Hvor lenge er man sint etter utroskap?

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Men du har ikke opplevd utroskap etter hva jeg forstår? 

Da vet du vel heller ikke hvordan det føles på kroppen. 

Det handler jo om tillitt, man kan ikke si noe annet. Du tror ikke du ville lurt på hva typen gjør neste gang dere krangler og han drar avgårde?

Det er en sorg, knust tillitt og brutte løfter. Stort svik. Jeg hadde slitt med å skulle tilgi og gi typen rom for å dra ut med gutta, jobbturer også videre. 

Jeg fikk ikke lov å prøve å tilgi, fordi eksen fant seg en annen istede for å prioritere meg, barna, altså en som var nyfødt. Men jeg vet med meg selv nå at jeg mest sannsynlig ikke kunne tilgitt. 

Hadde det ikke vært for st jeg fant en tålmodig mann som viste at han ville ha meg, ikke gjort noe for at jeg lurer på hvem han prater med, holder ting skjult osv. Så hadde ikke et nytt forhold funket for meg. 

Anonymkode: cc377...c21

Jeg var også gravid/nybakt mor begge gangene eksene mine var utro. Den mest sårbare fasen i livet - altså slutten av graviditeten og nyfødttilværelsen. Når man velger å svikte sin partner når partneren trenger deg mest, er du egoist av dimensjoner og har verken kjærlighet eller respekt for partneren. 

På koronaforumet er det flere som har skrevet at sex ikke er noe man trenger, og at man er egoistisk hvis man har sex med en fast elsker under en pandemi. Men sex på si er noe menn altså trenger? Og skal ha forståelse for det?

Anonymkode: 518ce...403

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Hvorfor et det kun et feiltrinn? Et sidesprang?  Hva med de som er utro med flere, eller over lang tid med en person? Gjør det saken noe bedre eller verre? 

Alle utroskap er jo ikke like. 

Anonymkode: cc377...c21

I tillegg er det ikke et feiltrinn, det er et bevisst valg. Man ramler ikke i vagina til en annen dame ved et uhell. Man tar et valg - dra hjem til en annen dame etter en fest, oppsøke en annen dame på hotell, hjemme hos henne, andre steder. Man må med andre ord gjøre et aktivt VALG for å ha sex med andre. 

Anonymkode: 518ce...403

[Anonym bruker]

21 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Men utroskapen er jo som regel et utslag av at man ikke respekterer partneren sin. Man sårer ikke en partner man respekterer. Du kan jo se det på den måten - det er den som har lovet troskap og velger å bryte løftet, som legger tilværelsen i grus. Ikke den som ikke klarer å tilgi. Her må du plassere ansvaret der det hører hjemme. Ikke hos den bedratte part. Hvis jeg sier i begynnelsen av forholdet at utroskap er total dealbreaker, så er det han som likevel velger et ubetydelig knull vel vitende at det vil ende forholdet, som legger forholdet i grus. Jeg har lagt klar forventning da vi startet, at vi er ikke utro mot hverandre. Han vet at konsekvensen blir brudd. Han velger å knulle andre. Hans valg - hans ansvar.

Jeg har flere venninner som er blitt utsatt for det samme, og tilgitt. Mennene sluttet ikke å være utro, for de anså tilgivelsen som "grønt lys" for dem til å åpne forholdet.

Anonymkode: 518ce...403

For deg gikk grensen ved utroskap. Hos mange andre ville det å bli behandlet dårlig over lang tid være en større dealbreaker. Du godtok å være den som bar hele byrden ved familielivet alene, tror du mennene respekterte deg mer eller mindre av den grunn. Jeg skjønner ikke hvordan utroskap automatisk er kroken på døren, men å bli behandlet som en dørmatte, det er helt ok?

20 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hvorfor et det kun et feiltrinn? Et sidesprang?  Hva med de som er utro med flere, eller over lang tid med en person? Gjør det saken noe bedre eller verre? 

Alle utroskap er jo ikke like. 

Anonymkode: cc377...c21

Når man gjentatte ganger velger å være utro kan man selvsagt ikke forklare det med en feilvurdering eller feiltrinn. Da er det en bevisst handling som medfører løgn over lengre tid. Det er noe annet enn et øyeblikks dårlig vurderingsevne.

17 minutter siden, Anonym bruker skrev:

I tillegg er det ikke et feiltrinn, det er et bevisst valg. Man ramler ikke i vagina til en annen dame ved et uhell. Man tar et valg - dra hjem til en annen dame etter en fest, oppsøke en annen dame på hotell, hjemme hos henne, andre steder. Man må med andre ord gjøre et aktivt VALG for å ha sex med andre. 

Anonymkode: 518ce...403

Har du aldri tatt dumme eller galne valg i livet? Har du aldri trengt tilgivelse? Den som kan kaste den første sten..... osv....

Anonymkode: 270c2...a4e

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

For deg gikk grensen ved utroskap. Hos mange andre ville det å bli behandlet dårlig over lang tid være en større dealbreaker. Du godtok å være den som bar hele byrden ved familielivet alene, tror du mennene respekterte deg mer eller mindre av den grunn. Jeg skjønner ikke hvordan utroskap automatisk er kroken på døren, men å bli behandlet som en dørmatte, det er helt ok?

Når man gjentatte ganger velger å være utro kan man selvsagt ikke forklare det med en feilvurdering eller feiltrinn. Da er det en bevisst handling som medfører løgn over lengre tid. Det er noe annet enn et øyeblikks dårlig vurderingsevne.

Har du aldri tatt dumme eller galne valg i livet? Har du aldri trengt tilgivelse? Den som kan kaste den første sten..... osv....

Anonymkode: 270c2...a4e

Jeg har aldri begått så store overtramp mot min partner, nei. Jeg har gjort feil ved å si noen ord jeg ikke mente, men jeg har aldri bedrevet økonomisk eller fysisk utroskap, løyet om noen store ting for min partner, utsatt min partner for psykisk eller fysisk mishandling. Jeg har trengt tilgivelse, ja. For småting. Men det er nettopp det - mange av oss VELGER (!) å ikke såre dem vi elsker med vilje. Vi velger å ikke knulle andre, vi velger å ikke bruke familiens penger på tull, vi velger å ikke skrike til partner eller kalle ham/henne stygge ord, vi velger å ikke bruke hemmelighetene partneren har fortalt oss mot dem i en krangel, vi velger å ikke gå rundt langtidssure og utsette partner for "silent treatment".

Når man gifter seg, gir man et LØFTE. Et løfte i mine øyne er viktig og skal ikke brytes. Jeg har gitt min nåværende mann et løfte om å være trofast hos ham i gode og onde dager. Dette innebærer at uansett om han mister jobben, blir syk og trenger oppfølging, får helseutfordringer som gjør det umulig for ham å ha sex, får psykiske problemer, setter seg i gjeld, blir deprimert osv - så må jeg stå trofast og støttende ved ham. Og han må gjøre det samme mot meg. Vi har vært gift i 5 år, sammen i 7. Vi har i løpet av 7 år sammen aldri såret hverandre med vilje, aldri gitt hverandre grunn til å være sjalu og føle seg ubetydelig, uønsket, uelsket. Vi har aldri hatt høylytte krangler, vi har ikke kalt hverandre noe stygt eller såret hverandre verbalt med vilje. Vi har ikke prioritert kompiser, fylla og andre ting foran familieliv og hverandre. Vi har tatt imot hverandres barn som våre egne og behandlet alle likt. Og nå, 7 år senere, har vi fortsatt sex hver dag begge er hjemme, vi kysser ofte, vi sitter i armkroken og ser film, vi går ut på kafe, vi shopper julegaver sammen, vi finner på ting med barna sammen og vi sover i hverandres armer. Fordi vi har satset på forholdet, prioritert riktig og VALGT å ha det slik. 

Om han var fristet av andre damer i løpet av disse årene? Sikkert. Men han valgte altså å ikke besvare eventuelle tilnærmelser eller tilrettelegge for utroskap. Han har ikke latt seg selv bli svært betatt av andre ved å gi næring til eventuell liten forelskelse.

Kjæresten til TS gjør nettopp det - han pleier sine følelser for kollegaen ved å treffes unødvendig i og etter arbeidstiden, tekste og reise bort på overnatting sammen. Han burde ha gjort omvendt her - hvis han ble betatt av en annen dame, burde han i stedet for minimere kontakten med henne på jobb der det ikke var nødvendig, bli med i den gruppa der hun ikke var med når de drar på denne overnattingen osv. En annen ting er at det ikke er normalt å bli så forelsket i en annen person når man er i et helt nytt forhold. Når man har vært sammen i ett år, bør man jo bare ha øynene for hverandre. Jeg husker de første 2-3 årene vi var sammen, vi enså ikke andre rundt oss en gang, vi var fokusert på hverandre - bli kjent, tilbringe tid sammen, nyte hverandre. Det var ikke plass i vårt forhold for andre å bli betatt av. 

Anonymkode: 518ce...403

[Anonym bruker]

39 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Men utroskapen er jo som regel et utslag av at man ikke respekterer partneren sin. Man sårer ikke en partner man respekterer. Du kan jo se det på den måten - det er den som har lovet troskap og velger å bryte løftet, som legger tilværelsen i grus. Ikke den som ikke klarer å tilgi. Her må du plassere ansvaret der det hører hjemme. Ikke hos den bedratte part. Hvis jeg sier i begynnelsen av forholdet at utroskap er total dealbreaker, så er det han som likevel velger et ubetydelig knull vel vitende at det vil ende forholdet, som legger forholdet i grus. Jeg har lagt klar forventning da vi startet, at vi er ikke utro mot hverandre. Han vet at konsekvensen blir brudd. Han velger å knulle andre. Hans valg - hans ansvar.

Jeg har flere venninner som er blitt utsatt for det samme, og tilgitt. Mennene sluttet ikke å være utro, for de anså tilgivelsen som "grønt lys" for dem til å åpne forholdet.

Anonymkode: 518ce...403

I de to forholdene du beskrev du har opplevd utroskap i var det jo tydelig at mennen ikke hadde respekt for deg hele veien. De forholdene var tydeligvis ikke noe å samle på i utgangspunktet, ikke noen tvil om det ut fra det du skriver. Men det er jo ikke alle forhold og alle menn som er slik som de to du var sammen med.

Ikke alle menn (eller kvinner) som er utro er drittsekker. Noen er det, de er det bare å bli kvitt, men disse burde man gjerne ha kvittet seg med lenge før de var utro. Mange er rett og slett ensomme i forholdet de er i, paret har gjerne sklidd fra hverandre, ser ikke hverandre lenger, greier ikke å kommunisere lenger - og disse tingene er begge ansvarlige for, ikke bare den som da kanskje ender med å være utro. Når en part i et forhold ikke lenger føler seg sett, da er det ofte vondt og ensomt, man når kanskje ikke frem med kommunikasjon i forholdet heller. Da kan veien til utroskap, om den muligheten plutselig byr seg fra noen som ser en som den personen man er, være kort. Disse forholdene kan ofte reddes etter utroskap, hvis utroskapen gjør at de begynner å kommunisere ordentlig med hverandre, begynner å se hverandre igjen, husker hva man satte pris på med partneren da man ble sammen og kanskje gjenoppdager at de sidene og den personen er der fremdeles.

Jeg ville ikke dømt alle menn og all utroskap ut fra de opplevelsene du hadde med de to mennene, for de to var tydeligvis snyltende drittsekker. Men alle menn og all utroskap er ikke nødvendigvis slik du har erfart.

Anonymkode: bf1bc...302

[Anonym bruker]

5 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har aldri begått så store overtramp mot min partner, nei. Jeg har gjort feil ved å si noen ord jeg ikke mente, men jeg har aldri bedrevet økonomisk eller fysisk utroskap, løyet om noen store ting for min partner, utsatt min partner for psykisk eller fysisk mishandling. Jeg har trengt tilgivelse, ja. For småting. Men det er nettopp det - mange av oss VELGER (!) å ikke såre dem vi elsker med vilje. Vi velger å ikke knulle andre, vi velger å ikke bruke familiens penger på tull, vi velger å ikke skrike til partner eller kalle ham/henne stygge ord, vi velger å ikke bruke hemmelighetene partneren har fortalt oss mot dem i en krangel, vi velger å ikke gå rundt langtidssure og utsette partner for "silent treatment".

Når man gifter seg, gir man et LØFTE. Et løfte i mine øyne er viktig og skal ikke brytes. Jeg har gitt min nåværende mann et løfte om å være trofast hos ham i gode og onde dager. Dette innebærer at uansett om han mister jobben, blir syk og trenger oppfølging, får helseutfordringer som gjør det umulig for ham å ha sex, får psykiske problemer, setter seg i gjeld, blir deprimert osv - så må jeg stå trofast og støttende ved ham. Og han må gjøre det samme mot meg. Vi har vært gift i 5 år, sammen i 7. Vi har i løpet av 7 år sammen aldri såret hverandre med vilje, aldri gitt hverandre grunn til å være sjalu og føle seg ubetydelig, uønsket, uelsket. Vi har aldri hatt høylytte krangler, vi har ikke kalt hverandre noe stygt eller såret hverandre verbalt med vilje. Vi har ikke prioritert kompiser, fylla og andre ting foran familieliv og hverandre. Vi har tatt imot hverandres barn som våre egne og behandlet alle likt. Og nå, 7 år senere, har vi fortsatt sex hver dag begge er hjemme, vi kysser ofte, vi sitter i armkroken og ser film, vi går ut på kafe, vi shopper julegaver sammen, vi finner på ting med barna sammen og vi sover i hverandres armer. Fordi vi har satset på forholdet, prioritert riktig og VALGT å ha det slik. 

Om han var fristet av andre damer i løpet av disse årene? Sikkert. Men han valgte altså å ikke besvare eventuelle tilnærmelser eller tilrettelegge for utroskap. Han har ikke latt seg selv bli svært betatt av andre ved å gi næring til eventuell liten forelskelse.

Kjæresten til TS gjør nettopp det - han pleier sine følelser for kollegaen ved å treffes unødvendig i og etter arbeidstiden, tekste og reise bort på overnatting sammen. Han burde ha gjort omvendt her - hvis han ble betatt av en annen dame, burde han i stedet for minimere kontakten med henne på jobb der det ikke var nødvendig, bli med i den gruppa der hun ikke var med når de drar på denne overnattingen osv. En annen ting er at det ikke er normalt å bli så forelsket i en annen person når man er i et helt nytt forhold. Når man har vært sammen i ett år, bør man jo bare ha øynene for hverandre. Jeg husker de første 2-3 årene vi var sammen, vi enså ikke andre rundt oss en gang, vi var fokusert på hverandre - bli kjent, tilbringe tid sammen, nyte hverandre. Det var ikke plass i vårt forhold for andre å bli betatt av. 

Anonymkode: 518ce...403

Så du har lovet han evig troskap? Så hvis han altså velger å være utro, spille bort pengene eller kaste deg litt rundt, så må du bli i forholdet fordi det har du lovet? Ikke fordi du ønsker det eller fordi det føles riktig, men fordi du har lovet det? 

Hi har da ikke sagt noe om at mannen hennes har følelser for en kollega og reiser rundt med denne? Hun har opplevd at mannen var utro og ønsker å tilgi (og glemme?) og spør hvor lenge hun kan forvente å føle sinne. Det er det jo ingen som kan svare henne på, man ser jo her i denne tråden at synet på utroskap er svært forskjellig. Noen tenker som meg at det er en ting man kan slutte å tenke på, mens andre gir partneren makt til å legge hele livet som de kjenner det i ruin. 

Anonymkode: 270c2...a4e

[Anonym bruker]

24 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har aldri begått så store overtramp mot min partner, nei. Jeg har gjort feil ved å si noen ord jeg ikke mente, men jeg har aldri bedrevet økonomisk eller fysisk utroskap, løyet om noen store ting for min partner, utsatt min partner for psykisk eller fysisk mishandling. Jeg har trengt tilgivelse, ja. For småting. Men det er nettopp det - mange av oss VELGER (!) å ikke såre dem vi elsker med vilje. Vi velger å ikke knulle andre, vi velger å ikke bruke familiens penger på tull, vi velger å ikke skrike til partner eller kalle ham/henne stygge ord, vi velger å ikke bruke hemmelighetene partneren har fortalt oss mot dem i en krangel, vi velger å ikke gå rundt langtidssure og utsette partner for "silent treatment".

Når man gifter seg, gir man et LØFTE. Et løfte i mine øyne er viktig og skal ikke brytes. Jeg har gitt min nåværende mann et løfte om å være trofast hos ham i gode og onde dager. Dette innebærer at uansett om han mister jobben, blir syk og trenger oppfølging, får helseutfordringer som gjør det umulig for ham å ha sex, får psykiske problemer, setter seg i gjeld, blir deprimert osv - så må jeg stå trofast og støttende ved ham. Og han må gjøre det samme mot meg. Vi har vært gift i 5 år, sammen i 7. Vi har i løpet av 7 år sammen aldri såret hverandre med vilje, aldri gitt hverandre grunn til å være sjalu og føle seg ubetydelig, uønsket, uelsket. Vi har aldri hatt høylytte krangler, vi har ikke kalt hverandre noe stygt eller såret hverandre verbalt med vilje. Vi har ikke prioritert kompiser, fylla og andre ting foran familieliv og hverandre. Vi har tatt imot hverandres barn som våre egne og behandlet alle likt. Og nå, 7 år senere, har vi fortsatt sex hver dag begge er hjemme, vi kysser ofte, vi sitter i armkroken og ser film, vi går ut på kafe, vi shopper julegaver sammen, vi finner på ting med barna sammen og vi sover i hverandres armer. Fordi vi har satset på forholdet, prioritert riktig og VALGT å ha det slik. 

Om han var fristet av andre damer i løpet av disse årene? Sikkert. Men han valgte altså å ikke besvare eventuelle tilnærmelser eller tilrettelegge for utroskap. Han har ikke latt seg selv bli svært betatt av andre ved å gi næring til eventuell liten forelskelse.

Kjæresten til TS gjør nettopp det - han pleier sine følelser for kollegaen ved å treffes unødvendig i og etter arbeidstiden, tekste og reise bort på overnatting sammen. Han burde ha gjort omvendt her - hvis han ble betatt av en annen dame, burde han i stedet for minimere kontakten med henne på jobb der det ikke var nødvendig, bli med i den gruppa der hun ikke var med når de drar på denne overnattingen osv. En annen ting er at det ikke er normalt å bli så forelsket i en annen person når man er i et helt nytt forhold. Når man har vært sammen i ett år, bør man jo bare ha øynene for hverandre. Jeg husker de første 2-3 årene vi var sammen, vi enså ikke andre rundt oss en gang, vi var fokusert på hverandre - bli kjent, tilbringe tid sammen, nyte hverandre. Det var ikke plass i vårt forhold for andre å bli betatt av. 

Anonymkode: 518ce...403

Du har begynt å blande to ulike tråder, det siste avsnittet ditt er noe som gjelder en helt annen bruker i en helt annen tråd.

Ellers, det at din nåværende ikke har vært utro, det handler vel om at han og du har en helt annen type forhold og han er en helt annen type mann enn de to første du fikk barn med.

Anonymkode: bf1bc...302

[Anonym bruker]

19 minutter siden, Anonym bruker skrev:

I de to forholdene du beskrev du har opplevd utroskap i var det jo tydelig at mennen ikke hadde respekt for deg hele veien. De forholdene var tydeligvis ikke noe å samle på i utgangspunktet, ikke noen tvil om det ut fra det du skriver. Men det er jo ikke alle forhold og alle menn som er slik som de to du var sammen med.

Ikke alle menn (eller kvinner) som er utro er drittsekker. Noen er det, de er det bare å bli kvitt, men disse burde man gjerne ha kvittet seg med lenge før de var utro. Mange er rett og slett ensomme i forholdet de er i, paret har gjerne sklidd fra hverandre, ser ikke hverandre lenger, greier ikke å kommunisere lenger - og disse tingene er begge ansvarlige for, ikke bare den som da kanskje ender med å være utro. Når en part i et forhold ikke lenger føler seg sett, da er det ofte vondt og ensomt, man når kanskje ikke frem med kommunikasjon i forholdet heller. Da kan veien til utroskap, om den muligheten plutselig byr seg fra noen som ser en som den personen man er, være kort. Disse forholdene kan ofte reddes etter utroskap, hvis utroskapen gjør at de begynner å kommunisere ordentlig med hverandre, begynner å se hverandre igjen, husker hva man satte pris på med partneren da man ble sammen og kanskje gjenoppdager at de sidene og den personen er der fremdeles.

Jeg ville ikke dømt alle menn og all utroskap ut fra de opplevelsene du hadde med de to mennene, for de to var tydeligvis snyltende drittsekker. Men alle menn og all utroskap er ikke nødvendigvis slik du har erfart.

Anonymkode: bf1bc...302

Men forhold der man har sklidd fra hverandre blir ikke fikset med at man i tillegg er utro. Hvorfor trenger de utroskap for å begynne å kommunisere? Hvorfor kan ikke den som vurderer utroskap snakke med partneren sin og kreve forbedring? Fordi man er feig og konfliktsky. 

Jeg dømmer ikke alle menn og all utroskap ut fra min egen erfaring. Jeg har også sett på venninner og bekjente, hvordan det var med utroskap i deres forhold. 

Anonymkode: 518ce...403

[Anonym bruker]

14 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Du har begynt å blande to ulike tråder, det siste avsnittet ditt er noe som gjelder en helt annen bruker i en helt annen tråd.

Ellers, det at din nåværende ikke har vært utro, det handler vel om at han og du har en helt annen type forhold og han er en helt annen type mann enn de to første du fikk barn med.

Anonymkode: bf1bc...302

Men det er jo nettopp dette - han er en annen type mann. Han er en mann som tar ansvar for sin rolle i forholdet, som er villig til å jobbe for det og som anser løfter som viktige. Denne type menn prøver ikke å "løse" problemene i forhold med å grave seg i underlivet til en annen dame. 

Ja, beklager, jeg blandet to tråder som handlet om mye av det samme. My bad  

Anonymkode: 518ce...403

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Men forhold der man har sklidd fra hverandre blir ikke fikset med at man i tillegg er utro. Hvorfor trenger de utroskap for å begynne å kommunisere? Hvorfor kan ikke den som vurderer utroskap snakke med partneren sin og kreve forbedring? Fordi man er feig og konfliktsky. 

Jeg dømmer ikke alle menn og all utroskap ut fra min egen erfaring. Jeg har også sett på venninner og bekjente, hvordan det var med utroskap i deres forhold. 

Anonymkode: 518ce...403

Men hvorfor tålte du å bli behandlet så dårlig? Hvorfor satte du ikke grenser for deg selv da? Fordi du var feig og konfliktsky?

Anonymkode: 270c2...a4e

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Men hvorfor tålte du å bli behandlet så dårlig? Hvorfor satte du ikke grenser for deg selv da? Fordi du var feig og konfliktsky?

Anonymkode: 270c2...a4e

Fordi jeg var syk og hadde nyfødt i forhold nummer 1, måtte også bli ferdig med siste del av studiet slik at jeg kunne få meg jobb og forsørge barna. Fordi jeg ventet på å ha råd til å kjøpe ut eks nr 2 slik at barna slapp å flytte til leid hybel. Jeg var ikke konfliktsky, jeg sa fra hva som ikke fungerte, jeg ga klare ultimatum om ikke noe mer utroskap, mer bidrag i hjemmet. Så nei, ikke konfliktsky, men eksene dreit i det.

Det som er litt interessant, er at begge reagerte med sinne da jeg gikk, prøvde å true meg til å bli, vekselvis med unnskyldninger, rosebuketter, gaver og erklæring om evig kjærlighet. Panisk og desperat, begge gangene. 

Anonymkode: 518ce...403

[Anonym bruker]

34 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Men forhold der man har sklidd fra hverandre blir ikke fikset med at man i tillegg er utro. Hvorfor trenger de utroskap for å begynne å kommunisere? Hvorfor kan ikke den som vurderer utroskap snakke med partneren sin og kreve forbedring? Fordi man er feig og konfliktsky. 

Jeg dømmer ikke alle menn og all utroskap ut fra min egen erfaring. Jeg har også sett på venninner og bekjente, hvordan det var med utroskap i deres forhold. 

Anonymkode: 518ce...403

I en ideell verden snakker man selvfølgelig med hverandre først. Faktum er at mange har forsøkt å snakke med partneren, men fordi de har sklidd fra hverandre, ikke ser hverandre så greier de ikke alltid å kommunisere på en hensiktsmessig måte. Noen ganger vil heller ikke partneren kommunisere. Da kan utroskap være "knappen" som blir slått på, det som gjør at begge blir oppmerksom på at de ønsker å kjempe for hverandre og forholdet, innser at de må jobbe for det OG blir villig til å lytte, se og lære og gjøre jobben det er for å finne tilbake til hverandre.

Ikke alle er feige eller konfliktskye. I noen tilfeller er det faktisk den andre som har vært feig og konfliktsky og uten vilje til å kommunisere eller gjøre endringer. Men det er et samspill, begge må være med, ellers fungerer det ikke.

Anonymkode: bf1bc...302

[Anonym bruker]

18 minutter siden, Anonym bruker skrev:

I en ideell verden snakker man selvfølgelig med hverandre først. Faktum er at mange har forsøkt å snakke med partneren, men fordi de har sklidd fra hverandre, ikke ser hverandre så greier de ikke alltid å kommunisere på en hensiktsmessig måte. Noen ganger vil heller ikke partneren kommunisere. Da kan utroskap være "knappen" som blir slått på, det som gjør at begge blir oppmerksom på at de ønsker å kjempe for hverandre og forholdet, innser at de må jobbe for det OG blir villig til å lytte, se og lære og gjøre jobben det er for å finne tilbake til hverandre.

Ikke alle er feige eller konfliktskye. I noen tilfeller er det faktisk den andre som har vært feig og konfliktsky og uten vilje til å kommunisere eller gjøre endringer. Men det er et samspill, begge må være med, ellers fungerer det ikke.

Anonymkode: bf1bc...302

Men forholdet blir aldri som før utroskapen. Selv om man fikser det på sikt. 

Anonymkode: 518ce...403

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Har du dokumentasjon på dette? At menn tilgir sjeldnere? 

Ellers er det jo mye man ikke "skal" eller "bør", men mennesker er svake og gjør stadig større og mindre feil. Det å la et feiltrinn legge hele ens tilværelse i grus, er å legge altfor mye makt hos den andre parten. Å splitte en familie pga såret stolthet er vel ganske egoistisk?

Som jeg svarte deg over her så var det jo ikke utroskapen i og for seg som var det største problemet i dine tidligere forhold? Du valgte å bli hos menn som ikke respekterte deg, verken som partner eller kjærest. Da kom utroskapen som en fortsettelse på den dårlige behandlingen du godtok. 

Anonymkode: 270c2...a4e

Man tillegger kanskje samlivet i overkant mye verdi og makt når man anser at tilværelsen er «i grus» etter et samlivsbrudd også...

Anonymkode: 890ab...9f7

[Anonym bruker]

26 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Men forholdet blir aldri som før utroskapen. Selv om man fikser det på sikt. 

Anonymkode: 518ce...403

Nei, men hvis forholdet var såpass dårlig på forhånd at det førte til at den ene valgte å være utro, da bør heller ingen av de to ønske seg tilbake til det forholdet de hadde før utroskapen... for det var jo det som førte til utroskapen.

De parene hvor begge ser hva som har gjort at de har sklidd fra hverandre OG begge er villige til å jobbe med forholdet, de kan faktisk få det bedre enn de hadde det før utroskapen. Enkelt er det ikke, men det er mulig.

Anonymkode: bf1bc...302

[nerdybirdy]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Man tillegger kanskje samlivet i overkant mye verdi og makt når man anser at tilværelsen er «i grus» etter et samlivsbrudd også...

Anonymkode: 890ab...9f7

vel, om det er barn involvert vil jeg si at det er rimelig spesielt å utsette dem for samlivsbrudd utelukkende fordi partner har vært utro. Nå er min erfaring at dersom det er utroskap inni bildet, er det ofte et symptom på at andre ting er dårlig. Enten fikser man det og jobber mot bedre tider, eller så går man fra hverandre. Om partner er gjentatte ganger utro, så er jo den personen ikke villig til å legge i bordet den innsatsen som skal til for å fikse forholdet. 

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Når man gifter seg, gir man et LØFTE. Et løfte i mine øyne er viktig og skal ikke brytes. Jeg har gitt min nåværende mann et løfte om å være trofast hos ham i gode og onde dager. Dette innebærer at uansett om han mister jobben, blir syk og trenger oppfølging, får helseutfordringer som gjør det umulig for ham å ha sex, får psykiske problemer, setter seg i gjeld, blir deprimert osv - så må jeg stå trofast og støttende ved ham. Og han må gjøre det samme mot meg. Vi har vært gift i 5 år, sammen i 7. Vi har i løpet av 7 år sammen aldri såret hverandre med vilje, aldri gitt hverandre grunn til å være sjalu og føle seg ubetydelig, uønsket, uelsket. Vi har aldri hatt høylytte krangler, vi har ikke kalt hverandre noe stygt eller såret hverandre verbalt med vilje. Vi har ikke prioritert kompiser, fylla og andre ting foran familieliv og hverandre. Vi har tatt imot hverandres barn som våre egne og behandlet alle likt. Og nå, 7 år senere, har vi fortsatt sex hver dag begge er hjemme, vi kysser ofte, vi sitter i armkroken og ser film, vi går ut på kafe, vi shopper julegaver sammen, vi finner på ting med barna sammen og vi sover i hverandres armer. Fordi vi har satset på forholdet, prioritert riktig og VALGT å ha det slik. 

Vi har vært sammen i 12, mine foreldre i 40 osv...tro meg 7 år er et musepiss i havet. I tillegg er det lett å være godværskjærest. Det er når det virkelig røyner på, når man står eksempelvis i en drittjobb man hater i årevis, når økonomien er på randen, eller når en har gjort noe som er "utilgivelig", man ser hvor sterkt forholdet er. Det er da man ser hvor mye det LØFTET du snakker om faktisk betyr. For meg betyr det mer å bygge videre på det vi har fått til, enn å la et feiltramp ødelegge felles fremtid ved brudd. Men jeg har også en god mann som behandler meg bra, og som jeg vet vil mitt beste og jeg hans. Om han hadde kommet hjem og fortalt meg at han hadde vært utro ville jeg spurt han 1. hvorfor og 2. hvorfor forteller du meg dette?

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

I tillegg er det ikke et feiltrinn, det er et bevisst valg. Man ramler ikke i vagina til en annen dame ved et uhell. Man tar et valg - dra hjem til en annen dame etter en fest, oppsøke en annen dame på hotell, hjemme hos henne, andre steder. Man må med andre ord gjøre et aktivt VALG for å ha sex med andre. 

Anonymkode: 518ce...403

Dette er naivt. Selvfølgelig er det et valg å være utro, men det er ofte en kontekst rundt utroskapen som foklarer hvorfor. Det å overse årsaker å vulgært peke på akten slik du gjør vil bare føre til at ingenting løses. Så jo, det er et feiltrinn i mange tilfeller, og jeg snakker om de som ikke er notoriske egoister her, som du later til å ha en del personlige erfaringer med, men folk som egentlig vil fikse forholdene de er i. Det virker for meg som du baserer dine svar i stor grad på ulykken du har opplevd med dårlige menn. Men det gjelder kanskje ikke HI, og er dermed kanskje ikke så relevant?

[Anonym bruker]

3 minutter siden, nerdybirdy skrev:

vel, om det er barn involvert vil jeg si at det er rimelig spesielt å utsette dem for samlivsbrudd utelukkende fordi partner har vært utro. Nå er min erfaring at dersom det er utroskap inni bildet, er det ofte et symptom på at andre ting er dårlig. Enten fikser man det og jobber mot bedre tider, eller så går man fra hverandre. Om partner er gjentatte ganger utro, så er jo den personen ikke villig til å legge i bordet den innsatsen som skal til for å fikse forholdet. 

Vi har vært sammen i 12, mine foreldre i 40 osv...tro meg 7 år er et musepiss i havet. I tillegg er det lett å være godværskjærest. Det er når det virkelig røyner på, når man står eksempelvis i en drittjobb man hater i årevis, når økonomien er på randen, eller når en har gjort noe som er "utilgivelig", man ser hvor sterkt forholdet er. Det er da man ser hvor mye det LØFTET du snakker om faktisk betyr. For meg betyr det mer å bygge videre på det vi har fått til, enn å la et feiltramp ødelegge felles fremtid ved brudd. Men jeg har også en god mann som behandler meg bra, og som jeg vet vil mitt beste og jeg hans. Om han hadde kommet hjem og fortalt meg at han hadde vært utro ville jeg spurt han 1. hvorfor og 2. hvorfor forteller du meg dette?

Dette er naivt. Selvfølgelig er det et valg å være utro, men det er ofte en kontekst rundt utroskapen som foklarer hvorfor. Det å overse årsaker å vulgært peke på akten slik du gjør vil bare føre til at ingenting løses. Så jo, det er et feiltrinn i mange tilfeller, og jeg snakker om de som ikke er notoriske egoister her, som du later til å ha en del personlige erfaringer med, men folk som egentlig vil fikse forholdene de er i. Det virker for meg som du baserer dine svar i stor grad på ulykken du har opplevd med dårlige menn. Men det gjelder kanskje ikke HI, og er dermed kanskje ikke så relevant?

Men man fikser ikke noe i et forhold ved å være utro. Når man er ferdig med sexen på si og kommer hjem, er forholdet like dårlig.

For øvrig er dine 12 år også musepiss i havet som du fint kaller det. Og hvem sa at vi ikke hadde noen utfordringer i forholdet? Jo, det har vi hatt. Vi har hatt økonomi på randen og var på nippet til tvangssalg av hus. Vi har vært gjennom alvorlig sykdom hos meg, spontanabort i uke 14, depresjon hos ham, store utfordringer på jobb hos meg, eksen hans som saboterte samværet i 3 år. Bare fordi vi holder oss for gode til å pule andre, betyr ikke at vi har hatt skyfri himmel hele veien. 

For øvrig, utfordringene blir ikke borte av at man puler andre. Man har fortsatt den samme kreften, de samme økonomiske problemene, den samme depresjonen, den samme rutinen som dreper følelsene. Eller er det slik at med en gang man ligger med en annen, blir man rik og frisk?

Anonymkode: 518ce...403

[nerdybirdy]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Men man fikser ikke noe i et forhold ved å være utro. Når man er ferdig med sexen på si og kommer hjem, er forholdet like dårlig.

For øvrig er dine 12 år også musepiss i havet som du fint kaller det. Og hvem sa at vi ikke hadde noen utfordringer i forholdet? Jo, det har vi hatt. Vi har hatt økonomi på randen og var på nippet til tvangssalg av hus. Vi har vært gjennom alvorlig sykdom hos meg, spontanabort i uke 14, depresjon hos ham, store utfordringer på jobb hos meg, eksen hans som saboterte samværet i 3 år. Bare fordi vi holder oss for gode til å pule andre, betyr ikke at vi har hatt skyfri himmel hele veien. 

For øvrig, utfordringene blir ikke borte av at man puler andre. Man har fortsatt den samme kreften, de samme økonomiske problemene, den samme depresjonen, den samme rutinen som dreper følelsene. Eller er det slik at med en gang man ligger med en annen, blir man rik og frisk?

Anonymkode: 518ce...403

du ser ut til å nekte å ta innover deg at det eksisterer andre perspektiver enn ditt eget. Jeg ser ingen poeng i å fortsette diskusjonen med deg. Den er også helt på sidelinjen av hva tråden handler om. 

HI: basert på ano403 for alltid. Det er jo ikke noe å trakte etter. Hevngjerrighet, bitterhet og sinne bør man forsøke å minimere i livet sitt. Da er brudd bedre om man ikke klarer å la det fare og gjenoppbygge tilliten til mannen etter noe slikt. Jeg ville lagt energi i å finne rausheten og godheten i meg selv om vi hadde det fint sammen slik du beskriver. Det er ikke lett, men hva og hvordan man fokuserer er også et valg.

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Men forholdet blir aldri som før utroskapen. Selv om man fikser det på sikt. 

Anonymkode: 518ce...403

Det kan det jo virkelig bli. Det er et valg man tar. 

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Man tillegger kanskje samlivet i overkant mye verdi og makt når man anser at tilværelsen er «i grus» etter et samlivsbrudd også...

Anonymkode: 890ab...9f7

Har jeg noen plass skrevet at tilværelsen går i grus av et samlivsbrudd?

Men for barne er som regel et brudd ganske opprivende? Litt rart at det ikke er fokus i det hele tatt hos mange. 

Anonymkode: 270c2...a4e

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Det kan det jo virkelig bli. Det er et valg man tar. 

Har jeg noen plass skrevet at tilværelsen går i grus av et samlivsbrudd?

Men for barne er som regel et brudd ganske opprivende? Litt rart at det ikke er fokus i det hele tatt hos mange. 

Anonymkode: 270c2...a4e

Men så er det slik at man ikke skal holde sammen uansett for barnas skyld. Jeg hadde ønsket at mine foreldre skilte seg. Har bedt om det flere ganger, men de holdt sammen på grunn av meg. Ikke optimalt å vokse opp slik. 

Med det at forholdet aldri vil bli det samme, er minnene til den bedratte. Uansett hvor mye de jobber med det, husker jo han eller hun hvordan det føltes å bli bedratt. 

Anonymkode: 518ce...403

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Men så er det slik at man ikke skal holde sammen uansett for barnas skyld. Jeg hadde ønsket at mine foreldre skilte seg. Har bedt om det flere ganger, men de holdt sammen på grunn av meg. Ikke optimalt å vokse opp slik. 

Med det at forholdet aldri vil bli det samme, er minnene til den bedratte. Uansett hvor mye de jobber med det, husker jo han eller hun hvordan det føltes å bli bedratt. 

Anonymkode: 518ce...403

Selvsagt hadde du en personlig erfaring i det også. 

Nei. Man går ikke rundt og husker på hvordan det er å bli ‘bedratt’ (er det nødvendig å være sååå dramatisk?) Men jobber gjennom saken, man tilgir og man glemmer. 

Jeg har vært sammen med mannen min i 32 år, og skulle jeg gått og ruget på alle ‘kampene’ vi har hatt hadde jeg blitt gammel og grå lenge før tiden. 

Du har null forståelse for at du ikke eier sannheten for alle?

Anonymkode: 270c2...a4e

[Anonym bruker]

Jeg hadde slitt med å gått videre etter et utroskap. Tenk den sviken ovenfor deg og barna? All den usikkerheten i forholdet han har klart å skape. Tillitsbrudd til tusen. Vil du stole på han videre? Ville han ha deg videre i livet selv etter å ha blitt busted? 

Bare lurer... Jeg og mannen min har hatt mye nedturer i forholdet. Ikke utroskap. Men bank i bordet. Man kan plutselig stå der selv. 

Anonymkode: d412a...4a8

[Anonym bruker]

39 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Selvsagt hadde du en personlig erfaring i det også. 

Nei. Man går ikke rundt og husker på hvordan det er å bli ‘bedratt’ (er det nødvendig å være sååå dramatisk?) Men jobber gjennom saken, man tilgir og man glemmer. 

Jeg har vært sammen med mannen min i 32 år, og skulle jeg gått og ruget på alle ‘kampene’ vi har hatt hadde jeg blitt gammel og grå lenge før tiden. 

Du har null forståelse for at du ikke eier sannheten for alle?

Anonymkode: 270c2...a4e

Men det gjør jo heller ikke du. Man kan ikke bare BESTEMME seg for å glemme eller slutte å føle noe. Noen får det til, andre ikke. Nei, det er ikke dramatisk å mene at det at noen går bak ryggen på deg, er et bedrag. 

Anonymkode: 518ce...403

[Anonym bruker]

20 timer siden, Anonym bruker skrev:

Men det gjør jo heller ikke du. Man kan ikke bare BESTEMME seg for å glemme eller slutte å føle noe. Noen får det til, andre ikke. Nei, det er ikke dramatisk å mene at det at noen går bak ryggen på deg, er et bedrag. 

Anonymkode: 518ce...403

Enig, skulle akkurat til å skrive det samme - følelser er ikke en knapp man kan skru av og på. Eksmannen min var så vidt jeg vet ikke fysisk utro, men økonomisk; det viste seg at han hadde spillegjeld, kredittkortgjeld, forbrukslån, you name it, alt bak min rygg, og det hadde stått på i årevis. 

Jeg valgte å tilgi og gå videre, brukte all arven min i et fåfengt forsøk på å rydde opp i hans gjeld, hørte på hans gråt og anger og prøvde å legge det bak meg. Men det viste seg at jeg ikke kunne. Jeg VILLE stole på ham, jeg VALGTE å legge det bak meg, jeg tilga og så fremover og gjorde alt jeg kunne. Men jeg klarte det ikke. Følelsen av å ha blitt løyet for om noe så viktig av den som liksom skulle stå meg nærest her i verden, var altfor tøff. 

Vi er skilt nå, fordi jeg ikke kunne bygge opp tillit til ham igjen. Det gikk ikke. Alt er ikke viljestyrt. 

Anonymkode: 4f337...5d0

[Anonym bruker]

23 timer siden, Anonym bruker skrev:

Men forholdet blir aldri som før utroskapen. Selv om man fikser det på sikt. 

Anonymkode: 518ce...403

Det vet da ikke DU noe om.

Anonymkode: b1582...fa8