Jeg er sosial - mannen ekstremt usosial.

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal «finne meg i» lengre at vi aldri gjør noe. Jeg er ganske sosial av meg. Mannen er rake motsetning. Han skylder på vekta men gjør heller ikke noe med det. Vi er aldri på kino, aldri ute å spiser, aldri besøk. Han er ikke med på noe med barna og har ikke gjort det de ti siste år. Vi har aldri besøk - og jeg kan ikke ha besøk for det liker han ikke. Jeg liker godt å se på ungene spille kamp eller delta på dugnader med de...det liker han ikke. Vi bor på hans hjemsted og han har ingen kompiser han har greid å holde kontakten med, og ergo har jeg ingen venner her. Mine gamle venner hjemmefra har jeg mistet kontakten med siden de aldri kan besøke oss. Merker jeg begynner å bli bitter 😞. Hva gjør jeg?

Anonymkode: c2a26...2d0

[Anonym bruker]

Du kvitter deg med mannen vel...

Anonymkode: 08721...341

[Pobie]

Du slutter å la mannen diktere ditt sosiale liv. Du skal selvfølgelig kunne besøke venner og ha besøk i eget hus. Han har ikke noe med å ikke like det. 

[Anonym bruker]

21 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal «finne meg i» lengre at vi aldri gjør noe. Jeg er ganske sosial av meg. Mannen er rake motsetning. Han skylder på vekta men gjør heller ikke noe med det. Vi er aldri på kino, aldri ute å spiser, aldri besøk. Han er ikke med på noe med barna og har ikke gjort det de ti siste år. Vi har aldri besøk - og jeg kan ikke ha besøk for det liker han ikke. Jeg liker godt å se på ungene spille kamp eller delta på dugnader med de...det liker han ikke. Vi bor på hans hjemsted og han har ingen kompiser han har greid å holde kontakten med, og ergo har jeg ingen venner her. Mine gamle venner hjemmefra har jeg mistet kontakten med siden de aldri kan besøke oss. Merker jeg begynner å bli bitter 😞. Hva gjør jeg?

Anonymkode: c2a26...2d0

Skiller deg

Anonymkode: cb729...632

[Anonym bruker]

På overskriften høres dere ut som meg og min mann - bare at hos oss er det omvendt, jeg er den usosiale. Egentlig er jeg introvert og blir sliten av å forholde meg til andre på det sosiale plan for lenge. Jeg har sluttet å gå på fester og samlinger med mange mennesker, og jeg er ikke glad i for eks hytteturer med storfamilien. Jeg gjør sistnevnte noen ganger pga mann og barn, men noen ganger reiser de uten meg så jeg kan få noen dager helt alene. Jeg kan kose meg og møte gode barndomsvenninner, men ikke for ofte og ikke for mange timer om gangen. Familiebesøk går greit i små doser. Jeg orker ikke mange timer, og da blir det ofte sånn at han tar med seg ungene på besøk eller at vi kjører hver vår bil så jeg kan dra hjem tidligere. Når det gjelder fester vi begge inviteres til, går han alene. Jeg orket aldri være med. Det funker greit for oss, og de rundt oss er klar over hvordan jeg er og godtar det heldigvis. Kompromiss med andre ord - det er en fin ting. Det forutsetter selvsagt at begge må innrette seg, og sånn som mannen din høres ut blir det vel mye enveiskjøring fra hans side. Her må dere rett og slett snakke sammen og finne løsninger som kan passe for dere begge to hvis dette skal funke i det lange løp. Det må han også forstå, ellers er det vel ikke mye fremtid for dere.

Anonymkode: 3960c...81e

[Anonym bruker]

Du må prøve å skaffe deg et sosialt liv på egenhånd. At han ikke har kompiser igjen er ikke til hunder for at fu kan skaffe deg egne venner. Dere MÅ ikke ha venner som par!

Anonymkode: 9f894...8b6

[Gjest]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal «finne meg i» lengre at vi aldri gjør noe. Jeg er ganske sosial av meg. Mannen er rake motsetning. Han skylder på vekta men gjør heller ikke noe med det. Vi er aldri på kino, aldri ute å spiser, aldri besøk. Han er ikke med på noe med barna og har ikke gjort det de ti siste år. Vi har aldri besøk - og jeg kan ikke ha besøk for det liker han ikke. Jeg liker godt å se på ungene spille kamp eller delta på dugnader med de...det liker han ikke. Vi bor på hans hjemsted og han har ingen kompiser han har greid å holde kontakten med, og ergo har jeg ingen venner her. Mine gamle venner hjemmefra har jeg mistet kontakten med siden de aldri kan besøke oss. Merker jeg begynner å bli bitter 😞. Hva gjør jeg?

Anonymkode: c2a26...2d0

Er det han som bestemmer at dine venner aldri kan besøke dere? Det hadde jeg faktisk ikke funnet meg i.

[Anonym bruker]

Høres ut som min mann. Han er blitt overvektig, lat og usosial. Har vært nødt til å avlyse flere sosiale arrangementer hjemme hos oss fordi han ikke orker, føler seg dårlig, ikke vil ha besøk akkurat den helga osv osv. Ikke vil han ut av huset heller, og han har ingen venner. Sitter å spiller pc spill å eter seg enda feitere. Så jeg fikk faktisk nok å sa til han at selv om han har valgt å gi opp både livet og helsa så har jeg ingen intensjoner om å gjøre det. Jeg hadde to valg. Enten gå fra han eller gjøre min egen greie, så jeg valgte nummer 2. Sa han får pent finne seg i at jeg har gjester og middager osv fra tid til annen, da får han heller gå på rommet vårt å lese eller på kontoret sitt å spille. Vil han ikke bli med ut? Nei vel, da drar jeg faktisk alene så får han sitte alene hjemme å sture. Det som skjedde var at han faktisk tok seg i det å ble med ut mer, og fant seg i å ha gjester. Cluet var å avtale med han på forhånd å ikke bare overraske han med at duh i helga kommer det 10 stk å tar en pils. Du må bestemme over ditt liv, likeså han bestemmer over sitt. Dere må bare finne en middelvei der om dere velger å være samme. Han får godta at du er sosial, og du får finne deg i at han ikke er det.  

Anonymkode: d20dc...e88

[Anonym bruker]

Jeg føler med deg.. litt i sanne båt her. Mannen er ALLTID negativ når jeg tar initiativ til å invitere folk på middag etc. Det er lett å si at mannen «ikke skal få diktere det sosiale livet», men faktum er at jeg savner at vi er sosiale som par! Å kunne invitere gode venner på middag/ gå ut å gjøre noe blir møtt med tenåringsfakter som surleppe og syt! Dette gjelder tom hans egen familie, eller hans venner, så det har ikke noe med hvem jeg foreslaår, men selve konseptet. Utrolig slitsomt. Å møte venner gjør jeg ofte....å gjøre noe med han sammen m andre skjer ALDRI. Vært sammen 12 år

Anonymkode: 20204...d90

[Anonym bruker]

16 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal «finne meg i» lengre at vi aldri gjør noe. Jeg er ganske sosial av meg. Mannen er rake motsetning. Han skylder på vekta men gjør heller ikke noe med det. Vi er aldri på kino, aldri ute å spiser, aldri besøk. Han er ikke med på noe med barna og har ikke gjort det de ti siste år. Vi har aldri besøk - og jeg kan ikke ha besøk for det liker han ikke. Jeg liker godt å se på ungene spille kamp eller delta på dugnader med de...det liker han ikke. Vi bor på hans hjemsted og han har ingen kompiser han har greid å holde kontakten med, og ergo har jeg ingen venner her. Mine gamle venner hjemmefra har jeg mistet kontakten med siden de aldri kan besøke oss. Merker jeg begynner å bli bitter 😞. Hva gjør jeg?

Anonymkode: c2a26...2d0

I dette leser jeg om en mann som ikke bare har gitt opp seg selv, men som også har distansert seg totalt fra egne barn og familie. Mulig han er deprimert eller psykisk syk, men det unnskylder likevel ikke å gi blaffen i å ta ansvar for egne barn, familien og forholdet.

En mann som ikke tar ansvar for eget liv og helse og heller ikke tar ansvar for forholdet, familien og barna, det er en mann jeg ikke hadde kastet bort mer tid på. Jeg hadde gått. Og jeg hadde gått før du blir for bitter, Hi, for det vil ødelegge for deg i lang tid fremover og kunne vanskeliggjøre samarbeid om barna i fremtiden.

Anonymkode: 44441...c5a

[Superdolly]

Jeg tenker et av to:

Enten bli, og informere mannen iskaldt og bestemt at nå har han bestemt over ditt sosiale liv i x år, så nå tar du over styringen selv. Og du har derfor invitert Siri, Kari, Mari og Lise på besøk til helgen. Har han problemer med det, så får han gå på rommet, eller forsvinne ut av huset fra klokka seks for da kommer de. Videre skal du trene sammen med Rita hver onsdag ettermiddag framover, og du skal besøke venner når du vil.

Eller informere mannen iskaldt og bestemt at nå har du fått nok, greit at han vil leve som en eremitt men det ønsker ikke du, og derfor har du bestilt time på familievernkontoret. Han kan velge om det blir mekling eller terapi for å jobbe med forholdet.

Litt avhengig av hvor mye du ønsker å kjempe for forholdet, selvsagt, men jeg hadde aldri i verden funnet meg i at min mann nektet meg å ha mine venner på besøk eller nektet meg å besøke dem. Det hadde jeg ikke godtatt.