Angrer på at jeg flyttet hit. Nå er jeg gravid!

[Hunder12]

Hei. 

Jeg har vært sammen med kjæresten min i 3 år og i fjor sommer bestemte vi oss for å flytte sammen. Dette var noe jeg virkelig ville og hadde gått mange runder med meg selv om jeg ville gå inn i ett samboerskap med en som har barn fra tidligere forhold. De deler 50/50. Jeg bodde da i drømmeboligen min, jeg savnet virkelig leiligheten da jeg var ute og måtte klype meg selv i armen hver morgen da jeg våknet om det ikke bare var en drøm. Men kjærligheten trumfet leilighet for min del og jeg godtok å flytte over til den siden av byen der han, eksen og barnet bor. 

Allerede da leiligheten min var solgt begynte jeg å få litt dårlige magefølelser men jeg tvang meg til å tenke at det var dette jeg ville. Vi kjøpte oss en leilighet som er mye mindre, mye høyere oppe og uten hage som jeg hadde. Jeg var skeptisk da vi skulle by på den men typen overtalte meg til at dette var ett utrolig godt kjøp. 

Etter 1 mnd (!) I leiligheten hadde jeg klart å bli gravid,ups.. 

Nå har det gått 6 mnd og jeg KLARER ikke trives her. Jeg får angst av å tenke på at vi skal være 3 mennesker, en baby og en hund i en leilighet med dårlig planløsning. Det finnes ingen rom der man kan henge hvor vi ikke sitter oppå hverandre da vi har åpen kjøkken/stue løsning. Og når barnet til typen har besøk er det folk over alt! Ellers må jeg sitte i senga. Vi kommer til å måtte bære babyen 4 etasjer opp uten heis og hunden har ingen sted å trekke seg tilbake pga liten gulvplass. Det kan være hormonene men jeg blir gradvis i dårligere humør hver gang jeg kommer hjem og hver eneste fridag planlegger jeg å dra vekk så jeg slipper å sitte her. Det er ingenting jeg vil mer enn å få ett litt større sted å bo. Gjerne med en hage og to etasjer igjen. Jeg blir lei meg av å tenke på at barnet mitt ikke kan få gressplen og uteplass å løpe på uten at jeg må passe på bilvei og folk. Jeg vil at han skal få trampoline og plaskebasseng. Jeg vet at materielle ting ikke betyr noe men man ønsker jo det beste for barna sine. 

Men så kommer problemet. Vi er låst til dette stedet fordi datteren til typen går på skole her. Hun går i 2 klasse. Typen min ønsker seg rekkehus eller hus han også men sier at vi må bli boende til hun er ferdig på skolen. Men da går jo vårt barn på skolen og skal da er vi jo stuck her i 16 år til! På denne siden av Oslo er det ekstremt dyrt. Skal du ha rekkehus koster det 8 mill minst! Og det kommer vi aldri til å ha råd til. Min drøm er å komme til Lørenskog hvor jeg er nærme familien min og har råd til ett rekkehus eller hus. 

Jeg vet jeg gikk inn i dette fullt medviten om bagasjen og konsekvensen av det. Men akkurat nå er det stunder hvor jeg bare skulle ønske jeg kunne spole tilbake til min gamle leilighet. Jeg elsker kjæresten min over alt og vil jo dele livet med han, men jeg er så redd for at jeg ikke kommer til å klare å bo her i lang tid. Jeg har fortalt han at jeg syns det er litt vanskelig men da blir han bare irritert og sier at det var jo dette jeg ville. Og han har jo rett i det. Men nå angrer jeg. Men det tør jeg ikke si.

Dette ble ett langt innlegg fra meg men jeg hadde bare behov for å lette hjertet!

[Anonym bruker]

Du må rett og slett gjøre noe med det du kan gjøre noe med, og det du ikke kan gjøre noe med, må du leve med og gjøre det beste ut av. Tillat deg selv å "sørge" uten å dynge det over på mannen en kort periode, en uke eller så, men så må du bare hive de tankene tilside og bestemme deg for å gjøre det beste ut av der dere bor nå. 

Jeg forstår godt at kjæresten din ikke vil flytte ut av skolekretsen til barnet han har fra før. Det er en voksen og fornuftig avgjørelse av ham. Det er vanskelig nok for barn å flytte mellom to hjem, selv om det går bra for det fleste likevel. Men å bo utenfor egen skolekrets og dermed langt fra venner fra skolen, er ingen god situasjon for barnet. Og det er barnet som teller her, ikke du - dessverre. Det betyr ikke at dere ikke kan flytte med fellesbarnet når den tid kommer om dere fremdeles ønsker det. Det er noe helt annet enn å flytte når man har samværsbarn boende hos seg. 

Anonymkode: 0f4a7...0b2

[Anonym bruker]

5 timer siden, Anonym bruker skrev:

Du må rett og slett gjøre noe med det du kan gjøre noe med, og det du ikke kan gjøre noe med, må du leve med og gjøre det beste ut av. Tillat deg selv å "sørge" uten å dynge det over på mannen en kort periode, en uke eller så, men så må du bare hive de tankene tilside og bestemme deg for å gjøre det beste ut av der dere bor nå. 

Jeg forstår godt at kjæresten din ikke vil flytte ut av skolekretsen til barnet han har fra før. Det er en voksen og fornuftig avgjørelse av ham. Det er vanskelig nok for barn å flytte mellom to hjem, selv om det går bra for det fleste likevel. Men å bo utenfor egen skolekrets og dermed langt fra venner fra skolen, er ingen god situasjon for barnet. Og det er barnet som teller her, ikke du - dessverre. Det betyr ikke at dere ikke kan flytte med fellesbarnet når den tid kommer om dere fremdeles ønsker det. Det er noe helt annet enn å flytte når man har samværsbarn boende hos seg. 

Anonymkode: 0f4a7...0b2

Dette dette. Hi, hør på dette. 😊❤️

Anonymkode: a670c...f6b

[Anonym bruker]

Men er det mulig å bare flytte litt unna. I Oslo er det jo ofte sånn at 2 km lenger unna, så kan prisen være litt lavere. Så går det an at dere ser rundt i en 5 km radius, om dere kan finne noe litt bedre.

Og den dagen deres barn skal begynne på skolen, kan det hende dere kan flytte, da er jo datteren hans tenåring, og det er mange da som bare ønsker å bo hos den ene forelderen, og heller ha helgesamvær med den andre. 

Anonymkode: bd0f2...f1d

[Anonym bruker]

Kan dere være særboere, da?

Anonymkode: e86c5...296

[Anonym bruker]

Jeg ser litt annerledes på saken. Hi trives ikke der lenger, hvorfor skal hun da tvinges til å bo der?

Jeg forstår dilemmaet men tenker samtidig at livet er for kort til å leve ulykkelig. Hi trives ikke å bo der. Og den ulykkelige følelsen kommer bare til å vokse og gå ut over forholdet.

Hi: du har et valg. Man har alltid valg. Du kan bestemme deg for å akseptere situasjonen og gjøre det beste ut av det, eller du kan endre situasjonen ved å flytte, i verste fall alene, nærmere din familie.

Snakk med mannen din. Han bør heller ikke bli sint for at du har endret mening. Det er helt normalt å ombestemme seg.

Jeg synes ihvertfall ikke at du skal tvinges til å bo et sted du mistrives.

Anonymkode: ebd61...e09

[Pobie]

Man skal ikke føle seg deppa der man bor altså. Har vært gjennom det selv og det går på den psykiske helsa løs. Spesielt når du er gravid, og skal bo der med liten baby, da vil du jo ha økt risiko for depresjon. 

Nei, du må sette foten ned og i det minste se dere om etter en ny plass å bo. Skjønner at det er vanskelig å flytte fra skolekretsen, men det må da finnes andre hus i samme område som er bedre. 

Man skal føle seg bra hjemme. Man skal glede seg til å komme hjem og kunne slappe av. Hvis ikke må man gjøre noe drastisk. 

[Anonym bruker]

Er enig i at dere må finne en løsning som også fungerer for deg. Jeg ser bare for meg når baby skal sove på dagen og du vil ut å trille, ja kanskje flere ganger om dagen. Opp og ned 4 etg uten heis. Dette blir tungvindt. Rart ikke kjæresten har tenkt på dette, han har jo barn fra før, og burde vite dette.
Jeg tenker han blir irritert når du tar dette opp, fordi han kanskje har skjønt dette selv.
Dere må ta en evaluering på denne flyttingen. Det er helt lov å finne ut at man likevel ikke trives.

Anonymkode: 0978a...25b

[Anonym bruker]

Jeg ville sett meg om etter et annet sted i det området dere bor nå. Det finnes mange blokkleiligheter som ligger i 1. etasje og som har en liten hageflekk utenfor. Dette vil bli mye enklere for deg og bedre for barnet. Følg med på hva som legges ut på finn og plutselig finner du en bedre egnet leilighet. Det er lov å angre, men da må man gjøre noe med det, ikke synke ned i bitterhet.

Anonymkode: bfea8...c2b

[Anonym bruker]

I din situasjon hadde jeg seriøst vurdert å flytte og bli særboer. De følelsene du har kommer til å bli verre når barnet kommer og da ER du stuck. Å trives der man bor er viktig. Jeg møtte drømmemannen men han var ikke på noen måte flyttbar. Ingen barn i bildet men han ville ikke ut av bygda. Dette var innlandet, jeg har vokst opp ved vann og trenger utsikt og vann i umiddelbar nærhet. Kjæresten SKULLE bli i bygda så jeg ble særboer 30 min unna. Det ble slutt etterhvert. Nå bor jeg med mannen min, jeg har flyttet en time unna mitt hjemsted men jeg har grønne enger, utsikt og ikke minst utsikt til vann. Man skal IKKE kimse av å ikke trives der man bor. Det er superviktig for den psykiske helsa. Jeg er flyttbar jeg men forutsetningene må ligge til rette rundt huset for at jeg skal trives. 
Nå skal det sies at gravidhormonene dine kan spille deg et puss da. De kan bli ekstreme. Husker jeg gråt og gråt fordi fargen på veggen på barnerommet ikke ble så fin som jeg trodde. 😂😂😂 Helt absurd men jeg gikk i kjelleren og vi måtte male på nytt. I dag gapskratter jeg av det, men følelsen der og da var helt ekte. 
Du må prate med kjæresten din skikkelig, hvis han er en bra fyr så er dette noe dere fint kan diskutere. 

Anonymkode: cdd6b...59b

[Anonym bruker]

Det er viktig å trives i hjemmet, men jeg tror du kan ha låst deg til ‘for alltid’? Dere trenger ikke bli boende i 16 år. Følg med på boligmarkedet, det må være mulig å få tak i leilighet med balkong/hage og heis på sikt. 

Du har nok også rett i at gravidhormonene kan gjøre ting større og verre nå, så pust med magen og tenk at det ordner seg etterhvert. 

Jeg syns ikke at du skal styre og flytte nå før baby kommer, du blir ikke mer eller mindre ‘låst’ uansett. 

Anonymkode: 14e99...621

[Anonym bruker]

Kjipt situasjon. Men vettu hva. 
dere kan Faktisk  flytte til et annet sted. Mange nekter å flytte pga unger. Skjønner det hvis det er mange mil det snakk om, men hvis det er overkommelig reisevei så bør jo det kunne gå Ann å flytte på seg. 
 

Husk at dere alle skal ha god livskvalitet! 

Anonymkode: 3165a...de4

[Anonym bruker]

Vi har hatt to barn i 5. Etasje uten heis,  det går helt fint 

Nå kan det hende barn bil tvinge dere til å gjøre noe med bosituasjon, så ville ikke tenkt at dere må bo der evig 

Anonymkode: f3fc8...d30

[Anonym bruker]

Hvor bor du da? Jeg bor på Oslo vest, kjenner eiendomsmarkedet godt og kan gi deg noen gode råd t

Anonymkode: d5eb9...a68

[Anonym bruker]

Men det må da være mulig å finne en boenhet sammen i det området som du vil trives bedre i? Det må jo ikke være rekkehus. Hvis du har varsler på Finn og holder utkikk, plutselig finner dere noe som kanskje gjør at du trives bedre, uten å måtte flytte barnet ut av skolekretsen. 

Anonymkode: 652f8...83c

[Anonym bruker]

Må dere bo sammen? Min mann og jeg var særboere, selv om vi fikk barn sammen. Gikk helt fint. Min mann var nok av meningen at man måtte bo sammen, men det forandret seg etterhvert. Ganske ok løsning faktisk. Vi bodde en times kjøring fra hverandre. Han hadde barn fra før., og ønsket ikke å flytte dit jeg bor mens de var små. Helt greit. Men da måtte han akseptere at jeg heller ikke kom til å flytte dit han bodde. Visste jeg ikke kom til å trives, men det hadde vært greit nok. Men jeg hadde også verkstedetet mitt her, og det var ikke mulig å flytte det dit han bodde.Men  vi  var sammen i ferier og helger så ofte som mulig. Vi flyttet sammen, da hans yngste barn var 18, og flyttet bort for å begynne på skole et annet sted. Men man må kanskje være en fri og selvstendig personlighet for å ønske/klare dette i mange år. Elleve år for vår del. 

Anonymkode: db724...fbe

[Anonym bruker]

Det er jo fryktelig uheldig at du ikke har tenkt på dette før, og jeg skjønner at mannen din blir irritert. Det er dyrt å flytte, med megler, dokumentavgift etc.

Anonymkode: b85d4...3a5