dømt til ensomt liv med asperger?

[Anonym bruker]

Det er hele tiden jeg som tar kontakt. Jeg har lite nettverk. De faste er moren min, søsken og vennene til mamma. Jeg har liksom ingen på egen alder som tar kontakt ofte. Alt jeg gjør gjør jeg alene. Jeg vil være sammen med folk og jeg blir rastløs når jeg på sommerkvelder sitter hjemme alene og hører folk utenfor ha det gøy, men så er det også kjedelig å henge med folk da. Jeg er sint på hjernen min for at den ikke vil more seg mer sammen med andre. Men jeg finner bare ingen mening i å være sammen med andre. Det er tomt rett og slett. De gangene jeg finner mening med samvær er når det er noen jeg har mange minner med, kjenner veldig godt (oftest familie da) eller jeg er forelsket/betatt av noen og har mer energi til å gå ut av den grunn, i håp om å kanskje treffe vedkommende. 

Ellers føler jeg egentlig bare at verden er stengt. Det kjennes ut som det er ei boble rundt meg som jeg ikke kommer ut av. Jeg kan bare ikke være sammen med mer enn 1 person fordi jeg blir alltid til overs uavhengig om det er jeg som kjente den ene best av oss. 
Jeg lever veldig ensporig og aner ikke hva jeg egentlig skal gjøre for å faktisk leve. Jeg vet hvordan det kjennes å leve. Men det forsvant med alderen fordi alt begynte å handle om jobb og hva du oppnår, folk får familie/barn og så sitter jeg igjen som hun uten særlig utdannelse og arbeidserfaring. Alt handler liksom om hvor mye penger man tjener, og jeg føler at jeg skårer lavest på alle områder. Jeg har ikke hatt kjæreste, jeg har ikke høyere utdannelse, eier ikke leilighet og har ikke jobb for tiden. Jeg var i gang med en karriere og jeg følte at de som mobbet meg håpet at jeg skulle feile, og det ser ut til at aspergersen har sørget for at de får ønsket oppfylt. Jeg er en skikkelig feilvare. Og selv om jeg følte jeg hadde fått noen ordentlige venner i livet så har alle disse gått videre nå. De tilbringer tiden med sine gamle klassevenner, noen har fått seg kjæreste og kjøpt seg leilighet og er i jobb. Jeg gjør ingen av delene så jeg forstår at jeg blir uinteressant. Jeg søker jobber, ikke alle frister har gått ut, noen har blit lagt ut flere ganger. 
Så det endte liksom der til slutt, på nav og uten særlig nettverk. Dette setter hinder for så mye annet jeg vil gjøre også. For eksempel liker jeg å bruke instagram, kontakt og sånt over nett har faktisk hjulpet meg mye, men når jeg får så få likes som jeg får nå så føler jeg meg  skikkelig tilbake til upopulær-steget. Jeg får så lite at det er helt utrolig, tross bildekvalitet. Jeg fikk veldig mye den tiden jeg var mer lykkelig og jeg trodde jeg hadde en fremtid, men nå er det liksom tilbake på gamleplassen så jeg klarer ikke kose meg med slik heller... og så når andre ser hvor lite jeg får så tenker de at jeg er upopulær da og da blir det bare en forbannelse som henger over deg, alle unngår deg.

Nå er jeg liksom inne på tanken å begynne å selge underlivet mitt. Jeg er lei av å ikke ha nærkontakter  og jeg er også redd for at de enenste mennene som virkelig liker meg for den jeg er er de jeg ikke er interessert i. 
Han i utlandet jeg likte så godt har fått seg dame, jeg er ikke lei meg, men hun ligner å meg!! men hun har ikke aspergers ganske sikkert. Jeg får forsterket følelsen av å være retarden som alltid virker dum og ikke har hjernekapasitet til noe særlig. 

Hvordan skal jeg klare å like meg selv og hvofor kommer det her om kveldene? jeg hadde legetime i går, men møtte der bare for å få beskjed om at hun ikke hadde særlig tid så jeg fikk dobbelttime neste uke. 
I tillegg føler jeg meg ekstremt stor. Er gaske høy og føler meg som monsterkvinnen. Er fremdeles tynn, men er faktisk redd for å legge på meg fordi jeg blir så innmari stor om jeg skal det! Jeg hater kroppen min for at den vokste seg så høy og på død og liv måtte følge pappa og mammas spor. Jeg vil ikke ha noe fra dem.. 

Anonymkode: 127aa...191

[Anonym bruker]

Skal du greie å like deg selv må første steg være å slutte å snakke og skrive og tenke så stygt om deg selv som du gjør hele tiden. Du er din egen verste mobber, hele døgnet.

Flott at du har dobbel legetime neste uke. Skriv ut flere av trådene du har skrevet her og på kg i det siste og fortell at du har skrevet slike tråder manisk på flere forum siste par årene, og at du trenger mer hjelp for å komme ut av dette.

Men - dette har mange av oss skrevet til deg utallige ganger i to år. Det hjelper ikke at du stadig skriver her inne. Det hjelper heller ikke at slike som meg svarer deg i beste mening. For så lenge du fortsetter å ikke følge råd, ikke er 100 % ærlig med behandlerne dine, og du heller ikke følger opp gode råd du har fått i hundrevis av tråder de siste par årene... da vil du ikke komme noen vei.

Skal du få det bedre - og det kan du få! - da må du snu om. Og du trenger tydeligvis langt mer hjelp. Du bør også diskutere med legen din om at en støttekontakt kunne hjulpet deg sosialt.

Anonymkode: fff50...0e4

[Anonym bruker]

Gå på Facebook og søk opp asperger grupper. Kanskje du kan bli kjent med noen som forstår. Er flere snap kanaler også. Fantastiske folk som er åpne og ærlige 

Anonymkode: 75aa7...900

[Anonym bruker]

Snap: - :Autistenen stemme" og "Tema:Autisme"

Facebook? : "Spør en autist" og "Asperger og autismespekteret" 

Anonymkode: 75aa7...900

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (26 minutter siden):

Snap: - :Autistenen stemme" og "Tema:Autisme"

Facebook? : "Spør en autist" og "Asperger og autismespekteret" 

Anonymkode: 75aa7...900

Jaja takk. Men målet er å bli utadvendt og vanlig. Ikke møte en gruppe der vi skal snakke om den helvetes diagnosen og bare få bekrefter hvor dårlige utgangspunkt vi har

Anonymkode: 127aa...191

[Anonym bruker]

1 minute ago, Anonym bruker said:

Jaja takk. Men målet er å bli utadvendt og vanlig. Ikke møte en gruppe der vi skal snakke om den helvetes diagnosen og bare få bekrefter hvor dårlige utgangspunkt vi har

Anonymkode: 127aa...191

Jeg tror du ville fått sjokk hvis du oppdaget hvor godt mange av oss lever med diagnosen. Ikke klages det heller der.. 

Anonymkode: 2b876...847

[Den perfekte mor, påan igjen]

Anonym bruker skrev (8 minutter siden):

Jaja takk. Men målet er å bli utadvendt og vanlig. Ikke møte en gruppe der vi skal snakke om den helvetes diagnosen og bare få bekrefter hvor dårlige utgangspunkt vi har

Anonymkode: 127aa...191

Da bør du møte denne gruppen så du blir kvitt fordommene dine om asbergers. 

[Anonym bruker]

Den perfekte mor, påan igjen skrev (1 minutt siden):

Da bør du møte denne gruppen så du blir kvitt fordommene dine om asbergers. 

Pøh. Pøh. As-pøh-ergers.

Anonymkode: 6f850...ee1

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (34 minutter siden):

Jeg tror du ville fått sjokk hvis du oppdaget hvor godt mange av oss lever med diagnosen. Ikke klages det heller der.. 

Anonymkode: 2b876...847

Men lever dere sånn ensporig og fikk hjelp ut i en super lett jobb? Føler vi bare blir satt ut i jobbene de oppegående ikke vil ha. 

Anonymkode: 127aa...191

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Men lever dere sånn ensporig og fikk hjelp ut i en super lett jobb? Føler vi bare blir satt ut i jobbene de oppegående ikke vil ha. 

Anonymkode: 127aa...191

Mange av oss gjør absolutt ikke det, nei. Jeg tror nok fellesnevneren for oss som lever greit med diagnosen er at vi er positive til oss selv og det vi får til, samtidig som vi tar hensyn til våre begrensninger uten å dømme oss selv nord og ned…

Anonymkode: e05c0...1eb

[Anonym bruker]

Jeg vet om MANGE aspergere. De er IKKE sånn som deg. Du bør gå til psykolog. Du virker deprimert 

Anonymkode: 75aa7...900

[Anonym bruker]

Jeg ser ut fra svarene her at du ikke tar til deg råd, så jeg velger å bare svare på overskriften og fatte meg i korthet: Jeg har asperger og er ikke ensom. Det finnes håp. (Men du må gjøre en innsats selv.)

Anonymkode: 84125...556

[Anonym bruker]

Jeg tror ikke det er asbergersen som holder deg tilbake, det må være noen andre diagnoser i bildet?

Du har hengt deg helt opp i hva det å ha asbergers ødelegger for deg, isteden for å se mulighetene.

Jeg kjenner flere med asbergers, bl.a min svoger og hans sønn. Ingen av dem er ensomme. Litt spesielle er de absolutt, og noen hensyn må tas pga deres diagnose, men de klarer seg da helt fint. Svogeren min har en ganske høy stilling også, tjener rundt millionen i året, siden du er såpass opptatt av penger. Han kan ikke ha personalansvar, men en del annet ansvar har han, og han er flink. Han er gift og har to barn.

Nevøen min har tatt fagbrev som rørlegger og er i full jobb han også. Han hadde noe tilrettelegging på skolen og brukte et år mer enn andre på å få fagbrevet sitt, men det gikk alltid veldig greit med det praktiske, han trengte bare litt mer tid på det teoretiske.

Jeg tror din største fiende er deg selv, ikke diagnosen din. Det er den negative spiralen du trenger hjelp til å komme ut av. Hadde du hatt et mer positivt syn på livet og deg selv så hadde du klart deg greit.

Anonymkode: 2a749...875

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (12 timer siden):

Jeg tror ikke det er asbergersen som holder deg tilbake, det må være noen andre diagnoser i bildet?

Du har hengt deg helt opp i hva det å ha asbergers ødelegger for deg, isteden for å se mulighetene.

Jeg kjenner flere med asbergers, bl.a min svoger og hans sønn. Ingen av dem er ensomme. Litt spesielle er de absolutt, og noen hensyn må tas pga deres diagnose, men de klarer seg da helt fint. Svogeren min har en ganske høy stilling også, tjener rundt millionen i året, siden du er såpass opptatt av penger. Han kan ikke ha personalansvar, men en del annet ansvar har han, og han er flink. Han er gift og har to barn.

Nevøen min har tatt fagbrev som rørlegger og er i full jobb han også. Han hadde noe tilrettelegging på skolen og brukte et år mer enn andre på å få fagbrevet sitt, men det gikk alltid veldig greit med det praktiske, han trengte bare litt mer tid på det teoretiske.

Jeg tror din største fiende er deg selv, ikke diagnosen din. Det er den negative spiralen du trenger hjelp til å komme ut av. Hadde du hatt et mer positivt syn på livet og deg selv så hadde du klart deg greit.

Anonymkode: 2a749...875

Nettop

Anonymkode: 75aa7...900

[Anonym bruker]

Ja jeg vet ikke om det kan være noe evt annet? Jeg stuper så jævla oppi detaljene ved ting at det er flaut. Jeg blir treig av det fordi hele tiden glemmer jeg det store bildet og selve "jobben" fordi jeg henger meg opp i alt ved ting. Det har også blitt verre med årene. Jeg blir mye fortere sur om kvelden enn om dagen av en grunn også. 
Men jeg finner noe sykelig ved alt ved meg da.. nå feks, liker jeg en betydelig eldre mann, styrer ikke livet mitt slik som han i utlandet gjorde, men jeg tenker mye på han og lurer på om jeg noen gang kan få sex med noen jeg tenner på. Men det er vel en del av sykdommen å velge feil for meg selv også? når det gjelder det meste? 
Derfor nekter jeg meg selv det meste. Men så blir det feil og, og hvor lenge skal jeg nekte meg ting? 

Anonymkode: 127aa...191