Tips og triks til en bedre hverdag for introverte barn?

[Anonym bruker]

Tittelen virker kanskje merkelig, å være introvert er verken en sykdom eller diagnose. Men er man introvert nok, skiller man seg litt ut, og en del arenaer, som skole og barnehage, er mer tilpasset ekstroverte. Et eksempel, voksne (eller andre barn) som klager på at man snakker lite. Er man helt taus på grunn av angst eller selektiv mutisme, er det selvfølgelig noe man bør få hjelp med og jobbe med, men nå snakker jeg ikke om fullstendig taushet. Et annet eksempel er jo presset om at barn helst skal delta i flere organiserte fritidsaktiviteter, mens det er viktig for introverte å få alenetid for å kunne koble av etter skolen.  

Jeg er introvert selv, og hadde det ikke helt greit som barn... Derfor er jeg nysgjerrig på hvordan dere håndterer det som foreldre. Det hadde også vært fint med noen innspill fra lærere om hvordan dere ser, tolker og møter introverte elever.  

Anonymkode: 1f418...645

[Anonym bruker]

Sønnen min er høysensitiv introvert. Han har alltid hatt behov for egentid, helt fra han var baby. 

Da han startet i bhg hadde jeg en god og åpen dialog med bhg, og de tilrettela på en god måte. Når han trakk seg unna og lekte alene med noe (stort sett tog og togbane eller Lego), presset de han ikke til å være sosial. Han sov også på dagtid til han var 3,5 år. Fikk sove så lenge han ville i bhg, men ikke etter kl 15. Han fikk rom til å trekke seg unna når han ble sliten, så i bhg fungerte det bra. Han gikk heller ikke på noen fritidsaktiviteter etter bhg. 

Da han startet på skolen i 2019, ble det verre. Lite rom for tilpasset hverdag og lekser. Han kom i klasse med bare én fra bhg og slet med å få venner. Han utagerte mye og gråt masse hjemme. Var helt utslitt etter en skoledag. "Heldigvis" kom korona og han fikk noen uker hjemmeskole. Han har aldri hatt det bedre enn da. Oppstarten på skolen igjen gikk bra og alt så ut til å gå rette veien. Så fikk han ny lærer i høst og alt falt sammen igjen. Vi startet på scratch. Nå holder det på å bedre seg. Skolen legger bedre til rette for at han kan trekke seg unna til et rolig, trygt sted når han kjenner det "bobler i kroppen". 

Av fritidsaktiviteter trives han godt med speider'n. Har prøvd teater, men det ble for mye fokus på han. Nå skal han prøve turn. Lagidrett og ballsport er bare å glemme. Han elsker å game, spiller Minecraft.

I hverdagen er vi lite sammen med andre. I helgene er vi ofte sammen med andre én dag, ikke begge. Han blir ufattelig sliten etter 3-4 timer sammen med folk, så vi tilpasser oss det. Avslutter heller litt før for å unngå totalt sammenbrudd, så det avsluttes på en positiv måte. 

Det viktigste for sønnen min er at jeg har vært ærlig og åpen om det hele veien. Har fått god dialog med flere foreldre i klassen, som hjelper oss til å "øve" på samvær med andre og danne vennskap/positive relasjoner. Familien er støttende og forstår at han har litt andre behov enn søskenbarna når vi er på ferie sammen. De håndterer det på en flott måte. 

Anonymkode: e12fe...d77

[Anonym bruker]

Jeg har to barn som er introverte, og begge oss foreldrene er det også. De sliter med det sosiale begge to. Datteren min er heldig som har en bestevenninne i nabohuset. De er sammen når hun føler for det, men ikke mer enn 1-2 ettermiddager i uken. Sønnen går på ungdomsskolen nå og har gått igjennom barneskolen uten å få noen venner. Han sitter som regel på rommet sitt og spiller. Men begge to går på speideren og trives veldig godt der. Jeg har sluttet å mase på sønnen om å være med venner i fritiden. Når jeg snakker med lærer så sier de alltid det samme at han klarer seg fint på skolen, han blir inkludert og alle er greie med han. Han sier det selv også, han klarer seg med å være sosial på skolen og har ikke noe ønske om å treffe noen etter skoletid. Jeg synes det er trist nå som han er ungdom og jeg ser at de andre ungdommene treffes ute og har det kjekt sammen mens han bare er hjemme. 

Anonymkode: 5195c...950

[Anonym bruker]

Jeg er ikke lærer, men jeg har veiledet mange lærere. Det jeg pleier å fokusere på er muligheten for å ta pauser. Få lov til å gå på "do" for en liten pause. Kanskje kunne jobbe i grupperom. 

En gutt var nærmest psykotisk fordi han var utslitt av klassen. En veldig bråkete klasse. Han var en arbeidsom kar, slik at det ble gjort en avtale om at han jobbet selvstendig midt på dagen hver dag på et grupperom. Han ble en helt annen gutt! Som også orket å delta mer i det sosiale fordi han fikk mulighet for å trekke seg tilbake 

Det er nok mange lærere som i beste mening forsøker å inkludere og øke sosial deltakelse. Mange lærere trenger å høre at noen faktisk trenger og LIKER å være litt alene, uten at det er noe galt med dem 

Anonymkode: a94be...61e

[Anonym bruker]

Jeg har en sønn på 16 år som er veldig både introvert og innadvendt, og har alltid vært slik. Det første året i bhg ble vi innkalt til samtale fordi de ansatte var så bekymret fordi han ikke kunne snakke. Han var da 2 år. Vi ble veldig forundret, for selvfølgelig kunne han snakke, han var til og med langt fremme språklig. Det viste seg da at han aldri hadde sagt et ord i bhg. Det løsnet heldigvis etter hvert. Men han har alltid slitt litt sosialt og likt seg best alene eller med nærmeste familie.

Nå går han i vgs og har flere som han definerer som venner, men som han kun er med på skolen eller chatter med av og til. Han tar med noen hjem kanskje et par ganger i året. I helgene sitter han på rommet og gamer eller går turer med hunden (han går mye tur). For meg har det vært vanskelig å akseptere at han ikke var fysisk sammen med andre, aldri ble invitert i bursdag etter barnetrinnet osv., men jeg har snakket mye med ham det siste året, og han er krystallklar på at han er lykkelig slik det er nå. Litt sosialt på skolen og ellers i fred. Jeg må rett og slett bare akseptere det. 

Anonymkode: 1f345...8ed