Så skuffet over meg selv, tatt nok en sykedag pga angst!!!

[Anonym bruker]

Har brukt opp nesten alle sykedagene mine nå. Pga en lammende redsel som oppstår når jeg får melding fra jobb, rett før jeg drar hjemmefra, om at jeg blir omplassert til å andre arbeidsoppgaver/andre klasser,  som jeg er totalt uforberedt på og aldersgrupper jeg er ukomfortabel med. 
Det er forventet i læreryrket at man skal kunne la seg flytte på ved behov. Der jeg jobber er det konstante flyttinger rundt omkring, ved sykdom i personalet. Flere ganger i uken må jeg stille uforberedt for å undervise andre trinn enn det jeg er utdannet/kompetent til. Noen liker kanskje sånne utfordringer og ‘variasjon’? Jeg knekker sammen i gråt og skjelving fordi jeg vet at dagen min, som etter planen skulle være en grei og planlagt dag, går i grus, og at jeg kommer til å dra hjem som et utslitt vrak og må være mamma til barn som krever sitt.
Jeg bruker alltid avspenningsteknikker og pusteøvelser for å forberede meg til slike dager (ellers hyperventilerer jeg). Likevel har jeg erfart mange ganger nå at jeg blir så oppbrukt og sliten av uforutsigbarhet og ukjente situasjoner, at jeg ikke takler mer. Reaksjonen min er gråt og sinne på meg selv, fordi jeg ikke er like ‘flink’ til å takle dette som det er forventet at jeg skal være. Oftere og oftere tenker jeg at jeg må slutte i læreryrket pga dette, selv om jeg liker yrket og er flink med mine elever, så fremt dagene går som planlagt. Kanskje jeg bare må gi opp. Er sint, skuffet og lei av meg selv, og ligger bare hjemme og gråter.
 

Anonymkode: 3c0b3...b95

[Eliseflisa]

ÅÅÅ jeg skulle så ønske du satt her så jeg kunne snakket med deg....

 

Det finnes jo hjelp for dette. Jeg har hatt det likt.

Redningen min: fortell dette, fortell det til lederen. Gjerne til alle du jobber med. Fortell hvordan du har det og hvordan du kan jobbe igjennom dette. Jeg sa det på et møte vi hadde. 

For , idet du sier det til kollegene dine, tør du trosse angsten. For da ufarligjør du den. Du trenger ikke kjempe i mot- som jo er grunnen til at den kommer

[Anonym bruker]

Jeg har selv slitt med liknende i mange år. Det som hjalp meg var å være åpen med sjefen min om problemene mine. Fikk dermed tilrettelegging slik at jeg skal slippe å stå i situasjoner som gjorde meg psykisk dårlig. Jeg vet at det steget er vanskelig å ta, men det er utrolig hvor mye som kan ordne seg bare man snakker om det❤ husk at sjefen vil heller ha deg på jobb i en situasjon du takler, kontra at du er syk. Det er rett og slett noe alle tjener på. Heier på deg!

Anonymkode: e567a...933

[Anonym bruker]

Du kan få hjelp mot angsten. Kontakt fastlegen asap.

Anonymkode: 0154c...b2f

[Eliseflisa]

Og er det umulig å fortelle det til mange. Fortell det til din sjef. Da tilrettelegger de for din stabilitet. De vil jo ha deg i jobb. 

 

Også finnes det mye hjelp fra eksperter … For eksempel lavterskeltilbud , kognitiv terapi.

[Anonym bruker]

Det er jo helt vanlig å trenge noen tilpasninger på jobb, vi som er arbeidsgivere ønsker jo å ha våre ansatte på jobb. Om det er Truls som ikke kan stå så lenge pga et dårlig kne eller Trine som ikke kan flyttes på fordi hun får angst av brå endringer i planene, så er vi helt vant til å måtte ta hensyn altså. 

Snakk med lederen din, og trenger han noe fra lege for å få til tilpasningene så får du det. Mange tilpasninger er "gratis" og da trengs ikke mer papirarbeid, men noen tilrettelegginger er litt mer omfattende og rammer budsjettene de også og da må det dokumenteres mer, men uansett er det som regel billigere å tilrettelegge enn at du blir syk.

 

Anonymkode: c0e8d...77a

[Anonym bruker]

Helt enig med andre her. Si fra til din leder om dette, slik skal du ikke ha det. Holder selv en del kurs der jeg jobber og liker det ikke, men vi er 2 stykke som gjør dette sammen og da er det mye lettere å forholde seg til vanskelige spørsmål. Norge trenger gode lærere og det høres jo ut som du er. 

Anonymkode: 3e15b...086

[Anonym bruker]

Si det til sjefen ❤️

Anonymkode: 9f9a9...b52

[Anonym bruker]

Kjære deg ❤️ Dette må du bare være åpen om til sjefen din. Det skal selvsagt tilrettelegges for deg på arbeidsplassen på lik linje som en med vond rygg eller en med dårlig hørsel. Tipper du mange ganger kunne byttet angsten med hva som helst annet, noe som var synlig og ikke «stigmatisert».

Hvis dette er den eneste grunnen til at du vurderer å slutte så må du ta grep, du trenger ikke slutte som lærer. Syntes du er utrolig modig som har valgt det yrke når du har angst, all ære til deg ❤️

Snakk med sjefen, angst er så vanlig i dag, for alt du vet har sjefen opplevd angst før, eller kjenner noen som har og vet hvor utrolig hemmende det føles når det «stormer». Sjefen er garantert mest opptatt av at du faktisk klarer å komme på jobb, så tilrettelegging vil jeg tro er et minimum av hva han/hun kan hjelpe med. Snakk også med fastlegen, ikke bekymre deg for sykedagene, det ordner seg. Tenk på helsa di og barn(a) som trenger en mamma som tar vare på seg selv ❤️ 

Dette klarer du! Vi trenger lærere i skolen som vet at livet ikke alltid er en dans på roser, tipper du er en kjempe ressurs for de barna som har det vanskelig, for det vet du alt om. Lykke til ❤️

Anonymkode: c5387...55d