Jeg var tilstede under et dødsfall - og det preger meg litt

[Anonym bruker]

Det var ingen dramatikk rundt det. En eldre person som døde en naturlig død. 
 

Men likevel surrer det og går i hodet mitt. Lyder, lukter.. Det er første gang jeg har sett et menneske dø, eller et dødt menneske i det hele tatt. 

Jeg kan jo ikke få noen til å ta bort tankene, men følte bare for å få det ut. Er det noen som har vært med på liknende følelser etter et dødsfall? Og gikk det over av seg selv? 

 

Anonymkode: 5bb6c...084

[Anonym bruker]

På denne tiden for mange år siden var jeg også tilstede når pappa gikk bort. 
Selv om vi satt der hele dagen og visste at slutten var nær husker jeg enda den panikken jeg fikk i kroppen i det han sluttet å puste. Jeg snudde meg rundt og nesten forventet at noen skulle gjøre noe, at noen skulle gjenopplive ham. Men det var jo ikke noe å gjøre lengre, men det var min umiddelbare tanke. Jeg fikk panikk rett å slett.

Senere slet jeg en del med mareritt, og jeg kan enda slite med folk som sover med munnen åpen. 
Eller folk som har endret hudfarge, blå flekker på armen etc. Selv om akkurat dette dødsfallet både var ventet og gikk rolig for seg så tenkte jeg ofte på det, og tenker av og til på det i dag. Skulle vel egentlig ønsket at jeg snakket med noen om det, for det har ikke bare gått over av seg selv enda. 

Anonymkode: 06770...5e8

[Anonym bruker]

Jeg har vært tilstede ved noen dødsfall, og sett flere like etter døden har inntruffet. 

Jeg holdt både min far og min svigermor i hånda da de døde, og det var trist, men samtidig gode opplevelser. Begge var gamle og utslitte, og tilfreds med livet, og det var godt de fikk slippe. 

Min eks-svigerfar kjempet, og det var ikke særlig pent, men etterpå var det som han sov. Han døde for tidlig, han var frisk og sprek, trodde vi. 

Du sier det ikke var noen dramatikk rundt dødsfallet, og jeg leser det som at det var forventet. Da anbefaler jeg at du tar med deg de gode minnene, og tenker på hvor heldig du var som hadde dette mennesket i livet ditt, og at du var heldig som fikk ta et siste farvel. Det er alltid vondt når noen vi er glad i dør, men å dø en rolig og naturlig død er så absolutt å foretrekke framfor en død i smerte og lidelse. 

Anonymkode: b8958...16e

[Anonym bruker]

Hvis du har en grei fastlege kan det hjelpe å prate med ham/henne. Klem ❤

Anonymkode: 9e204...d0b

[Anonym bruker]

Jeg har sett 1 død person. Da var jeg 16 år. Det var både fredelig og fint, men det satt en støkk i meg. Når jeg fikk vite at mamma hadde død, bare plutselig, så ville jeg ikke se henne. Fikk høre at jeg kom til å angre. Men det har jeg ikke gjort 

Anonymkode: a1cf9...cc9

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (53 minutter siden):

Jeg har vært tilstede ved noen dødsfall, og sett flere like etter døden har inntruffet. 

Jeg holdt både min far og min svigermor i hånda da de døde, og det var trist, men samtidig gode opplevelser. Begge var gamle og utslitte, og tilfreds med livet, og det var godt de fikk slippe. 

Min eks-svigerfar kjempet, og det var ikke særlig pent, men etterpå var det som han sov. Han døde for tidlig, han var frisk og sprek, trodde vi. 

Du sier det ikke var noen dramatikk rundt dødsfallet, og jeg leser det som at det var forventet. Da anbefaler jeg at du tar med deg de gode minnene, og tenker på hvor heldig du var som hadde dette mennesket i livet ditt, og at du var heldig som fikk ta et siste farvel. Det er alltid vondt når noen vi er glad i dør, men å dø en rolig og naturlig død er så absolutt å foretrekke framfor en død i smerte og lidelse. 

Anonymkode: b8958...16e

Jeg er så utrolig glad for at jeg slapp å se at det var en kamp på slutten - og selvsagt at personen slapp å kjempe. Men jeg var der alene, og det tror jeg forsterket den litt negative opplevelsen.. 

HI

Anonymkode: 5bb6c...084

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (26 minutter siden):

Jeg er så utrolig glad for at jeg slapp å se at det var en kamp på slutten - og selvsagt at personen slapp å kjempe. Men jeg var der alene, og det tror jeg forsterket den litt negative opplevelsen.. 

HI

Anonymkode: 5bb6c...084

Døden kan være fin når det er fredfullt og forventet. Men likevel kan det være litt skremmende, siden døden er endelig og noe vi egentlig ikke vil skal skje. 
Snakk masse om det, til dine nære. Så skal du se at det blir lettere. 
 

Anonymkode: 27d26...ef7

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (12 minutter siden):

Døden kan være fin når det er fredfullt og forventet. Men likevel kan det være litt skremmende, siden døden er endelig og noe vi egentlig ikke vil skal skje. 
Snakk masse om det, til dine nære. Så skal du se at det blir lettere. 
 

Anonymkode: 27d26...ef7

Jeg får prøve på det ❤️
 

Det var godt å vite at jeg var der. Men samtidig var det uvante lyder og lukter - Og det å se et menneske som er borte - det skremmer meg. Jeg har jo i utgangspunktet en stor frykt fir døden - så selv om jeg sto i det så var det nok litt mer traumatisk enn det så ut som i rommet - i og med at det var ganske fredfylt.. 

HI

Anonymkode: 5bb6c...084

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (20 minutter siden):

Jeg får prøve på det ❤️
 

Det var godt å vite at jeg var der. Men samtidig var det uvante lyder og lukter - Og det å se et menneske som er borte - det skremmer meg. Jeg har jo i utgangspunktet en stor frykt fir døden - så selv om jeg sto i det så var det nok litt mer traumatisk enn det så ut som i rommet - i og med at det var ganske fredfylt.. 

HI

Anonymkode: 5bb6c...084

Når du nå sier at du selv er redd for døden, så forklarer det en del av ubehaget du kjenner på. Men det går over! Ta med deg de gode minnene. 

Jeg er overhodet ikke redd for å dø, selv om jeg selvfølgelig ønsker å leve i mange år. Det kan kanskje ha betydning for hvordan jeg har opplevd det når disse gamle rundt meg har gått bort. 

 

Anonymkode: b8958...16e

[Anonym bruker]

Jeg rakk ikke frem da min farmor døde, og det plager meg at hun måtte dø alene. Hun var et samlingspunkt, og tok alltid vare på alle rundt seg. Har sett døde mennesker også, både privat og under studiet. Det er sårt og vemodig. 

Anonymkode: ebdc4...bde

[Anonym bruker]

Som sykepleier i eldreomsorgen har jeg sett mange døende og døde, og man blir vel ikke vant med det. Noen har festet seg i minnet, av ulike grunner. Det kan være lukter, lyder, synsinntrykk eller bare det at pasienten eller pårørende har gått inn på meg. 

Man bærer med seg erfaringer, men dødsfallene har alltid helt av seg selv flyttet seg fra fremst i pannebrasken til "arkivet" etter en stund. Noen har tatt timer, andre dager og noen få har tatt uker.

Anonymkode: d594e...ee3

[Anonym bruker]

Var til stede på ett dødleie, det er vondt å se en dødskamp, men godt for den døende å ikke være alene. 

Anonymkode: c175a...413

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar, alle sammen ❤️
 

Jeg tar dette med meg som et godt minne, fordi alternativet, at jeg ikke var der, ville ha vært verre.

Samtidig må jeg sikkert leve med at jeg også tenker på det som skremmende. I og med at jeg var der alene, og jeg i utgangspunktet var «livredd» 

Det som nok hadde kunnet hjelpe var om sykepleierne kunne ha «debriefet» meg litt. Forklart litt prosessen. Fordi selv om det tilsynelatende var fredelig, så jeg jo at det skjedde noe ved slutten. Et drag over ansiktet. Så jeg tenker mye på om det ble smertelindret nok. 
 

Jeg  gjorde i alle fall så godt jeg kunne, var der og snakket rolig helt til siste slutt. 
 

Klem til alle dere andre som har mistet.. 
 

HI

Anonymkode: 5bb6c...084