Vanskelig med barnefar

[Anonym bruker]

Hei. 

Håper noen der ute har noen råd til meg. Jeg og samboer fant ut for ca 1 ukes tid siden at jeg er blitt gravid, jeg er nå 6+2. Jeg har ikke gått på prevensjon, noe han vet veldig godt, men det har ikke akkurat hvert 100% planlagt heller. Vi har snakket om å få barn tidligere. og det han har sagt er at skjer det så skjer det. Når det første skjedde, så ble det litt andre toner.. Jeg synes han virkelig har tatt på seg offer rollen, og at han synes veldig synd på seg selv. Han sier at han føler seg lurt, noe han absloutt ikke har noen grunn til. Han har vist veldig godt at jeg ikke har gått på prevensjon på nesten 2 år, og det må faktisk 2 mennesker til. jeg har ikke ligget der alene.. Vi har ikke akkurat noen drømme situasjon, da vi bor hjemme hos svigefar som er handikapet og han begynner i 100% jobb først nå. Svigefar har en leilighet i 2 etasje som han leier ut, som han har sagt vi skal få bo i og vet at både han og mine foreldre støtter oss veldig, så er ikke så bekymret der. Jeg er 25 og han er 26. Da jeg fortalte han at jeg var gravid begynte han med en gang å snakke om abort. Det var egt den eneste løsningen for han, men etter noen dager virket det som om han roet seg og ble litt mer positiv og at dette skal vi klare å ordne sammen og komme oss gjennom sammen. Men så plutselig våkner vi opp her en dag, og da virker det som om han hater meg. Jeg har ødelagt livet hans, jeg kontrollerer livet hans, han vil ikke ha noe med dette å gjøre, etc etc, han vil aldri røre meg igjen. Så neste dag, da er alt fint igjen, og han er positiv, kysser meg og alt sånn, så et par dager så er det pån igjen med det negative.. Jeg synes dette er utrolig slitsomt og veldig vanskelig. Prøvd å sette meg ned å prate med han, men føler jeg kommer ingen vei. Han synes bare synd på seg selv, og tenker ingenting på meg. Jeg ligger å gråter til langt på natt, og han bryr seg faktisk ikke. Jeg er veldig lei av å gråte. Jeg har sagt at jeg skjønner han har det vanskelig, og er redd, det samme er jeg også, men det forstår han ikke, det er jo kun en celle. Akkurat nå så prater vi ikke sammen en gang.. Sitter bare å er stille time etter time, og jeg synes det er utrolig trist og ukomfortabelt at det er kommet til det punktet. Han bare fraskriver seg alt ansvar og jeg synes han er utrolig barnslig. Han truet vel også med å dumpe meg om jeg ikke fjernet det, noe som blir et feil grunnlag å fjerne det på for min del hvert fall.  Jeg bare har det så vanskelig, og jeg har lyst til å være glad for dette, ikke gå med dårlig samvittighet for at jeg er glad.. Noe tips eller råd til hvordan jeg best mulig kan håndtere situasjonen? Jeg tror at han vil skjerpe seg og steppe opp etter hvert, men det er fortsatt veldig vanskelig her og nå.. 

Anonymkode: 13db9...373

[Anonym bruker]

La han få litt tid på seg, men ikke la han presse deg til noe du ikke vil. Og ikke la han tråkke på deg i prosessen. Småbarnsperioden kan være tøff nok uten å slepe på bagasje fra ustødig forhold. Og kansje tenke deg godt om i forhold til hva du kan og om du ønsker å stå alene og gjøre noen forberedelser dersom det skulle gå den veien. 

Anonymkode: 716de...61a