3 MA... blitt 36. Mister håpet😭

[Anonym bruker]

Prøver å reach out there. Går gjennom et personlig helvete, og mann, psykolog, venninner mamma begynner å bli lei. Trenger håp! Føler meg så jævlig alene og ensom i dette. Er så livredd for å aldri få flere barn. Jeg har alltid trodd jeg skulle slite med å bli gravid. Og så «fikk jeg rett» og det er på en måte ekstra kjipt. Tok 7 måneder å bli gravid første gang og ble en MA uke 11 som var jævlig. Så klarte vi det andre forsøk etter at jeg fikk pergotime. Var da blitt 34. Fødte en helt vidunderlig datter som jeg elsker over alt på jord 😭❤️❤️❤️Tok 13 måneder (!) å få mensen tilbake etter graviditeten. Så begynte helvete. Første MA I uke 8+6 etter å ha hørt hjertet slå - var så sikker på at det skulle gå bra. Rett i grøfta. Så etter 6 X  letrozol (pergo finnes ikke lenger) nada. Ble så gravide av oss selv, rett etter jul fikk vi påvist MA uke 9 etter hjerteslag her og. Nå henvist til IVF. Venter på utredningen. Er blitt 36. Har fått pergotime på «good will» fram til vi venter på IVF. Håpet er i dass. Jeg har mareritt om at vi bare mister og mister. Er Rhesus minus, pushet legen til å ta blodprøve men han sier det er veldig lite sannsynlig at det er årsaken. Eller at det er immunforsvaret mitt (selvfølgelig saumfart nettet etter svar) som går løs på fostrene. Er så sint på kroppen min og alderen min, og at ting er blitt som de er blitt. Finnes det noen historier som er gode? Finnes det noen andre i samme situasjon? Ps vi er henvist til IVF på grunn av sub-fertilitet, de er veldig tydelig på at det ikke er noe kur mot habituell abort. Men har jeg habituell abort NPR det er 2 og ikke 3 på rad? Mener de det fordi fostrene er uke 8 ca hver gang? Men er ikke det vanlig tidspunkt å miste på? Faen!!! Sorry språket. Bare så lei og ensom.

Anonymkode: 58487...17f