Anonym bruker Skrevet 21. april 2020 #1 Skrevet 21. april 2020 Har vært sammen med kjæresten i 1,5 år. Han har tre barn, to i 20 årene og en i slutten av tenårene. Han i slutten av tenårene virkelig hater meg og vil ikke se meg. De to andre i 20 årene er hyggelige nok, men veldig reserverte mot meg. Mor til barna er det lite kontakt med og hun er svært negativ til forholdet. Føler dette er vanskelig iom at jeg kan ikke være tilstede hvis den yngste er der, vi kan ikke treffes alle sammen. Det er ingen grunn til at det sksl være slik, jeg har virkelig gjort mye for å ta de imot med «åpne armer». Vi har snakket om å flytte sammen etterhvert, men føler vi ikke kan det pga den fastlåste situasjonen. Det kan ikke være slik at jeg må gå hvis de/yngste kommer på besøk. Kjæresten går godt sammen med mine barn og han var skilt da jeg traff han. Føler dette tærer på forholdet vårt og tildels forholdet hans til barna. Vet ikke hva jeg skal gjøre, noen som har vært borti det samme? Hvordan gikk det? Anonymkode: 3dae1...b89
Anonym bruker Skrevet 21. april 2020 #2 Skrevet 21. april 2020 Hva vil slutten av tenårene si? Bor noen av disse hjemme? Synes det er relevant, før jeg kan danne meg noen mening. Synes ikke det er greit hvis far har brukt sine siste år med hjemmeboende tenåring, på å bli kjæreste med deg. Da forstår jeg at det skjærer seg. Anonymkode: 0871b...8f0
Anonym bruker Skrevet 21. april 2020 #3 Skrevet 21. april 2020 14 minutter siden, Anonym bruker skrev: Hva vil slutten av tenårene si? Bor noen av disse hjemme? Synes det er relevant, før jeg kan danne meg noen mening. Synes ikke det er greit hvis far har brukt sine siste år med hjemmeboende tenåring, på å bli kjæreste med deg. Da forstår jeg at det skjærer seg. Anonymkode: 0871b...8f0 Seriøst? Ikke greit? Når er det greit å finne seg ny kjæreste da? Anonymkode: ce705...34e
Anonym bruker Skrevet 21. april 2020 #4 Skrevet 21. april 2020 Kan godt være de trenger lengre tid. Jeg har ikke vært i din situasjon, men min bror ble sammen med en dame med 3 totalt uoopdradde unger, en voksen en i beg av tenårene og en i slutten av tenårene. De var så frekk, at jeg hadde nok rømt for lengst , men min bror var fast bestemt på at det var uaktuelt for hans del. De har nå vært i sammen i 6 år og bor sammen med begge sine unger, men det tok lang, lang tid , dette fordi faren til disse barna, var sterkt imot forholdet, selv om de hadde vært skilt i mange år og han selv hadde hatt et dusin damer i mellomtiden. Så han motarbeidet kjæresten til min bror og fikk de to yngste ungene "på sitt lag" . Ungene vokste nå til og det gikk seg til på sett og vis, selv om den yngste fortsatt ikke er helt med på laget, men det er ikke i nærheten så ille som det var i starten. Anonymkode: e5088...3d1
Anonym bruker Skrevet 21. april 2020 #5 Skrevet 21. april 2020 Da jeg var i tenårene, hadde jeg en kamerat som fikk en stemor inn i livet sitt. Og han oppførte seg på samme måte. Hun var utrolig hyggelig, vennlig og god. Men han hatet henne intenst. Eller, det var det han sa. Men innerst inne, handlet det om at han var såret. Han hadde klart å venne seg til at foreldrene var skilt (de ble skilt da han var 12. Far fikk ny kjæreste da han var 14). Men nå skulle han venne seg til en ny kvinne i fars liv. Og det var helt umulig for ham. Han var såret og sint. Ikke fordi noe av dette var stemors skyld, men fordi den verdenen han kjente allerede hadde endret seg radikalt én gang og han klarte ikke enda en runde med store endringer. Han hatet henne av prinsipp. Noe i ham følte at han sviktet mor, ved å akspetere denne situasjonen. Men, litt etter litt...myknet han. Hun var tålmodig, kjærlig, vennlig og var alltid imøtekommende mot ham. Og til slutt slapp han «skjoldet» ned. Og de endte opp med å få et godt forhold. Faren og denne kvinnen er fortsatt sammen, 20 år senere. Så det var godt at de fikk et godt vennskap til sist. Vær tålmodig, kjærlig, smilende og god! Anonymkode: 8492c...46f
amandine Skrevet 21. april 2020 #6 Skrevet 21. april 2020 1 time siden, Anonym bruker skrev: Seriøst? Ikke greit? Når er det greit å finne seg ny kjæreste da? Anonymkode: ce705...34e Det er aldri greit å ha en kjæreste barna dine ikke liker.
Anonym bruker Skrevet 21. april 2020 #7 Skrevet 21. april 2020 Hvor gammel er du og far da? Er du "fars nye, unge kjæreste", ikke langt fra de i alder, kan jeg forstå det. Anonymkode: 4a3cb...41a
Anonym bruker Skrevet 21. april 2020 #8 Skrevet 21. april 2020 14 minutter siden, Anonym bruker skrev: Hvor gammel er du og far da? Er du "fars nye, unge kjæreste", ikke langt fra de i alder, kan jeg forstå det. Anonymkode: 4a3cb...41a Jeg og kjæresten er jevngamle, i 40 årene. Anonymkode: 3dae1...b89
Anonym bruker Skrevet 21. april 2020 #9 Skrevet 21. april 2020 27 minutter siden, amandine skrev: Det er aldri greit å ha en kjæreste barna dine ikke liker. Men, om barna ikke liker at far/mor får kjæreste i det hele tatt, uansett hvem det er? Anonymkode: 3dae1...b89
Anonym bruker Skrevet 21. april 2020 #10 Skrevet 21. april 2020 11 minutter siden, Anonym bruker skrev: Men, om barna ikke liker at far/mor får kjæreste i det hele tatt, uansett hvem det er? Anonymkode: 3dae1...b89 Da har du feilet i barneoppdragelsen og det er ikke barna sin feil og ikkenoe barna skal "straffes" for ved å bli tvunget til å akseptere en ny kjæreste. Da må du vente til barna blir voksne og flytter ut. Anonymkode: b1506...532
Anonym bruker Skrevet 21. april 2020 #11 Skrevet 21. april 2020 Men hvordan er denne tenåringen ellers? For begge mine tenåringer har lært seg at vi respekterer andre mennesker, og behandler de bra. Så lenge de ikke er slemme da. Jeg har selv vært alene med barna i 12 år, og hadde en kjæreste for noen år siden, som jeg vet eldste ikke likte så godt. Han hadde overhodet ikke gjort noe galt, men hun var 14 år, hormonell og likte egentlig ingen i den perioden. Men de få gangene hun møtte han, så behandlet hun han jo med respekt. Anonymkode: 91e44...d4a
amandine Skrevet 21. april 2020 #12 Skrevet 21. april 2020 14 minutter siden, Anonym bruker skrev: Men, om barna ikke liker at far/mor får kjæreste i det hele tatt, uansett hvem det er? Anonymkode: 3dae1...b89 Da vil jeg tro du må jobbe litt. Om det er dine barn og du prøver mange forhold de ikke liker uansett er det kanskje noe med forventet lengde/seriøsitet? Om det er din kjærestes barn som ikke liker deg, vel, så er det kjipt men ikke nødvendigvis deres feil. Man liker ikke alle, og det kan ligge mye bak. Det vil være utrolig ødeleggende for forholdet mellom forelder og barn om forelder velger en partner barna ikke liker. Du vil ikke ødelegge det forholdet om det er dine barn. Og du vil vel heller ikke satse på en mann med den utrolig usexye egenskapen det er å sette sine barn bak dama i køen for kjærligheten. Barn først.
Anonym bruker Skrevet 21. april 2020 #13 Skrevet 21. april 2020 13 minutter siden, Anonym bruker skrev: Da har du feilet i barneoppdragelsen og det er ikke barna sin feil og ikkenoe barna skal "straffes" for ved å bli tvunget til å akseptere en ny kjæreste. Akkurat! Det er et varselflagg når barna ikke liker ny kjæreste. Det har med forelderen å gjøre, ikke med verken barn eller ny kjæreste. HI kan derfor forsøke så mye hun vil å bli likt, så lenge ikke far gjør ting på rett måte, så vil det ikke spille noen rolle. Anonymkode: 0871b...8f0
Anonym bruker Skrevet 21. april 2020 #14 Skrevet 21. april 2020 21 minutter siden, Anonym bruker skrev: Men hvordan er denne tenåringen ellers? For begge mine tenåringer har lært seg at vi respekterer andre mennesker, og behandler de bra. Så lenge de ikke er slemme da. Jeg har selv vært alene med barna i 12 år, og hadde en kjæreste for noen år siden, som jeg vet eldste ikke likte så godt. Han hadde overhodet ikke gjort noe galt, men hun var 14 år, hormonell og likte egentlig ingen i den perioden. Men de få gangene hun møtte han, så behandlet hun han jo med respekt. Anonymkode: 91e44...d4a Vanskelig, alt skal foregå etter slik han vil ha det. Han behandler ingen med respekt og har bedt meg dra til helv... fordi jeg tilfeldigvis var der. Han har ingen konsekvenser og har hatt minimal grensesetting mtp oppførsel. Som minstemann er han også veldig bortskjemt. Anonymkode: 3dae1...b89
Anonym bruker Skrevet 21. april 2020 #15 Skrevet 21. april 2020 Akkurat nå, Anonym bruker skrev: Vanskelig, alt skal foregå etter slik han vil ha det. Han behandler ingen med respekt og har bedt meg dra til helv... fordi jeg tilfeldigvis var der. Han har ingen konsekvenser og har hatt minimal grensesetting mtp oppførsel. Som minstemann er han også veldig bortskjemt. Anonymkode: 3dae1...b89 Men hvorfor i alle dager er du sammen med denne «mannen» her? Er det ett kriterium alle kvinner bør se etter, og menn også, forøvrig, så er det hvordan partner er som forelder. Det sier i grunn alt om hva man har i vente selv, videre i livet. Her har du valgt deg en partner som ikke har kontroll, det er som å velge en mann med pengeproblemer eller rusproblemer; du får problemet med på kjøpet. Anonymkode: 0871b...8f0
Anonym bruker Skrevet 21. april 2020 #16 Skrevet 21. april 2020 Tenker dere fint kan «bare være kjærester» et par år til. Noen tenåringer er helt jævelige. Jeg hadde faktisk ikke tatt det så tungt. Dette går seg nok til. Det er ikke mange år til den siste flytter, han kan ikke legge føringer på farens liv. Hold deg rolig og holdt ut om han er verdt det. Uansett hvor umulig han er, vær den voksne. Anonymkode: 74ae4...8a9
Anonym bruker Skrevet 21. april 2020 #17 Skrevet 21. april 2020 43 minutter siden, Anonym bruker skrev: Tenker dere fint kan «bare være kjærester» et par år til. Noen tenåringer er helt jævelige. Jeg hadde faktisk ikke tatt det så tungt. Dette går seg nok til. Det er ikke mange år til den siste flytter, han kan ikke legge føringer på farens liv. Hold deg rolig og holdt ut om han er verdt det. Uansett hvor umulig han er, vær den voksne. Anonymkode: 74ae4...8a9 Ikke noe problem for vi ses aldri pga sønnen nekter å treffe faren om jeg er der. Så jeg holder meg selvfølgelig borte. Men, det kan ikke være slik for alltid. Anonymkode: 3dae1...b89
Anonym bruker Skrevet 21. april 2020 #18 Skrevet 21. april 2020 Herregud, har aldri skjønt sånn opplegg jeg. At faren tillater denne oppførselen er for meg såå merkelig. Regner jo med han har snakket med sønnen sin og likevel fortsetter han å oppføre seg jævlig. I min verden oppfører man seg. Far har jaggu lov å ha kjæreste. Barna kan fint respektere det og oppføre seg høflig. Anonymkode: 33208...327
Anonym bruker Skrevet 21. april 2020 #19 Skrevet 21. april 2020 7 minutter siden, Anonym bruker skrev: Herregud, har aldri skjønt sånn opplegg jeg. At faren tillater denne oppførselen er for meg såå merkelig. Regner jo med han har snakket med sønnen sin og likevel fortsetter han å oppføre seg jævlig. I min verden oppfører man seg. Far har jaggu lov å ha kjæreste. Barna kan fint respektere det og oppføre seg høflig. Anonymkode: 33208...327 Han har prøvd, men tenåringen låser seg helt og bare går på rommet og låser døren. Det var problem før jeg også kom inn i bildet, men det har eskalert veldig. Anonymkode: 3dae1...b89
Anonym bruker Skrevet 21. april 2020 #20 Skrevet 21. april 2020 17 minutter siden, Anonym bruker skrev: Han har prøvd, men tenåringen låser seg helt og bare går på rommet og låser døren. Det var problem før jeg også kom inn i bildet, men det har eskalert veldig. Anonymkode: 3dae1...b89 Siden oppførselen var et problem før du kom inn i bildet så er det jo merkelig at far ikke har søkt hjelp for å håndtere tenåringen! Hvorfor har han ikke det? Det er jo ikke rart om tenåringen sliter hvis han gjorde det før du kom inn i bildet, når han i tillegg da må forholde seg til fars kjæreste/kjærlighetsliv. Dette er et problem far må ta tak i, noe han burde tatt tak i før du kom inn i bildet. Han kan ikke la det skure og gå til tenåringen er flyttet hjemmefra. Hvis far ikke søker hjelp så hadde jeg trukket meg helt tilbake, for jeg hadde ikke orket å være sammen med en mann som ikke tar tak i sine barns problemer. Jeg hadde mistet både respekt for og tenning på ham. Far må innse at dette er hans ansvar og ikke har noe med deg å gjøre! Anonymkode: a7e05...4b7
Anonym bruker Skrevet 21. april 2020 #21 Skrevet 21. april 2020 4 timer siden, amandine skrev: Det er aldri greit å ha en kjæreste barna dine ikke liker. Det er noe helt annet enn å ikke kunne date pga man har hjemmeboende barn... Anonymkode: ce705...34e
amandine Skrevet 21. april 2020 #22 Skrevet 21. april 2020 7 minutter siden, Anonym bruker skrev: Det er noe helt annet enn å ikke kunne date pga man har hjemmeboende barn... Anonymkode: ce705...34e Mulig vi definerer forskjellig, men HI snakker om en mann hun har vært kjæreste med i halvannet år og som hun ønsker å flytte sammen med.
Anonym bruker Skrevet 21. april 2020 #23 Skrevet 21. april 2020 1 time siden, amandine skrev: Mulig vi definerer forskjellig, men HI snakker om en mann hun har vært kjæreste med i halvannet år og som hun ønsker å flytte sammen med. Hvis du ser innlegget jeg først siterte, så tror jeg det vil oppklare en del. Anonymkode: ce705...34e
Anonym bruker Skrevet 21. april 2020 #24 Skrevet 21. april 2020 7 timer siden, Anonym bruker skrev: Har vært sammen med kjæresten i 1,5 år. Han har tre barn, to i 20 årene og en i slutten av tenårene. Han i slutten av tenårene virkelig hater meg og vil ikke se meg. De to andre i 20 årene er hyggelige nok, men veldig reserverte mot meg. Mor til barna er det lite kontakt med og hun er svært negativ til forholdet. Føler dette er vanskelig iom at jeg kan ikke være tilstede hvis den yngste er der, vi kan ikke treffes alle sammen. Det er ingen grunn til at det sksl være slik, jeg har virkelig gjort mye for å ta de imot med «åpne armer». Vi har snakket om å flytte sammen etterhvert, men føler vi ikke kan det pga den fastlåste situasjonen. Det kan ikke være slik at jeg må gå hvis de/yngste kommer på besøk. Kjæresten går godt sammen med mine barn og han var skilt da jeg traff han. Føler dette tærer på forholdet vårt og tildels forholdet hans til barna. Vet ikke hva jeg skal gjøre, noen som har vært borti det samme? Hvordan gikk det? Anonymkode: 3dae1...b89 Barnet hater ikke deg. Barnet sliter med seg selv eller noe i situasjonen han lever i og hvis voksne i livet ikke ser det eller griper inn så skaper det en kutt i tilknytningen med foreldrene/de voksne. Noe det ser ut som at har skjedd her. Barnet har rett til sine følelser og det burde man møte barnet på, ikke overkjøre. Oppsøk hjelp fra fvk eller noen som kan hjelpe dere med å bygge opp forholdet med barnet igjen. Hovedsakelig far og barnet. Burde ta initiativ til å invitere til en alvorsprat der dere lytter på hva han har å si uten å avbryte eller si «men når du er sånn». Anonymkode: eec3b...d8c
Anonym bruker Skrevet 21. april 2020 #25 Skrevet 21. april 2020 tror jeg hadde gått ut av det forholdet for og være ærlig Anonymkode: 9bd6e...a36
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå