Dilemma

[Anonym bruker]

Dilemma: 

Du har et barn som har en venn som ikke har det så greit hjemme. Denne vennen er svært krevende. Hen er frekk, manipulerende og synes alt er negativt og/eller farlig og gir opp ved minste motstand. Hen har hatt det svært vanskelig hjemme med omsorgssvikt, men dette har bedret seg. Barnevernet er inne i bildet, men nå litt på avstand. De bedømmer hjemmesituasjonen som god nok. Barnet har egentlig ingen som kan veilede godt og få barnet ut av dette negative mønsteret da foreldrene har de samme trekkene. 

Du er den eneste som har kommet litt tett på barnet da du er den eneste som har hatt tålmodighet nok og gitt barnet flere sjanser. De andre foreldrene i omkretsen har fått nok etter de første gangene. Du har selv barn med diagnoser og en tung omsorgsbyrde. Nå har du rett og slett ikke kapasitet mer, men du vet at denne vennen blir skadelidende om du trekker deg. Uten at noen jobber med barnet og veileder grundig vil barnet få problemer med relasjoner, videre skolegang og siden jobb med sin holdning og væremåte. Barnevernet vet alt dette, men mener at oppdragelsen er innenfor foreldrenes råderett. De kan ikke bestemme at foreldrene skal oppdra barnet til å bli mer åpent, positivt, mindre manipulerende og mindre sutrete og få barnet til å ikke gi opp ved minste motstand og ta ansvar selv i stedet for å skylle på at omgivelsene er urettferdig. 

Hva gjør man da når man selv er på rødmerkingen, men ser hvor viktig man er for dette barnet og at barnet ikke har noen andre som tar over om man trekker deg ut? 

Anonymkode: 87e68...8a2

[Anonym bruker]

Da tar man hensyn til eget barn og egen familie først. Barnet ditt får ikke det den trenger om du er for sliten.

Anonymkode: de1c3...e75

[Anonym bruker]

Hør på anonym e75, samtidig som du tar kontakt med barnevernet. Gi dem en ærlig tilbakemelding om hvordan det er fatt, og at du ikke lenger har kapasitet til å ta ansvar.

Anonymkode: 98d8a...e15

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (11 minutter siden):

Hør på anonym e75, samtidig som du tar kontakt med barnevernet. Gi dem en ærlig tilbakemelding om hvordan det er fatt, og at du ikke lenger har kapasitet til å ta ansvar.

Anonymkode: 98d8a...e15

Enig med denne. Ikke la egen familie lide .

Anonymkode: 37152...f68

[Anonym bruker]

Tror ikke det er noen i dette hjemmet som skjuler noe. De er seg selv og føler at deres syn på verden er riktig og de oppdrar barna slik de synes det er riktig. Barnevernet tror jeg vet det meste (alt?) og har funnet hjemmet godt nok. 

Folk rundt ser ikke på hjemmet som optimalt og de ser jo at spesielt det ene barnet er veldig lik foreldrene og har store sjanser for å få utfordringer videre i livet med de strategiene og det synet på verden barnet har. Så ser man her at dette barnet hadde trengt noen utenfor familien til å lære andre væremåter og forhåpentligvis få på plass noen mer optimistiske grunnsteiner.

Jeg forstår at det er vanskelig å føle at man gir opp et barn når man ser slike behov. Det kommer nok til å gnage på samvittigheten med "hva om" om noe skulle skje selv om det er mange andre rundt som ikke har bidratt og som heller ikke nå bidrar. Og så prøver man gjerne å vekte lidelse. Om familien eller en selv får det litt verre en periode har de det uansett ikke så utfordrende som dette barnet. Når man først har engasjert seg så er det vanskelig slutte - for behovet er der jo fortsatt.

Anonymkode: 87e68...8a2

[Anonym bruker]

Det er bare du som vet hvor sliten du er, og hvor mye dette går ut over deg og din familie. Dermed blir du nødt til å selv kjenne på hvor din grense går, og du er nødt til å sette grensen slik at du ikke blir helt utslitt, og at du fortsatt har overskudd til det ditt eget barn har behov for. En ting jeg lurer på er om det tenger å være enten eller? Kan du for eksempel fortsette å invitere barnet, men ikke like ofte som før? 

Når det gjelder barnevernet ville jeg ikke gått ut fra at de satt på all informasjon selv om de er inne i saken. Jeg synes at dersom du elger å trekke deg unna, så vil det være naturlig at du tok kontakt med barnevernet og informerte både om hva du har bidratt med, om at du nå ikke lenger har kapasitet til dette, og eventuelt andre observasjoner du har gjort. Barnevernet gjør vurderinger ut fra den informasjonen de har tilgang på, noen ganger kan vurderingene endre seg dersom det kommer nye/utfyllende opplysninger. Hvis barnevernet får vite at du som har vært en trygg voksenperson nå ikke lenger har kapasitet, kan det for eksempel hende at de vil gi tilbud om støttekontakt som kan fylle noe av den rollen du har hatt. Barnevernet kan selvsagt ikke diskutere saken med deg, men de kan ta imot den informasjonen du kommer med.

Anonymkode: 0c9d9...46e

[Superdolly]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Det er bare du som vet hvor sliten du er, og hvor mye dette går ut over deg og din familie. Dermed blir du nødt til å selv kjenne på hvor din grense går, og du er nødt til å sette grensen slik at du ikke blir helt utslitt, og at du fortsatt har overskudd til det ditt eget barn har behov for. En ting jeg lurer på er om det tenger å være enten eller? Kan du for eksempel fortsette å invitere barnet, men ikke like ofte som før? 

Når det gjelder barnevernet ville jeg ikke gått ut fra at de satt på all informasjon selv om de er inne i saken. Jeg synes at dersom du elger å trekke deg unna, så vil det være naturlig at du tok kontakt med barnevernet og informerte både om hva du har bidratt med, om at du nå ikke lenger har kapasitet til dette, og eventuelt andre observasjoner du har gjort. Barnevernet gjør vurderinger ut fra den informasjonen de har tilgang på, noen ganger kan vurderingene endre seg dersom det kommer nye/utfyllende opplysninger. Hvis barnevernet får vite at du som har vært en trygg voksenperson nå ikke lenger har kapasitet, kan det for eksempel hende at de vil gi tilbud om støttekontakt som kan fylle noe av den rollen du har hatt. Barnevernet kan selvsagt ikke diskutere saken med deg, men de kan ta imot den informasjonen du kommer med.

Anonymkode: 0c9d9...46e

Jeg er helt enig med anonym ...46e her. Mitt råd er at du tar kontakt med barnevernet, forteller dem hva du har gjort og at det nå ikke går lenger. Vær dønn ærlig med tanke på hva og hvor mye (lite) du realistisk sett kan klare å stille opp framover. Og for å klare det så må du selv kjenne etter og finne ut hvor sliten du er, hva dette gjør med deg og hvor grensen går.

Hvis dette hadde vært meg, så hadde jeg helt klart prioritert min familie og meg selv først. Det kan virke hardhjertet, men jeg har opplevd å gå helt i kjelleren og havne i langvarig sykmelding fordi jeg ikke satte grenser. Dette var riktignok i jobbsammenheng. I ditt tilfelle er jo dette en ubetalt jobb, og jeg ville nok ikke tenkt at det var verdt det å møte veggen på grunn av det. For når du først møter veggen så kan det fort smelle så skikkelig at det går ut over din egen familie og jobben din, lenge. 

Hvis så barnevernet skulle finne ut at din innsats er helt avgjørende for at dette barnet skal klare seg, så må de heller prøve å hoste opp en løsning. For min del ville jeg da ha syntes det var lettere å bli ansatt som støttekontakt for eksempel, fordi det da ville være en jobb og med klart definert arbeidstid. 

Det er også sant som anonym ...46e sier at det er ikke nødvendigvis slik at barnevernet sitter på all info, selv om de er inne i saken. Dermed kan dine opplysninger være viktige og gjøre en positiv forskjell i barnets liv.

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 20.6.2021 den 20.53):

Dilemma: 

Du har et barn som har en venn som ikke har det så greit hjemme. Denne vennen er svært krevende. Hen er frekk, manipulerende og synes alt er negativt og/eller farlig og gir opp ved minste motstand. Hen har hatt det svært vanskelig hjemme med omsorgssvikt, men dette har bedret seg. Barnevernet er inne i bildet, men nå litt på avstand. De bedømmer hjemmesituasjonen som god nok. Barnet har egentlig ingen som kan veilede godt og få barnet ut av dette negative mønsteret da foreldrene har de samme trekkene. 

Du er den eneste som har kommet litt tett på barnet da du er den eneste som har hatt tålmodighet nok og gitt barnet flere sjanser. De andre foreldrene i omkretsen har fått nok etter de første gangene. Du har selv barn med diagnoser og en tung omsorgsbyrde. Nå har du rett og slett ikke kapasitet mer, men du vet at denne vennen blir skadelidende om du trekker deg. Uten at noen jobber med barnet og veileder grundig vil barnet få problemer med relasjoner, videre skolegang og siden jobb med sin holdning og væremåte. Barnevernet vet alt dette, men mener at oppdragelsen er innenfor foreldrenes råderett. De kan ikke bestemme at foreldrene skal oppdra barnet til å bli mer åpent, positivt, mindre manipulerende og mindre sutrete og få barnet til å ikke gi opp ved minste motstand og ta ansvar selv i stedet for å skylle på at omgivelsene er urettferdig. 

Hva gjør man da når man selv er på rødmerkingen, men ser hvor viktig man er for dette barnet og at barnet ikke har noen andre som tar over om man trekker deg ut? 

Anonymkode: 87e68...8a2

Du beskriver barnet i svært negative trekk... 

På hvilken måte mener du at barnet har hatt en god utvikling og at din «gode innflytelse» er årsaken? 

Anonymkode: 89f0c...769

[Anonym bruker]

Jeg tenker at du kanskje kan overvurderet din egen betydning her. 

Hvis barnet fremdeles er like ille som du beskriver, så har vel heller ikke du lykkes med å endre på det.

Og hvis barnet nå er bedre enn det var, så kan du ikke vite om det skyldes naturlig modning, at hans egne foreldrene takler rollen bedre, eller ditt engasjement.

Jeg sier ikke at du ikke har vært en ressurs for barnet, men du kan ikke vite hvilken betydning det har hatt før han blir så gammel at han kan ha en mening om det selv. 

 

Anonymkode: 89f0c...769

[Anonym bruker]

Det er fullt mulig noen har overvurdert sin egen betydning, men jeg tror ikke det. Dette er jo selvsagt bare vanlige mennesker og ikke psykologer, men de gjør sitt beste. Beskrivelsen har fokus på det problematiske. Jenta har selvsagt også gode sider, noe som gjør at man ønsker å prøve, men hun har en grunnleggende negativitet ved seg som trekker andre ned og som støter andre fra seg og som får henne til å gi opp. Det man har forsøkt å gjøre er å være en positivitet for denne jenta da foreldrene ser det negative i alt. Spesielt det å lære denne jenta å ikke gi opp om noe er utfordrende (som skolearbeidet), men å prøve igjen eller spørre om hjelp. 

Jeg ønsket egentlig ikke en diskusjon på om historien er riktig, om man har overvurdert seg selv, undervurdert barnet etc. Jeg ønsket en diskusjon/råd med utgangspunkt i at dette var riktig. Det er vanskelig å skulle beskrive en slik situasjon og i tillegg gjøre den litt om slik at den ikke gjenkjennes. Det er forøvrig ikke meg den handler om, men jeg kjenner godt til den.  

Jeg kjenner til flere som er i slike situasjoner; altså at de har oppgaver som er for tunge og som føler at det ikke er noen andre der som kan hjelpe. De er glade i personene de prøver å hjelpe og klarer ikke trekke seg ut selv om de er helt utslitt. Noen av dem har forsøkt offentlige instanser, men de får ikke mer hjelp. Noen ganger finnes det alternativer, men den de hjelper vil ikke. F.eks. eldre som er syke og enslige, men som ikke vil dra ut på aktiviteter eller ha besøksvenner utover familien. Man ønsker jo gjerne å gi dem en god tid. Er det mennesker i slutten av liver eller barn som man føler ikke får hjelpen de trenger for å utvikle seg er det ekstra vanskelig å gå fra det. Andre er gjerne utslitt av å føle at de må forsørge annen familie som har vært uheldig med penger (bare litt til så får man de over kneiken.... det er bare det at det hele tiden er en  kneik til) eller folk som sliter seg ut for å hjelpe andre å holde bedriften flytende (f.eks. et enkeltmansforetak der en er personlig ansvarlig for gjelden). 

Hvordan håndterer man egentlig en situasjon der man er helt utslitt, men føler at man ikke har samvittighet til å trekke seg ut da det ikke er noen andre som kan hjelpe og at den det gjelder da får det verre?   

Anonymkode: 87e68...8a2

[Superdolly]

Man må jo rett og slett vurdere hva man kan klare. Og noen ganger er man så oppbrukt at man ikke klarer noe som helst mer, andre ganger kan man redusere, sette grenser og bidra med litt. Det man hele tiden må vurdere er hva det vil bety for en selv.

Hvis man fortsetter i samme spor, hva skjer da? På hvilken måte vil dette være positivt for en selv, ektefelle og barn? På hvilken måte vil det gå ut over en selv, ektefelle og barn? 

Hva om man velger å redusere? Hvordan vil det være positivt? Negativt?

Hva om man kutter helt ut? Positive og negative sider?

Og hvordan vil disse valgene påvirke den man hjelper, eller "hjelper"? Det er nemlig slett ikke alltid at det man gjør virkelig hjelper vedkommende, men man kjører seg så fast i en situasjon at man ikke klarer å ta et skritt tilbake og se det fra utsiden. Det samme gjelder ofte den man "hjelper". Vedkommende kan se - eller føle -  hva den har behov for her og nå, men klarer ikke å se hvordan dette påvirker både den selv og eget liv, hjelperen og dennes familie på sikt. 

Poenget mitt er bare at av og til må en stikke fingeren i jorda og innse at sånn er det, man kan ikke redde et menneske helt på egen hånd. 

Kanskje dette barnet har behov for mer hjelp enn du kan gi (ja, jeg så at det ikke handlet om deg selv, men det er lettvint å skrive du). Og i tillegg så ser du at barnet ikke får nok hjelp hjemme eller av barnevernet. Men barnevernet kan ikke sørge for at alle barn får en ideell oppvekst, de skal sørge for at det er bra nok. Og når de synes det er bra nok er det lite du kan gjøre. For du alene kan ikke være leksehjelper, psykolog og støttekontakt - ulønnet og frivillig - og tro at du skal klare å fikse både det og eget liv. Som du sier i hi så ser du nå at det går på stumpene. 

Og da må du ta et valg. Hva vil du prioritere? Du kan prioritere nabobarnet, og la det gå på bekostning av egne barn og egen helse. Du kan prioritere egne barn og egen helse, og ha dårlig samvittighet for nabobarnet. Men slik du beskriver situasjonen så er dette barnet fanget i negativitet, og foreldrene er like og bygger opp under negativiteten. Og det kan du ikke trylle bort, uansett hvor gjerne du vil! Klart at du kan være leksehjelper for dette barnet og heie det fram til å stå på og ikke gi opp, men før eller senere går barnet hjem og får en mer eller mindre tydelig beskjed fra foreldrene sine at det er helt bortkastet å stå på slik for man lykkes ikke uansett. Hvem tror du har størst gjennomslagskraft her?