Til dere som har hatt barn med et utfordrende temperament

[Anonym bruker]

Som har blitt fort sinte, havnet i en del konflikter, kalt opp foreldre etter noter for så å be om unnskyldning osv - når/hvis klarte dere sammen med barnet å få god (nok) sinnekontroll?

Tenker i utgangspunktet på barn uten diagnoser, eller evt nært opp til eller umedisinert ADHD.

Har et barn som har strevd med dette, er straks 12 år, jeg ser mye bedring, det går lenger tid mellom hver gang vi havner i trøbbel, men har fortsatt noen utfordringer. (Skal egentlig utredes, men det tar tid å komme i gang... )

Anonymkode: 4afac...44d

[Anonym bruker]

Min eldste var sånn (har adhd og også TS med sinnetics) som barn. Vi jobbet ekstremt mye med dette og strategier for å håndtere sinnet, så han roet seg gradvis fra han var rundt 11 år. Han har vært/er en ganske rolig og grei tenåring, da var det akkurat som om han hadde rast fra seg. Han er mye greiere å ha med å gjøre enn det jeg hører mange andre forteller om sine tenåringer. Jeg tror det enorme arbeidet vi la ned i barneårene slår positivt ut nå. Vi har også fått mye skryt av lærerne på vgs om at han er så inkludererende, grei og omsorgsfull, så det er godt å høre (på barneskolen var det bare telefoner hjem om at han vært i konflikter, fikk raseriutbrudd osv).

For vår hjalp det å øve på å gå unna, vi investerte i boksesekk, passet alltid på å forberede mest mulig og i ettertid snakke om hva som skjedde og hvor i prosessen han eller andre burde reagerte annerledes. I tillegg har vi hele tiden drevet med mye empatitrening. 

Anonymkode: 066f0...60e

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar. For meg var dette helt fantastisk å lese - det er nesten som jeg skulle beskrevet vår situasjon. Jeg synes vi virkelig ser endringer nå, så håper fortsettelsen kan ligne den dere har hatt. (Er ditt barn medisinert?)

Anonymkode: 4afac...44d

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (14 timer siden):

Tusen takk for svar. For meg var dette helt fantastisk å lese - det er nesten som jeg skulle beskrevet vår situasjon. Jeg synes vi virkelig ser endringer nå, så håper fortsettelsen kan ligne den dere har hatt. (Er ditt barn medisinert?)

Anonymkode: 4afac...44d

Ja, han går på medisiner når han trenger det, ikke hver dag. Han har faktisk også gått kraftig ned i dose det siste året, fra 60 mg til 10 mg med Ritalin (depot). Selv om han fortsatt svinger mer i følelser og er litt mer umoden enn andre på noen områder, er det utrolig hvor fint han klarer seg nå. Han har fylt 18 år og er nok snart klar til å stå på egne bein. 

Anonymkode: 066f0...60e

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (16 timer siden):

Som har blitt fort sinte, havnet i en del konflikter, kalt opp foreldre etter noter for så å be om unnskyldning osv - når/hvis klarte dere sammen med barnet å få god (nok) sinnekontroll?

Tenker i utgangspunktet på barn uten diagnoser, eller evt nært opp til eller umedisinert ADHD.

Har et barn som har strevd med dette, er straks 12 år, jeg ser mye bedring, det går lenger tid mellom hver gang vi havner i trøbbel, men har fortsatt noen utfordringer. (Skal egentlig utredes, men det tar tid å komme i gang... )

Anonymkode: 4afac...44d

Det jeg lurer på, er hva dere foreldre gjør for å gjøre situasjonen bedre? 

Anonymkode: ee211...61e

[Anonym bruker]

Vi er ikke helt i mål, men har sett stor bedring. Venter fremdeles på tilpasning av medikamentell behandling av ADHD.

Det vi ser ungen profitterer på:

-Stabilitet og forutsigbarhet (hjemme ikke noe problem, men det har tatt mye arbeid å få skole og AKS til å forstå og praktisere dette)

-Nok søvn (melatonin har hjulpet massivt på søvnvansker her)

-Tilpasning av undervisning slik at barnet faktisk forstår noe av den. 

-Fysisk aktivitet i friluft minimum en gang daglig

-Konsekvente, rolige og empatiske voksne

 

Vi bruker mye ressurser på å passe på at oppfølgingen på skolen er noenlunde adekvat, siden vi allerede har tilpasset omfattende hjemme ifht forutsigbarhet, forkantjobbing, tydelighet etc. 

Anonymkode: a60d9...5a1

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (16 timer siden):

Min eldste var sånn (har adhd og også TS med sinnetics) som barn. Vi jobbet ekstremt mye med dette og strategier for å håndtere sinnet, så han roet seg gradvis fra han var rundt 11 år. Han har vært/er en ganske rolig og grei tenåring, da var det akkurat som om han hadde rast fra seg. Han er mye greiere å ha med å gjøre enn det jeg hører mange andre forteller om sine tenåringer. Jeg tror det enorme arbeidet vi la ned i barneårene slår positivt ut nå. Vi har også fått mye skryt av lærerne på vgs om at han er så inkludererende, grei og omsorgsfull, så det er godt å høre (på barneskolen var det bare telefoner hjem om at han vært i konflikter, fikk raseriutbrudd osv).

For vår hjalp det å øve på å gå unna, vi investerte i boksesekk, passet alltid på å forberede mest mulig og i ettertid snakke om hva som skjedde og hvor i prosessen han eller andre burde reagerte annerledes. I tillegg har vi hele tiden drevet med mye empatitrening. 

Anonymkode: 066f0...60e

Hva er sinnetics? Det høres ut som noe min sønn har...

Anonymkode: bc8d2...b73

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Hva er sinnetics? Det høres ut som noe min sønn har...

Anonymkode: bc8d2...b73

Det er raseriutbrudd som ikke ligner vanlige raserianfall som andre barn har, ingen av hans tre søsken har hatt den typen selv om de også har vært rasende. Det er akkurat som om det går ned en rullegardin. Når jeg så ham inn i øynene, var han liksom ikke der, det var bare blankt. Skikkelig skremmende. Det gikk ikke an å snakke til ham, og noen ganger måtte han holdes fast for å unngå for mye skade på seg selv eller ting rundt ham. Etterpå var han helt utmattet, gråt, husket lite og var skikkelig lei seg når han så kaoset han hadde forårsaket. Flere ganger sa han ting som at han burde dø fordi han mente at han var et dårlig barn. Dette forsikret vi ham selvfølgelig om at ikke stemte. Vi skjønte jo at dette ikke var normalt, men først da han ble utredet som 11-åring og vi fikk opplæring i TS (Tourettes syndrom) fikk vi forklaringen. Nå er han 18 år og har ikke hatt slike anfall på mange år. Det avtok på barnetrinnet og forsvant helt på ungdomsskolen. 

Anonymkode: 066f0...60e

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Det jeg lurer på, er hva dere foreldre gjør for å gjøre situasjonen bedre? 

Anonymkode: ee211...61e

Min er også slik, han har ADD-diagnose og er 10 år. Det er slitsomme tak! Min er umedisinert - vi har prøvd diverse, men med lite effekt og mengder med bivirkninger.

Skjønner at det er fare for at jeg høres ut som en som jatter og diller fælt når jeg nå leser hva jeg selv har skrevet under her, men de som har stått i dette vet at konfrontasjon er uhyre lite konstruktivt. Sånn er det ihvertfall her.

Min gutt er altså velinformert om hva som er OK og ikke, men følelsene ligger tett under overflaten og slipper lett frem, for å si det sånn. Og når de kommer glemmer han alt annet.

Jeg:

* anerkjenner alltid hans følelser, prøver alltid å gå inn i hans situasjon for å forstå (f.eks. "Oi, jeg skjønner at du gjerne ville spille en halvtime lenger, også kom jeg og avbrøt deg! Dét er frustrende!" Da kommer han på gli, og får snakket om sinnet sitt, og roer seg ofte ned. Derfra er det lettere å komme til kjernen, nemlig hva som er ok og hva som ikke er ok, i eksempelet over vil jeg si: "ja, det er helt greit å bli sint for det! Men du bruker ikke sånne stygge ord til meg. Sånn snakker vi bare ikke sammen". Det skjønner han godt når han får roet seg ned. Også kan man snakke om hvordan det er OK å uttrykke sinnet sitt (for eksempel er det helt lov å si "Nå går jeg på rommet mitt, for jeg er så sint og må være alene!").

* jobbe i forkant med å vite hva som utløser sinne. Forberedelse hjelper ofte, for eksempel varsle om at "nå skal du skru av Playstation-spillet om 10 minutter!" og "5 minutter igjen"! eller enda bedre: "hvor mye har du igjen av denne omgangen med Fortnite? 10 minutter, ja? Det er greit. Da spiller du ferdig også skrur du av etterpå". Om han protesterer da er jeg beinhard, og kutter all skjerm for en periode. Det minner jeg ham på først, selvsagt.

* prøver så langt jeg kan å være Roen SelvTM. Husker på at diagnosen snakker når han er sint, opprørt eller redd. Han er en svært kjærlig type ellers! Det hjelper meg å huske på å være rolig.

* finner de tingene han er flink til og forteller hvor stolt jeg er av ham, for eksempel når han selv går på rommet sitt for å roe seg ned. Eller når han forteller meg at han er sint, uten å bli helt krakilsk. Da sier jeg: "Du, så utrolig fint at du forteller meg det! Nå ser jeg at du skjønner hva du selv trenger! Jeg har altså en sånn moden og fin gutt!".

* husker på at ingen barn er sinte fordi det er gøy. De er sinte fordi de er frusterte på et eller annet vis, med god eller dårlig grunn. Også må jeg hjelpe å lære ham å håndtere frustrasjonen, enten den er berettiget eller ei. Akkurat min gutt responderer veldig godt på logiske forklaringer, det varierer sikkert.

* utdanner andre  rundt ham. Det er vondt og vanskelig, noen ganger det aller vondeste. Men jeg har måttet si: "Stol på meg! Jeg kjenner ham og vet hva som er mest hensiktsmessig her. Jeg har fagpersonell på min side, og spør og graver når jeg trenger hjelp. Jeg står trygt i dette og trenger at du gjør det samme. Det kan se ut som om jeg diller med ham, men denne gutten har møtt så mye konfrontasjon og fått så mye kjeft i sitt liv (på skolen), at jeg vet med 100% sikkerhet at det IKKE virker. Hadde kjeft virket hadde han vært et englebarn hele tiden. Nå klarer han seg ganske godt, og er flinkere enn mange voksne jeg kjenner til å fortelle om følelsene sine, og til å forstå sine egne behov."

 

Anonymkode: f5e86...68a

[Anonym bruker]

Nå har jeg gått inn her og lest flere ganger, og tenkt at jeg skulle svare, men det er så tungt. Vår eldste kom «ferdig oppdratt», men nr to var en annen historie. Bhg-årene gikk fint, førsteklasse også, men utover andretrinn forandret det seg. Han var sårbar og ærlig. Forstod ikke at andre av og til hadde en agenda med handlingene sine, og hadde problemer med det sosiale spillet. Han hadde sterk rettferdighetssans, og stilte alltid opp for vennene sine. På grunn av sårbarheten sin ble han et lett offer for noen eldre gutter. Han ble sint, frustrert og redd når kartet ikke stemte med terrenget.
 

Frem mot tiårsalderen ble han sintere og sintere. Slo hull i veggene, ødela tingene sine, løp ut tynnkledd i kulden, ropte og skrek, både hjemme og på skolen. Etterhvert kom også fortvilte gråtenetter der han ville ta sitt eget liv. Vi var fortvilte. Etter tre avslag hos bup, flere legebesøk og avslag fra ppt (der var han for skoleflink, og den dagen de kom for å observere ham var han svært harmonisk), ble vi meldt til bv. Det var et sjokk først. Vi var utslitte og fortvilte, og hadde jobbet døgnet rundt for å hjelpe ham. Bv kom for å observere. De kom med ulike tiltak vi kunne prøve, men alt hadde vi allerede gjort. Saken ble henlagt, men ikke før de hadde hjulpet oss med ny henvisning til bup. Etter grundige utredninger fikk han en «diagnose» på at han var umoden. 
 

Det er en ensom og hard kamp å hjelpe disse barna. Man blir uglesett, og både barnet og foreldrene blir baksnakket og mistrodd. Man må bare klare å sette det til side. Gjenta og gjenta til det kjedsommelige enkle regler som at barnet skal fjerne seg fra konflikter (ikke stikke av, men gå til et trygt, avtalt sted), prøve å ikke la seg såre av kommentarer, prøve å ikke kjempe andres kamper. Det kan være en vanskelig balanse mellom å trygge barnet på at det er elsket og at mamma og pappa alltid vil være der for det, men samtidig være klokkeklar på hvilken atferd som ikke er akseptert. Det er svært viktig å rose alt som går bra. Det er lange prater på sengekanten, spesielt etter vanskelige dager. Vi la mye jobb i å få opp selvfølelsen. Fysisk aktivitet og mestring er viktig. For oss ble det også viktig å inkludere storfamilien. Han hadde et veldig godt forhold til besteforeldrene, og hadde fristed der. 
 

Nå er vår 16, og har vært en veldig grei tenåring. Vi har et nært forhold, og han er godt likt av venner og lærere. Når han ikke var sint har han hele tiden vært usedvanlig høflig og reflektert, han måtte bare føle seg trygg og «lande» i seg selv. 
 

Jeg sender varme tanker til dere som står i dette. Det er så utrolig vondt, slitsomt og ensomt, både for barnet og foreldrene, men ikke gi opp! Legg ned alt arbeidet dere klarer nå (jeg måtte ta permisjon fra jobben), det får dere igjen for senere. 

Anonymkode: e5ba6...0df

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (19 minutter siden):

Nå har jeg gått inn her og lest flere ganger, og tenkt at jeg skulle svare, men det er så tungt. Vår eldste kom «ferdig oppdratt», men nr to var en annen historie. Bhg-årene gikk fint, førsteklasse også, men utover andretrinn forandret det seg. Han var sårbar og ærlig. Forstod ikke at andre av og til hadde en agenda med handlingene sine, og hadde problemer med det sosiale spillet. Han hadde sterk rettferdighetssans, og stilte alltid opp for vennene sine. På grunn av sårbarheten sin ble han et lett offer for noen eldre gutter. Han ble sint, frustrert og redd når kartet ikke stemte med terrenget.
 

Frem mot tiårsalderen ble han sintere og sintere. Slo hull i veggene, ødela tingene sine, løp ut tynnkledd i kulden, ropte og skrek, både hjemme og på skolen. Etterhvert kom også fortvilte gråtenetter der han ville ta sitt eget liv. Vi var fortvilte. Etter tre avslag hos bup, flere legebesøk og avslag fra ppt (der var han for skoleflink, og den dagen de kom for å observere ham var han svært harmonisk), ble vi meldt til bv. Det var et sjokk først. Vi var utslitte og fortvilte, og hadde jobbet døgnet rundt for å hjelpe ham. Bv kom for å observere. De kom med ulike tiltak vi kunne prøve, men alt hadde vi allerede gjort. Saken ble henlagt, men ikke før de hadde hjulpet oss med ny henvisning til bup. Etter grundige utredninger fikk han en «diagnose» på at han var umoden. 
 

Det er en ensom og hard kamp å hjelpe disse barna. Man blir uglesett, og både barnet og foreldrene blir baksnakket og mistrodd. Man må bare klare å sette det til side. Gjenta og gjenta til det kjedsommelige enkle regler som at barnet skal fjerne seg fra konflikter (ikke stikke av, men gå til et trygt, avtalt sted), prøve å ikke la seg såre av kommentarer, prøve å ikke kjempe andres kamper. Det kan være en vanskelig balanse mellom å trygge barnet på at det er elsket og at mamma og pappa alltid vil være der for det, men samtidig være klokkeklar på hvilken atferd som ikke er akseptert. Det er svært viktig å rose alt som går bra. Det er lange prater på sengekanten, spesielt etter vanskelige dager. Vi la mye jobb i å få opp selvfølelsen. Fysisk aktivitet og mestring er viktig. For oss ble det også viktig å inkludere storfamilien. Han hadde et veldig godt forhold til besteforeldrene, og hadde fristed der. 
 

Nå er vår 16, og har vært en veldig grei tenåring. Vi har et nært forhold, og han er godt likt av venner og lærere. Når han ikke var sint har han hele tiden vært usedvanlig høflig og reflektert, han måtte bare føle seg trygg og «lande» i seg selv. 
 

Jeg sender varme tanker til dere som står i dette. Det er så utrolig vondt, slitsomt og ensomt, både for barnet og foreldrene, men ikke gi opp! Legg ned alt arbeidet dere klarer nå (jeg måtte ta permisjon fra jobben), det får dere igjen for senere. 

Anonymkode: e5ba6...0df

Tusen takk for at du orker å svare- så langt og fra hjertet. Så godt å høre at hverdagen har blitt bedre, det er som du sier så tøft å stå i dette. Det er tøft å klare jobb ved siden av. Jeg har den vært noe sykmeldt, men det er jo ikke en varig løsning. 

HI

Anonymkode: 4afac...44d

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Det er raseriutbrudd som ikke ligner vanlige raserianfall som andre barn har, ingen av hans tre søsken har hatt den typen selv om de også har vært rasende. Det er akkurat som om det går ned en rullegardin. Når jeg så ham inn i øynene, var han liksom ikke der, det var bare blankt. Skikkelig skremmende. Det gikk ikke an å snakke til ham, og noen ganger måtte han holdes fast for å unngå for mye skade på seg selv eller ting rundt ham. Etterpå var han helt utmattet, gråt, husket lite og var skikkelig lei seg når han så kaoset han hadde forårsaket. Flere ganger sa han ting som at han burde dø fordi han mente at han var et dårlig barn. Dette forsikret vi ham selvfølgelig om at ikke stemte. Vi skjønte jo at dette ikke var normalt, men først da han ble utredet som 11-åring og vi fikk opplæring i TS (Tourettes syndrom) fikk vi forklaringen. Nå er han 18 år og har ikke hatt slike anfall på mange år. Det avtok på barnetrinnet og forsvant helt på ungdomsskolen. 

Anonymkode: 066f0...60e

Uff, det hørtes litt likt ut... Han klikker noenganger og da kaster han ting rundt seg, kaller opp alle, er helt ufyselig for så å bli kjempetrist og si at han er håpløs og slem. Han er aldri sånn andre steder enn hjemme da, i bhg og på skolen har de aldri opplevd disse sinneutbruddene. Kan det likevel være slike tics han har? Dette fikk meg til å tenke litt🤔

Anonymkode: bc8d2...b73

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Uff, det hørtes litt likt ut... Han klikker noenganger og da kaster han ting rundt seg, kaller opp alle, er helt ufyselig for så å bli kjempetrist og si at han er håpløs og slem. Han er aldri sånn andre steder enn hjemme da, i bhg og på skolen har de aldri opplevd disse sinneutbruddene. Kan det likevel være slike tics han har? Dette fikk meg til å tenke litt🤔

Anonymkode: bc8d2...b73

Det høres jo litt likt ut. Min fikk det også mest hjemme, men det gjelder vanlige tips også. Han ticser selvfølgelig litt igjennom dagen, men veldig diskré og usynlig for andre, men tar det igjen hjemme. Da kan han bruke opp mot 2 timer bare på å få ut oppsparte tics. Hjemme er tross alt den tryggeste arenaen, og da må det ut. Har din TS?

Anonymkode: 066f0...60e

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (49 minutter siden):

Det høres jo litt likt ut. Min fikk det også mest hjemme, men det gjelder vanlige tips også. Han ticser selvfølgelig litt igjennom dagen, men veldig diskré og usynlig for andre, men tar det igjen hjemme. Da kan han bruke opp mot 2 timer bare på å få ut oppsparte tics. Hjemme er tross alt den tryggeste arenaen, og da må det ut. Har din TS?

Anonymkode: 066f0...60e

Han har ingen diagnose (enda). Vi sliter mye med ham hjemme, men siden bhg og skole ikke har sett noe annet enn litt lite konsentrasjon og at han henger litt bak både i læring og modenhet så sier de at han ikke trenger noen utredning, at han er helt "normal". Han sier selv detver vanskelig å styre følelsene, at det bare kommer ut. 

Anonymkode: bc8d2...b73

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (17 timer siden):

Nå har jeg gått inn her og lest flere ganger, og tenkt at jeg skulle svare, men det er så tungt. Vår eldste kom «ferdig oppdratt», men nr to var en annen historie. Bhg-årene gikk fint, førsteklasse også, men utover andretrinn forandret det seg. Han var sårbar og ærlig. Forstod ikke at andre av og til hadde en agenda med handlingene sine, og hadde problemer med det sosiale spillet. Han hadde sterk rettferdighetssans, og stilte alltid opp for vennene sine. På grunn av sårbarheten sin ble han et lett offer for noen eldre gutter. Han ble sint, frustrert og redd når kartet ikke stemte med terrenget.
 

Frem mot tiårsalderen ble han sintere og sintere. Slo hull i veggene, ødela tingene sine, løp ut tynnkledd i kulden, ropte og skrek, både hjemme og på skolen. Etterhvert kom også fortvilte gråtenetter der han ville ta sitt eget liv. Vi var fortvilte. Etter tre avslag hos bup, flere legebesøk og avslag fra ppt (der var han for skoleflink, og den dagen de kom for å observere ham var han svært harmonisk), ble vi meldt til bv. Det var et sjokk først. Vi var utslitte og fortvilte, og hadde jobbet døgnet rundt for å hjelpe ham. Bv kom for å observere. De kom med ulike tiltak vi kunne prøve, men alt hadde vi allerede gjort. Saken ble henlagt, men ikke før de hadde hjulpet oss med ny henvisning til bup. Etter grundige utredninger fikk han en «diagnose» på at han var umoden. 
 

Det er en ensom og hard kamp å hjelpe disse barna. Man blir uglesett, og både barnet og foreldrene blir baksnakket og mistrodd. Man må bare klare å sette det til side. Gjenta og gjenta til det kjedsommelige enkle regler som at barnet skal fjerne seg fra konflikter (ikke stikke av, men gå til et trygt, avtalt sted), prøve å ikke la seg såre av kommentarer, prøve å ikke kjempe andres kamper. Det kan være en vanskelig balanse mellom å trygge barnet på at det er elsket og at mamma og pappa alltid vil være der for det, men samtidig være klokkeklar på hvilken atferd som ikke er akseptert. Det er svært viktig å rose alt som går bra. Det er lange prater på sengekanten, spesielt etter vanskelige dager. Vi la mye jobb i å få opp selvfølelsen. Fysisk aktivitet og mestring er viktig. For oss ble det også viktig å inkludere storfamilien. Han hadde et veldig godt forhold til besteforeldrene, og hadde fristed der. 
 

Nå er vår 16, og har vært en veldig grei tenåring. Vi har et nært forhold, og han er godt likt av venner og lærere. Når han ikke var sint har han hele tiden vært usedvanlig høflig og reflektert, han måtte bare føle seg trygg og «lande» i seg selv. 
 

Jeg sender varme tanker til dere som står i dette. Det er så utrolig vondt, slitsomt og ensomt, både for barnet og foreldrene, men ikke gi opp! Legg ned alt arbeidet dere klarer nå (jeg måtte ta permisjon fra jobben), det får dere igjen for senere. 

Anonymkode: e5ba6...0df

Uff, dette var vondt å lese. Nå la jeg ut en lang liste med ting jeg gjør som funker, men jeg sa ingenting om historien bak - som jeg kjenner meg godt igjen i. Min har nok ikke utagert like mye som deres, men det å bli mistenkeliggjort og uglesett har jeg fått min dose av. Skolen som i møter ser på oss foreldre med et mistenksomt blikk, for eksempel. Kommer med sånne halvkvedede viser om "vi VET jo ikke hvordan dere har det hjemme?". Eller andre foreldre som sier "Oi! For en høflig og morsom gutt dere har! Jeg trodde jo at...mumle, mumle" - og jeg bare aner konturene av hva de andre foreldrene snakker om seg i mellom. Og det å gå inn på skolen og forsøke å holde hodet høyt hevet, og hente det aller kjæreste man har, men som nok en gang har utagert på AKS - det er tungt. For en jobb dere har gjort! For en jobb vi gjør! Nå ble jeg litt stolt og litt lei meg på én gang.

Anonymkode: f5e86...68a

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 29.1.2021 den 11.48):

Uff, dette var vondt å lese. Nå la jeg ut en lang liste med ting jeg gjør som funker, men jeg sa ingenting om historien bak - som jeg kjenner meg godt igjen i. Min har nok ikke utagert like mye som deres, men det å bli mistenkeliggjort og uglesett har jeg fått min dose av. Skolen som i møter ser på oss foreldre med et mistenksomt blikk, for eksempel. Kommer med sånne halvkvedede viser om "vi VET jo ikke hvordan dere har det hjemme?". Eller andre foreldre som sier "Oi! For en høflig og morsom gutt dere har! Jeg trodde jo at...mumle, mumle" - og jeg bare aner konturene av hva de andre foreldrene snakker om seg i mellom. Og det å gå inn på skolen og forsøke å holde hodet høyt hevet, og hente det aller kjæreste man har, men som nok en gang har utagert på AKS - det er tungt. For en jobb dere har gjort! For en jobb vi gjør! Nå ble jeg litt stolt og litt lei meg på én gang.

Anonymkode: f5e86...68a

Ja, det er litt av en jobb. Beinhard og uhyre viktig. Jeg var selv veldig skikkelig som barn. En slik som tegnet border rundt skolearbeidet, aldri gjorde noe galt, og var livredd for at andre skulle tenke noe negativt om meg. I starten skammet jeg meg over å ha et utagerende barn, men jeg lærte fort at dette ikke handlet om meg, men om å stå opp for et sårbart og fortvilet barn. Tenkte også at voksne som har behov for å baksnakke og spre rykter om et barn sannsynligvis ikke har det så godt med seg selv. 
Vi er en relativt ressurssterk familie med et fantastisk nettverk, og jeg har tenkt mye på hvordan ting ville vært om dette ikke var tilfellet. Ville skolen, helsevesenet og barnevernet ha behandlet oss like «bra»? Eller ville vi møtt en vegg av motvilje og nedlatenhet? Hvordan ville det vært å være alenemor uten noe særlig nettverk rundt seg?

Min sønn utagerte hjemme og på skolen, men oppførte seg eksemplarisk når han var på besøk hos andre. Det tror jeg hjalp masse. Foreldrene som kjente ham likte godt å ha ham på besøk. 
Vi lærte også fort hva samfunnet aksepterer og ikke. Selv om han utagerte med stemmen, og i verste fall med slag og spark, ville han aldri sagt et stygt ord om et annet menneske, og han var alltid ærlig. Hadde han gjort noe så stod han for det. Han var alltid seg selv, og forstod ikke renkespillet enkelte andre drev med. 
Jeg hadde stort utbytte av å lese om reaktiv og proaktiv aggresjon. Det er merkelig hvordan den proaktive aggresjonen blir akseptert.

Anonymkode: e5ba6...0df