Ung ufør

[Anonym bruker]

hei er 23 år gammel og er ufør.

Hvordan kan jeg slutte å føle meg flau over dette?

det verste er når man er ute og sosialiserer seg og spørsmål som «hva jobber du/dere med»? Er som i min egen boble angående dette.. eller høre andre snakke om jobben sin.. er som og bli stukket.. noen som er ung ufør eller vært eller som har erfaring?

Anonymkode: 5b37b...6ac

[Anonym bruker]

Jeg ble så skadet som ung at alle mente jeg burde uføretrygdes. Nå slapp jeg, men var ute av all aktivitet i flere år. Nå mange år senere er jeg blitt uføretrygdet pga. sykdom.

Det viktigste tror jeg er at du jobber med å akseptere situasjonen selv, og ta eierskap over situasjonen. Jeg har alltid tenkt at jeg ikke er skyld i dette selv, og derfor har jeg ikke noe å skamme meg over heller. Om andre mener det, så er det de som har problemer og ev. har manglende kunnskap - ikke jeg.

Jeg synes det er enklere å være åpen om det, men forstår at det kan være enklere fordi jeg har hatt fysisk skade og fysisk sykdom. Hvis det er psykisk så er det nok enda mer fordommer ute og går. Men lag deg noen standard svar som du har "på lager", slik at du vet hva du kan svare folk som ev. spør. Da er det også lettere for deg å styre samtalen.

Er det helt ukjente så er det jo ingen grunn til å si detaljer, da sier jeg gjerne bare at jeg dessverre har vært så lenge syk at jeg nå måtte bli uføretrygdet, men at jeg håper å komme meg tilbake i jobb. Da er det lettere for meg å f.eks. gå over til å si hva jeg jobbet med før, og at jeg håper jeg kommer meg tilbake. Om du ikke har vært i jobb, så går det jo an å si noe om at du har håp om å greie å ta utdanning eller få deg en jobb hvis du blir bra nok til å gjøre noe slikt. Om du ønsker det kan du jo da kanskje snakke om noe du kan tenke deg i fremtiden, hvis det er slik at det er håp for at din situasjon kan endre seg. Eller så kan du selv velge å bytte tema, spørre hva den andre gjør, snakke om noe helt annet som engasjerer deg, eller noe fra nyhetene. Til og med været kan være en fin avledning - spesielt om det er veldig fint, veldig stygt, veldig varmt/kaldt/vått - nordmenn er glade i å prate vær, og det kan også brukes som litt overfladisk fyll i møte med folk man ikke kjenner så godt, eller om man ønsker å bytte tema.

Hvis jeg får direkte spørsmål så ser jeg an hvem som spør. Noen ganger er det greit å si litt mer, andre ganger blir jeg veldig generell i hva jeg sier. Og andre ganger kan jeg si noe slikt som at dette er noe jeg ikke ønsker å snakke om her og nå, at det ikke er tid og sted for det. Og igjen bytte tema.

Noen liker å komme med tusen råd, og jeg har begynt å kjenne igjen disse. Da sier jeg gjerne noe om at jeg anser min jobb nå å gjøre mitt beste med kosthold, aktivitet/trening, livsstil og helse, slik at jeg gjør det jeg kan for forhåpentligvis kunne jobbe igjen, og om jeg ikke kan det, i det minste holde meg friskest mulig slik at jeg ikke belaster helsevesenet unødvendig. Min erfaring er at mange av de som kommer med "tusen råd" ofte ikke er de som selv tar så godt vare på seg selv, så da bruker det å stoppe når jeg sier jeg gjør det jeg kan.

Husk at ingen har rett til å vite noe om deg, om du selv ikke ønsker å fortelle det. Men det er du som må finne måter å fortelle eller la være å fortelle som du selv føler deg vel med. Det kan ta litt tid, men tenk deg litt forskjellige svar som du kan bruke i ulike situasjoner og overfor ulike personer. Du får mer øvelse etterhvert. Bare husk at du ikke har noe å skamme deg for, det er andre som har bestemt seg for at uføretrygd var det som var rett for deg nå. Og om du ikke hadde oppfylt kravene så ville du ikke fått innvilget uføretrygden.

Og helt til slutt - husk også at ting og livet kan endre seg, så selv om du nå ikke er i stand til å jobbe, så kan det være du kan greie det på sikt, eller at du kan få andre ting å gjøre som du føler gir mer innhold i livet.

Så stå med rak rygg og ta litt eierskap over livet ditt. Å føle på skam er bare unødvendig og skader bare deg selv. Du trenger ikke gjøre det!

Lykke til videre ❤️

Anonymkode: 6f337...384

[Himmel og hav]

Uføretrygd er bare penger. Det er ikke en dom du har fått, det er ikke noe å skamme seg over eller være flau for, men jeg skjønner og kjenner igjen den ugreie følelsen når noen spør hva du jobber med. Jeg sto utenfor arbeidslivet en periode pga. helse, og det var først i en den situasjonen at jeg oppdaget hvor ofte det er spørsmål nummer to når man møter noen, rett etter "hvor bor du?". Jeg gjorde mye sånn som hun over skriver. Så an hvem som spurte og ga alt fra veldig ulne til dønn ærlige svar. Jeg dreide også ofte spørsmålet bittelitt, ved å svare f.eks. "Det er ikke det jeg lever av, men jeg driver mye med..." og så sa noe om en av hobbyene mine. Da ble det gjerne det vi snakket om, og fokuset på hvor inntekten min kom fra forsvant. Folk er egentlig ikke så opptatt av hvordan du får råd til brød og melk som det kanskje føles som, og du har sikkert noen interesser som det er interessant for andre å høre om. Ellers er dette, på godt norsk, et godt sitat å dra med seg: "Those who mind don't matter, and those who matter don't mind"