Vi har mistet familiehytta, jeg er i dyp sorg og vet ikke hvordan jeg sjal takke det

[Anonym bruker]

Ok, det høres ut som et luksusproblem. Å miste den vakre familiehytta, plassen som betydde alt for meg og som aldri kan erstattes. Uerstattelig fordi det var en sørlandsperle, nydelig hytte med strand og brygge, så såklart økonomisk uoppnåelig for alle andre enn de rikeste i landet (min familie er ikke rike, denne hytta ble kjøpt før det ble dyrt på sørlandet). Hytta betydde alt for meg, ikke pga pengeverdien men fordi det var barndommen min, oppveksten min, sommerferier med mine små barn etterhvert, tryggheten min og den plassen jeg alltid følte meg trygg sammen med bestemor, under en turbulent barndom og ungdomstid med ustabile foreldre, og etterhvert som nybakt mor. 
Og nå har faren min og hans tre søsken solgt plassen. De har tatt hver sin andel, og min far har INGEN planer om å kjøpe noen ny ferieplass. Han bruker pengene på sin andre kone og deres felles barn. Ferier med dem og egenandel i leiligheter til sønnene. Vi fra første kull er allerede etablerte - og trenger ingenting, i følge ham. Det føles så sårt at han tenker sånn. Å miste den plassen er som å sørge et stort og vondt tap - og det verste er at jeg VET at folk gjør hva pokker de vil med sin eiendom og sine penger. Og jeg sier ikke et ord til min far om dette - jeg går bare og bærer på en enorm og uoverkommelig sorg over plassen som ble borte til fordel for en slump penger. Ingen erstatning for det enorme tapet jeg lider under. Bare sorg som jeg takler dårligere og dårligere jo nærmere sommeren kommer.

Jeg måtte bare få det ut. Vet det ikke finnes noen løsning. Men hvis noen har noen gode ord eller har vært i samme situasjon, hører jeg gjerne fra dere.

Anonymkode: 6f0fb...fe0

[Anonym bruker]

Beklager skrivefeilene i overskrift.... *skal takle det.

HI

Anonymkode: 6f0fb...fe0

[Anonym bruker]

Jeg kjenner veldig igjen beskrivelsen din av hvor viktig det stedet var for deg i en ellers vanskelig barndom. Var ikke hytte hos oss, men hus og stor eiendom.

Måten jeg kom over det på var at jeg innså at ingen, uansett hva, kan ta fra meg alle de gode minnene jeg har fra det stedet. Ingen kan ta bort den tryggheten det var for meg. Ingen kan ta fra meg det dette betydde i barndommen. Ingen kan noensinne ta fra meg det utrolig nære forholdet jeg og den slektningen hadde. Det var mange som prøvde, på ulike måter (ikke fortelle at personen var i ferd med å dø, nekte meg ting som var mine i utgangspunktet +++).

Det var helt forferdelig, og en enorm sorg. Det sikreste ved hele min barndom ble borte. Men vissheten om at ingen noengang kan ta fra meg minnene, og det denne personen betydde for meg, at de aldri kan få den nærheten de selv valgte bort, det gjorde at jeg følte jeg tar med meg den tryggheten i meg selv. Uansett hvor mye dritt mange, nå årevis etter, forsøker å skvise meg bort og psyke meg ned, så greier de det ikke. Jeg synes litt synd på dem som ikke greier å ta med seg den utrolig flotte arven i medmenneskelighet som denne personen alltid forsøkte å gi dem. Istedenfor velger de det negative, det vonde. Jeg velger det lyse og det positive. Kjærligheten og tryggheten og tilhørigheten ligger i meg og det forholdet jeg vet jeg og den personen hadde, alle minnene, alt det lærte meg. Når jeg innså dette, da slapp også bitterhet for det som skjedde og det disse andre fremdeles gjør for å forsøke å gjøre tilværelsen vanskelig for meg. Det preller av. For jeg vet at det jeg fikk av kjærlighet og tilstedeværelse, det kan de aldri få, fordi de selv valgte det bort. Og det har de aldri tilgitt meg, tydeligvis.

Istedenfor å fokusere på alt jeg mistet da denne personen døde og dette stedet forsvant etterpå, så har jeg valgt å fokusere på alt jeg har lært, alle gode følelsene, tryggheten, den ubetingede kjærligheten og støtten. Og så forsøker jeg å leve livet mitt på en slik måte at jeg tar den medmenneskelige arven videre sammen med minnene.

Håper du kan greie noe av det samme. Klem ❤️

Anonymkode: b4416...713

[Anonym bruker]

Du har skrevet om dette før. Jeg tenker du bør ta en rasjonell tilnærming og ikke tillate deg å grave deg ned i vonde følelser. Som du selv skriver så bestemmer de selv over sine verdier. Ig hvorfor skulle din far kjøpe en ny ferieplass som du kan benytte? Jeg er vokst opp uten hytte, men alltid ønsket meg. Etter å ha spart i åresvis kjøpte vi hytte i fjor. Du er voksen og må selv skaffe deg de tingene du ønsker deg.

Anonymkode: 36856...965

[Anonym bruker]

Skjerpings. Uoverkommelig sorg liksom. Stikk en tur på barneavdelinga på rikshospitalet....

Du er skuffet over den egoistiske faren din. Det forstår jeg. Men livet byr på så langt mye verre for de fleste. Så stålsett deg på at du kommer til å ha verre dager. 

Anonymkode: 5ba68...5ec

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (25 minutter siden):

Skjerpings. Uoverkommelig sorg liksom. Stikk en tur på barneavdelinga på rikshospitalet....

Du er skuffet over den egoistiske faren din. Det forstår jeg. Men livet byr på så langt mye verre for de fleste. Så stålsett deg på at du kommer til å ha verre dager. 

Anonymkode: 5ba68...5ec

Bla bla bla. Hvem er du, som bestemmer hvem som kan sørge eller ikke? Skam deg. Du eier jo hverken empati eller folkeskikk. Deg det er synd på. 

Anonymkode: 6dbfd...cde

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (30 minutter siden):

Skjerpings. Uoverkommelig sorg liksom. Stikk en tur på barneavdelinga på rikshospitalet....

Du er skuffet over den egoistiske faren din. Det forstår jeg. Men livet byr på så langt mye verre for de fleste. Så stålsett deg på at du kommer til å ha verre dager. 

Anonymkode: 5ba68...5ec

Man skal da ikke sidestille sorg og lidelse eller sette det opp mot hverandre.  Det er så lite empatisk. 

Anonymkode: 24fe3...01b

[Anonym bruker]

Skjønner deg godt. Mamma ga bort sin halvdel i hytta til søsteren sin. Vi var hver sommer på hytta med mormor og morfar, brukte den mye som ung voksen og har mange gode barndomsminner fra hytta. Etter at tante overtok den får vi ikke bruke den mer. Det er hennes hytte, jeg forstår det, men like trist likevel. 
Forstår deg godt😘

Anonymkode: b0a27...988

[Nyttårs barn]

Ikke hør på dem som skal trykke deg ned, du har lov til å sørge over tapet av familiehytta. Innerst inne sørger du kanskje og over tapet av familien din og faren din som høres litt egoistisk ut.

Men minnene kan ingen ta fra deg og følelsene som du har hatt rundt stedet og din farmor er ting du kan videreføre, det er din arv. Kanskje får du mulighet til å investere i noe eget etterhvert. Kanskje blir du en gang en slik farmor eller mormor som du selv hadde og kan videreføre kjærlighet og gode barndomsminner til nye generasjoner.

[Anonym bruker]

Jeg tenker i mitt hodet at ting som jeg ikke eier selv, er heller ikke noe jeg kan råde over. Dette er valg (med riktighet) som er utenforbi din kontroll. Det er ingenting du kan gjøre, enn å evt kjøpe den hytten selv. Det å bære nag til din far/hans søsken eller noe, det kan du, ei heller bør du ikke for din egen del. 
minnene forblir, du lager dine egne fra nå av.

Anonymkode: 020da...5ff

[Anonym bruker]

Ja, det er sikkert helt forferdelig, Hi... Håper du takler det...😴

Anonymkode: 447e9...d3e

[Anonym bruker]

Skjønner deg så utrolig godt. Mine foreldre hadde hytte på fjellet fra før jeg ble født. Enkel standard, men jeg elsket å være der. Da min far døde valgte min mor å selge den. Dessverre hadde jeg ingen mulighet til å kjøpe den, og ingen av mine to søsken hadde interesse. Dette er 4-5 år siden nå. Jeg synes det er veldig trist. Savnet er stort. Var der masse ned mine barn og mine foreldre. Særlig når påsken nærmer seg er det ekstra sårt. Jeg føler det som en stor sorg 🥺

Anonymkode: 27a02...fd3

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (15 timer siden):

Skjerpings. Uoverkommelig sorg liksom. Stikk en tur på barneavdelinga på rikshospitalet....

Du er skuffet over den egoistiske faren din. Det forstår jeg. Men livet byr på så langt mye verre for de fleste. Så stålsett deg på at du kommer til å ha verre dager. 

Anonymkode: 5ba68...5ec

Dette er da helt usammenlignbart. Det er selvfølgelig lov å føle sorg og savn. En hytte bringer ofte med seg familietid og gode opplevelser. Derfor blir sorgen og savnet så stort. Selvfølgelig er det noe man kan leve med, men det er det uansett. 

Anonymkode: 27a02...fd3

[Anonym bruker]

Det er jo opp til eierne hvordan de ønsker å forvalte eiendommen.

Her ble mine besteforeldres hytte solgt til min tante uten at vi andre fikk mulighet til å kjøpe. Kjipt, men det var det farmor valgte.

Nå har vi en uke ekstra til rådighet per sommer fordi vi ikke skal på hytta. Vi fyller den med andre opplevelser og andre minner. Kanskje dette gir deg og din familie mulighet for nye eventyr og opplevelser.

Anonymkode: b88d3...d01

[Anonym bruker]

Jeg skjønner det er trist at hytta er solgt, men de har antagelig tenkt praktisk fremover. I stedet for to besteforeldre var det nå fire søsken som eide. Ved å dele nå, hadde de f. eks bare fått en uke hver i juli, to uker i løpet av skoleferien. Hvem skulle fått pinsen, påsken, vinterferien og høstferien. 

I neste generasjon vil problemet bli enda større og det er lite sannsynlig alle søskenbarna kunne eie den sammen uten problemer. 

Du skriver også at det er økonomisk umulig for de fleste å kjøpe en hytte som dette og det innebærer mest sannsynlig at verken faren din eller noen av søsknene har hatt mulighet for å kjøpe ut de andre. De har derfor vært forutseende nok til å bli enige om å selge nå, mens de bestemmer selv, for å unngå diskusjoner og krangling senere. 

Ferieminner for barna er ikke avhengig av en hytte, så lag deres egne minner, heller enn å være lei deg for at barna dine ikke får de samme minnene som du har hatt. 

Anonymkode: 381c2...2d5

[amandine]

Vi har mistet familiehytta? Jeg skjønner det er leit, men du kan ikke la hytta eller fraværet av hytta ta så mye plass i livet. Det er ikke den lykken står og faller med. Vær takknemlig for alt den og menneskene i den har gitt deg og se fremover. Det er du som er nøkkelen til fremtiden. Ikke hytta.

[Anonym bruker]

Foreldrene mine solgte seg ut av en familiehytte på farssiden når jeg var 15, det var kjipt men det ble nå sånn, jeg koser meg over minnene og tenker at det er det jeg har. og sånn er det bare....

Jeg  også har gjort det samme overfor barna mine... solgt meg ut av en familiehytte fra morsiden... fordi det var riktig for meg. Jeg snakket riktignok barna om det på forhånd og de hadde ingen motforestillinger (men de var 10 og 12 så de var jo ikke såå store). Vi snakket om det og jeg hørte jo på dem, men tok mine egne valg. fordi det er mitt liv og mitt ansvar....

Endel av pengene brukte jeg på en heftig ferietur med mann og barn. men om jeg hadde bare brukt penger på en av dem så ville jeg skjønt at de ble sinte og såret...

Selv om det var frivillig å selge seg ut brukte jeg lang tid på prosessen for min egen del fordi det var sårt og vondt (men likevel riktig). Her virker det ikke som du har vært involvert og fått modningsprossess på at dette ble en realitet?

Noe av sorgen din må jo være det at du ikke er hørt og at faren din bruker penger på ny familie?  Og vet far om det? ingen kan vite hva du bærer på uten at du sier noe...

Anonymkode: 999bc...4fe

[Anonym bruker]

Akkurat dette kjenner jeg meg veldig igjen i, opplevde neste det samme selv. men av mange grunner ordnet det seg slik at jeg og mannen min fikk og klarte å overta. det var på hengende håret for å si det mildt. men det var mange mange tårer før det ordnet seg, og jeg gikk i sorg. nå innser jeg også hvor mye plikter, arbeid osv som følger med. men den plassen er eneste plassen jeg og ene barnet vårt føler oss trygge. så håper det blir verdt det. men for barnas skyld føltes det veldig verdt det når jeg leste det du skrev. all sympati fra meg iallefall... du har i tillegg en ekstra sorg på at faren din  ikke prioritere alle barna sine og det er vondt nok i seg selv, så jeg tror en stor del av sorgen din ligger i det. og all ære til deg som lufter det her og ikke har tenkt å konfrontere han... det er så sant det du skriver. stor klem 

Anonymkode: 0c34a...eab

[Anonym bruker]

On 5/5/2021 at 7:57 PM, Anonym bruker said:

Ok, det høres ut som et luksusproblem. Å miste den vakre familiehytta, plassen som betydde alt for meg og som aldri kan erstattes. Uerstattelig fordi det var en sørlandsperle, nydelig hytte med strand og brygge, så såklart økonomisk uoppnåelig for alle andre enn de rikeste i landet (min familie er ikke rike, denne hytta ble kjøpt før det ble dyrt på sørlandet). Hytta betydde alt for meg, ikke pga pengeverdien men fordi det var barndommen min, oppveksten min, sommerferier med mine små barn etterhvert, tryggheten min og den plassen jeg alltid følte meg trygg sammen med bestemor, under en turbulent barndom og ungdomstid med ustabile foreldre, og etterhvert som nybakt mor. 
Og nå har faren min og hans tre søsken solgt plassen. De har tatt hver sin andel, og min far har INGEN planer om å kjøpe noen ny ferieplass. Han bruker pengene på sin andre kone og deres felles barn. Ferier med dem og egenandel i leiligheter til sønnene. Vi fra første kull er allerede etablerte - og trenger ingenting, i følge ham. Det føles så sårt at han tenker sånn. Å miste den plassen er som å sørge et stort og vondt tap - og det verste er at jeg VET at folk gjør hva pokker de vil med sin eiendom og sine penger. Og jeg sier ikke et ord til min far om dette - jeg går bare og bærer på en enorm og uoverkommelig sorg over plassen som ble borte til fordel for en slump penger. Ingen erstatning for det enorme tapet jeg lider under. Bare sorg som jeg takler dårligere og dårligere jo nærmere sommeren kommer.

Jeg måtte bare få det ut. Vet det ikke finnes noen løsning. Men hvis noen har noen gode ord eller har vært i samme situasjon, hører jeg gjerne fra dere.

Anonymkode: 6f0fb...fe0

Faren din har jo et poeng, dere er jo allerede etablerte, så klart han bruker pengene på kona og sønnene sine da

Anonymkode: 957f7...8fb

[Anonym bruker]

Du er i dyp sorg? Hva skjer dersom du virkelig opplever en tragedie? Er du da i en dyp dyp sorg? Jeg forstår at du er lei deg og trist, men dyp sorg? Jeg har vært i dyp sorg en gang i livet, det var da jeg mistet min beste venn i tsunamien. 

Anonymkode: 542ca...b9b

[Anonym bruker]

Kjøp din egen hytte og lag dine egne minner med barna. Å dele en hytte er bare trøbbel, nå og i framtiden. Særlig når den er verdt mange millioner, som disse «sørlandsperlene» er. 
Nyt valgfriheten; du kan kjøpe hytte på fjellet eller ved fjorden. Kjøpe brukt eller bygge nytt. Og du kan da selv bestemme ALT hva hytten angår. 
Gå videre. Livet byr på hardere sorger etterhvert enn en tapt hytte, jeg lover.. 

Anonymkode: 93a09...e50