Trist om kvelden

[Anonym bruker]

Jeg har i dag vært hos min nye dps, fikk en god følelse. Og så sa jeg alt, det var ekkelt å si det. Det var nok en gang en typisk førstetime og det var ikke selve behandleren jeg møtte. Og nå er det rett før ferien igjen så jeg får ikke starter behandling før august. 
Men alt blir verre mot kvelden. Jeg er for tom. Jeg føler meg alene og ensom. Jeg har nylig tatt kontakt med ei som jeg har hatt kontakt med tidligere, men hun er fra nærområdet og har nettverk fra før, og det er 2.gang jeg tar kontakt og svarer var det samme nå, hun skal reise vekk men si ifra når hun er tilbake, jeg vet at det ikke skjer så nå legger jeg henne død.

De andre i området som jeg så som «venner» hører jeg ikke fra da disse også har nettverk. De har også noe de driver med som utdannelse og/eller jobb. Jeg sliter jo med mitt, så hele dagen tar jeg litt språk, drikker kaffe, ser meg i speilet, gjør pusteøvelser mens jeg dagdrømmer og hører på musikk, tar adhd med (de spoler tiden) , går runder her og der, søker jobber, snakker i tlf med mama, vasker om jeg må.. 

I dag har jeg følt meg ensom. Hadde billett siden jeg dro til dps så dro like gjerne rundt i byen etterpå. Gikk innom her og der og ser venner, familier og par som går sammen. Det er liksom så mange som har funnet sin plass. 
Og nå kommer noe upopulært, men sant. Jeg tenker veldig på fyren. Det blir sterkest om kveldene. Jeg vet ikke hvordan jeg skal få det til. Han er 56. Er det noe alvorlig galt med meg? Unge menn frister ikke akkurat nå. Tyrkeren finner jeg heller ikke attraktiv. Jeg vil prøve han her. Har sjans om noen uker til å møte han. Hvor mange ganger skal jeg la være å treffe en mann da? Hvor mange ganger skal jeg fokusere på det negative? Jeg plages skikkelig av at jeg får slike følelser for folk jeg har avvist og de ikke engang får vite det. 

Anonymkode: 342ee...657