Når åpner grensene igjen?

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (34 minutter siden):

Forslaget mitt om å finne ny kjæreste i Norge var seriøst meint altså. Ikkje et forsøk på å være frekk. Eg har valgt vekk kjærligheten sjølv da eg var ung, pga. han eg elska og var sammen med et par år ikkje var bra for meg. Tenker derfor at det går an å velge partner med hodet istadenfor hjertet av og til. Eg har iallefall vore heldig med mitt "praktiske" valg av livspartner. Kunne ikkje hatt det bedre faktisk. 

Anonymkode: c71f4...77d

Jeg hadde aldri klart å leve i mange år med en person jeg ikke følte noe for. Det betyr jo enten at man har sex mekanisk som med et leketøy, eller at forholdet er sexfritt. De fleste av oss ønsker ikke å leve i et forhold uten følelser. 

Anonymkode: 317ff...8e7

[mamma til adhd gutt<3]

Anonym bruker skrev (4 minutter siden):

Men hvorfor kommer du alltid og bagatelliserer alt og ber folk om å følge restriksjoner uten å mukke og bare tenke positivt hele tiden? Du forsøker å kvele diskusjonen om tiltak. Og nei, man kan ikke alltid velge. Hadde man alltid kunnet velge, ville ikke angst, depresjoner, fobier osv eksistert. 

Anonymkode: 317ff...8e7

Jeg poengterer at man ikke kan velge seg vekk fra sykdom og særlig ikke psykisk sykdom. 

[Anonym bruker]

mamma til adhd gutt&lt;3 skrev (4 minutter siden):

Jeg poengterer at man ikke kan velge seg vekk fra sykdom og særlig ikke psykisk sykdom. 

Du poengterer jo nettopp det motsatte - at man kan velge hvilke tanker man tenker og hvordan man reagerer på ting. Da fornekter du jo alt av psykisk sykdom. 

Anonymkode: 317ff...8e7

[Anonym bruker]

mamma til adhd gutt&lt;3 skrev (4 minutter siden):

Jeg poengterer at man ikke kan velge seg vekk fra sykdom og særlig ikke psykisk sykdom. 

La meg komme med et eksempel - jeg har høydeskrekk. Når jeg står på 3-meteren i bassenget og ser ned, blir jeg kvalm og svimmel. Jeg VET at det ikke er farlig å stupe derfra, jeg VET at jeg kan svømme som en fisk. Men kroppen min reagerer på tross av det jeg prøver å fortelle meg selv. Søsteren min er redd for edderkopper, hysterisk redd faktisk. Hun vet at norske edderkopper ikke er giftige, og at det ikke er vondt eller farlig med et bitt fra en husedderkopp. Hun vet at de er nyttige dyr. Men hun klarer fortsatt ikke å fjerne en edderkopp fra vinduet eller ta på den. Hun har psykisk sperre mot det.

Anonymkode: 317ff...8e7

[mamma til adhd gutt<3]

Anonym bruker skrev (3 minutter siden):

Du poengterer jo nettopp det motsatte - at man kan velge hvilke tanker man tenker og hvordan man reagerer på ting. Da fornekter du jo alt av psykisk sykdom. 

Anonymkode: 317ff...8e7

Javel. Vi blir ikke enige . 

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Jeg tror at hvis forholdet deres sliter nå, så tror nok at løsningen vil være å innse at forholdet er over. Å finne på "digitalturer", "telefonsex" og annet tull vil ikke hjelpe et forhold som sliter nettopp på grunn av manglende fysisk kontakt og nærvær. Jeg vet at jeg selv ikke hadde klart et "forhold" (hvis man kan kalle det slik) som innebar null fysisk kontakt og samvær med hverandre, hvis det var helt uvisst om vi fikk sett hverandre igjen de nærmeste par årene. Vi har alle forskjellige behov, mange av oss har ikke behov for sex, kos og nærhet. Andre igjen har dette som stort behov. Jeg hadde ikke sett vitsen med en internettkjæreste. Man er jo ikke sammen, man kan ikke finne på ting sammen, sove i hverandres armer, kysse, ha sex og gjøre annet som virker samlende for et par. Jeg anser ikke et "dødt" kontakt via en skjerm som samlende eller impuls for følelser. Men vi er alle forskjellige. Som sagt, for dem som er aseksuelle og ikke er så glad i fysisk kontakt er situasjonen mye lettere å håndtere enn for oss som er veldig fysiske.

Anonymkode: 317ff...8e7

Ikke meg du svarer her. Jeg har gitt ett langt svart tidligere i tråden.

Du har kritisert andre for å komme med egne historier. Du har selv kommet med minst to. Og her har du en av dine andre "sannheter". Problemet med din argumentasjon er at din egen sannhet - at du ikke hadde klart et langdistanseforhold over tid - det bare gjelder for deg. Du vet ikke nok om Hi, hennes kjæreste, deres forhold eller deres separate bakgrunn eller deres felles historie, til å kunne konkludere om deres forhold er over. Hi har uttrykt frykt for at de kanskje ikke greier å holde sammen. Dvs. hun ønsker at de skal holde sammen og hun virker å ha vilje til å kjempe for forholdet. En vilje du, anonym 8e7, tydeligvis ikke ville hatt i samme situasjon. Da er du kanskje heller ikke den som burde rope høyest i His tråd - selv om du er den som roper høyest.

Det du skriver "andre av oss har dette (sex, kos og nærhet), som et stort behov". Vet du, det har jeg også. Om du kjenner til "kjærlighetens fem språk" er fysisk nærhet og intimitet mitt overlegent hovedspråk. Du insinuerer at de som ville taklet en slik situasjon HI er i lettere, det er de som er aseksuelle og de som ikke er glad i fysisk kontakt. Tja, det er kanskje lettere for de som er aseksuelle eller ikke har behov for fysisk nærhet - men det forutsetter i så fall at begge to i paret har samme behov/mangel på behov. Det forutsetter også at ingen av de to i et slikt forhold hadde hatt hverken det å bruke tid sammen eller tjenester som kjærlighetsspråk. Da gjenstår bare to kjærlighetsspråk, kommunikasjon og gaver. Ganske urealistisk og naivt av deg å tro at bare man er aseksuell så er det mye enklere å være adskilt...

Detaljer i min historie er irrelevant, men jeg har fysisk nærhet og intimitet som desidert største kjærlighetsspråk. Så stort er det behovet hos meg at jeg har valgt bort menn som har hatt mindre sexlyst enn meg og menn som sjeldnere gir en spontan klem, stryker på i forbifarta, sitte inntil, massere osv. Men jeg har også vært i forhold med lang adskillelse hvor vi ikke visste når vi ville se hverandre igjen. Dette er en god del år siden, vi hadde ikke internett, å ringe var for dyrt til at vi kunne gjøre det mer enn en veldig sjelden gang. Likevel greide vi å opprettholde den emosjonelle nærheten over flere år. Lett var det aldri, jeg gråt mine modige tårer og var på nippet til å gi opp flere ganger. Samme med ham. Men jobbet for å være så åpne med hverandre emosjonelt via brev at vi fikk en sterkere tilknytning til hverandre enn vi hadde hatt før. Så mulig er det så absolutt. Han har forresten samme kjærlighetsspråk som meg, med fysisk nærhet som sitt hovedspråk. Vi var kanskje heldig som begge hadde kommunikasjon som det andre kjærlighetsspråket. Men ser man helt bort fra disse såkalte kjærlighetsspråkene, så gjestår egentlig én ting: Det er ER mulig å overleve som par, tross så store utfordringer som Hi og kjæresten har nå. Ingen påstår at det er enkelt. Det er ingen tvil om at det er krevende og kan være kjempetøft! Men kjærligheten er dyp nok fra begges side, da er det mulig å komme seg gjennom slike tider som vi står i nå. Det krever - som i alle forhold - at de to som er i forhold med hverandre greier å kommunisere godt, dypt og ekte, at de greier å bruke kommunikasjonskanalene til å bygge en sterkere tilknytning emosjonelt. For den emosjonelle tilknytningen må være veldig sterk for å takle slike situasjoner - nettopp fordi man ikke får gratis tilknytningshormoner via regelmessig fysisk kontakt og intimitet.

Vi kjenner ikke HIs situasjon, vi vet ikke nok om henne eller hennes situasjon, eller det samme om hennes kjæreste. Kanskje er det hun som er best av de to til å takle dette, men han som ikke takler det. Kanskje er det motsatt. Kanskje har begge to både nok vilje og evne til å holde på forholdet, men bare er slitne og redde og oppgitte og deprimert av savn og lengsel, og trenger nye impulser for å holde ut videre. Kanskje er det de trenger nye tanker for hva de kan gjøre videre. Den største faren for oss alle i denne pandemien, det er "utmattelsen" som mange kjenner på. Skal vi bryte den og opprettholde energi i en så hemmende situasjon, da må vi selv skape variasjoner som vi trenger mentalt for å ikke stivne i håpløshet og savn. Kanskje er det bare slike ting HI og kjæresten nå trenger å bli mer bevisst.  Kanskje greier de det ikke, kanskje er en eller begge av dem trenger noe helt annet enn det forholdet deres gir dem nå. Det vet bare hver av dem. Det eneste som er helt sikkert, det er at hvis HI og kjæresten skal greie å komme seg godt ut av dette og fremdeles ha et godt og nært forhold, da må de nå gjøre noe litt annerledes enn det de har gjort til nå. Det de har gjort har jo fungert til nå, men nå fungerer det ikke like bra lenger for en eller begge av dem. Da må de endre på noe. Og det er fullt mulig å gjøre, hvis begge er villige til det.

Hi og kjæresten kan ikke stoppe pandemien eller tiltakene som eksisterer. De kan selvfølgelig melde seg inn i grupper som forsøker å endre tiltakene for de som er i slike forhold. Det kan være lurt, for jo flere som engasjerer seg, jo mer synlig blir deres problematikk. Men selv med dette så kommer de ikke utenom å gjøre noe nytt for å opprettholde den emosjonelle tilknytningen til hverandre i tiden fremover, om de ønsker å beholde forholdet. Men da må begge være like dedikert til forholdet og ha like stor vilje til å jobbe for å beholde forholdet.

 

 

Anonymkode: 9822c...4ef

[Anonym bruker]

mamma til adhd gutt&lt;3 skrev (1 time siden):

Det handler ikke om å ikke få lov til å synes at ting er kjipt. Det vil jeg tro de fleste synes covid er. Føl akkurat hva du vil men det er min overbevisning at vi kan velge hvordan vi tar det.  ( selvsagt mener jeg ikke man kan velge hvordan man tar psykisk sykdom feks) . Vi kan velge å tenke på alt som er dritt å ha fokuset der eller vi kan anerkjenne at ting ER dritt men samtidig holde fokuset på de tingene som er BRA i livet.  Det er ikke alltid mulig å være positiv men det er mulig å ønske og etterstrebe å være løsningsorientert og ha en positiv mental innstilling 

 

Anonym bruker skrev (30 minutter siden):

Men hvorfor kommer du alltid og bagatelliserer alt og ber folk om å følge restriksjoner uten å mukke og bare tenke positivt hele tiden? Du forsøker å kvele diskusjonen om tiltak. Og nei, man kan ikke alltid velge. Hadde man alltid kunnet velge, ville ikke angst, depresjoner, fobier osv eksistert. 

Anonymkode: 317ff...8e7

Hun poengterer jo at man ikke alltid kan velge.

Anonymkode: cda5a...a1a

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (8 minutter siden):

Ikke meg du svarer her. Jeg har gitt ett langt svart tidligere i tråden.

Du har kritisert andre for å komme med egne historier. Du har selv kommet med minst to. Og her har du en av dine andre "sannheter". Problemet med din argumentasjon er at din egen sannhet - at du ikke hadde klart et langdistanseforhold over tid - det bare gjelder for deg. Du vet ikke nok om Hi, hennes kjæreste, deres forhold eller deres separate bakgrunn eller deres felles historie, til å kunne konkludere om deres forhold er over. Hi har uttrykt frykt for at de kanskje ikke greier å holde sammen. Dvs. hun ønsker at de skal holde sammen og hun virker å ha vilje til å kjempe for forholdet. En vilje du, anonym 8e7, tydeligvis ikke ville hatt i samme situasjon. Da er du kanskje heller ikke den som burde rope høyest i His tråd - selv om du er den som roper høyest.

Det du skriver "andre av oss har dette (sex, kos og nærhet), som et stort behov". Vet du, det har jeg også. Om du kjenner til "kjærlighetens fem språk" er fysisk nærhet og intimitet mitt overlegent hovedspråk. Du insinuerer at de som ville taklet en slik situasjon HI er i lettere, det er de som er aseksuelle og de som ikke er glad i fysisk kontakt. Tja, det er kanskje lettere for de som er aseksuelle eller ikke har behov for fysisk nærhet - men det forutsetter i så fall at begge to i paret har samme behov/mangel på behov. Det forutsetter også at ingen av de to i et slikt forhold hadde hatt hverken det å bruke tid sammen eller tjenester som kjærlighetsspråk. Da gjenstår bare to kjærlighetsspråk, kommunikasjon og gaver. Ganske urealistisk og naivt av deg å tro at bare man er aseksuell så er det mye enklere å være adskilt...

Detaljer i min historie er irrelevant, men jeg har fysisk nærhet og intimitet som desidert største kjærlighetsspråk. Så stort er det behovet hos meg at jeg har valgt bort menn som har hatt mindre sexlyst enn meg og menn som sjeldnere gir en spontan klem, stryker på i forbifarta, sitte inntil, massere osv. Men jeg har også vært i forhold med lang adskillelse hvor vi ikke visste når vi ville se hverandre igjen. Dette er en god del år siden, vi hadde ikke internett, å ringe var for dyrt til at vi kunne gjøre det mer enn en veldig sjelden gang. Likevel greide vi å opprettholde den emosjonelle nærheten over flere år. Lett var det aldri, jeg gråt mine modige tårer og var på nippet til å gi opp flere ganger. Samme med ham. Men jobbet for å være så åpne med hverandre emosjonelt via brev at vi fikk en sterkere tilknytning til hverandre enn vi hadde hatt før. Så mulig er det så absolutt. Han har forresten samme kjærlighetsspråk som meg, med fysisk nærhet som sitt hovedspråk. Vi var kanskje heldig som begge hadde kommunikasjon som det andre kjærlighetsspråket. Men ser man helt bort fra disse såkalte kjærlighetsspråkene, så gjestår egentlig én ting: Det er ER mulig å overleve som par, tross så store utfordringer som Hi og kjæresten har nå. Ingen påstår at det er enkelt. Det er ingen tvil om at det er krevende og kan være kjempetøft! Men kjærligheten er dyp nok fra begges side, da er det mulig å komme seg gjennom slike tider som vi står i nå. Det krever - som i alle forhold - at de to som er i forhold med hverandre greier å kommunisere godt, dypt og ekte, at de greier å bruke kommunikasjonskanalene til å bygge en sterkere tilknytning emosjonelt. For den emosjonelle tilknytningen må være veldig sterk for å takle slike situasjoner - nettopp fordi man ikke får gratis tilknytningshormoner via regelmessig fysisk kontakt og intimitet.

Vi kjenner ikke HIs situasjon, vi vet ikke nok om henne eller hennes situasjon, eller det samme om hennes kjæreste. Kanskje er det hun som er best av de to til å takle dette, men han som ikke takler det. Kanskje er det motsatt. Kanskje har begge to både nok vilje og evne til å holde på forholdet, men bare er slitne og redde og oppgitte og deprimert av savn og lengsel, og trenger nye impulser for å holde ut videre. Kanskje er det de trenger nye tanker for hva de kan gjøre videre. Den største faren for oss alle i denne pandemien, det er "utmattelsen" som mange kjenner på. Skal vi bryte den og opprettholde energi i en så hemmende situasjon, da må vi selv skape variasjoner som vi trenger mentalt for å ikke stivne i håpløshet og savn. Kanskje er det bare slike ting HI og kjæresten nå trenger å bli mer bevisst.  Kanskje greier de det ikke, kanskje er en eller begge av dem trenger noe helt annet enn det forholdet deres gir dem nå. Det vet bare hver av dem. Det eneste som er helt sikkert, det er at hvis HI og kjæresten skal greie å komme seg godt ut av dette og fremdeles ha et godt og nært forhold, da må de nå gjøre noe litt annerledes enn det de har gjort til nå. Det de har gjort har jo fungert til nå, men nå fungerer det ikke like bra lenger for en eller begge av dem. Da må de endre på noe. Og det er fullt mulig å gjøre, hvis begge er villige til det.

Hi og kjæresten kan ikke stoppe pandemien eller tiltakene som eksisterer. De kan selvfølgelig melde seg inn i grupper som forsøker å endre tiltakene for de som er i slike forhold. Det kan være lurt, for jo flere som engasjerer seg, jo mer synlig blir deres problematikk. Men selv med dette så kommer de ikke utenom å gjøre noe nytt for å opprettholde den emosjonelle tilknytningen til hverandre i tiden fremover, om de ønsker å beholde forholdet. Men da må begge være like dedikert til forholdet og ha like stor vilje til å jobbe for å beholde forholdet.

 

 

Anonymkode: 9822c...4ef

Men dere overlevde nettopp ikke som par, siden dere ikke lenger er sammen. Å ha et "forhold" der man er alene i lang tid, gråter, sliter osv - er det virkelig verdt det? Hadde det vært bedre for ditt velvære å bruke disse årene til noe mer givende for deg? Jeg tipper at svaret er ja. Nei, HI og kjæresten kan ikke stoppe pandemien, men de kan forsøke å påvirke myndighetenes beslutninger slik man kan i et demokratisk stat. Det har hjulpet allerede i pandemien ved flere anledninger - de fødende fikk gjennomslag for sitt ønske om å ha faren med på hele fødselen, hytteeiere med hytter i Sverige vant frem i retten osv. Selvfølgelig må man jobbe for forholdet, men det kan bli umulig når man faktisk ikke vet om man får sett hverandre igjen i det hele tatt de neste årene. Vaksineringen går svært tregt, så man må belage seg på at dette blir tilstanden i hvert fall i noen år fremover. I mellomtiden går livet forbi, uten nærhet, kos, intimitet, sex, mulighet for å få flere barn og så videre. Man har bare ett liv, skal man tilbringe livet i lidelse ved å vente på noe som kanskje aldri kommer?

Anonymkode: 317ff...8e7

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (5 minutter siden):

 

Hun poengterer jo at man ikke alltid kan velge.

Anonymkode: cda5a...a1a

Nå vet jeg ikke hva hun mener med psykisk sykdom. Men HI skriver at hun sliter - hun har psykiske utfordringer. Da kan man ikke bare bli bra igjen ved tankekraft. 

Anonymkode: 317ff...8e7

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (39 minutter siden):

Men hvorfor kommer du alltid og bagatelliserer alt og ber folk om å følge restriksjoner uten å mukke og bare tenke positivt hele tiden? Du forsøker å kvele diskusjonen om tiltak. Og nei, man kan ikke alltid velge. Hadde man alltid kunnet velge, ville ikke angst, depresjoner, fobier osv eksistert. 

Anonymkode: 317ff...8e7

Du har derimot valgt at alt bør sees  gjennom mørkest mulig briller alltid, i tråd etter tråd. Hvem tror du har det best underveis av deg og adhd-mammaen? Og hvem av dere er det lettest å like? Hvem vil man ha som venn når det blåser? Det er virkelig ikke deg.

Anonymkode: 5c5df...ef2

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Du har derimot valgt at alt bør sees  gjennom mørkest mulig briller alltid, i tråd etter tråd. Hvem tror du har det best underveis av deg og adhd-mammaen? Og hvem av dere er det lettest å like? Hvem vil man ha som venn når det blåser? Det er virkelig ikke deg.

Anonymkode: 5c5df...ef2

Ikke meg du spør, men en venn som avfeier alt man sier med at man må bare tenke positivt er heller ikke en venn jeg ville hatt.

Anonymkode: b64d3...59a

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (12 minutter siden):

Men dere overlevde nettopp ikke som par, siden dere ikke lenger er sammen. Å ha et "forhold" der man er alene i lang tid, gråter, sliter osv - er det virkelig verdt det? Hadde det vært bedre for ditt velvære å bruke disse årene til noe mer givende for deg? Jeg tipper at svaret er ja. Nei, HI og kjæresten kan ikke stoppe pandemien, men de kan forsøke å påvirke myndighetenes beslutninger slik man kan i et demokratisk stat. Det har hjulpet allerede i pandemien ved flere anledninger - de fødende fikk gjennomslag for sitt ønske om å ha faren med på hele fødselen, hytteeiere med hytter i Sverige vant frem i retten osv. Selvfølgelig må man jobbe for forholdet, men det kan bli umulig når man faktisk ikke vet om man får sett hverandre igjen i det hele tatt de neste årene. Vaksineringen går svært tregt, så man må belage seg på at dette blir tilstanden i hvert fall i noen år fremover. I mellomtiden går livet forbi, uten nærhet, kos, intimitet, sex, mulighet for å få flere barn og så videre. Man har bare ett liv, skal man tilbringe livet i lidelse ved å vente på noe som kanskje aldri kommer?

Anonymkode: 317ff...8e7

Som sagt, detaljene i min historie er irrelevant. De årene vi var så langt fra hverandre var det 99 % glede, tross situasjonen og savnet, men selvfølgelig var det også tårer en gang iblant når savnet føltes ekstra stort. Men mest av alt var gleden over det tette emosjonelle forholdet vi greide å opprettholde og skape. Vi overlevde som par Det var helt andre årsaker som i ettertid skilte oss, det hadde ikke noe med oss som par å gjøre, og ikke noe tema for denne tråden.

Med svaret ditt her går du i samme fella som du har gjort gjennom hele tråden. Du tror at du har svaret på hva som er riktig for andre. Du tror du vet hva som ville vært bedre for meg. Du tror du vet hva som er best for HI.

Ingen andre enn HI vet hva som er best for HI. Ingen andre enn hun og kjæresten vet hva som er best for forholdet deres. Kanskje er de uheldige og har et forhold som ikke vil takle denne adskillelsen. Eller kanskje er det sterkt nok til at de får et tett og godt forhold resten av livet. Noen ganger er gode forhold verdt å kjempe litt ekstra for, og det betyr ikke at man "tilbringer livet i lidelse", selv om det kanskje betyr at man ikke har det godt hele tiden. Men det er jammen mange nok par som ser hverandre (litt for) mye om dagen som også sliter. Så nærhet og distanse trenger ikke si så mye om graden av utfordringer forholdet har eller livet videre, enten det blir som par sammen eller om man går hver for seg.

I noen tilfeller vil det helt klart være bedre å gå hver til sitt. Andre ganger vil det være bedre å kjempe for å få en fremtid sammen. Hverken du eller jeg vet nok om His forhold til å vite hva som er best for henne og kjæresten. Nettopp fordi ingen av oss vet hva som vil være best, og kanskje ikke en gang Hi og kjæresten selv vet det akkurat nå, så oppfordret jeg dem til å kommunisere dypere, finne ut hvordan de ser for seg fremtiden sin etter pandemien - for vi ser nå hvor sårbare man kan bli når verden så raskt kan endre forutsetningene for hvordan vi lever, og dermed også vanskeliggjøre langdistanseforhold. Men det er noe HI og kjæresten bør finne ut av, både hver for seg og sammen.

Anonymkode: 9822c...4ef

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (12 minutter siden):

Du har derimot valgt at alt bør sees  gjennom mørkest mulig briller alltid, i tråd etter tråd. Hvem tror du har det best underveis av deg og adhd-mammaen? Og hvem av dere er det lettest å like? Hvem vil man ha som venn når det blåser? Det er virkelig ikke deg.

Anonymkode: 5c5df...ef2

Jeg har en del venner som er takknemlige at jeg stilte opp for dem i vanskelig tid. Jeg lytter og klemmer, lar dem prate ut og gråte, og gir råd når de BER om det, når de selv er klare. Et par felles venner vi har er ikke så velkomne lenger, de er slike som hele tiden kommer med fiks ferdige løsninger, ber dem som gråter om å slutte å sutre, tenke positivt og alt er bare regnbuer og enhjørninger hele tiden. For DE klarer det jo helt greit, selv om de har det så mye verre. Så joda, mange har meg som venn når det virkelig blåser. For når det virkelig blåser, er råd om å tenke positivt som å pisse i motvind. 

Anonymkode: 317ff...8e7

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 minutter siden):

Som sagt, detaljene i min historie er irrelevant. De årene vi var så langt fra hverandre var det 99 % glede, tross situasjonen og savnet, men selvfølgelig var det også tårer en gang iblant når savnet føltes ekstra stort. Men mest av alt var gleden over det tette emosjonelle forholdet vi greide å opprettholde og skape. Vi overlevde som par Det var helt andre årsaker som i ettertid skilte oss, det hadde ikke noe med oss som par å gjøre, og ikke noe tema for denne tråden.

Med svaret ditt her går du i samme fella som du har gjort gjennom hele tråden. Du tror at du har svaret på hva som er riktig for andre. Du tror du vet hva som ville vært bedre for meg. Du tror du vet hva som er best for HI.

Ingen andre enn HI vet hva som er best for HI. Ingen andre enn hun og kjæresten vet hva som er best for forholdet deres. Kanskje er de uheldige og har et forhold som ikke vil takle denne adskillelsen. Eller kanskje er det sterkt nok til at de får et tett og godt forhold resten av livet. Noen ganger er gode forhold verdt å kjempe litt ekstra for, og det betyr ikke at man "tilbringer livet i lidelse", selv om det kanskje betyr at man ikke har det godt hele tiden. Men det er jammen mange nok par som ser hverandre (litt for) mye om dagen som også sliter. Så nærhet og distanse trenger ikke si så mye om graden av utfordringer forholdet har eller livet videre, enten det blir som par sammen eller om man går hver for seg.

I noen tilfeller vil det helt klart være bedre å gå hver til sitt. Andre ganger vil det være bedre å kjempe for å få en fremtid sammen. Hverken du eller jeg vet nok om His forhold til å vite hva som er best for henne og kjæresten. Nettopp fordi ingen av oss vet hva som vil være best, og kanskje ikke en gang Hi og kjæresten selv vet det akkurat nå, så oppfordret jeg dem til å kommunisere dypere, finne ut hvordan de ser for seg fremtiden sin etter pandemien - for vi ser nå hvor sårbare man kan bli når verden så raskt kan endre forutsetningene for hvordan vi lever, og dermed også vanskeliggjøre langdistanseforhold. Men det er noe HI og kjæresten bør finne ut av, både hver for seg og sammen.

Anonymkode: 9822c...4ef

Men du brukte altså flere år av ditt liv på et forhold som likevel tok slutt, ved å undertrykke dine behov og ønsker og kjempe. Jeg tipper at det hadde gitt deg større glede å finne noen som kunne tilfredsstille dine behov og kjærlighetsspråk. 

Anonymkode: 317ff...8e7

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (53 minutter siden):

Jeg hadde aldri klart å leve i mange år med en person jeg ikke følte noe for. Det betyr jo enten at man har sex mekanisk som med et leketøy, eller at forholdet er sexfritt. De fleste av oss ønsker ikke å leve i et forhold uten følelser. 

Anonymkode: 317ff...8e7

No er det på ingen måte slik eg heller lever. Poenget mitt er at der er fleire enn en rett person for oss der ute. Sjølv om der kanskje bare er en, som en har sånne helt sinnsyke ungdomsforelskelses følelser for. Lurt å bruke hodet i tillegg. 

Anonymkode: c71f4...77d

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

No er det på ingen måte slik eg heller lever. Poenget mitt er at der er fleire enn en rett person for oss der ute. Sjølv om der kanskje bare er en, som en har sånne helt sinnsyke ungdomsforelskelses følelser for. Lurt å bruke hodet i tillegg. 

Anonymkode: c71f4...77d

I tillegg går det fint. Jeg oppfattet ditt innlegg dithen at du kun valgte med hodet uten følelser. Og slike forhold er som vanlig ikke liv laga. 

Anonymkode: 317ff...8e7

[mamma til adhd gutt<3]

Anonym bruker skrev (2 minutter siden):

Jeg har en del venner som er takknemlige at jeg stilte opp for dem i vanskelig tid. Jeg lytter og klemmer, lar dem prate ut og gråte, og gir råd når de BER om det, når de selv er klare. Et par felles venner vi har er ikke så velkomne lenger, de er slike som hele tiden kommer med fiks ferdige løsninger, ber dem som gråter om å slutte å sutre, tenke positivt og alt er bare regnbuer og enhjørninger hele tiden. For DE klarer det jo helt greit, selv om de har det så mye verre. Så joda, mange har meg som venn når det virkelig blåser. For når det virkelig blåser, er råd om å tenke positivt som å pisse i motvind. 

Anonymkode: 317ff...8e7

Jeg er den vennen som stiller opp når det trengs men jeg er ikke den vennen som gidder å være søppeldunk for alt som er dritt . Mine venner og venninner er hjertelig velkomne til meg ( og ja...de kommer) hvis de vil ha råd og hjelp. Det er bare ikke noe vits å be om samme rådet 5 ganger og fortsatt ikke gjøre noe med saken. Det gidder jeg ikke. Klag gjerne men ikke hvis du ikke er villig til å ta tak i problemet . Jeg er tøff og direkte men dønn ærlig og ikke minst en god venn. Vi er alle forskjellige som personer og godtar forskjellig fra de rundt oss. Jeg gidder ikke piss hvis man ikke er villig til å tørke opp pisset etterpå. Sånn er det bare. Når jeg sier «gjøre noe med det» så mener jeg ikke en fiks ferdig løsning men å ta det første skrittet mot en bedre situasjon 

[Anonym bruker]

Er i samme situasjon. Det som hjelper oss er følgende:

1:Kontakt gjennom hele dagen, nesten hver time. Vi oppdaterer hverandre om hva vi gjør, sender masse bilder, filmer og ser hverandre via videosamtale. 

2: Online sex i hvert fall annenhver dag. By på deg selv og vis alt😅

3: Vi lager middag sammen med videosamtale og så spiser vi sammen. 😅 

4: Vi ser på samme film samtidig eller spiller et spill mot hverandre. 

5: Ikke fokusere på savnet, men på kjærligheten og hvor heldige vi er som har funnet den. Felles fremtidsplaner er også viktig og det er fint å drømme sammen. 

6: Ta en dag om gangen. For hver dag som går er vi en dag nærmere vår drøm. 
 

Føler meg likevel heldig. Har besøkt han fire ganger siden oktober. Jeg kommer til å reise igjen også. Det er ikke ulovlig. Følger selvsagt alle regler, testing og karantene. 

Anonymkode: 2550b...bf4

[Anonym bruker]

mamma til adhd gutt&lt;3 skrev (3 minutter siden):

Jeg er den vennen som stiller opp når det trengs men jeg er ikke den vennen som gidder å være søppeldunk for alt som er dritt . Mine venner og venninner er hjertelig velkomne til meg ( og ja...de kommer) hvis de vil ha råd og hjelp. Det er bare ikke noe vits å be om samme rådet 5 ganger og fortsatt ikke gjøre noe med saken. Det gidder jeg ikke. Klag gjerne men ikke hvis du ikke er villig til å ta tak i problemet . Jeg er tøff og direkte men dønn ærlig og ikke minst en god venn. Vi er alle forskjellige som personer og godtar forskjellig fra de rundt oss. Jeg gidder ikke piss hvis man ikke er villig til å tørke opp pisset etterpå. Sånn er det bare. Når jeg sier «gjøre noe med det» så mener jeg ikke en fiks ferdig løsning men å ta det første skrittet mot en bedre situasjon 

Bare det at du kaller dine venners problemer for piss og dritt forteller litt om hva slags person du er. Hadde jeg hatt en venn som sa til meg "men gjør noe med det da" når jeg var fortvilet og ville snakke ut, ville jeg ha fått en venn mindre. 

Anonymkode: 317ff...8e7

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (14 minutter siden):

Men du brukte altså flere år av ditt liv på et forhold som likevel tok slutt, ved å undertrykke dine behov og ønsker og kjempe. Jeg tipper at det hadde gitt deg større glede å finne noen som kunne tilfredsstille dine behov og kjærlighetsspråk. 

Anonymkode: 317ff...8e7

Jeg har allrede fortalt deg at du tar veldig feil ang. mitt forhold. Det var verdt hver dag vi var heldige nok å få sammen! Du evner tydeligvis ikke å forstå at livet kan ramme langt hardere enn at "forhold tar slutt".

Igjen viser du din egen manglende evne til å reflektere. Her antar du igjen at du vet hva som hadde vært best for meg. Og igjen sporer du av tråden, for detaljene i min historie er ikke viktig i denne tråden. Din mening om mitt forhold blir bare latterlig meningsløst i sammenhengen. Det hjelper ikke HI noe som helst - for hverken du eller jeg vet nok om Hi og hennes kjæreste og hennes forhold, deres bakgrunn og felles historie for å vite hva som er best for de to. Det må de selv finne ut av. For all del, kanskje er det best for HI å avslutte forholdet - men det er i så fall ikke fordi du har vunnet diskusjonen over fem sider om hvem som har rett. Det vil i så fall være at akkurat i His tilfelle så vil det være det beste. Hi synes ikke å ønske det, og da er det greit å også gi tanker om at det er mulig å komme seg gjennom slike utfordringer som par, og stå sterkere sammen i ettertid - selv om du tydeligvis ikke har slik vilje eller evne. Men igjen, hva som er riktig for deg, det er helt irrelevant. Det eneste som er viktig for HI, det er hva som er riktigst for henne.

Jeg synes faktisk litt synd på deg, for du gir inntrykk av å kjempe med noe som gir deg behov for å rakke ned på alle andre som ikke er enig med deg. Ta tak i hva det enn er som gjør at du nå velger å fokusere på å overbevise alle, inkl. HI, om at du vet bedre for hva som er best for HI, meg og de fleste andre. Folk lever egne liv. Det som er helt riktig for en person kan være helt feil for en annen. Det er ikke noen absolutte fasitsvar som gjelder for alle. Aksepter at det bare er HI som kan finne ut og vite hva som er best for henne.

Anonymkode: 9822c...4ef

[Anonym bruker]

mamma til adhd gutt&lt;3 skrev (5 minutter siden):

Jeg er den vennen som stiller opp når det trengs men jeg er ikke den vennen som gidder å være søppeldunk for alt som er dritt . Mine venner og venninner er hjertelig velkomne til meg ( og ja...de kommer) hvis de vil ha råd og hjelp. Det er bare ikke noe vits å be om samme rådet 5 ganger og fortsatt ikke gjøre noe med saken. Det gidder jeg ikke. Klag gjerne men ikke hvis du ikke er villig til å ta tak i problemet . Jeg er tøff og direkte men dønn ærlig og ikke minst en god venn. Vi er alle forskjellige som personer og godtar forskjellig fra de rundt oss. Jeg gidder ikke piss hvis man ikke er villig til å tørke opp pisset etterpå. Sånn er det bare. Når jeg sier «gjøre noe med det» så mener jeg ikke en fiks ferdig løsning men å ta det første skrittet mot en bedre situasjon 

Å gjemme seg bak å være ærlig, er ofte ingen bra egenskap.

Anonymkode: b64d3...59a

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Jeg har allrede fortalt deg at du tar veldig feil ang. mitt forhold. Det var verdt hver dag vi var heldige nok å få sammen! Du evner tydeligvis ikke å forstå at livet kan ramme langt hardere enn at "forhold tar slutt".

Igjen viser du din egen manglende evne til å reflektere. Her antar du igjen at du vet hva som hadde vært best for meg. Og igjen sporer du av tråden, for detaljene i min historie er ikke viktig i denne tråden. Din mening om mitt forhold blir bare latterlig meningsløst i sammenhengen. Det hjelper ikke HI noe som helst - for hverken du eller jeg vet nok om Hi og hennes kjæreste og hennes forhold, deres bakgrunn og felles historie for å vite hva som er best for de to. Det må de selv finne ut av. For all del, kanskje er det best for HI å avslutte forholdet - men det er i så fall ikke fordi du har vunnet diskusjonen over fem sider om hvem som har rett. Det vil i så fall være at akkurat i His tilfelle så vil det være det beste. Hi synes ikke å ønske det, og da er det greit å også gi tanker om at det er mulig å komme seg gjennom slike utfordringer som par, og stå sterkere sammen i ettertid - selv om du tydeligvis ikke har slik vilje eller evne. Men igjen, hva som er riktig for deg, det er helt irrelevant. Det eneste som er viktig for HI, det er hva som er riktigst for henne.

Jeg synes faktisk litt synd på deg, for du gir inntrykk av å kjempe med noe som gir deg behov for å rakke ned på alle andre som ikke er enig med deg. Ta tak i hva det enn er som gjør at du nå velger å fokusere på å overbevise alle, inkl. HI, om at du vet bedre for hva som er best for HI, meg og de fleste andre. Folk lever egne liv. Det som er helt riktig for en person kan være helt feil for en annen. Det er ikke noen absolutte fasitsvar som gjelder for alle. Aksepter at det bare er HI som kan finne ut og vite hva som er best for henne.

Anonymkode: 9822c...4ef

Oj så fint med omtanke for alle mine "problemer", råd og psykologlek. Har ikke noen utfordringer, jeg. Dette er en diskusjonsforum. Bare fordi man ikke er klin lik deg, betyr det ikke at man må ha psykiske problemer. Alle er forskjellige.

Anonymkode: 317ff...8e7

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (Akkurat nå):

Å gjemme seg bak å være ærlig, er ofte ingen bra egenskap.

Anonymkode: b64d3...59a

Ja, "tough love" er den beste unnskyldningen for å være drittsekk med aksept fra den man er drittsekk mot. Hun kaller jo venninners fortellinger for piss og dritt - her ser man hvor mye vennene egentlig betyr. 

Anonymkode: 317ff...8e7

[mamma til adhd gutt<3]

Anonym bruker skrev (Akkurat nå):

Bare det at du kaller dine venners problemer for piss og dritt forteller litt om hva slags person du er. Hadde jeg hatt en venn som sa til meg "men gjør noe med det da" når jeg var fortvilet og ville snakke ut, ville jeg ha fått en venn mindre. 

Anonymkode: 317ff...8e7

Det jeg kaller piss er feks : om ei venninne gjentatte ganger klager over sjefen sin . Han er dum , teit , han forstår ikke osv . Da kan jeg si ; har du prøvd å snakke med han om det du er misfornøyd med? Hun kan svare at det har hun ikke fordi hun ikke vil skape noe drit. Neivel ... da kommer man ingen vei. Hun er misfornøyd men vil ikke ta tak . Da kan hun diskutere saken med andre enn meg. Jeg hjelper gjerne dersom hun vil ha konkrete råd angående hvordan hun skal løse det men hvis det kun er klaging ? Nei takk 

[Anonym bruker]

mamma til adhd gutt&lt;3 skrev (2 minutter siden):

Det jeg kaller piss er feks : om ei venninne gjentatte ganger klager over sjefen sin . Han er dum , teit , han forstår ikke osv . Da kan jeg si ; har du prøvd å snakke med han om det du er misfornøyd med? Hun kan svare at det har hun ikke fordi hun ikke vil skape noe drit. Neivel ... da kommer man ingen vei. Hun er misfornøyd men vil ikke ta tak . Da kan hun diskutere saken med andre enn meg. Jeg hjelper gjerne dersom hun vil ha konkrete råd angående hvordan hun skal løse det men hvis det kun er klaging ? Nei takk 

Men saken her dreier seg ikke om GJENTATT klaging på noe som det er LETT å gjøre noe med (snakk med sjefen, bytt jobb, stå opp for deg selv, ta kontakt med verneombud eller fagforbundet, ta ut sykmelding i verste fall). Man må jo differensiere hva man kommenterer, og kan ikke ha samme svar til alle slags problemer og betroelser.

Anonymkode: 317ff...8e7