så ville hun ikke lese den igjen fordi hun syntes den var for trist. Trengte litt tid. Nå er der en av hennes aller kjæreste bøker i bokhylla❤️

https://www.bokklubben.no/barn-under-skolealder-familie/kanskje-bestefar-er-en-stjerne-karin-hake/produkt.do?produktId=6962835

Anonymkode: 64854...209

Takk, den boka skal vi kjøpe❤

Anonymkode: b112f...b93

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (17 minutter siden):

Selv uten å ha opplevd sorg og det å miste noen er dette en alder hvor vanskelige tanker er helt normalt 

De skjønner plutselig at verden ikke bare er enhjørninger og lykke, de viste det fra før, men plutselig skjønner de det på et annet nivå. De blir redd for å miste noen, de blir redd for ulykker, sykdom, brann, tyver, tordenvær osv.

Noen får separasjonsangst.

Det barnet ditt gpr gjennom er en helt normal fase, hvor det har blitt ekstra reelt fordi mormor døde.

Det kan være lurt å snakke med helsesøster om hvordan du kan trygge barnet uten at angsten tar helt overhånd. Men vit at fasen er helt normal, og et steg i utviklingen som barnet må gjennom.

Anonymkode: da487...0fb

Godt å høre det er en normal fase da, men eldste hadde aldri noe liknende, derfor virket det kun knyttet til dødsfallet. 

Anonymkode: b112f...b93

[Anonym bruker]

Om barnet fortsatt er preget ett år etterpå er det på tide å søke hjelp. Helsesykepleier på skole er et fint sted og starte evt. lavterskel psykologtjeneste i kommunen om dere har det. 

Anonymkode: fb05b...763

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Godt å høre det er en normal fase da, men eldste hadde aldri noe liknende, derfor virket det kun knyttet til dødsfallet. 

Anonymkode: b112f...b93

Nei, det er slett ikke alle som blir like preget av denne fasen. Men det er litt som fasen hvor de plutselig er redd fremmede  når de er 7-12 mnd gamle, noen blir veldig redd alle fremmede mens andre ikke blir redd i det hele tatt.

Det er et mentalt utviklingssprang som påvirker barna veldig forskjellig, og en ytre opplevelse, som å miste mormor, kan påvirke hvor preget de blir.

Men ikke la det gå for lenge uten å oppsøke hjelp, helsesøster kan gi noen gode råd og trenger dere mer hjelp får dere det. Det er klart barna skal komme seg greit gjennom også denne fasen.

Jeg har selv fire barn, nå fra 12 år og oppover. Særlig et av de hadde en tøff periode på samme alder, veldig seperasjonsangst hos henne, selv om hun ikke helt klarte sette ord på hva hun var redd for var hun redd for å være borte fra oss. Hun hadde noen samtaler med helsesøster alene, bare de to, og det hjalp mye. Samtidig som jeg jobbet hardt med å trygge henne, om det så betydde at jeg måtte sitte utenfor bowlinghallen og vente i 2 timer mens hun var i bursdag så gjorde jeg det for at hun skulle oppleve mestring og glede, samtidig som hun følte seg trygg. Det gikk over.

Det vil nok gå over for ditt barn også, men det er vanskelig å riste det av seg selv, og kanskje trengs det litt hjelp.

Anonymkode: da487...0fb

[Anonym bruker]

Begge mine har hatt denne fasen rundt den alderen. Så der er ikke rart din har tanker rundt dette. Vi har aldri pyntet på noe. Alle skal dø, noen ganger dør unge mennesker men som oftest dør man når man er gammel. Man kan dø i ulykker og av sykdom. Det viktigste er å la det være nok stillhet i samtalen til at spørsmål kan formes og komme. Snakke snakke snakke. Det har stått på i ca ett år med begge. 

Anonymkode: 1f180...16d

[Optatium]

Her hjemme har vi sett filmen Coco med veldig god suksess. Det har vært viktig å se at man kan huske på de som er borte, og det tegnet en fargerik tilværelse for de døde. Det ga min 5åring noe konkret å se, selv om jeg var ærlig på at det kanskje ikke er sånn etter døden. 

[Østerdølen]

Dette er helt vanlig.Jeg leste de flotte barnebøkene "Jeg er døden" og "Jeg er livet",De er utrolig fine.

[Anonym bruker]

Optatium skrev (44 minutter siden):

Her hjemme har vi sett filmen Coco med veldig god suksess. Det har vært viktig å se at man kan huske på de som er borte, og det tegnet en fargerik tilværelse for de døde. Det ga min 5åring noe konkret å se, selv om jeg var ærlig på at det kanskje ikke er sånn etter døden. 

Den har vi sett mange ganger, men et en stund siden, takk for påminnelsen.

Anonymkode: b112f...b93

[Anonym bruker]

Boka Farvel, Rune av Marit Kaldhol er også god. 

https://www.nb.no/items/b33f55da8fdaff3d0eb042bd305686b4?searchText= 

Anonymkode: d089b...bcd

[Anonym bruker]

Østerdølen skrev (2 timer siden):

Dette er helt vanlig.Jeg leste de flotte barnebøkene "Jeg er døden" og "Jeg er livet",De er utrolig fine.

Takk, skal lese dem også!

Anonymkode: b112f...b93

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (40 minutter siden):

Boka Farvel, Rune av Marit Kaldhol er også god. 

https://www.nb.no/items/b33f55da8fdaff3d0eb042bd305686b4?searchText= 

Anonymkode: d089b...bcd

Takk! 

Anonymkode: b112f...b93

[Anonym bruker]

Ungenes oldeforeldre døde nesten på samlebånd en stund føltes det ut som.  3 oldeforeldre døde nesten i løpet av ett år og søstra til ene oldemoren døde like etterpå (hun går som tante for alle i slekta, så ungene mine har også kalt henne tante og hun har vært som en tante for alle. )

Alle prestene har kommet med tilbud om sorgsamtale med barna. Det er snakk om to kirker og flere prester. Jeg tror ikke de tre i samme kirke hadde samme prest, men jeg skal ikke si noe sikkert siden det når er veldig mange år siden. I den andre kirken så var det samme prest. Så det kan hende din kirke har noe som være til hjelp. Om det er samtale for deg slik at du vet hva du skal si og ikke si, med barnet eller om de har bøker osv de kan gi deg tips om. 
Farmoren til mine barn har jobbet i kirken og har hatt sorgsamtaler med barn, så jeg kunne bare ta det med henne om det var noe. Mine barn har tatt dette veldig fint, de var gamle så det var ikke uventet. En oldefar døde først og han lå på sykehuset med brystet åpent siden de ikke kunne lukke han pga en kjøttetende bakterie. Ungene besøkte han på sykehuset og så hvor dårlig han var. Mitt eldste barns reaksjon ga meg en overraskelse, hun svarte at nå hadde han blitt en stjerne og vi kunne vinke god natt til han hver kveld. Nå passet han på oss fra oven. Hvor hun ahdde fått det ifra aneer jeg ikke, men det holder hun på enda selv om hun nå er voksen og vet det ikke er riktig. Har hun en litt dårlig dag så kan hun gå ut og titte opp på stjernene og tenker på at nå ser oldeforeldrene ned på henne og passer på henne.

Eldste hadde en lærer som døde når hun gikk på barneskolen. Denhadde besøk av kommunens kriseteam en uke og presten i den lokale kirken. 

Anonymkode: cce97...2b2