Dere som elsker og brenner for jobben deres - hva jobber dere med?

[Anonym bruker]

På 11.10.2020 den 8.58, Anonym bruker skrev:

Renholder 😊

Liker ikke å jobbe med mennesker, dvs kunder, pasienter, barnehage ol. Liker å jobbe alene. Høre på musikk og synge mens jeg jobber, mutters alene 🤩

Føler jeg har fri, men jeg er på jobb. Musikk er en ekstremt viktig del av hverdagen min. Og jeg har et snev av sosial angst i jobbsammenheng, ikke i fritiden. Merkelig nok. 

Anonymkode: eb815...012

Yrkessjåfør, liker også å føle meg fri og liker heller ikke jobbe med menneske, som du over her nevner.. Må inn og ut til kunder, men det er nesten hei og hade i samme setning  Hadde sosialangst tidligere, men har på en måte gått seg til i og med at jeg må ha bittelitt kundekontakt. Her er også musikk ekstremt viktig, så er bra anlegg i bilen hjelper enormt mye på lange tunge dager, men jeg elsker det:) 

Anonymkode: cf3fe...28d

[Anonym bruker]

Psykolog. Men trives ikke lengre. New public management og stadig nye "effektiviseringskrav" har ødelagt helt for at man faktisk får gjort det man er utdannet til og ønsket å jobbe med. På vei mot utbrenthet for andre gang og må nok finne meg en annen type psykologjobb enn å jobbe klinisk i offentlig helsevern.

Anonymkode: 3ac42...79f

[skinnfilla]

Jobber som institusjonskokk på sykehjem. 
elsker å lage mat, liker utfordringer med ulike dietter. Elsker å servere god og næringsrik mat til pasienter/brukere. 
vi lager omtrent alt fra bunnen, baker brød og kaker. Kjeks, knekkebrød osv. 
det er mye medisin i riktig mat, matglede og det å ha gode måltider å se frem til er utrolig viktig for de eldre! 
og nå gleder jeg meg til i morgen , da skal jeg lage munker til formiddagskos☺️
stekt laks, agurksalat, rømme til middag og bakte epler til dessert🤩

[Anonym bruker]

På 11.10.2020 den 19.55, uhhuhher skrev:

Det er en fantastisk følelse! Jeg var frilanser i mange år og likte de tingene veldig godt. Men i bransjen min er det et vanvittig prispress og en stadig forventning om å gjøre ting så billig som mulig, så det ble veldig demotiverende i lengden. 

Hvilke egenskaper er nyttige som regnskapsfører? Jeg svarte ovenfor at jeg jobber som oversetter, en jobb der en analytisk tankegang og nøyaktighet er viktig. I tillegg er jeg kritisk til egne valg og dobbeltsjekker mye for å være sikker at jeg har skjønt termer og kontekst riktig. Jeg er glad i språk og var typisk den som elsket norsk og engelsk på skolen, og mislikte matte. Lurer derfor hvilken måte man må forstå tall på som regnskapsfører, hvis du skjønner? Ser noen ganger for meg at jeg kunne passet i det yrket, men når jeg tenker på hvor lite jeg fatter av matte utover ungdomstrinnet, slår jeg det fra meg.

Matte er ikke en stor del av jobben. Trenger kun å regne prosent for å være ærlig. 

Du må forstå systemer, integrering og hvordan noe går inn slik og kommer ut sånn. Balanse, altså debet og kredit. Hvorfor pluss her og minus der. Lover og regler, sammenheng mellom kodene i programmet med hva som rapporteres inn. Det er enorme mengder med informasjon og stadig endringer. Så en viktig egenskap er å sette det i system slik at det er forståelig. Gi tilbakemelding slik at kundene vet du er på og har kontroll. 

Analytisk og nøyaktig er fulltreff på egenskaper. Så kommer det godt med å kommunisere bra, for det er mange ensomme divaer blant daglige ledere. De ønsker noen som heier på de, hører på de og gir de anerkjennelse når de får til ting. Ofte står de alene om mye av driften og oppfølging av personale. De kan ikke alltid sparre med kollegaer. 

Anonymkode: 394a4...5f1

[Graciegirl]

Rådgiver i UH-sektoren. Jobber med internasjonale prosjekt og gleder meg til hver dag på jobb. Godt arbeidsmiljø, stor frihet og gode muligheter for utvikling for de av oss som ønsker det. 

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Psykolog. Men trives ikke lengre. New public management og stadig nye "effektiviseringskrav" har ødelagt helt for at man faktisk får gjort det man er utdannet til og ønsket å jobbe med. På vei mot utbrenthet for andre gang og må nok finne meg en annen type psykologjobb enn å jobbe klinisk i offentlig helsevern.

Anonymkode: 3ac42...79f

Jeg har svart tidligere i tråden, er også psykolog. Er spesialist, men jobber ikke i spesialisthelsetjenesten. Har vært på BUP, DPS og TSD og følt meg som et bittelite tannhjul i en stor organisasjon, uten å føle at jeg har vært viktig. Tidvis føltes det ikke engang som om mine tagger på tannhjulet tok borti andres hjul. Jobber fortsatt offentlig, og fortsatt med behandling, men altså ikke i et helseforetak. Er veldig fornøyd! 

Anonymkode: 5b7c2...78e

[Anonym bruker]

6 timer siden, Anonym bruker skrev:

Psykolog. Men trives ikke lengre. New public management og stadig nye "effektiviseringskrav" har ødelagt helt for at man faktisk får gjort det man er utdannet til og ønsket å jobbe med. På vei mot utbrenthet for andre gang og må nok finne meg en annen type psykologjobb enn å jobbe klinisk i offentlig helsevern.

Anonymkode: 3ac42...79f

Derfor jeg sluttet der jeg var før. Var lenge i videregående skole, har også jobba i forsvaret og i kommunale etater. Herregud, det er godt å komme ut av den kverna. Alt er registrering og dokumentasjon, og verdiløse "kurs" som skal lære oss å være effektive, men som ender med at vi skriver rapporter ingen leser, og gjør opp regnskaper ingen kontrollerer. Og et år eller to etterpå blir det ene kurset slått i hjel av det neste, og man må da avlære alt igjen. 

(Vet du hva det siste "kurset" var som jeg fikk på jobb? Det var i 2015, og vi skulle lære "Skype for Business". Den skulle erstatte en masse andre ting, det innebar  f eks at vi skulle få all epost der, og bruke Skype som meldingskanal, og egentlig også få summetonen og kunne ringe derfra. Vi fikk kurs i hvordan man bruker denne plattformen til nettmøter. Men det var ikke helt gjennomtenkt, for Skype kunne ikke brukes til vanlig ringing, så vi måtte ha en fasttelefon på pulten likevel. Og så skulle vi fortsette å ta imot beskjeder fra elever på ItsLearning, og på iSkole, og fra ledelsen skulle vi motta dem på Visma og bruke intranett når vi f eks søkte om permisjon eller la inn sykmeldinger. Og en vanlig epostkonto hadde vi jo allerede. Så til syvende og sist betydde det at vi måtte åpne 6 plattformer jevnlig. Og da pandemien kom, gjett hvordan skolen kommuniserte med elever....? Via Zoom.)

Anonymkode: 9c5b5...bb0

[Anonym bruker]

Jeg er oversetter.

Anonymkode: a4290...d92

[Anonym bruker]

Jeg er lege i BUP. Elsker jobben min til tross for npm. Men kommer mest sannsynlig til å gå privat når jeg er ferdig spesialist.

Anonymkode: b69b9...cea

[Anonym bruker]

Assistent i skole. Jeg elsker jobben min og gleder meg hver dag til å gå på jobb. Nesten i alle fall. Det finnes selvfølgelig noen dager som kan være tunge og slitsomme og frustrerende, men aldri så mye at jeg vurderer å finne på noe annet.

Anonymkode: 21b77...59c

[Anonym bruker]

På 12.10.2020 den 14.13, Anonym bruker skrev:

Nei, dette har INGEN TING med «hell» å gjøre. Dette har med VALG å gjøre. Jeg har sluttet i de jobbene som bare var et slit eller som jeg var blitt lei av, og omskolert meg. Derfor nyter jeg å jobbe. Jeg har ikke hatt flaks.

Anonymkode: 9c5b5...bb0

Du har vært i situasjoner hvor du har KUNNET slutte i jobber du ikke trives i, ikke alle er så heldige å ha den muligheten. Hvis hele økonomien henger på deg, f.eks., fordi mannen gjør sitt beste for å ødelegge den bak din rygg (forbrukslån, spilling), kan man ikke bare slutte i en jobb uten videre. Eller hvis du bor i et område for barnas/eksmannens skyld og ikke kan flytte dit de mer spennende og relevante jobbene er. 

Jeg forstår at du har jobbet hardt for å være der du er og respekter deg for det, men hell er alltid en medvirkende faktor når noen lykkes i livet - i større eller mindre grad. 

Anonymkode: 73371...117

[Anonym bruker]

På 12.10.2020 den 20.27, Anonym bruker skrev:

Psykolog. Men trives ikke lengre. New public management og stadig nye "effektiviseringskrav" har ødelagt helt for at man faktisk får gjort det man er utdannet til og ønsket å jobbe med. På vei mot utbrenthet for andre gang og må nok finne meg en annen type psykologjobb enn å jobbe klinisk i offentlig helsevern.

Anonymkode: 3ac42...79f

Sosionom med videreutdanning her, og jobber på ruspoliklinikk. Elsker yrket mitt og trives veldig godt med å jobbe med pasientene. Men opplever dessverre akkurat det samme som deg, med unntak av å bli utbrent, er ikke helt der enda. Men kan absolutt skje på sikt 🙁

Anonymkode: e4b84...f72

[Anonym bruker]

9 timer siden, Anonym bruker skrev:

Du har vært i situasjoner hvor du har KUNNET slutte i jobber du ikke trives i, ikke alle er så heldige å ha den muligheten. Hvis hele økonomien henger på deg, f.eks., fordi mannen gjør sitt beste for å ødelegge den bak din rygg (forbrukslån, spilling), kan man ikke bare slutte i en jobb uten videre. Eller hvis du bor i et område for barnas/eksmannens skyld og ikke kan flytte dit de mer spennende og relevante jobbene er. 

Jeg forstår at du har jobbet hardt for å være der du er og respekter deg for det, men hell er alltid en medvirkende faktor når noen lykkes i livet - i større eller mindre grad. 

Anonymkode: 73371...117

Jeg har ikke flyttet, kan ikke det på grunn av ungene, og bor fortsatt på et lite sted med begrensa kundepotensial, ikke noen "spennende og relevante" utlysninger. Jeg er til og med frilanser uten sikkerhet, aleine med barn (det var 3 hjemmeboende da jeg slutta i jobben.) I tillegg har jeg måttet spa 2-300.000 inn i videreutdanningen min. Med pendling i tillegg, for å dra til lærestedet. Det måtte jeg spinke og spare til, så nei, det er ikke noe element av hell i dette, det er rein arbeidsvilje. Og vet du hvorfor? Fordi alternativet (trygg jobb med 600K i året) ikke lenger var et alternativ som ville latt meg beholde min sjelelige helse. Man velger faktisk om man vil sitte og synes synd på seg selv og skylde på gjelda, eksmannen, ungene eller bostedet.

Anonymkode: 9c5b5...bb0

[Anonym bruker]

Helsefagarbeider på sykehjem. Liker godt å jobbe med mennesker. 

Anonymkode: e416f...192

[Anonym bruker]

På 13.10.2020 den 3.13, Anonym bruker skrev:

Derfor jeg sluttet der jeg var før. Var lenge i videregående skole, har også jobba i forsvaret og i kommunale etater. Herregud, det er godt å komme ut av den kverna. Alt er registrering og dokumentasjon, og verdiløse "kurs" som skal lære oss å være effektive, men som ender med at vi skriver rapporter ingen leser, og gjør opp regnskaper ingen kontrollerer. Og et år eller to etterpå blir det ene kurset slått i hjel av det neste, og man må da avlære alt igjen. 

(Vet du hva det siste "kurset" var som jeg fikk på jobb? Det var i 2015, og vi skulle lære "Skype for Business". Den skulle erstatte en masse andre ting, det innebar  f eks at vi skulle få all epost der, og bruke Skype som meldingskanal, og egentlig også få summetonen og kunne ringe derfra. Vi fikk kurs i hvordan man bruker denne plattformen til nettmøter. Men det var ikke helt gjennomtenkt, for Skype kunne ikke brukes til vanlig ringing, så vi måtte ha en fasttelefon på pulten likevel. Og så skulle vi fortsette å ta imot beskjeder fra elever på ItsLearning, og på iSkole, og fra ledelsen skulle vi motta dem på Visma og bruke intranett når vi f eks søkte om permisjon eller la inn sykmeldinger. Og en vanlig epostkonto hadde vi jo allerede. Så til syvende og sist betydde det at vi måtte åpne 6 plattformer jevnlig. Og da pandemien kom, gjett hvordan skolen kommuniserte med elever....? Via Zoom.)

Anonymkode: 9c5b5...bb0

Jeg bruker skype på business på jobb. Husker ikke at vi fikk kurs, men det er jo enkelt å bruke. Så det har vært unødvendig. Vi bruker mail i tillegg, men bruker dette til telefon og møter. Helt uproblematisk og har ikke ekstra telefoner. 

 Meldingsfunksjonen er jo nesten lik messenger. Jeg bruker dette mye. 

Anonymkode: 4ffc1...2b9