Er dette grunn til sykemelding?

[Anonym bruker]

Jeg har en krevende jobb og er alene med to barn på 10 og 12 år. Bor for langt unna familie og venner til at det er noen avlastningsmuligheter. Barnas far har flyttet langt bort og er lite interessert i dem. Eldste utredes på BUP, mistenker bl.a ADHD. Minste skal dit også, ikke fordi det feiler noe men fordi det er krevende å leve sammen med eldste som bl.a utagerer. Jeg får ikke eldste på skolen hver dag, er alltid i opposisjon og bryr seg fint lite i hva jeg eller andre voksne sier. Innimellom er det mye gråt og sosial angst, virker deprimert og veldig sårbar. Det går på et vis men jeg synes mange dager er tøffe å komme igjennom og jeg gruver meg om vi skal gjøre noe utenom det normale. Jeg kommer for seint til jobb nesten hver dag, det er avklart med sjefen..for å være sikker på at eldste drar på skolen. Egentlig bør jeg være hjemme igjen når dem kommer fra skolen for det er som oftest da minste får gjennomgå.. Noen dager blir det ikke skole å da vet jeg eldste ligger under dyna på rommet sitt hele dagen.. Skulle gjerne hatt mer overskudd til å møte barna på rett måte og til å tilrettelegge for en bedre hverdag men jeg er bare så sliten av alt. Vi tenker på å flytte nærmere familien men det blir ikke riktig enda. Vurderer og å jobbe redusert, men det er vanskelig mtp økonomien. Jeg kunne tenkt meg en liten time out men føler det blir feil og for jeg er jo ikke syk.. 

Anonymkode: b2b8b...ea7

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 minutter siden):

Jeg har en krevende jobb og er alene med to barn på 10 og 12 år. Bor for langt unna familie og venner til at det er noen avlastningsmuligheter. Barnas far har flyttet langt bort og er lite interessert i dem. Eldste utredes på BUP, mistenker bl.a ADHD. Minste skal dit også, ikke fordi det feiler noe men fordi det er krevende å leve sammen med eldste som bl.a utagerer. Jeg får ikke eldste på skolen hver dag, er alltid i opposisjon og bryr seg fint lite i hva jeg eller andre voksne sier. Innimellom er det mye gråt og sosial angst, virker deprimert og veldig sårbar. Det går på et vis men jeg synes mange dager er tøffe å komme igjennom og jeg gruver meg om vi skal gjøre noe utenom det normale. Jeg kommer for seint til jobb nesten hver dag, det er avklart med sjefen..for å være sikker på at eldste drar på skolen. Egentlig bør jeg være hjemme igjen når dem kommer fra skolen for det er som oftest da minste får gjennomgå.. Noen dager blir det ikke skole å da vet jeg eldste ligger under dyna på rommet sitt hele dagen.. Skulle gjerne hatt mer overskudd til å møte barna på rett måte og til å tilrettelegge for en bedre hverdag men jeg er bare så sliten av alt. Vi tenker på å flytte nærmere familien men det blir ikke riktig enda. Vurderer og å jobbe redusert, men det er vanskelig mtp økonomien. Jeg kunne tenkt meg en liten time out men føler det blir feil og for jeg er jo ikke syk.. 

Anonymkode: b2b8b...ea7

Nei dette er ikke sykmeldingsgrunn. Det du evt kan sjekke ut er om du kan få pleiepenger for å ta vare på sønnen din bedre. 
 

vi har alle et ansvar for å legge opp hverdagen bedre for oss selv. Å velge og bo alene langt vekk fra familie, uten barnefar i bildet er ikke et godt ansvarlig voksent valg - hvis man ikke takler det. En sykmelding vil ikke fikse på noe annet enn en kortsiktig pause. Du må gjøre endringer for å takle hverdagen du har lagt opp til. 

Anonymkode: f3a9a...1c3

[mamma til adhd gutt<3]

Anonym bruker skrev (17 minutter siden):

Jeg har en krevende jobb og er alene med to barn på 10 og 12 år. Bor for langt unna familie og venner til at det er noen avlastningsmuligheter. Barnas far har flyttet langt bort og er lite interessert i dem. Eldste utredes på BUP, mistenker bl.a ADHD. Minste skal dit også, ikke fordi det feiler noe men fordi det er krevende å leve sammen med eldste som bl.a utagerer. Jeg får ikke eldste på skolen hver dag, er alltid i opposisjon og bryr seg fint lite i hva jeg eller andre voksne sier. Innimellom er det mye gråt og sosial angst, virker deprimert og veldig sårbar. Det går på et vis men jeg synes mange dager er tøffe å komme igjennom og jeg gruver meg om vi skal gjøre noe utenom det normale. Jeg kommer for seint til jobb nesten hver dag, det er avklart med sjefen..for å være sikker på at eldste drar på skolen. Egentlig bør jeg være hjemme igjen når dem kommer fra skolen for det er som oftest da minste får gjennomgå.. Noen dager blir det ikke skole å da vet jeg eldste ligger under dyna på rommet sitt hele dagen.. Skulle gjerne hatt mer overskudd til å møte barna på rett måte og til å tilrettelegge for en bedre hverdag men jeg er bare så sliten av alt. Vi tenker på å flytte nærmere familien men det blir ikke riktig enda. Vurderer og å jobbe redusert, men det er vanskelig mtp økonomien. Jeg kunne tenkt meg en liten time out men føler det blir feil og for jeg er jo ikke syk.. 

Anonymkode: b2b8b...ea7

Jeg tror du bør snakke med legen din om dette. Lykke til ♥️

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (39 minutter siden):

Jeg har en krevende jobb og er alene med to barn på 10 og 12 år. Bor for langt unna familie og venner til at det er noen avlastningsmuligheter. Barnas far har flyttet langt bort og er lite interessert i dem. Eldste utredes på BUP, mistenker bl.a ADHD. Minste skal dit også, ikke fordi det feiler noe men fordi det er krevende å leve sammen med eldste som bl.a utagerer. Jeg får ikke eldste på skolen hver dag, er alltid i opposisjon og bryr seg fint lite i hva jeg eller andre voksne sier. Innimellom er det mye gråt og sosial angst, virker deprimert og veldig sårbar. Det går på et vis men jeg synes mange dager er tøffe å komme igjennom og jeg gruver meg om vi skal gjøre noe utenom det normale. Jeg kommer for seint til jobb nesten hver dag, det er avklart med sjefen..for å være sikker på at eldste drar på skolen. Egentlig bør jeg være hjemme igjen når dem kommer fra skolen for det er som oftest da minste får gjennomgå.. Noen dager blir det ikke skole å da vet jeg eldste ligger under dyna på rommet sitt hele dagen.. Skulle gjerne hatt mer overskudd til å møte barna på rett måte og til å tilrettelegge for en bedre hverdag men jeg er bare så sliten av alt. Vi tenker på å flytte nærmere familien men det blir ikke riktig enda. Vurderer og å jobbe redusert, men det er vanskelig mtp økonomien. Jeg kunne tenkt meg en liten time out men føler det blir feil og for jeg er jo ikke syk.. 

Anonymkode: b2b8b...ea7

Selvsagt er dette sykemeldingsgrunn. Har vært der selv. En sånn fase kan vare lenge og det viktigste er barna. Faren for å ikke ta hensyn til egen helse, er at man til slutt går på en kjempesmell og ender opp med en langtidssykemelding. Ta en tur til legen. Man kan bli sykemeldt for psyken også.

Anonymkode: 0ba6f...45d

[Anonym bruker]

Det burde vært det. Det jobbes nå fra en rekke pårørendeorganisasjoner for å kunne sykemeldes på andre personers grunnlag. F.eks. om man har en partner som er svært syk med kreft kan man "sykemeldes" på dennes diagnose i stedet for på en oppkonstruert psykisk diagnose. Mange pårørende ønsker ikke å bli sykemeldt for noe som ikke er reelt eller legen vil ikke skrive ut og mange pårørende sliter seg da ut. De faller gjerne utenfor arbeidslivet lenger senere enn om man fikk en time-out før man møter veggen.

Slik det er nå må man være syk selv. Pårørende som er sliten eller sørger, får dermed en psykisk diagnose for å kunne sykemeldes selv om de ikke er syke. Jeg tror dette likevel kan være en god løsning for mange. Det er bedre å være sykemeldt kort tid med en diagnose som ikke enda er reelle enn å være sykemeldt lenge med en tilsvarende diagnose når man tilslutt blir helt utslitt. Om man tror man kan klare seg uten å bli sykemeldt på en uriktig, psykisk grunnlag er det lurt å tenke litt på mulige konsekvenser. Det er mennesker som senere har fått problemer pga. disse psykiske diagnosene om de har havnet i en bilulykke f.eks. og skal ha erstatning. 

Uansett hvordan du velger å løse det kortsiktig, tror jeg det er viktig å legge en langsiktig plan. Hva skal til for at hverdagene til dere som familie skal virke? Er det å flytte nærmere familie? Få avslastning fra andre? Er det noe tilrettelegging som kan gjøres på skolen slik at skolehverdagen blir enklere? Er det noe behandling dere burde få i gang?

Anonymkode: 8c36b...df4

[Blondzilla]

Det burde vært sykemeldingsgeunn, men det er det ikke. Jeg har tre barn og to av dem har autisme. Den ene har adhd i tillegg. Jeg kjenner meg desverre igjen i mye du forteller her. Det du kan gjøre er å få en sykmelding en periode pga psykisk ubalanse eller stress. Det er jo ingen varig løsning, og jeg ville derfor også forsøkt å få skolen til barnet ditt til å tilrettelegge bedre så han kommer seg dit. 

[Anonym bruker]

Nei du er ikke syk.

Prøv å legg en langsiktig plan som noen andre nevner. Prat med skole og lege, kanskje du kan få hjelp til noe i hverdagen. Uansett, prat med legen din. Hva vi her inne sier spiller ingen rolle.

Anonymkode: a9c61...db6

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (36 minutter siden):

Nei dette er ikke sykmeldingsgrunn. Det du evt kan sjekke ut er om du kan få pleiepenger for å ta vare på sønnen din bedre. 
 

vi har alle et ansvar for å legge opp hverdagen bedre for oss selv. Å velge og bo alene langt vekk fra familie, uten barnefar i bildet er ikke et godt ansvarlig voksent valg - hvis man ikke takler det. En sykmelding vil ikke fikse på noe annet enn en kortsiktig pause. Du må gjøre endringer for å takle hverdagen du har lagt opp til. 

Anonymkode: f3a9a...1c3

Alt er ikke så svart/hvitt vet du. Er du klar over hvor lang og tung utredningsperioden i bup systemet er? Det kan ta opp til flere år fra behovet for hjelp, støtteordninger og behandling oppstår og til barnet er utredet og man kan søke og få den tilretteleggingen og hjelp som trengs. Barnet, omgivelsene, samfunnet har alt å vinne på at moren ikke sliter seg ut og klarer å holde familien i gang. Forstår du at det ikke nødvendigvis er et valg om man blir boende sammen med barnets far? Vet du hvor mange forhold som pga barn med spesielle behov? Det er vedkommende sin lege sin jobb å vurdere om denne moren bør ha en sykemelding eller ikke, kanskje det er akkurat det hun behøver for å klare å komme seg gjennom denne perioden og ta vare på to sårbare barn. 

Anonymkode: 460b3...d25

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Alt er ikke så svart/hvitt vet du. Er du klar over hvor lang og tung utredningsperioden i bup systemet er? Det kan ta opp til flere år fra behovet for hjelp, støtteordninger og behandling oppstår og til barnet er utredet og man kan søke og få den tilretteleggingen og hjelp som trengs. Barnet, omgivelsene, samfunnet har alt å vinne på at moren ikke sliter seg ut og klarer å holde familien i gang. Forstår du at det ikke nødvendigvis er et valg om man blir boende sammen med barnets far? Vet du hvor mange forhold som pga barn med spesielle behov? Det er vedkommende sin lege sin jobb å vurdere om denne moren bør ha en sykemelding eller ikke, kanskje det er akkurat det hun behøver for å klare å komme seg gjennom denne perioden og ta vare på to sårbare barn. 

Anonymkode: 460b3...d25

Helt riktig! Og de ca tre eller fire første møtene hos Bup går kun ut på å fylle ut skjemaer. Dette etter at man har endelig har blitt henvist fra fastlegen, etter mye om og men. Det går så uendelig mye tid til disse timene. Man må hele tiden bearbeide og oppmuntre barnet til å fullføre møtene, man må stadig ta seg fri fra jobb, man må passe på å rekke å hente evnt andre barn i barnehage eller på sfo. Det er fryktelig stressende! De som ikke har kjennskap til dette, har ingen peiling på hvordan det er. Et eneste sort stress og kaos.

Anonymkode: 0ba6f...45d

[Anonym bruker]

Jeg ble sykemeldt i høst pga psyken. Var rett før jeg møtte veggen skikkelig og jeg er først og fremt mamma. Knakk fullstendig sammen hos legen og han sykemeldte meg på flekken. Fikk tid og ro til å komme meg ovenpå. 

Nå har jo ikke jeg barn med utfordringer som deg, så en omlegging av hverdagen (kanskje flytte nærmere familie så du har mulighet for litt hjelp og avlastning) er vel muligens nødvendig. Ville iallefall sett på det, var jeg deg. 

Anonymkode: 24fdc...336

[Anonym bruker]

Jeg har nylig vært sykemeldt gradert fordi det har vært så mye bekymring med mine ungdommer. Selvfølgelig får du sykemelding, helt eller gradert. Bare snakk med legen din. «Midlertidige psykisk belastning», eller noe sånt kalles det. 
Det er kjempeviktig at du får anledning til å ta vare på deg selv! Å være mamma er en 100%jobb. Og avbrekk fra det får man jo ikke. Da må man se på andre muligheter for å ta vare på sin egen helse. 

Anonymkode: 30e3f...5dc

[Anonym bruker]

Så lenge du ikke er syk er det ikke sykmeldingsgrunn, men det kan hende du kan få annen type hjelp. Yngste kan kanskje få gå på sfo for å slippe å gå hjem for eksempel. Også mulig du kan søke om en form for vellferdspermisjon eller pleiepenger. Ta det opp med nav.

Anonymkode: 795e8...db3

[Anonym bruker]

Blondzilla skrev (3 timer siden):

Det burde vært sykemeldingsgeunn, men det er det ikke. Jeg har tre barn og to av dem har autisme. Den ene har adhd i tillegg. Jeg kjenner meg desverre igjen i mye du forteller her. Det du kan gjøre er å få en sykmelding en periode pga psykisk ubalanse eller stress. Det er jo ingen varig løsning, og jeg ville derfor også forsøkt å få skolen til barnet ditt til å tilrettelegge bedre så han kommer seg dit. 

Hva skal skolen gjøre for å få gutten på skolen mener du, når ikke engang BUP har funnet løsninger for ham? 

Anonymkode: 020c0...f51

[Anonym bruker]

HI her. Takk for svar. Jeg er klar over at jeg må tenke fremover på hva som blir best. Dessverre vil det ikke bli mye avlastning å flytte nærmere familien, de få som er igjen er gamle og det er heller sånn at jeg føler for å flytte nærmere for å hjelpe dem. Skolen har tilrettelagt så godt de kan og BUP holder på men det tar veldig lang tid. Jeg synes det er godt å komme meg på jobb, men det er en travel og krevende jobb og det kjennes ekstra godt når jeg føler all fritid for tiden går med på å prøve å holde fred i huset. Lunta blir kortere, noe som absolutt ikke hjelper, jeg sover dårlig og har mye vondt i holdet. Det er tøft nå men jeg regner med det vil bli bedre på sikt..

Anonymkode: b2b8b...ea7

[Anonym bruker]

Om du må være tilgjengelig fordi han strever så mye før og etter skole kan du med hjelp av bup søke om pleiepenger fra nav.  Du bør søke kommunen om avlastningsfamilie til eldste samt drøfte andre muligheter. Aktuelt med fritidskontakt? Avlastning for minste som utsettes for vold hjemme? Evt kan du snakke med barnevernet om hvordan du skal skjerme minste. Du kan også søke kommunen om omsorgsstønad men da må du ha søkt nav om hjelpestønad først. Du trenger papirer på behov/diagnose for å søke om hjelpestønad. Pleiepenger kan bup dokumentere behov for uavhengig av dette. Søk opp siden "for foreldre til barn med adhd" der er det mange med erfaring. Det viktigste du trenger er avlastning og veiledning for å klare og stå i situasjonen over tid. Lykke til ❤️

Anonymkode: 794a4...00d

[Blondzilla]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Hva skal skolen gjøre for å få gutten på skolen mener du, når ikke engang BUP har funnet løsninger for ham? 

Anonymkode: 020c0...f51

Fordi det er skolens ansvar å tilrettelegge på en slik måte at barnet klarer å gå på skolen. Bup er i all hovedsak en utredende instans. De kan gi råd til skolen når barnet er ferdig utredet, men selve skolehverdagen kan de jo ikke styre. Som flere har nevnt så tar en utredning hos Bup veldig lang tid. I noen tilfeller flere år. I mange tilfeller sier de seg ferdig etter barnet har fått diagnose. Man kan be om veiledning eller samtaler for barnet, men sånn i det daglige er ikke akkurat Bup løsningen altså. Ppt bør på banen om adhd’n fører med seg lærevansker. 

[Anonym bruker]

Nei. Men jeg ville også vurdert flytting nærmere nettverk. 

Du kan også vurdere redusert stilling. Du kan ha rett på hjelpestønad og omsorgslønn, du har rett på grunnstønad sats 1 om det settes adhd-diagnose (med hyperaktivitet). 

 

Anonymkode: b59f4...b56

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

HI her. Takk for svar. Jeg er klar over at jeg må tenke fremover på hva som blir best. Dessverre vil det ikke bli mye avlastning å flytte nærmere familien, de få som er igjen er gamle og det er heller sånn at jeg føler for å flytte nærmere for å hjelpe dem. Skolen har tilrettelagt så godt de kan og BUP holder på men det tar veldig lang tid. Jeg synes det er godt å komme meg på jobb, men det er en travel og krevende jobb og det kjennes ekstra godt når jeg føler all fritid for tiden går med på å prøve å holde fred i huset. Lunta blir kortere, noe som absolutt ikke hjelper, jeg sover dårlig og har mye vondt i holdet. Det er tøft nå men jeg regner med det vil bli bedre på sikt..

Anonymkode: b2b8b...ea7

Bytte jobb som ikke er like krevende? Jobbe redusert en liten periode? Finne en du stoler på som Kan avlaste i ny og ne? 
barn er krevende. Jeg har et barn med epilepsi med full overvåkning på natt med alarm og kamera. Vi har aldri garantier for at barna våre er «enkle». Men vi må like herlig finne løsninger for å gjøre hverdagen enklere. Jeg innså at jeg ikke kunne jobbe 30 min fra hjemmet og i full stilling. Fant en mindre krevende jobb i nærheten. Jeg var også alenemor.  Sykemelding er ingen løsning. Det skrives jo lenger opp at utredning kan ta år. Hva er da planen? Du kan sove to uker på en sykemelding men det hjelper jo ingenting i det lange løp. Barna skal vel bo hjemme i mange år til 
 

 

Anonymkode: f3a9a...1c3

[Anonym bruker]

Det er bare en dråpe i havet, men hvis eldste får diagnosen så kan du søke om grunnstønad og hjelpestønad hos nav. Dette pga hn har behov for deg for å klare seg gjennom dagen (f.eks for å komme seg på skolen). Avhengig av hvilken sats barnet får innvilget så er det noen ekstra tusenlapper i måneden. 

Ellers er det verdt det å ta seg en runde for å sjekke om dere kan kutte ned på noe i økonomien slik at du kan jobbe redusert. Jeg har selv to barn med store utfordringer og det tar på, spesielt sterkt i perioder. Men hvis barnet ditt er på vei mot å utvikle skolevegring så MÅ skolen og PPT på banen. Det må legges en langsiktig plan. Hvis det skurer og går, og du er den eneste som drar barnet opp om morgenen så kan det fort tippe over til å gå riktig galt. 

Hvis dette i perioder går så kraftig ut over psyken at du blir komplett utslitt, så er det grunn til hvert fall gradert sykemelding. Jeg har selv vært der og så vidt klart å karre meg ovenpå igjen. Men det er ingen langsiktig løsning. 

Anonymkode: 997de...381

[Anonym bruker]

Både ja og nei. Iforhold til din egen psykiske helse kan det være noe du trenger og bør ha før du kræsjer i veggen. Jeg måtte selv gjøre det når det var mye som skjedde med ungene (kronisk sykt barn og far som ikke har omsorg som laget ett skikkelig leven) Jeg kjente jeg var på vei til å treffe veggen, legen så på meg med engang jeg kom inn hva det var. Så jeg trengte ikke si hva jeg trengte engang. 
 

Men for deg så må du kanskje tenke litt mer langsiktig enn akkurat her og nå. Ta kontakt med helsesøster på skolen og ha en samtale. De vet ofte om hvilke hjelp du kan søke og hva som kan være lurt du prøver. Jeg hadde endel samtaler med helsesøster på skolen her. Det hjalp mer faktisk veldig mye, det å få sortert litt og en som hadde noen råd til meg. Lista for hva som måtte gjøres om far utførte sine tusler var klar, heldigvis trengte vi aldri den men det å få hjelp til å hjelpe meg i jungelen for hvem som kunne hjelpe meg var til veldig god hjelp og gjorde meg tryggere. For det å ha ett barn hjemme som ikke har det bra og som en sliter med å finne riktig hjelp til, krever mye av en forelder. Vi hadde også lista over hvilke hjelp som skulle søkes ang barnet om vi ikke klarte å løse opp i problemene. Løsningen ble faktisk helsesøster. Barnet hadde aldri åpnet seg for noen (det er en grunn til at faren ikke har omsorg) helsesøster hadde ikke tro på at hun var den rette, så istede for å ha en samtale med barnet latet hun som hun hadde ett opplegg for hele klassen og vipps søkte min datter henne. Da falt brikkene på plass litt etter litt. 

Anonymkode: 8838d...000

[Anonym bruker]

Jeg er i samme situasjon som deg hi, bare at mitt barn har en psykisk utviklingshemming + +og kan ikke være alene hjemme. Her har vi slitt i mange år med å få barnet på skolen, begynte vel i 5.klasse. Det er utagering, gråt, nekter å kle på seg, nekter å gå ut til drosjen osv. Jeg har truffet veggen så mange ganger at jeg ikke har telling lengre. Har vært av og på sykemeldt i mange år.

Vi har vært innom fastlege, lege på habiliteringen for barn, nevropsykolog, psykolog hos barne- og familiehjelpen(lavterskeltilbud i kommunen, trenger ikke henvisning så sjekk ut om dere har noe slik der du bor) skole, ppt og helsesøster. I vårt tilfelle så finner vi ingen årsak utenom at overganger er vanskelig for barnet mitt. Jeg har nå fått innvilget pleiepenger av nav, 50%. Har hatt det i et år nå, får innvilget for 4 mnd av gangen. Men ved pleiepenger så kan ikke barnet være med enn 30 timer i uken på skole/bhg/sfo. 
Jeg fikk det ganske lett innvilget, men mitt barn har litt «tyngre» diagnose enn ditt og kognitiv alder på 3-5 år.

Men ville sjekket ut pleiepenger om det kunne vært aktuelt for deg. Evt så kan du søke om hjelpestønad, der er det ingen krav til diagnosen sånn sett, men det er hjelpebehovet sammenlignet med jevnaldrende som avgjør. Ville også tatt kontakt med kommunen og hørt om helgeavlastning og støttekontakt, evt omsorgsstønad også kan være noe du kan søke på. 
Ville også tatt en tur til fastlegen og fortalt hvordan du har det, synes kanskje du burde fått en sykemelding, selvom det ikke hjelper i det lange løp, men akkurat her og nå så vil det hjelpe. Masse lykke til❤️

Anonymkode: 90150...a72

[Anonym bruker]

On 3/2/2021 at 1:36 PM, Anonym bruker said:

Jeg har en krevende jobb og er alene med to barn på 10 og 12 år. Bor for langt unna familie og venner til at det er noen avlastningsmuligheter. Barnas far har flyttet langt bort og er lite interessert i dem. Eldste utredes på BUP, mistenker bl.a ADHD. Minste skal dit også, ikke fordi det feiler noe men fordi det er krevende å leve sammen med eldste som bl.a utagerer. Jeg får ikke eldste på skolen hver dag, er alltid i opposisjon og bryr seg fint lite i hva jeg eller andre voksne sier. Innimellom er det mye gråt og sosial angst, virker deprimert og veldig sårbar. Det går på et vis men jeg synes mange dager er tøffe å komme igjennom og jeg gruver meg om vi skal gjøre noe utenom det normale. Jeg kommer for seint til jobb nesten hver dag, det er avklart med sjefen..for å være sikker på at eldste drar på skolen. Egentlig bør jeg være hjemme igjen når dem kommer fra skolen for det er som oftest da minste får gjennomgå.. Noen dager blir det ikke skole å da vet jeg eldste ligger under dyna på rommet sitt hele dagen.. Skulle gjerne hatt mer overskudd til å møte barna på rett måte og til å tilrettelegge for en bedre hverdag men jeg er bare så sliten av alt. Vi tenker på å flytte nærmere familien men det blir ikke riktig enda. Vurderer og å jobbe redusert, men det er vanskelig mtp økonomien. Jeg kunne tenkt meg en liten time out men føler det blir feil og for jeg er jo ikke syk.. 

Anonymkode: b2b8b...ea7

ingen grunn til og sykemelde seg...

Anonymkode: acbf2...18c