Dilemma: bør jeg fotelle min sønn at faren har en kraftig manipulerende og narsissistisk side ?

[Anonym bruker]

Min sønn på 21 har opplevd mye rar behandling gjennom årene av sin far. Samtidig fikk lillesøster en helt annen tilnærming og behandling. Det ligger veldig i små detaljer og ting han kan "slippe unna med", men ikke bare. De fleste av disse episodene er nok fortrengt og min sønn (tror han) har et greit forhold til faren sin. Men med farens store humørsvinginger så vet vi aldri hva vi kan vente oss av oppførsel. Han er relativt blid og hyggelig, men det gjør nesten saken ennå verre.

Nå hadde vi en episode i helgen hvor far gjorde det vanskelig igjen. Lite forståelse for sønnen, som han selv mener ikke er en "ordentlig mann" (selv når han var 12-13 år gammel. 

Jeg tror at sønnen min merker at dette ikke er helt greit, men det er vanskelig å "ta" faren for noe. Så han skyver det litt bort, men det kommer jo tilbake gang på gang. 

Jeg vurderer å fortelle min sønn at jeg har opplevd lignende ting gjennom hele vårt samboerskap, og at faren faktisk fikk "diagnosen pervers narsissist" da vi gikk i terapi hos en psykiater. Jeg ønsker ikke å rakke ned på faren men jeg ønsker å forklare med helt enkle ord at dette er grunnen til at han aldri vil kunne stole på faren sin og at han faktisk må lære seg til å legge dette på personlighetsforstyrrelsen hans, og ikke på seg selv.

Men jeg er redd for å si noe feil slik at det ender opp med at min sønn blir lei seg. Men jeg er også redd for at hvis jeg ikke sier noe så tærer dette på sønnen min, som kanskje føler at noe er "galt" men som ikke tør eller klarer å legge ansvaret hos far. Jeg selv har slitt med ettervirkninger av dette i over 10 år etter forholdet tok slutt. Jeg vet at det kan virke som ingenting for andre, men det var et slu psykologisk spill.

 

Anonymkode: 99298...6f5

[Anonym bruker]

Si det. Jeg skulle ønske mamma sa det til oss under oppveksten at stefar ikke var psykisk frisk. Hun fortalte det da vi alle ble voksne, men da følte vi det var forsent. Vi var redde for han mens vi vokste opp. Og vi skjønte jo ingenting. 

Anonymkode: c2865...a67

[Anonym bruker]

HI

Ja jeg er kjempelei meg for at ingen tok tak i meg og fortalte at dette ikke var greit. Folk ble sinte på meg (noe som førte meg nærmere han; oss to mot verden-opplegg) men aldri satt noen seg ned og tok praten og forklarte meg. Alle bare syntes det var synd, og jeg tenkte at han hadde det vondt og at jeg måtte støtte han fordi ingen andre gjorde det.

Men jeg var nok veldig blind, slik min sønn er nå. Man vil jo så gjerne tro at det ikke er noe, at alt er normalt. Men det er jo ikke det.

Anonymkode: 99298...6f5

[Anonym bruker]

Du visste ikke bedre. Det gjorde mamma, hun hadde blitt fortalt at dette måtte barna informeres om, men stefar nektet henne. 

Anonymkode: c2865...a67

[Anonym bruker]

Jeg har sagt til min sønn på 20 år at det er noen "vanskelige" gener i familien til pappaen og at alle i den familien nok er preget av det. Noen har en diagnose, noen har det ikke, men selv de som ikke har det har jo måttet leve med de som har det, og har derfor blitt preget av det....

Det er lov å snakke om slike ting altså. Ikke sette diagnoser og rette pekefinger og skyld, men for å åpne for toleranse, forståelse og også for å forklare at man må sette grenser for deg selv.

Det kan godt hende det er lettere for sønnen din å forstå om han vet at pappaen har sine ting å stri med han også, at han mangler litt evnen til å forstå andres synspunkt f.eks og kan fremstå som veldig egoistisk av og til. Det å vite at pappaen har vanskelige sider, men at det ikke er noen sin skyld, man må bare akseptere det og lære seg leve med det på en måte hvor man både ivaretar seg selv og har litt forståelse for den det gjelder.

Anonymkode: 7be7d...d33

[Anonym bruker]

Selvfølgelig! Selvfølgelig må du fortelle dette til din sønn. Han tror sikkert det er noe feil med seg selv som ikke klarer å tilpasse seg. Du bør ikke si han er en pervers narsissist, men du kan jo forklare om personlighetssavvik og hvilke områder han sliter med. Det må du!

Anonymkode: 01f4b...72e

[Anonym bruker]

Nå er han voksen og fortjener sannheten. Du trenger ikke utbrodere hva han har gjort mot deg. Men å si jeg ser du blir lei deg og jeg forstår deg. Jeg opplevde mye av det samme med pappa og det var derfor det ble slutt. Han er glad i deg, det vet jeg, men han har et stort problem når det gjelder hvordan man kan tillate seg å behandle mennesker. Han mangler rett og slett forståelse for hva andre føler. Finn en måte du kan omgås pappa på som ikke sårer deg. Og vil du si fra at nok er nok så står jeg bak deg og støtter deg. 

Anonymkode: bb15b...8d0

[Anonym bruker]

Dette kunne vært skrevet om min far, og hvordan det har gått ut over oss barna og min mor. I voksen alder alder fikk jeg diagnosen Asperger, og da falt brikkene på plass fordi det er gjerne arvelig. Så vi barna er sikker på at han har det, men han selv ser ikke det. Veldig skadelig, vi har lidd, og lider mye under det. Men nå FORSTÅR vi ihvertfall hvorfor det er sånn: Det har aldri vært ondskap (tvert imot, der er faktisk et ønske om at alt skal være riktig og rettferdig som ligger til grunn, men det kommer til syne helt motsatt) fra hans side, selv om det omtrent ble det for oss... Vi ble aldri beskyttet eller forklart noe av vår mor, men anbefaler at du tar en grundig prat med din sønn, hvor du forteller at han ikke selv er skyld i dette. Spesielt dette med at faren hans ikke kan «tas» på noe, det er vanskelig for et barn å vokse opp slik og det kan bli mye skyldfølelse, forvirring, skam og selvutslettelse.

Anonymkode: 511a4...be1