Hvor lenge er man sint etter utroskap?

[Anonym bruker]

Min samboer har vært utro. Seksuelt forhold på si. Vi har snakket og snakket, jeg har vekslet mellom tristhet, sinne og likegyldighet. Jeg har valgt å bli, mest grunnet barna og at forholdet vårt er bra på veldig mange områder. Vi har fire barn, eller det eldste er ikke hans, men han har alltid vært pappa. Det ene barnet vårt sliter med spiseforstyrrelser og trenger ikke belastningen et brudd vil være. Når vil jeg bli normal igjen? Vil jeg klare å tilgi å legge det bak meg? Noen som har opplevd det og kommet seg videre? Vi har det greit i hverdagen nå, og begge vil jobbe for forholdet, men jeg føler meg så langt nede.

Anonymkode: 8236c...6a8

[Anonym bruker]

Her har det gått 10 år, og jeg har fremdeles tunge perioder. Det er flaut og si det, men noe ble ødelagt inni meg, og det kan aldri bli bra. Men barna er lykkelige, og bor sammen med mor og far.

Anonymkode: 57706...1ae

[Anonym bruker]

Har dere gått i terapi sammen? Hvis ikke ville jeg forsøkt det, hvis dere ønsker å holde sammen.

Noen kan tilgi og legge ting bak seg, for andre er det bedre å gå videre. Når du er så sint så spiser det deg opp innenfra, og det vil på sikt ødelegge for dere uansett. Så jeg anbefaler at dere går i terapi, og at dere der også snakker om sinnet ditt (som er helt forståelig, men som du kanskje trenger hjelp for å komme videre med, kanskje noe han må si eller gjøre først også?), hvordan du skal få tilliten tilbake til ham, hva han og dere må gjøre.

Det er nok ikke noen fasit på hvor lang tid ting tar. Jeg vet om forhold som raskt greide å gå videre, fordi de så at ingen av dem hadde tatt ansvar for forholdet på lenge før den ene var utro. Og jeg vet om forhold som har jobbet både et og to år og fått det til. Men jeg tror også det spiller inn hvor lenge utroskapen har pågått og hvordan. En person kan akseptere en form, en annen kan det ikke. Ikke noe er rett eller galt.

Du skriver at dere har det greit i hverdagen. Men dere har jo ikke det. Dere har det greit så lenge du undertrykker følelsene dine... Og da har dere det egentlig ikke greit, du har det i hvert fall ikke greit.

Så skaff dere hjelp!

Anonymkode: bf1bc...302

[Anonym bruker]

Samme som over her. 12 år siden her nå, vi har det bra, og familien er hel, men noe kan aldri repareres, det blir bare annerledes. Det er som å krølle sammen et papirark for så å prøve å glatte det ut igjen, det er helt, men ikke uten spor av skade. 
Går ikke rundt og er sint, såret og skuffet, men en bit av hjertet er knust for alltid. 

Anonymkode: efbdb...799

[Anonym bruker]

Det spørs jo hvor mye man velger å legge i et feiltrinn. Man kan velge å gnu på det i åresvis, som noen over her gjør, eller så kan man tenke at det faktisk ikke er verdens undergang at mannen pulte en annen. 

Jeg fatter faktisk ikke at det er mulig å legge sååå mye energi i å tenke over hva andre har gjort. 

Anonymkode: 270c2...a4e

[Elizabeth]

Vanskelig for meg å si, men dette må du kjenne på sjøl. Om du velger å være sint en uke eller to år er helt opp til deg, men du kan jo ikke stole på ham. Det er også en belastning... Lykke til❤️

[Anonym bruker]

14 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det spørs jo hvor mye man velger å legge i et feiltrinn. Man kan velge å gnu på det i åresvis, som noen over her gjør, eller så kan man tenke at det faktisk ikke er verdens undergang at mannen pulte en annen. 

Jeg fatter faktisk ikke at det er mulig å legge sååå mye energi i å tenke over hva andre har gjort. 

Anonymkode: 270c2...a4e

Dette handler om knust tillit og (mangel på) respekt overfor partneren sin. Du er ganske grunn hvis du virkelig ikke skjønner det.

Anonymkode: 34bea...a74

[Anonym bruker]

4 timer siden, Anonym bruker skrev:

Vil jeg klare å tilgi å legge det bak meg? Noen som har opplevd det og kommet seg videre? Vi har det greit i hverdagen nå, og begge vil jobbe for forholdet, men jeg føler meg så langt nede.

Anonymkode: 8236c...6a8

Svar: du vil klare det når HAN begynner å gi din smerte mer oppmerksomhet enn det du selv gjør. 
Tilgivelse er ikke å late som det ikke skjedde. Det er en toveis prosess der han må reparere av alle krefter. Det innebærer å tåle bl a ditt sinne, eller tåle at du gnager og repeterer på ting. I tillegg må han bygge tillit, stille med full åpenhet og arbeide for å gjøre deg trygg.

Det går ikke over av at dere bare sier at det skal gå over...

Anonymkode: b1582...fa8

[Anonym bruker]

21 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det spørs jo hvor mye man velger å legge i et feiltrinn. Man kan velge å gnu på det i åresvis, som noen over her gjør, eller så kan man tenke at det faktisk ikke er verdens undergang at mannen pulte en annen. 

Jeg fatter faktisk ikke at det er mulig å legge sååå mye energi i å tenke over hva andre har gjort. 

Anonymkode: 270c2...a4e

Vel, åpent forhold er ikke for alle. 

Anonymkode: 518ce...403

[Anonym bruker]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Det spørs jo hvor mye man velger å legge i et feiltrinn. Man kan velge å gnu på det i åresvis, som noen over her gjør, eller så kan man tenke at det faktisk ikke er verdens undergang at mannen pulte en annen. 

Jeg fatter faktisk ikke at det er mulig å legge sååå mye energi i å tenke over hva andre har gjort. 

Anonymkode: 270c2...a4e

Har du opplevd det selv?

Anonymkode: 57706...1ae

[Anonym bruker]

16 timer siden, Anonym bruker skrev:

Dette handler om knust tillit og (mangel på) respekt overfor partneren sin. Du er ganske grunn hvis du virkelig ikke skjønner det.

Anonymkode: 34bea...a74

Gjør det virkelig det i alle tilfeller? 

For meg ville det nok vært avgjørende hva jeg tenkte var årsaken. Hvis en bit av meg følte at jeg ikke hadde tillit til mannen og at han ikke hadde respekt for meg, så ville jeg gått, utroskap eller ei. Men om jeg følte at jeg hadde et ansvar i hvorfor det ble som det ble, og at dette ikke handlet om mangel på respekt eller tillit, så hadde jeg nok også kommet over det fortere. 

Anonymkode: 6b6d8...bec

[Anonym bruker]

39 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Gjør det virkelig det i alle tilfeller? 

For meg ville det nok vært avgjørende hva jeg tenkte var årsaken. Hvis en bit av meg følte at jeg ikke hadde tillit til mannen og at han ikke hadde respekt for meg, så ville jeg gått, utroskap eller ei. Men om jeg følte at jeg hadde et ansvar i hvorfor det ble som det ble, og at dette ikke handlet om mangel på respekt eller tillit, så hadde jeg nok også kommet over det fortere. 

Anonymkode: 6b6d8...bec

Man har aldri ansvar for den andres utroskap. Uansett hvor kjipt forholdet er, er utroskap aldri løsningen. Det er kun den utros ansvar at han eller hun har valgt å ligge med et annet menneske. Hvis forholdet er dårlig, prøver man å fikse det ved å snakke med partneren, prøve å bedre forholdet fra egen side, gå i terapi, prioritere kjærlighetslivet osv. Hvis dette ikke virker over tid, så kan man enten avtale åpent forhold eller avslutte forholdet. Utroskap bak ryggen på partner løser ingen av problemene i forholdet. 

Jeg har vært med utro menn to ganger. Første eks skyldte på meg for utroskapen fordi jeg "ble tjukk" etter to fødsler (gikk fra BMI på 17,5 til BMI på 19), sluttet å sminke meg så mye og trene. Årsaken til at jeg sluttet med det? Joda, alt med hus og barn falt på meg, mye nattevåk, i tillegg til fulltidsstudier og deltidsjobb. Jeg hadde verken tid eller overskudd til sminke, trening eller annet lignende. Så det var ikke min feil, det var hans feil - han ønsket ikke å avlaste, ta sin del av husarbeid, gi meg egentid. 

Eks nummer to skyldte også på meg for at han var utro. Jeg var mye irritabel og sjalu sa han. Jepp, han var arbeidsledig i nesten ett år og ga meg det fulle økonomiske ansvaret for alt mens jeg gikk gravid, samtidig som han pleide forholdet til flere venninner han hadde før han traff meg. Ikke noe problem med at en mann har venninner, men når venninnene alltid blir prioritert foran samboer som er gravid, er det ikke riktig. 

Jeg har vært i forhold med null sex flere år fordi samboer ikke ville (samboerskap nummer to), et giftig forhold med mye psykisk mishandling (samboerskap nummer en), men jeg har aldri ligget med andre mens jeg var i et forhold. Selv om jeg kunne ha skyldt på eksene og hatt meg her og der, for "det er jo deres skyld at det ble slik".

Anonymkode: 518ce...403

[Anonym bruker]

3 år siden her nå..har det stort sett fint sammen. Men innimellom kan jeg kjenne på en stor sorg og sinne. Det er som når en knust vase blir limt sammen igjen, det vil alltid være ett arr der, uansett hva. 

Anonymkode: 9a9c4...ac2

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Man har aldri ansvar for den andres utroskap. Uansett hvor kjipt forholdet er, er utroskap aldri løsningen. Det er kun den utros ansvar at han eller hun har valgt å ligge med et annet menneske. Hvis forholdet er dårlig, prøver man å fikse det ved å snakke med partneren, prøve å bedre forholdet fra egen side, gå i terapi, prioritere kjærlighetslivet osv. Hvis dette ikke virker over tid, så kan man enten avtale åpent forhold eller avslutte forholdet. Utroskap bak ryggen på partner løser ingen av problemene i forholdet. 

Jeg har vært med utro menn to ganger. Første eks skyldte på meg for utroskapen fordi jeg "ble tjukk" etter to fødsler (gikk fra BMI på 17,5 til BMI på 19), sluttet å sminke meg så mye og trene. Årsaken til at jeg sluttet med det? Joda, alt med hus og barn falt på meg, mye nattevåk, i tillegg til fulltidsstudier og deltidsjobb. Jeg hadde verken tid eller overskudd til sminke, trening eller annet lignende. Så det var ikke min feil, det var hans feil - han ønsket ikke å avlaste, ta sin del av husarbeid, gi meg egentid. 

Eks nummer to skyldte også på meg for at han var utro. Jeg var mye irritabel og sjalu sa han. Jepp, han var arbeidsledig i nesten ett år og ga meg det fulle økonomiske ansvaret for alt mens jeg gikk gravid, samtidig som han pleide forholdet til flere venninner han hadde før han traff meg. Ikke noe problem med at en mann har venninner, men når venninnene alltid blir prioritert foran samboer som er gravid, er det ikke riktig. 

Jeg har vært i forhold med null sex flere år fordi samboer ikke ville (samboerskap nummer to), et giftig forhold med mye psykisk mishandling (samboerskap nummer en), men jeg har aldri ligget med andre mens jeg var i et forhold. Selv om jeg kunne ha skyldt på eksene og hatt meg her og der, for "det er jo deres skyld at det ble slik".

Anonymkode: 518ce...403

Man lever ikke i en boble i et samliv, og selvsagt kan man være delaktig i grunnen til at den andre parten velger å være utro.

I dine forhold er det jo virkelig ikke utroskapen som var det største problemet og det største sviket mot deg? Du fant deg også i å bli behandlet dårlig, så da var vel utroskap neste steg på å trykke deg ned. Hadde du stått opp for deg selv mtp arbeidsfordeling og prioritering ellers så hadde nok ingen av dem våget seg på utroskap i utgangspunktet. Du ga inntrykk av å tåle det meste, så da tok de udugelige samboerne dine mot muligheten med åpne armer. 

Anonymkode: 270c2...a4e

[Anonym bruker]

15 timer siden, Anonym bruker skrev:

Har du opplevd det selv?

Anonymkode: 57706...1ae

Ja. Og med hånden på hjertet kan jeg si at jeg aldri tenker på det. Det er mange år siden, vi var i en dårlig periode i forholdet og jeg nekter å la en dårlig vurdering gjøre at barna vokser opp i et splittet hjem. 

Anonymkode: 270c2...a4e

[nerdybirdy]

18 timer siden, Anonym bruker skrev:

Dette handler om knust tillit og (mangel på) respekt overfor partneren sin. Du er ganske grunn hvis du virkelig ikke skjønner det.

Anonymkode: 34bea...a74

dette er jeg ikke enig i. Man er ikke grunn, man har et helt annet perspektiv. For mange her inne virker det som at utroskap er det verste som kan skje....at det er nettopp som du skriver, knust tillit og mangel på respekt. Men jeg ser ikke på samlivet som så svart-hvitt. Over et langt forhold, vil man i perioder være mer venner (og knapt det), det vil være faser hvor de fleste har lekt med tanken på skilsmisse, og det vil være faser hvor man fantaserer om andre. Å tro noe annet er utopisk og bortkastet! Om min mann hadde (og jeg mistenker har) vært bortpå andre når det har stormet som verst, eller engangsdumskap i fylla, er det faktisk ikke verdens undergang. Vi har bygd opp et liv sammen, med verdier og barn, og kaste det på båten for et knull er rett ut juvenilt. Det er like respektløst at en engangsaffære skal få lov å få sa mye plass at alle andre verdier i samlivet (som felles barn) plutselig ikke er verdt noe, eller ikke verdt nok til å ri av stormen. 

Jeg vet ikke HI, jeg har ikke vært i en situasjon hvor jeg er konfrontert med utroskap, så jeg vet ikke hvor lang tid en slik heling av forholdet tar...Jeg forstår det slik at mannen din har hatt et forhold på siden...det gjør jo saken vanskeligere enn om det hadde vært en engangsaffære.....Jeg tror jeg ville oppsøkt profesjonell hjelp (parterapi).

[Anonym bruker]

30 minutter siden, nerdybirdy skrev:

dette er jeg ikke enig i. Man er ikke grunn, man har et helt annet perspektiv. For mange her inne virker det som at utroskap er det verste som kan skje....at det er nettopp som du skriver, knust tillit og mangel på respekt. Men jeg ser ikke på samlivet som så svart-hvitt. Over et langt forhold, vil man i perioder være mer venner (og knapt det), det vil være faser hvor de fleste har lekt med tanken på skilsmisse, og det vil være faser hvor man fantaserer om andre. Å tro noe annet er utopisk og bortkastet! Om min mann hadde (og jeg mistenker har) vært bortpå andre når det har stormet som verst, eller engangsdumskap i fylla, er det faktisk ikke verdens undergang. Vi har bygd opp et liv sammen, med verdier og barn, og kaste det på båten for et knull er rett ut juvenilt. Det er like respektløst at en engangsaffære skal få lov å få sa mye plass at alle andre verdier i samlivet (som felles barn) plutselig ikke er verdt noe, eller ikke verdt nok til å ri av stormen. 

Jeg vet ikke HI, jeg har ikke vært i en situasjon hvor jeg er konfrontert med utroskap, så jeg vet ikke hvor lang tid en slik heling av forholdet tar...Jeg forstår det slik at mannen din har hatt et forhold på siden...det gjør jo saken vanskeligere enn om det hadde vært en engangsaffære.....Jeg tror jeg ville oppsøkt profesjonell hjelp (parterapi).

Men det er jo nettopp når det stormer som verst at man skal anstrenge seg og jobbe med forholdet i stedet for å flykte og søke støtte i underlivet på en annen dame. Ved å være utro tilfører man flere problemer i stedet for å løse problemer man allerede har. Det blir vanskeligere å løse problemene hvis partneren finner ut at man har vært utro. Det er også mer vanskelig å være ettergivende ift samarbeid om barna ved eventuelt brudd hvis bruddet skyldes at man har prøvd å "løse problemer" ved å dyppe seg andre plasser. 

Jeg tenker at hvis mannen svikter hver gang det er vanskelig og løper til andre damer, hva skjer når jeg virkelig vil trenge hjelp? Så lenge vi damer er friske, arbeidsføre og klarer alt vi må, går det fint. Men hva hvis jeg får kreft og er sammen med en slik mann? Vil han da vise meg den støtten jeg trenger, eller vil han ut på knulleeventyr fordi det er vanskelig?

Folk snakker om å "ri av stormen" når man forventer at kona skal tilgi mannens utroskap. Men hvorfor kan ikke mannen ri av stormen når forholdet har fått en knekk i stedet for å pule på andre? Er det kun kvinnen som skal jobbe med forholdet, menn kan unndra seg det harde arbeidet og heller ha det gøy med andre damer?

Anonymkode: 518ce...403

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Men det er jo nettopp når det stormer som verst at man skal anstrenge seg og jobbe med forholdet i stedet for å flykte og søke støtte i underlivet på en annen dame. Ved å være utro tilfører man flere problemer i stedet for å løse problemer man allerede har. Det blir vanskeligere å løse problemene hvis partneren finner ut at man har vært utro. Det er også mer vanskelig å være ettergivende ift samarbeid om barna ved eventuelt brudd hvis bruddet skyldes at man har prøvd å "løse problemer" ved å dyppe seg andre plasser. 

Jeg tenker at hvis mannen svikter hver gang det er vanskelig og løper til andre damer, hva skjer når jeg virkelig vil trenge hjelp? Så lenge vi damer er friske, arbeidsføre og klarer alt vi må, går det fint. Men hva hvis jeg får kreft og er sammen med en slik mann? Vil han da vise meg den støtten jeg trenger, eller vil han ut på knulleeventyr fordi det er vanskelig?

Folk snakker om å "ri av stormen" når man forventer at kona skal tilgi mannens utroskap. Men hvorfor kan ikke mannen ri av stormen når forholdet har fått en knekk i stedet for å pule på andre? Er det kun kvinnen som skal jobbe med forholdet, menn kan unndra seg det harde arbeidet og heller ha det gøy med andre damer?

Anonymkode: 518ce...403

Du går altså helt konsekvent ut fra at det kun er menn som er utro?

Anonymkode: 270c2...a4e

[nerdybirdy]

5 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Men det er jo nettopp når det stormer som verst at man skal anstrenge seg og jobbe med forholdet i stedet for å flykte og søke støtte i underlivet på en annen dame. Ved å være utro tilfører man flere problemer i stedet for å løse problemer man allerede har. Det blir vanskeligere å løse problemene hvis partneren finner ut at man har vært utro. Det er også mer vanskelig å være ettergivende ift samarbeid om barna ved eventuelt brudd hvis bruddet skyldes at man har prøvd å "løse problemer" ved å dyppe seg andre plasser. 

Jeg tenker at hvis mannen svikter hver gang det er vanskelig og løper til andre damer, hva skjer når jeg virkelig vil trenge hjelp? Så lenge vi damer er friske, arbeidsføre og klarer alt vi må, går det fint. Men hva hvis jeg får kreft og er sammen med en slik mann? Vil han da vise meg den støtten jeg trenger, eller vil han ut på knulleeventyr fordi det er vanskelig?

Folk snakker om å "ri av stormen" når man forventer at kona skal tilgi mannens utroskap. Men hvorfor kan ikke mannen ri av stormen når forholdet har fått en knekk i stedet for å pule på andre? Er det kun kvinnen som skal jobbe med forholdet, menn kan unndra seg det harde arbeidet og heller ha det gøy med andre damer?

Anonymkode: 518ce...403

Du misforstår innholdet i kommentaren min. Jeg argumenterer for et annet perspektiv, hvor utroskap og feiltrinn i forhold nedspilles, fordi man fremhever nettopp det gode man har sammen. Uavhengig om det er mannen eller kvinnen som har sidesprang. Jeg finner det merkelig hvor stor plass utroskap for lov å spille. Hvor viktig nettopp dette er for folk, at de er villige til å skille seg fordi partneren var utro under argumentet svik. Jeg har ikke et slikt perspektiv i mitt ekteskap. Jeg ser nettopp på hvor gode vi er sammen, hvor gode liv vi har, hva vi har greid å bygge opp av verdier og familie over tid. Aldri i verden om jeg hadde kastet det bort for en kort forelskelse eller et ligg, hverken om det var meg eller mannen. 

[Anonym bruker]

10 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Du går altså helt konsekvent ut fra at det kun er menn som er utro?

Anonymkode: 270c2...a4e

Nei, damer er like utro som menn. Men menn tilgir utroskap mye sjeldnere enn kvinner. 

Anonymkode: 518ce...403

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Nei, damer er like utro som menn. Men menn tilgir utroskap mye sjeldnere enn kvinner.  

Anonymkode: 518ce...403

Har du dokumentasjon på dette? At menn tilgir sjeldnere? 

Ellers er det jo mye man ikke "skal" eller "bør", men mennesker er svake og gjør stadig større og mindre feil. Det å la et feiltrinn legge hele ens tilværelse i grus, er å legge altfor mye makt hos den andre parten. Å splitte en familie pga såret stolthet er vel ganske egoistisk?

Som jeg svarte deg over her så var det jo ikke utroskapen i og for seg som var det største problemet i dine tidligere forhold? Du valgte å bli hos menn som ikke respekterte deg, verken som partner eller kjærest. Da kom utroskapen som en fortsettelse på den dårlige behandlingen du godtok. 

Anonymkode: 270c2...a4e

[Anonym bruker]

2 minutter siden, nerdybirdy skrev:

Du misforstår innholdet i kommentaren min. Jeg argumenterer for et annet perspektiv, hvor utroskap og feiltrinn i forhold nedspilles, fordi man fremhever nettopp det gode man har sammen. Uavhengig om det er mannen eller kvinnen som har sidesprang. Jeg finner det merkelig hvor stor plass utroskap for lov å spille. Hvor viktig nettopp dette er for folk, at de er villige til å skille seg fordi partneren var utro under argumentet svik. Jeg har ikke et slikt perspektiv i mitt ekteskap. Jeg ser nettopp på hvor gode vi er sammen, hvor gode liv vi har, hva vi har greid å bygge opp av verdier og familie over tid. Aldri i verden om jeg hadde kastet det bort for en kort forelskelse eller et ligg, hverken om det var meg eller mannen. 

Men hvorfor velger mannen din å svikte deg og pule på andre hvis dere har godt liv, respekt for hverandre og verdsetter det dere har? Det handler om at en mann som har lovet foran prest/dommer og slekten å være TROFAST i gode og onde dager, bryter dette løftet. Hvis løftet om troskap ikke betyr noe for ham, hvorfor skal andre løfter bety noe? 

Jeg har selv forlatt begge ekser etter utroskap. Men ikke med en gang. Jeg lot dem få sjansen til å rette opp feiltrinnet. Resultat: første eks fortsatte å pule på andre damer, fordi han skjønte at jeg tilgir jo bare. Eks nummer to sluttet å ha sex med meg etter at jeg tilga, han mistet også all respekt for meg. For han klarte ikke å ha respekt for en dame som lot ham kjøre over seg. Så selv om jeg ga sjanser til dem, viste det seg at ikke bare troskapsløfte, men også andre løfter ikke var så viktige. I tillegg mister menn en del av respekten for damer som lar dem pule rundt uten konsekvenser. 

Anonymkode: 518ce...403

[Anonym bruker]

3 minutter siden, nerdybirdy skrev:

Du misforstår innholdet i kommentaren min. Jeg argumenterer for et annet perspektiv, hvor utroskap og feiltrinn i forhold nedspilles, fordi man fremhever nettopp det gode man har sammen. Uavhengig om det er mannen eller kvinnen som har sidesprang. Jeg finner det merkelig hvor stor plass utroskap for lov å spille. Hvor viktig nettopp dette er for folk, at de er villige til å skille seg fordi partneren var utro under argumentet svik. Jeg har ikke et slikt perspektiv i mitt ekteskap. Jeg ser nettopp på hvor gode vi er sammen, hvor gode liv vi har, hva vi har greid å bygge opp av verdier og familie over tid. Aldri i verden om jeg hadde kastet det bort for en kort forelskelse eller et ligg, hverken om det var meg eller mannen. 

Men du har ikke opplevd utroskap etter hva jeg forstår? 

Da vet du vel heller ikke hvordan det føles på kroppen. 

Det handler jo om tillitt, man kan ikke si noe annet. Du tror ikke du ville lurt på hva typen gjør neste gang dere krangler og han drar avgårde?

Det er en sorg, knust tillitt og brutte løfter. Stort svik. Jeg hadde slitt med å skulle tilgi og gi typen rom for å dra ut med gutta, jobbturer også videre. 

Jeg fikk ikke lov å prøve å tilgi, fordi eksen fant seg en annen istede for å prioritere meg, barna, altså en som var nyfødt. Men jeg vet med meg selv nå at jeg mest sannsynlig ikke kunne tilgitt. 

Hadde det ikke vært for st jeg fant en tålmodig mann som viste at han ville ha meg, ikke gjort noe for at jeg lurer på hvem han prater med, holder ting skjult osv. Så hadde ikke et nytt forhold funket for meg. 

Anonymkode: cc377...c21

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Har du dokumentasjon på dette? At menn tilgir sjeldnere? 

Ellers er det jo mye man ikke "skal" eller "bør", men mennesker er svake og gjør stadig større og mindre feil. Det å la et feiltrinn legge hele ens tilværelse i grus, er å legge altfor mye makt hos den andre parten. Å splitte en familie pga såret stolthet er vel ganske egoistisk?

Som jeg svarte deg over her så var det jo ikke utroskapen i og for seg som var det største problemet i dine tidligere forhold? Du valgte å bli hos menn som ikke respekterte deg, verken som partner eller kjærest. Da kom utroskapen som en fortsettelse på den dårlige behandlingen du godtok. 

Anonymkode: 270c2...a4e

Men utroskapen er jo som regel et utslag av at man ikke respekterer partneren sin. Man sårer ikke en partner man respekterer. Du kan jo se det på den måten - det er den som har lovet troskap og velger å bryte løftet, som legger tilværelsen i grus. Ikke den som ikke klarer å tilgi. Her må du plassere ansvaret der det hører hjemme. Ikke hos den bedratte part. Hvis jeg sier i begynnelsen av forholdet at utroskap er total dealbreaker, så er det han som likevel velger et ubetydelig knull vel vitende at det vil ende forholdet, som legger forholdet i grus. Jeg har lagt klar forventning da vi startet, at vi er ikke utro mot hverandre. Han vet at konsekvensen blir brudd. Han velger å knulle andre. Hans valg - hans ansvar.

Jeg har flere venninner som er blitt utsatt for det samme, og tilgitt. Mennene sluttet ikke å være utro, for de anså tilgivelsen som "grønt lys" for dem til å åpne forholdet.

Anonymkode: 518ce...403

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Har du dokumentasjon på dette? At menn tilgir sjeldnere? 

Ellers er det jo mye man ikke "skal" eller "bør", men mennesker er svake og gjør stadig større og mindre feil. Det å la et feiltrinn legge hele ens tilværelse i grus, er å legge altfor mye makt hos den andre parten. Å splitte en familie pga såret stolthet er vel ganske egoistisk?

Som jeg svarte deg over her så var det jo ikke utroskapen i og for seg som var det største problemet i dine tidligere forhold? Du valgte å bli hos menn som ikke respekterte deg, verken som partner eller kjærest. Da kom utroskapen som en fortsettelse på den dårlige behandlingen du godtok. 

Anonymkode: 270c2...a4e

Hvorfor et det kun et feiltrinn? Et sidesprang?  Hva med de som er utro med flere, eller over lang tid med en person? Gjør det saken noe bedre eller verre? 

Alle utroskap er jo ikke like. 

Anonymkode: cc377...c21