Barna hans aksepterer meg ikke.

[Anonym bruker]

48 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Barnet hater ikke deg. Barnet sliter med seg selv eller noe i situasjonen han lever i og hvis voksne i livet ikke ser det eller griper inn så skaper det en kutt i tilknytningen med foreldrene/de voksne. Noe det ser ut som at har skjedd her. Barnet har rett til sine følelser og det burde man møte barnet på, ikke overkjøre. Oppsøk hjelp fra fvk eller noen som kan hjelpe dere med å bygge opp forholdet med barnet igjen. Hovedsakelig far og barnet. Burde ta initiativ til å invitere til en alvorsprat der dere lytter på hva han har å si uten å avbryte eller si «men når du er sånn». 

Anonymkode: eec3b...d8c

Vi har vært hos fvk vi to, men tenåringen nektet å være med. Fikk også beskjed om at de egentlig kun hjelper med barn opp til 15 år og han er eldre enn det.  
Han er helt fastlåst og vil verken snakke med faren eller andre proffe om dette. Kun moren og hun bare anklager faren og er som sagt svært negativ til forholdet. Har sagt lite pene ting til faren mens ungdommen hørte på. 
Det er en vond situasjon for meg også iom at jeg føler jeg er skyld i at det har eskalert så veldig. Iom at de to andre voksne barna også er reserverte mot meg og jeg merker en viss motvilje så blir det enda vanskeligere hele greia. 

Anonymkode: 3dae1...b89

[Anonym bruker]

De er ikke barn, to er voksne og en er nesten voksen. At de oppfører seg som uoppdragne drittunger gjør dem ikke til barn. Faren har dessverre ikke lært dem verken å oppføre seg som folk eller å respektere andre mennesker, det ville være turn off for meg, men hvis du virkelig vil dette forholdet, må dere sette dere ned med «barna» og si at dere er et par og det må de respektere. Like deg behøver de ikke, men behandle deg høflig og med respekt får de jaggu få til. Har de ikke egne, spennende liv de er ivrige etter å komme i gang med, hvorfor henger de seg opp i hvem den gamle faren deres er sammen med?

 

Anonymkode: c46a6...b14

[Anonym bruker]

5 minutter siden, Anonym bruker skrev:

De er ikke barn, to er voksne og en er nesten voksen. At de oppfører seg som uoppdragne drittunger gjør dem ikke til barn. Faren har dessverre ikke lært dem verken å oppføre seg som folk eller å respektere andre mennesker, det ville være turn off for meg, men hvis du virkelig vil dette forholdet, må dere sette dere ned med «barna» og si at dere er et par og det må de respektere. Like deg behøver de ikke, men behandle deg høflig og med respekt får de jaggu få til. Har de ikke egne, spennende liv de er ivrige etter å komme i gang med, hvorfor henger de seg opp i hvem den gamle faren deres er sammen med?

 

Anonymkode: c46a6...b14

To av de respekterer meg og er høflige, men ikke mer. Er «minsten» på snart 17 som er den vanskelige og som nekter å prate, møte meg eller høre på faren. 
Ja, mye ligger i oppdragelse som jeg ofte ser han og eks kona nok ikke har alltid vært like flinke på. 

Anonymkode: 3dae1...b89

[Anonym bruker]

Snart 17... Da venter dere med å flytte sammen til han har flytta ut. Han modnes kanskje,  eller blir opptatt av annet enn å hate deg 

Anonymkode: 4d90c...b09

[Anonym bruker]

Hvor lenge siden foreldrene gikk fra hverandre?

Anonymkode: 1ffb6...786

[Anonym bruker]

10 timer siden, Anonym bruker skrev:

Seriøst? Ikke greit? Når er det greit å finne seg ny kjæreste da? 

Anonymkode: ce705...34e

Når barna har flytta ut hjemmefra. 

Anonymkode: 00b55...01a

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

To av de respekterer meg og er høflige, men ikke mer. Er «minsten» på snart 17 som er den vanskelige og som nekter å prate, møte meg eller høre på faren. 
Ja, mye ligger i oppdragelse som jeg ofte ser han og eks kona nok ikke har alltid vært like flinke på. 

Anonymkode: 3dae1...b89

Eeeeeeeller fordi han er ungdom og sliter med sitt. Også er du der... Akkurat når han er i den mest strevsomme perioden av sitt liv. 

Anonymkode: 00b55...01a

[Anonym bruker]

16 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Når barna har flytta ut hjemmefra. 

Anonymkode: 00b55...01a

For noen bortskjemte små diktatorer som vokser opp rundt omkring. Lurer på hvordan de skal klare seg som voksne når de oppdager at hele verden ikke tilpasser seg dem. 

Anonymkode: c46a6...b14

[Anonym bruker]

46 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Når barna har flytta ut hjemmefra. 

Anonymkode: 00b55...01a

Helt enig. 

Anonymkode: 0871b...8f0

[Anonym bruker]

49 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Eeeeeeeller fordi han er ungdom og sliter med sitt. Også er du der... Akkurat når han er i den mest strevsomme perioden av sitt liv. 

Anonymkode: 00b55...01a

Akkurat! Og kaller gutten for ‘vanskelig’.

Attpåtil er han siste i søskenflokken.

«Viktig at far er lykkelig.»

Får helt vondt inni meg av sånne historier. 

Anonymkode: 0871b...8f0

[Anonym bruker]

34 minutter siden, Anonym bruker skrev:

For noen bortskjemte små diktatorer som vokser opp rundt omkring. Lurer på hvordan de skal klare seg som voksne når de oppdager at hele verden ikke tilpasser seg dem. 

Anonymkode: c46a6...b14

Ja jøss, her er det jo gutten som er den bortskjemte 🙄 

Nei, det er de foreldrene som ikke klarer å sette kjønnsdriften og romantikken til side for sine barns skyld, som er de bortskjemte diktatorene her. 

Anonymkode: 0871b...8f0

[Anonym bruker]

38 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Ja jøss, her er det jo gutten som er den bortskjemte 🙄 

Nei, det er de foreldrene som ikke klarer å sette kjønnsdriften og romantikken til side for sine barns skyld, som er de bortskjemte diktatorene her. 

Anonymkode: 0871b...8f0

Ja, Gud forby at man skal kunne unne seg noe her i livet som ikke innbefatter barna 🙄

Anonymkode: ce705...34e

[Anonym bruker]

Han trenger tid! Min stebror var sånn mot sin far, etter han ble sammen med min mor. Men det gikk seg til, og nå er det ingen som tenker på hvordan det en gang var.

Anonymkode: cd1f5...dc9

[Anonym bruker]

6 minutes ago, Anonym bruker said:

Ja, Gud forby at man skal kunne unne seg noe her i livet som ikke innbefatter barna 🙄

Anonymkode: ce705...34e

Å unne seg noe er ferietur uten barna. Å ta inn et nytt menneske i hjemmet 24/7 er ikke å unne seg noe. 

Skilsmisse er noe av det mest livsendrende barn opplever. For foreldre er ny kjæreste noe positivt. Det er ikke nødvendigvis noe positivt fra barnas perspektiv... 

Men igjen. Han er 17. Det er ikke snakk om veldig kort tid at de voksne må ta hensyn.

Anonymkode: 4d90c...b09

[Anonym bruker]

5 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Ja, Gud forby at man skal kunne unne seg noe her i livet som ikke innbefatter barna 🙄

Anonymkode: ce705...34e

Jo, det kan man vel!

Men det er jo en selv som har valgt å få de barna. Da tar man først og fremst ansvar for det man har satt i gang. Da driver man ikke og blir kjæreste med noen akkurat i en av de mest sårbare periodene av barnets liv. 

Hadde gutten vært 2 eller 4 eller 6 år, eller hadde de andre søsknene bodd der, så hadde dette mest sannsynlig sett helt annerledes ut. Men å få seg kjæreste rett før siste sønnen forlater redet, er bare skjødesløst. 

Anonymkode: 0871b...8f0

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Å unne seg noe er ferietur uten barna. Å ta inn et nytt menneske i hjemmet 24/7 er ikke å unne seg noe. 

Skilsmisse er noe av det mest livsendrende barn opplever. For foreldre er ny kjæreste noe positivt. Det er ikke nødvendigvis noe positivt fra barnas perspektiv... 

Anonymkode: 4d90c...b09

Nemlig. 

Anonymkode: 0871b...8f0

[Anonym bruker]

43 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Ja jøss, her er det jo gutten som er den bortskjemte 🙄 

Nei, det er de foreldrene som ikke klarer å sette kjønnsdriften og romantikken til side for sine barns skyld, som er de bortskjemte diktatorene her. 

Anonymkode: 0871b...8f0

Mener du virkelig dette? At en nesten voksen gutt skal forstås i hjel når han ber farens kjæreste gå til helvete og smeller med døra som en annen unge? At voksne mennesker skal sette sitt eget liv på vent i fem-ti-femten år for å «ta hensyn» til barna? Det høres helt vilt ut i mine ører. 

Jeg er helt enig i at barna skal få tid til å venne seg til skilsmissen, at det gjerne kan gå to-tre år før den nye situasjonen har blitt hverdag og ungene er over den aller verste sorgen, før man introduserer nye kjærester. Jeg er også enig i at man ofte med fordel kan vente med å flytte sammen til ungene er ute av redet, både for ungene og sin egen skyld (slippe dine, mine og våre og masse stress og rot i hverdagen). Men at voksne mennesker skal ofre alt som heter seksualliv og romantikk i årevis... hvorfor i all verden? Fordi barna skal behandles som små guder uten en sten på veien foran seg? Hva slags voksne skal det bli av dem, tro? 

Jeg tviler ikke på at denne søttenåringen har det vanskelig, det ER vanskelig å bli voksen og forstå at man ikke er verdens navle. Men å oppføre seg høflig mot andre mennesker, inkludert foreldrenes venner og kjærester, er da absolutt minimum av hva man kan bør kunne forlange av en søttenåring. 

Anonymkode: c46a6...b14

[Anonym bruker]

11 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Mener du virkelig dette? At en nesten voksen gutt skal forstås i hjel når han ber farens kjæreste gå til helvete og smeller med døra som en annen unge? At voksne mennesker skal sette sitt eget liv på vent i fem-ti-femten år for å «ta hensyn» til barna? Det høres helt vilt ut i mine ører. 

Jeg er helt enig i at barna skal få tid til å venne seg til skilsmissen, at det gjerne kan gå to-tre år før den nye situasjonen har blitt hverdag og ungene er over den aller verste sorgen, før man introduserer nye kjærester. Jeg er også enig i at man ofte med fordel kan vente med å flytte sammen til ungene er ute av redet, både for ungene og sin egen skyld (slippe dine, mine og våre og masse stress og rot i hverdagen). Men at voksne mennesker skal ofre alt som heter seksualliv og romantikk i årevis... hvorfor i all verden? Fordi barna skal behandles som små guder uten en sten på veien foran seg? Hva slags voksne skal det bli av dem, tro? 

Jeg tviler ikke på at denne søttenåringen har det vanskelig, det ER vanskelig å bli voksen og forstå at man ikke er verdens navle. Men å oppføre seg høflig mot andre mennesker, inkludert foreldrenes venner og kjærester, er da absolutt minimum av hva man kan bør kunne forlange av en søttenåring. 

Anonymkode: c46a6...b14

...hvis 17-åringens foreldre hadde tatt tak i problemene til gutten tidligere, ja...

Denne gutten hadde problemer som de ikke har skaffet seg og ham hjelp for, allerede før Hi kom inn i bildet. Her har foreldrene forsømt seg over år. Når de selv ikke greier å oppdra ungene sine, da blir det også begrenset hva de og andre kan forvente av ungene. Far burde ha søkt hjelp for lenge siden, før Hi kom inn i bildet! At hun nå blir syndebukk, det er bare symptomet på de problemene gutten og foreldrene har hatt i flere år.

Anonymkode: a7e05...4b7

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Mener du virkelig dette? At en nesten voksen gutt skal forstås i hjel når han ber farens kjæreste gå til helvete og smeller med døra som en annen unge? At voksne mennesker skal sette sitt eget liv på vent i fem-ti-femten år for å «ta hensyn» til barna? Det høres helt vilt ut i mine ører. 

Jeg er helt enig i at barna skal få tid til å venne seg til skilsmissen, at det gjerne kan gå to-tre år før den nye situasjonen har blitt hverdag og ungene er over den aller verste sorgen, før man introduserer nye kjærester. Jeg er også enig i at man ofte med fordel kan vente med å flytte sammen til ungene er ute av redet, både for ungene og sin egen skyld (slippe dine, mine og våre og masse stress og rot i hverdagen). Men at voksne mennesker skal ofre alt som heter seksualliv og romantikk i årevis... hvorfor i all verden? Fordi barna skal behandles som små guder uten en sten på veien foran seg? Hva slags voksne skal det bli av dem, tro? 

Jeg tviler ikke på at denne søttenåringen har det vanskelig, det ER vanskelig å bli voksen og forstå at man ikke er verdens navle. Men å oppføre seg høflig mot andre mennesker, inkludert foreldrenes venner og kjærester, er da absolutt minimum av hva man kan bør kunne forlange av en søttenåring. 

Anonymkode: c46a6...b14

Om jeg mener at sønnen skal få lov å oppføre seg dårlig? Nei, selvfølgelig ikke!

Men det er jo veldig tydelig hvorfor han har problemer. Denne gutten har en far som ikke evner å prioritere. 

Hadde ALDRI I VERDEN innlatt meg med en sånn «mann» som den faren der. Grøss!

 

Jeg vet om mange som sliter hele sitt voksne liv på grunn av lignende «foreldre». Det er ikke sånn at jo tøffere man har det som barn, jo mer robust blir man. Disse barna velger i stor grad også bort å møte eller ha kontakt med foreldrene når de selv blir voksne. Så da kan HI regne med dette også i regnestykket sitt; En stykk mann som mister kontakt med sønnen og som lider av dårlig samvittighet, på toppen av alt det andre. 

Anonymkode: 0871b...8f0

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

...hvis 17-åringens foreldre hadde tatt tak i problemene til gutten tidligere, ja...

Denne gutten hadde problemer som de ikke har skaffet seg og ham hjelp for, allerede før Hi kom inn i bildet. Her har foreldrene forsømt seg over år. Når de selv ikke greier å oppdra ungene sine, da blir det også begrenset hva de og andre kan forvente av ungene. Far burde ha søkt hjelp for lenge siden, før Hi kom inn i bildet! At hun nå blir syndebukk, det er bare symptomet på de problemene gutten og foreldrene har hatt i flere år.

Anonymkode: a7e05...4b7

Akkurat!

Anonymkode: 0871b...8f0

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Å unne seg noe er ferietur uten barna. Å ta inn et nytt menneske i hjemmet 24/7 er ikke å unne seg noe. 

Skilsmisse er noe av det mest livsendrende barn opplever. For foreldre er ny kjæreste noe positivt. Det er ikke nødvendigvis noe positivt fra barnas perspektiv... 

Men igjen. Han er 17. Det er ikke snakk om veldig kort tid at de voksne må ta hensyn.

Anonymkode: 4d90c...b09

Nå klarer ikke jeg å se når skilsmissen fant sted. Men, med tanke på at hi har datet denne mannen i 1 1/2 år og han hadde vært singel før den tid vil jeg anta det ikke er en nylig event. 

Og som du sier så er det nok ikke kun kort tid til han flytter ut. Det kan ta både 5 og 10 år før det skjer. Skal man virkelig sette livet på vent så lenge bare for at man skal la seg diktere av en halvvoksne person? 

Anonymkode: ce705...34e

[Anonym bruker]

13 timer siden, Anonym bruker skrev:

Hvor lenge siden foreldrene gikk fra hverandre?

Anonymkode: 1ffb6...786

3 år siden de gikk fra hverandre da jeg traff han. 

Anonymkode: 3dae1...b89

[Anonym bruker]

Da pappa fikk seg ny dame rett etter skilsmissen med mamma, hadde vi barna for lite energi til å ta imot med åpne armer.

Vi var utslitte følelsesmessig, og bare godtok at det skjedde (vi var jo glade på pappas vegne), men hadde ikke mer å gi. Dette festet seg, og varte i alle de 11 årene de var sammen. Mye på grunn av at pappa og dama ikke forsto hva som var grunnen, og at de istedet for å gi oss rom til å puste/bare fortsette livene våre, prøvde å tvinge på et forhold mellom henne og oss. Under disse 11 årene hadde hun flere utbrudd, noe som er litt forståelig da hun ikke fikk følelsesmessige bånd til oss barna. Dette skapte bare mer avstand. Vi ønsket henne bare godt, men vi var rett og slett utslitte følelsesmessig. Vi var 9, 14 og 17.

 

Mitt råd er å fortsette å bare være snill og imøtekommende, da vil nærheten komme etterhvert. Er du utålmodig kan du bare øke avtanden mellom dere. Det er faktisk ikke unaturlig at du blir litt upopulær, du er jo det fysiske beviset på at mamma og pappa har gått fra hverandre og at det sikkert har vært mye turbulens ifb med dette.

 

Anonymkode: a6d9a...c77

[Anonym bruker]

6 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Da pappa fikk seg ny dame rett etter skilsmissen med mamma, hadde vi barna for lite energi til å ta imot med åpne armer.

Vi var utslitte følelsesmessig, og bare godtok at det skjedde (vi var jo glade på pappas vegne), men hadde ikke mer å gi. Dette festet seg, og varte i alle de 11 årene de var sammen. Mye på grunn av at pappa og dama ikke forsto hva som var grunnen, og at de istedet for å gi oss rom til å puste/bare fortsette livene våre, prøvde å tvinge på et forhold mellom henne og oss. Under disse 11 årene hadde hun flere utbrudd, noe som er litt forståelig da hun ikke fikk følelsesmessige bånd til oss barna. Dette skapte bare mer avstand. Vi ønsket henne bare godt, men vi var rett og slett utslitte følelsesmessig. Vi var 9, 14 og 17.

 

Mitt råd er å fortsette å bare være snill og imøtekommende, da vil nærheten komme etterhvert. Er du utålmodig kan du bare øke avtanden mellom dere. Det er faktisk ikke unaturlig at du blir litt upopulær, du er jo det fysiske beviset på at mamma og pappa har gått fra hverandre og at det sikkert har vært mye turbulens ifb med dette.

 

Anonymkode: a6d9a...c77

Jeg prøver på det overfor de to eldste, men  med tenåringen blir det vanskelig, iom at vi aldri kan treffes. Skal han treffe sin far, holder jeg meg borte. Hvis jeg er der, vil han ikke komme. Dette har pågått i mange mnd. 

Anonymkode: 3dae1...b89

[Anonym bruker]

28 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Da pappa fikk seg ny dame rett etter skilsmissen med mamma, hadde vi barna for lite energi til å ta imot med åpne armer.

Vi var utslitte følelsesmessig, og bare godtok at det skjedde (vi var jo glade på pappas vegne), men hadde ikke mer å gi. Dette festet seg, og varte i alle de 11 årene de var sammen. Mye på grunn av at pappa og dama ikke forsto hva som var grunnen, og at de istedet for å gi oss rom til å puste/bare fortsette livene våre, prøvde å tvinge på et forhold mellom henne og oss. Under disse 11 årene hadde hun flere utbrudd, noe som er litt forståelig da hun ikke fikk følelsesmessige bånd til oss barna. Dette skapte bare mer avstand. Vi ønsket henne bare godt, men vi var rett og slett utslitte følelsesmessig. Vi var 9, 14 og 17.

 

Mitt råd er å fortsette å bare være snill og imøtekommende, da vil nærheten komme etterhvert. Er du utålmodig kan du bare øke avtanden mellom dere. Det er faktisk ikke unaturlig at du blir litt upopulær, du er jo det fysiske beviset på at mamma og pappa har gått fra hverandre og at det sikkert har vært mye turbulens ifb med dette.

 

Anonymkode: a6d9a...c77

Det er ikke samme situasjon. Bortsett fra den eldste var dere barn, og det var rett etter skilsmissen. I dette tilfellet er det snakk om to voksne og en søttenåring, i tillegg til at foreldrene har vært skilt i flere år. Hvor lenge skal disse «barna» få lov til å dyrke sin egen forurettethet før de får et mildt dytt videre i sitt eget liv? 

HI, hvis jeg var deg, ville jeg tenke grundig gjennom hele situasjonen og spørre meg selv om mannen er verdt det. Hvis han er, må du nesten bare smøre deg med tålmodighet, være så vennlig du greier mot barna hans uten å finne deg i masse dritt, og tenke at den yngste heldigvis snart flytter hjemmefra. 

Anonymkode: c46a6...b14