Noen her som er sammen med en enkemann (eller selv er enke med ny kjæreste)?

[Anonym bruker]

Hvordan er det å snakke om den som er død? Passer dere på å ikke snakke for mye om ham? 
Og dere som er sammen med en enkemann: blir dere litt lei dere eller sjalu hvis dere merker at kjæresten savner den avdøde kona og snakker om hennes gode egenskaper?

Jeg er enke og dater en mann. Ser ut som det kanskje kan bli seriøst.

Og så er jeg redd for å gjøre ham usikker eller føle seg "dårligere" enn mannen min.

For meg var min mann Mannen i mitt liv. Han var verdens snilleste, barskeste, kuleste, klokeste og morsomste fyr. En som lyste opp et rom når han gikk inn i det, med en karisma som trakk alle mot ham, min trygge støtte, rådgiver, bestevenn og elsker, og far til mine tre barn. 

Men jeg tenker at jeg i hvert fall skal være forsiktig med å si alt for mye om hvor fantastisk han var til denne nye, for jeg ønsker ikke at han skal føle seg som en dårlig erstatning - det blir han jo ikke. Jeg ser ikke etter en ny versjon av den forrige.

Den nye mannen er veldig annerledes , men har mange andre fine og fantastiske kvaliteter som jeg liker og kan forelske meg i. 

HVordan har dette vært hos dere?

Anonymkode: b2369...3c0

[Anonym bruker]

Jeg er enke og har datet et par fyrer. Med den ene har jeg hatt ganske mange fine stunder.

Har det som deg, til dels, for min avdøde mann var min store kjærlighet. Jeg har hatt flere kjærester, og barna har jeg med en eks, så den avdøde er ikke faren deres. Men han var likevel uten sidestykke den viktigste, og helt klart «Mannen i mitt liv», som det heter i romanene. 
 

Fyren jeg dater har hatt samboer og har to voksne barn. Han har hatt andre kjærester også. Så han har faktisk snakket en del om sine ekser da vi ble kjent. Mest fordi han trengte å slippe ut damp, tror jeg, det virker som om det har terapeutisk effekt. Og siden jeg selv også har vært skilt, så kan jeg relatere til det. Vi snakker om sånt innimellom. Eller, han gjør det ganske ofte, for det har viss vært en stor belastning for ham med den ene eksen, hun har satt spor på en negativ måte. Jeg har hørt så mye om den manipulerende eksen at jeg vet mer om henne enn om ham, syns jeg noen ganger.

Så man skulle tro det ville være åpning for å prate litt om min fortid også. Men når vi snakker om min mann som døde, så blir han skikkelig «uneasy». Jeg gjør det EKSTREMT sjeldent, men jeg kan se at det plager ham. Det føles faktisk ikke all right for meg i det hele tatt, for jeg har vanskelig for å akseptere at han føler seg truet av en død mann. 

Anonymkode: c2b1f...555

[Anonym bruker]

Jeg var sammen med en enkemann for en god del år siden. Jeg hadde aldri problemer med at han snakket om sin tidligere kone. Det var litt merkelig, i mangel av et bedre ord, første par ganger, men det tror jeg gjaldt oss begge to. Men vi snakket om det også, at det var merkelig, spurte hverandre hvordan det var for den andre å snakke om det. Han var redd for å snakke om henne, redd for å såre meg siden han hadde elsket henne høyt. Jeg var redd for å spørre ham om... ikke bare henne, men nesten hva som helst om fortiden hans hvor hun hadde vært inkludert... fordi jeg var redd for å rippe opp i sorgen hans.  Men vi var veldig bevisste om å prate om disse tingene, slik at vi forstod hverandre. Det tror jeg var avgjørende for at det fungerte så bra som det gjorde.

Jeg tror man må tørre ta den praten om hvordan man snakker sammen om den døde, hvis ikke tror jeg den døde vil ta mye større plass i forholdet dere imellom enn den bør ha. Det blir den berømte elefanten i rommet hvis ikke, tror jeg. Og tørre å være ærlige med hverandre uten å oppfatte ting som en trussel. Han jeg var sammen med var også redd for at jeg skulle føle sjalusi eller at jeg skulle føle meg mindre verdsatt av ham om han nevnte positive ting om den tidligere kona eller ting de hadde gjort sammen. Før han møtte meg hadde han nok "idolisert" henne, ikke så rart siden han virkelig hadde elsket henne høyt. Etterhvert som han og jeg hadde vært sammen en stund kunne han plutselig komme med kommentarer som "det er så deilig at du gjør/er sånn, for jeg har innsett at der var ikke "Kari" like godt, jeg så aldri at det nok var et stressmoment i forholdet vårt fordi så mye annet var så godt, men jeg ville bare si at jeg ser deg og setter pris på deg for den du er og du er ikke henne". Slike ting var også viktige for vårt forhold, tror jeg. Samtidig hadde jeg takhøyde for at det var en del bilder av henne veldig sentralt i hans hjem, da dette i begynnelsen var viktig for ham, selv om han var klar for meg så var han ikke helt klar for å gi helt slipp på henne. Men de forsvant litt etter litt, og det ble også gjort sammen med barna hans, og det plaget meg aldri at deres bryllupsbilde ble hengende på stuen.

Han tenkte selvfølgelig innimellom på henne mer enn andre tider, og han følte også på sorg innimellom. Det kunne lett blitt ganske trasig for oss begge, tror jeg. Lett for at jeg kunne følt at jeg var mindre verdt enn henne, at han umulig kunne være like glad i meg når han sørget sånn over henne tross at jeg var kommet inn i hans liv. Han følte nesten på skyld for både henne og meg, at han ikke sørget nok over henne, at han sørget for mye mtp. meg. Men igjen løste vi dette med å kommunisere med hverandre om det. Snakket om at det var naturlig at han følte det som han gjorde, at sorg er noe som kan komme og gå etterhvert uten at det truer nåværende forhold eller følelser for meg. Vi fant ut at beste løsning for oss var at han heller sa litt om at han ikke hadde det helt bra, uten å gå i for mye detaljer. Han løste det ofte med å gå seg en lang tur alene, det var lettere for ham, han fikk ro til å tenke uforstyrret, og når han kom hjem igjen var han alltid glad for at jeg var der og aldri holdt mot ham at han hadde behov for å sørge litt mer.

Det kan være utfordrende. Jeg har aldri vært en sjalu person, og det tror jeg nok hjalp også. Jeg var aldri sjalu på hans tidligere kone, men hele situasjonen kunne gjort meg veldig usikker. Så jeg måtte tidlig også gå noen runder med meg selv, men innså at å bli usikker pga. en person som ikke lenger lever, det var egentlig ganske meningsløst. Jeg bestemte meg for at det ikke var noen konkurranse. Han hadde valgt henne mens hun var i live. Han valgte meg etter at hun var gått bort. Ikke noe mer eller mindre verdt. Jeg valgte også å tenke at en mann som har opplevd så stor kjærlighet ikke ville nøyd seg med en blek erstatning i neste (meg). Tror man må ha en viss grunnleggende sikkerhet i seg selv for å takle det.

Han jeg var sammen med var også veldig bevisst på å fortelle meg hva han likte ved meg, hvorfor han var glad i meg osv. Han var også glad for at hans tidligere kone hadde vært så tydelig på at hun ønsket at han skulle finne en ny å dele livet med, tror det gjorde det lettere for ham, men kanskje for meg også, da hadde han/vi på en måte hennes velsignelse.

Mitt råd er vel å snakke sammen om hvordan dere skal forholde dere til at du har opplevd en stor kjærlighet før. Det som kan være truende i en slik situasjon er jo at det ikke er snakk om en person som du valgte bort eller som valgte deg bort (som ved et samlivsbrudd), men en person som ble tatt fra deg til tross for en stor og gjensidig kjærlighet. Det kan virke truende, tror jeg. I hvert fall om man ikke greier å ha en god kommunikasjon rundt det. Så snakk om hvordan dere snakker sammen om dette, da blir det mindre usikkerhet, mindre frykt for å såre den andre, men også mer aksept for de følelsene som man ikke kommer helt unna.

 

Anonymkode: eeecd...d8f

[Anonym bruker]

24 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg var sammen med en enkemann for en god del år siden. Jeg hadde aldri problemer med at han snakket om sin tidligere kone. Det var litt merkelig, i mangel av et bedre ord, første par ganger, men det tror jeg gjaldt oss begge to. Men vi snakket om det også, at det var merkelig, spurte hverandre hvordan det var for den andre å snakke om det. Han var redd for å snakke om henne, redd for å såre meg siden han hadde elsket henne høyt. Jeg var redd for å spørre ham om... ikke bare henne, men nesten hva som helst om fortiden hans hvor hun hadde vært inkludert... fordi jeg var redd for å rippe opp i sorgen hans.  Men vi var veldig bevisste om å prate om disse tingene, slik at vi forstod hverandre. Det tror jeg var avgjørende for at det fungerte så bra som det gjorde.

Jeg tror man må tørre ta den praten om hvordan man snakker sammen om den døde, hvis ikke tror jeg den døde vil ta mye større plass i forholdet dere imellom enn den bør ha. Det blir den berømte elefanten i rommet hvis ikke, tror jeg. Og tørre å være ærlige med hverandre uten å oppfatte ting som en trussel. Han jeg var sammen med var også redd for at jeg skulle føle sjalusi eller at jeg skulle føle meg mindre verdsatt av ham om han nevnte positive ting om den tidligere kona eller ting de hadde gjort sammen. Før han møtte meg hadde han nok "idolisert" henne, ikke så rart siden han virkelig hadde elsket henne høyt. Etterhvert som han og jeg hadde vært sammen en stund kunne han plutselig komme med kommentarer som "det er så deilig at du gjør/er sånn, for jeg har innsett at der var ikke "Kari" like godt, jeg så aldri at det nok var et stressmoment i forholdet vårt fordi så mye annet var så godt, men jeg ville bare si at jeg ser deg og setter pris på deg for den du er og du er ikke henne". Slike ting var også viktige for vårt forhold, tror jeg. Samtidig hadde jeg takhøyde for at det var en del bilder av henne veldig sentralt i hans hjem, da dette i begynnelsen var viktig for ham, selv om han var klar for meg så var han ikke helt klar for å gi helt slipp på henne. Men de forsvant litt etter litt, og det ble også gjort sammen med barna hans, og det plaget meg aldri at deres bryllupsbilde ble hengende på stuen.

Han tenkte selvfølgelig innimellom på henne mer enn andre tider, og han følte også på sorg innimellom. Det kunne lett blitt ganske trasig for oss begge, tror jeg. Lett for at jeg kunne følt at jeg var mindre verdt enn henne, at han umulig kunne være like glad i meg når han sørget sånn over henne tross at jeg var kommet inn i hans liv. Han følte nesten på skyld for både henne og meg, at han ikke sørget nok over henne, at han sørget for mye mtp. meg. Men igjen løste vi dette med å kommunisere med hverandre om det. Snakket om at det var naturlig at han følte det som han gjorde, at sorg er noe som kan komme og gå etterhvert uten at det truer nåværende forhold eller følelser for meg. Vi fant ut at beste løsning for oss var at han heller sa litt om at han ikke hadde det helt bra, uten å gå i for mye detaljer. Han løste det ofte med å gå seg en lang tur alene, det var lettere for ham, han fikk ro til å tenke uforstyrret, og når han kom hjem igjen var han alltid glad for at jeg var der og aldri holdt mot ham at han hadde behov for å sørge litt mer.

Det kan være utfordrende. Jeg har aldri vært en sjalu person, og det tror jeg nok hjalp også. Jeg var aldri sjalu på hans tidligere kone, men hele situasjonen kunne gjort meg veldig usikker. Så jeg måtte tidlig også gå noen runder med meg selv, men innså at å bli usikker pga. en person som ikke lenger lever, det var egentlig ganske meningsløst. Jeg bestemte meg for at det ikke var noen konkurranse. Han hadde valgt henne mens hun var i live. Han valgte meg etter at hun var gått bort. Ikke noe mer eller mindre verdt. Jeg valgte også å tenke at en mann som har opplevd så stor kjærlighet ikke ville nøyd seg med en blek erstatning i neste (meg). Tror man må ha en viss grunnleggende sikkerhet i seg selv for å takle det.

Han jeg var sammen med var også veldig bevisst på å fortelle meg hva han likte ved meg, hvorfor han var glad i meg osv. Han var også glad for at hans tidligere kone hadde vært så tydelig på at hun ønsket at han skulle finne en ny å dele livet med, tror det gjorde det lettere for ham, men kanskje for meg også, da hadde han/vi på en måte hennes velsignelse.

Mitt råd er vel å snakke sammen om hvordan dere skal forholde dere til at du har opplevd en stor kjærlighet før. Det som kan være truende i en slik situasjon er jo at det ikke er snakk om en person som du valgte bort eller som valgte deg bort (som ved et samlivsbrudd), men en person som ble tatt fra deg til tross for en stor og gjensidig kjærlighet. Det kan virke truende, tror jeg. I hvert fall om man ikke greier å ha en god kommunikasjon rundt det. Så snakk om hvordan dere snakker sammen om dette, da blir det mindre usikkerhet, mindre frykt for å såre den andre, men også mer aksept for de følelsene som man ikke kommer helt unna.

 

Anonymkode: eeecd...d8f

Tusen takk for et usedvanlig klokt og fint svar. Det var lærerikt å høre hvordan det kan oppleves fra "den andre siden"

hi

Anonymkode: b2369...3c0

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Jeg er enke og har datet et par fyrer. Med den ene har jeg hatt ganske mange fine stunder.

Har det som deg, til dels, for min avdøde mann var min store kjærlighet. Jeg har hatt flere kjærester, og barna har jeg med en eks, så den avdøde er ikke faren deres. Men han var likevel uten sidestykke den viktigste, og helt klart «Mannen i mitt liv», som det heter i romanene. 
 

Fyren jeg dater har hatt samboer og har to voksne barn. Han har hatt andre kjærester også. Så han har faktisk snakket en del om sine ekser da vi ble kjent. Mest fordi han trengte å slippe ut damp, tror jeg, det virker som om det har terapeutisk effekt. Og siden jeg selv også har vært skilt, så kan jeg relatere til det. Vi snakker om sånt innimellom. Eller, han gjør det ganske ofte, for det har viss vært en stor belastning for ham med den ene eksen, hun har satt spor på en negativ måte. Jeg har hørt så mye om den manipulerende eksen at jeg vet mer om henne enn om ham, syns jeg noen ganger.

Så man skulle tro det ville være åpning for å prate litt om min fortid også. Men når vi snakker om min mann som døde, så blir han skikkelig «uneasy». Jeg gjør det EKSTREMT sjeldent, men jeg kan se at det plager ham. Det føles faktisk ikke all right for meg i det hele tatt, for jeg har vanskelig for å akseptere at han føler seg truet av en død mann. 

Anonymkode: c2b1f...555

Tusen takk for et kjempefint svar - så bra å lese om erfaringene til andre som har vært/er i samme situasjon som meg 🙂

hi

Anonymkode: b2369...3c0

[Anonym bruker]

9 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg er enke og har datet et par fyrer. Med den ene har jeg hatt ganske mange fine stunder.

Har det som deg, til dels, for min avdøde mann var min store kjærlighet. Jeg har hatt flere kjærester, og barna har jeg med en eks, så den avdøde er ikke faren deres. Men han var likevel uten sidestykke den viktigste, og helt klart «Mannen i mitt liv», som det heter i romanene. 
 

Fyren jeg dater har hatt samboer og har to voksne barn. Han har hatt andre kjærester også. Så han har faktisk snakket en del om sine ekser da vi ble kjent. Mest fordi han trengte å slippe ut damp, tror jeg, det virker som om det har terapeutisk effekt. Og siden jeg selv også har vært skilt, så kan jeg relatere til det. Vi snakker om sånt innimellom. Eller, han gjør det ganske ofte, for det har viss vært en stor belastning for ham med den ene eksen, hun har satt spor på en negativ måte. Jeg har hørt så mye om den manipulerende eksen at jeg vet mer om henne enn om ham, syns jeg noen ganger.

Så man skulle tro det ville være åpning for å prate litt om min fortid også. Men når vi snakker om min mann som døde, så blir han skikkelig «uneasy». Jeg gjør det EKSTREMT sjeldent, men jeg kan se at det plager ham. Det føles faktisk ikke all right for meg i det hele tatt, for jeg har vanskelig for å akseptere at han føler seg truet av en død mann. 

Anonymkode: c2b1f...555

Dette er ikke en mann å satse på.. 

Anonymkode: 615e0...f56

[Anonym bruker]

4 timer siden, Anonym bruker skrev:

Dette er ikke en mann å satse på.. 

Anonymkode: 615e0...f56

Er dessverre i ferd med å tenke det samme. Synd, for han er superhyggelig. Men han ønsker seg noe han ikke kan få - av meg.

Anonymkode: c2b1f...555

[Anonym bruker]

17 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg er enke og har datet et par fyrer. Med den ene har jeg hatt ganske mange fine stunder.

Har det som deg, til dels, for min avdøde mann var min store kjærlighet. Jeg har hatt flere kjærester, og barna har jeg med en eks, så den avdøde er ikke faren deres. Men han var likevel uten sidestykke den viktigste, og helt klart «Mannen i mitt liv», som det heter i romanene. 
 

Fyren jeg dater har hatt samboer og har to voksne barn. Han har hatt andre kjærester også. Så han har faktisk snakket en del om sine ekser da vi ble kjent. Mest fordi han trengte å slippe ut damp, tror jeg, det virker som om det har terapeutisk effekt. Og siden jeg selv også har vært skilt, så kan jeg relatere til det. Vi snakker om sånt innimellom. Eller, han gjør det ganske ofte, for det har viss vært en stor belastning for ham med den ene eksen, hun har satt spor på en negativ måte. Jeg har hørt så mye om den manipulerende eksen at jeg vet mer om henne enn om ham, syns jeg noen ganger.

Så man skulle tro det ville være åpning for å prate litt om min fortid også. Men når vi snakker om min mann som døde, så blir han skikkelig «uneasy». Jeg gjør det EKSTREMT sjeldent, men jeg kan se at det plager ham. Det føles faktisk ikke all right for meg i det hele tatt, for jeg har vanskelig for å akseptere at han føler seg truet av en død mann. 

Anonymkode: c2b1f...555

Dette er et rødt flagg 🚩 
Vær oppmerksom på at han selv ikke er manipulerende og skylder alt på alle andre, mens han er fantastisk.

Anonymkode: 671fb...5e6

[Anonym bruker]

Kort fortalt, jeg har vært sammen med en enkemann. Jeg følte at dette var mannen i mitt liv, men det eneste han snakket om i de 5 årene vi var sammen, det var den avdøde kjæresten (de var ikke gift).

Hver dag, hver anledning, hver ferie, tilslutt spurte ungene om jeg ikke snart skulle gjøre det slutt fordi de var så lei av å høre om den andre damen hele tiden. Alle rundt oss reagerte også, men jeg tenkte og håpet at det ville avta.

I starten, tenkte jeg at det får stå til, han har behov for å lufte det, selv om det var mange år siden kjæresten hadde gått bort ( mange år før jeg møtte han).

Jeg kunne ikke nevne noen av mine ekser, da ble det et sjalusidrama uten like. For meg ble det uholdbart, var ikke bare dette som satt en stopper for forholdet, men dette var en stor del. 

Så lenge det temaet ikke blir altoppslukende , så ser jeg ikle noe galt i å snakke om en avdød elsket person innimellom.

Anonymkode: 8a6ef...aec

[Anonym bruker]

Jeg synes det var rart at han elsket en person som ikke ekseisterer høyere enn meg. Men jeg ble vant til det. 

Anonymkode: 9c50a...fad

[Anonym bruker]

Det er akkurat det dere to siste som svarte her jeg vil unngå. Det er flere år siden mannen min døde, og jeg vil virkelig ikke at en eventuell ny kjæreste skal føle det sånn. Men jeg snakker jo uansett ikke enormt mye om ham til andre heller, så jeg tenker det skal gå bra.

hi

Anonymkode: b2369...3c0

[Anonym bruker]

En ny mann, skal respektere den kjærligheten du har til din avdøde mann. Han skal ikke glemmes. Man skal ikke late som om vedkommende ikke finnes. 
 

Jeg synes det er viktig å finne en mann som er mann nok til å gi plass til en avdød ektemann.

Anonymkode: bcc58...9a3