Er jeg urimelig? Vil ikke være den som kommer mellom en mann og barnet hans, men....

[Anonym bruker]

Jeg har en kjæreste som er verdens snilleste og beste. Vi har vært sammen i et års tid, og er veldig mye sammen, stort sett hos meg, fordi jeg er den som har et mindreårig hjemmeboende barn (17-åring), og dessuten best plass.  Vi er begge godt voksne.

Han har en datter på 23 som studerte i utlandet i 2 år, men som kom tilbake til Norge i fjor sommer, og flyttet hjem til ham for å spare penger.
Det er jo veldig koselig for ham, og jeg syns det sier mye om en mann at han har et veldig godt forhold til sine barn.
 Jeg liker datteren kjempegodt, og vi har også et godt forhold. Jeg syns det er veldig koselig å være sammen med henne, og hun er også veldig grei mot min jente på 17.

Men jeg merker at det begynner å plage meg at han ALLTID må sjekke med henne før han kan si om han kan være sammen med meg.  Hvis hun skal være hjemme, da må han også det. 
Så han kan altså kun være med meg hvis hun er opptatt med andre ting. Hun er jo som unge studenter flest travelt opptatt med venner, kjæreste, jobb, politisk verv osv., så hun er jo en del ute av huset, og da kan han være med meg.

Men han kan ikke avtale med meg uten å ha sjekket med henne først.

Forleden dag, for eksempel, var han hos meg etter jobb. Spiste hos meg, for datteren var hos kjæresten. 
Så spurte jeg om vi skulle gå en tur i det fine været etter maten. Men da måtte han først sjekke om datteren var på vei hjem eller om hun skulle bli hos typen utover kvelden. For hvis hun skulle hjem, så kunne han ikke være med meg, men da ville han også dra hjem og droppet tur med meg.
I dette tilfellet mener jeg hvis hun hadde kommet hjem, kunne han ha sagt til henne at han skal gå en tur med meg og kommer hjem etterpå. 

Et annet eksempel kan være hvis jeg spør for eksempel om vi skal planlegge noe før en helg så svarer han...ja, men han må bare snakke med datteren og vite hvilke planer hun har først.

Er det normalt at en voksen mann må spørre sitt voksne barn om han kan være sammen med kjæresten?

Jeg vil jo ikke komme mellom ham og datteren, vil ikke hindre ham i å være sammen med henne når han vil det,. Så jeg kan liksom ikke si noe på det. Men jeg syns det er litt urimelig at han alltid skal føle at han må være med sin voksne datter fremfor å være sammen med kjæresten.

Jeg er redd jeg er urimelig - er jeg det?

 

Anonymkode: 0c4ca...3fb

[Anonym bruker]

Haha. Jeg trodde ut fra overskriften at her er det en syk dame som har problemer med kjæresten barn og helst så at det ikke var der. Så viste det seg altså å være en syk mann. 😂😂😂 Helt seriøst er dette virkelig bare helt absurd. Jeg vet ikke om jeg hadde giddet å si noe en gang. Sjuke greier om ikke datteren er en som trenger veiledning og bistand i hjemmet. Hadde revurdert hele greia. Jeg skjønner at han noen ganger prioriterer man også voksne barn, men ikke på denne måten. 

Anonymkode: f6b7c...dea

[Anonym bruker]

Synes det høres litt rart ut. Ser jo den at han vil ha litt tid med henne om hun er mye på farten, men kan ikke de også lage noen avtaler seg imellom om når de skal gjøre ting sammen så det blir litt mer forutsigbarhet for alle (deg). Hun har fritt fram, han venter på henne, og du blir liksom siste pri om ingen andre skal noe.

Jeg hadde ikke orket ha det slik. Hadde tatt det som et hint fra ham om at jeg bare var reserveunderholdning. 

 

Anonymkode: b7212...844

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (18 minutter siden):

Jeg har en kjæreste som er verdens snilleste og beste. Vi har vært sammen i et års tid, og er veldig mye sammen, stort sett hos meg, fordi jeg er den som har et mindreårig hjemmeboende barn (17-åring), og dessuten best plass.  Vi er begge godt voksne.

Han har en datter på 23 som studerte i utlandet i 2 år, men som kom tilbake til Norge i fjor sommer, og flyttet hjem til ham for å spare penger.
Det er jo veldig koselig for ham, og jeg syns det sier mye om en mann at han har et veldig godt forhold til sine barn.
 Jeg liker datteren kjempegodt, og vi har også et godt forhold. Jeg syns det er veldig koselig å være sammen med henne, og hun er også veldig grei mot min jente på 17.

Men jeg merker at det begynner å plage meg at han ALLTID må sjekke med henne før han kan si om han kan være sammen med meg.  Hvis hun skal være hjemme, da må han også det. 
Så han kan altså kun være med meg hvis hun er opptatt med andre ting. Hun er jo som unge studenter flest travelt opptatt med venner, kjæreste, jobb, politisk verv osv., så hun er jo en del ute av huset, og da kan han være med meg.

Men han kan ikke avtale med meg uten å ha sjekket med henne først.

Forleden dag, for eksempel, var han hos meg etter jobb. Spiste hos meg, for datteren var hos kjæresten. 
Så spurte jeg om vi skulle gå en tur i det fine været etter maten. Men da måtte han først sjekke om datteren var på vei hjem eller om hun skulle bli hos typen utover kvelden. For hvis hun skulle hjem, så kunne han ikke være med meg, men da ville han også dra hjem og droppet tur med meg.
I dette tilfellet mener jeg hvis hun hadde kommet hjem, kunne han ha sagt til henne at han skal gå en tur med meg og kommer hjem etterpå. 

Et annet eksempel kan være hvis jeg spør for eksempel om vi skal planlegge noe før en helg så svarer han...ja, men han må bare snakke med datteren og vite hvilke planer hun har først.

Er det normalt at en voksen mann må spørre sitt voksne barn om han kan være sammen med kjæresten?

Jeg vil jo ikke komme mellom ham og datteren, vil ikke hindre ham i å være sammen med henne når han vil det,. Så jeg kan liksom ikke si noe på det. Men jeg syns det er litt urimelig at han alltid skal føle at han må være med sin voksne datter fremfor å være sammen med kjæresten.

Jeg er redd jeg er urimelig - er jeg det?

 

Anonymkode: 0c4ca...3fb

Dette forholdet høres vanvittig usunt ut. Jeg hadde ikke giddet å være sammen med en godt voksen mann som har slike daughter issues. 

Anonymkode: ac80b...e3a

[Den perfekte mor, påan igjen]

Du er ikke urimelig 😅 Men det er ikke sikkert han er klar over galskapen, han gjør det kanskje fordi han glemmer at hun er blitt voksen. Du kan fint si til ham at datteren hans er stor nok til å være alene hjemme uten barnevakt, og at det godt kan tenkes at også hun synes det er godt med alenetid. 

[topaz]

Oi. Hadde jeg vært datteren hadde jeg gått på veggen. Enten er jeg ute på farta eller hjemme med pappa. Aldri noe alenetid. Hjelpes. 

Men har du spurt mer om hvorfor han alltid må være hjemme med henne da? Det hadde vært interessant å vite om det er han eller hun som mener han må være der. Men jeg hadde uansett følt som deg, HI, at det var kjipt å være prioritet nummer to når datteren er stor nok til å klare seg selv. 

[Anonym bruker]

Jeg hadde forstått det de to første ukene etter hun kom hjem, men altså, hun har bodd utenlands i 2 år?! Han har problemer her, eller så ligger det noe mer alvorlig under som gjør at datteren ikke klarer å være alene. Dere må snakke sammen, men ikke godta slik oppførsel uten en plausibel forklaring.

Anonymkode: ea69c...b83

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Dette forholdet høres vanvittig usunt ut. Jeg hadde ikke giddet å være sammen med en godt voksen mann som har slike daughter issues. 

Anonymkode: ac80b...e3a

Spot on!

Det høres virkelig creepy ut, som om han er forelsket i henne eller noe sånt. 

Anonymkode: 3c072...529

[Anonym bruker]

TS her.

Jeg syns ikke det creepy, det er  bare at han legger så sinnssykt stor vekt på å være der for barna (han har to eldre som bor i andre byer), fordi moren deres aldri har vært veldig engasjert, har et alkoholproblem og et vanskelig forhold til dem.
Han vil være den trygge, positive motvekten som de alltid skal vite er der for dem. Og det er jo bra!

Men så tror jeg kanskje datteren utnytter dette litt og snurrer ham rundt lillefingeren, og iblant spiller på at han så lett får dårlig samvittighet ("jeg ser deg jo omtrent ikke for tiden"). Hun syns nok det er hyggelig at han er så oppofrende, men jeg tror hun også syns det er helt ok at han er mye sammen med meg, og ikke bryr seg så mye egentlig. Hun er en helt normal, selvstendig og oppegående kvinne.
Det har hendt at hun sier at hun vil han ikke skal komme hjem, for eksempel fordi hun skal jobbe med skole hjemme, ha besøk av kjæresten eller lignende og da er det greiest at han er hos meg.

Men jeg vil ikke at han skal få dårlig samvittighet overfor MEG heller. Jeg vil ha en kjæreste som er med meg fordi han VIL, ikke fordi han er redd for jeg skal bli lei meg hvis ikke. Men nettopp derfor er det vanskelig å si noe på det (annet enn som jeg alt har gjort, da jeg påpekte at "hun er en voksen kvinne, så du trenger vel ikke spørre henne om hun syns det er dumt at du overnatter hos meg i natt"), for med en gang jeg sier noe, føler jeg at jeg blir en sytete kjæreste som krever at han skal være med meg.

Anonymkode: 0c4ca...3fb

[Anonym bruker]

Den perfekte mor, påan igjen skrev (1 time siden):

Du er ikke urimelig 😅 Men det er ikke sikkert han er klar over galskapen, han gjør det kanskje fordi han glemmer at hun er blitt voksen. Du kan fint si til ham at datteren hans er stor nok til å være alene hjemme uten barnevakt, og at det godt kan tenkes at også hun synes det er godt med alenetid. 

Man skal ikke behøve å gjøre en voksen mann oppmerksom på det.

Anonymkode: 3c072...529

[Den perfekte mor, påan igjen]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Man skal ikke behøve å gjøre en voksen mann oppmerksom på det.

Anonymkode: 3c072...529

Jeg setter ihvertfall pris på å bli gjort oppmerksom på vaner eller uvaner jeg har, for så å velge om jeg ønsker å gjøre noe med dem🤷🏼‍♀️

[Anonym bruker]

Den perfekte mor, påan igjen skrev (14 minutter siden):

Jeg setter ihvertfall pris på å bli gjort oppmerksom på vaner eller uvaner jeg har, for så å velge om jeg ønsker å gjøre noe med dem🤷🏼‍♀️

Vaner og uvaner er nå én ting, grunnleggende foreldreegenskaper er noe helt annet. Må man veiledes til å ikke oppføre seg som en creepy person overfor egne barn, så har man behov for profesjonell rådgivning. På generelt grunnlag skal man slippe å være profesjonell rådgiver, psykolog eller forelder til egen partner.  

Anonymkode: 3c072...529

[Den perfekte mor, påan igjen]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Vaner og uvaner er nå én ting, grunnleggende foreldreegenskaper er noe helt annet. Må man veiledes til å ikke oppføre seg som en creepy person overfor egne barn, så har man behov for profesjonell rådgivning. På generelt grunnlag skal man slippe å være profesjonell rådgiver, psykolog eller forelder til egen partner.  

Anonymkode: 3c072...529

Å påpeke det faktum at han alltid må avtale med sin voksne datter før han legger egne planer er ikke å opptre som en profesjonell, det er å være en partner  som tar i ting og jobber for forholdet. Profesjonell hjelp kan man først kalle det om det må terapi til for å endre adferd.

Det du kaller grunnleggende foreldreegenskaper er ikke én standard, men et sett med holdninger og verdier. Og hver forelder har sin stil, og foreldrepar finner en felles standard de begge kan stå inne for. Det gjør man nettopp ved blant annet å stille spørsmål, siden vi mennesker ofte gjør ting av vane, og ikke alltid har klare tanker bak hvorfor.

[Anonym bruker]

Jeg syns det er vanskelig å påpeke det mer enn jeg alt har gjort. Men jeg, som ellers er en veldig tålmodig sjel som sjelden lar meg irritere, kjenner at jeg iblant blir litt irritert over dette, og noen ganger litt lei meg.

TS

Anonymkode: 0c4ca...3fb

[Anonym bruker]

Den perfekte mor, påan igjen skrev (27 minutter siden):

Å påpeke det faktum at han alltid må avtale med sin voksne datter før han legger egne planer er ikke å opptre som en profesjonell, det er å være en partner  som tar i ting og jobber for forholdet. Profesjonell hjelp kan man først kalle det om det må terapi til for å endre adferd.

Det du kaller grunnleggende foreldreegenskaper er ikke én standard, men et sett med holdninger og verdier. Og hver forelder har sin stil, og foreldrepar finner en felles standard de begge kan stå inne for. Det gjør man nettopp ved blant annet å stille spørsmål, siden vi mennesker ofte gjør ting av vane, og ikke alltid har klare tanker bak hvorfor.

Enig i det. Stikkordet er foreldrepar. Disse er ikke et foreldrepar.

Anonymkode: 3c072...529

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 minutter siden):

Jeg syns det er vanskelig å påpeke det mer enn jeg alt har gjort. Men jeg, som ellers er en veldig tålmodig sjel som sjelden lar meg irritere, kjenner at jeg iblant blir litt irritert over dette, og noen ganger litt lei meg.

TS

Anonymkode: 0c4ca...3fb

Ja, det skulle bare mangle.

Jeg hadde satt som krav at han fikk profesjonell hjelp i denne situasjonen og ikke lot ting gå utover verken sin datter eller deg. For dette går ut over datteren også, og hvem ønsker å ha en elendig far som kjæreste? Hadde ikke involvert meg med en som ikke hadde oppsøkt hjelp. 

Full forståelse for at det er vanskelig med en mor som er alkoholisert og fraværende, men da er det altså profesjonelle han må rådføre seg med om hva som er best, ikke en ny partner. Særlig ikke en ny partner som har hjemmeboende barn.

Ditt fokus skal være på ditt barn. 

Anonymkode: 3c072...529

[prekæs]

Jeg tror rett og slett ikke han tenker seg om. En vane han muligens har hatt i mange år og etter å ha fått hjem datteren, ønsker han igjen å dulle litt med henne. Kan du ikke bare si det til ham da? Kanskje med litt humor.

[Den perfekte mor, påan igjen]

Anonym bruker skrev (17 timer siden):

Enig i det. Stikkordet er foreldrepar. Disse er ikke et foreldrepar.

Anonymkode: 3c072...529

Det er riktig, det var for å få frem at det er vanlig å diskutere barneoppdragelse, det er ikke en standard. Det er også vanlig å diskutere barneoppdragelse med venner, kolleger, på forum m.m. Som kjærester og samboere er det også helt vanlig å snakke om livet man har sammen. Holdninger man deler og holdninger man synes er problematiske. Selv om det skulle gå på barneoppdragelse. I sin rolle som kjæreste er det helt innafor å si noe om det hi reagerer på, fordi det påvirker hennes rolle. Hun må selv vurdere hvor sterkt det påvirker henne, og han må vurdere om han vil gjøre noe med det.

 

Hun kunne også vært urimelig å bedt han kutte all kontakt med barna sine, det er hennes rett. Hans rett er å vurdere rimeligheten, og om han ønsker å etterkomme dette.