Har nettopp kommet hjem...

[Anonym bruker]

..fra et kurs på fire dager, etterutdanning men deltakerne kom fra ulike yrkesgrupper.

Jeg hadde det forsåvidt hyggelig på kurs, snakket med noen av de, prøvde å dra i gang samtaler og det funket også.

Men, jeg synes at jeg merket at jeg ikke fikk kontakt med noen, ingen kom til meg for å snakke, jeg følte meg inkludert - men samtidig utenfor gruppen (vi var 17 stk). Noen av de som var der, hadde kommet sammen andre de kjente fra før, andre ikke. Noen var veldig unge, men det var jo i og for seg ikke et problem det da. 

Da jeg var liten så følte jeg meg ofte utafor, helt fra barneskolen. Samme historie; jeg hadde mine venninner, var aldri alene, men følte meg likevel utafor. 

Nå føler jeg at jeg reproduserer det jeg kjenner fra barndommen, og forventer meg ubevisst at jeg ikke er interessant for andre. Merker det i blikkene deres, i manglende respons m.m.

Hvordan skal jeg jobbe med dette? Hver gang jeg drar på arrangement hvor jeg ikke kjenner andre, så skjer dette. Det er akkurat som om jeg trekker meg unna, slik at jeg ikke skal virke som om jeg egler meg innpå andre. Håper at de skal komme bort til meg, men det er det jo ikke alltid noen gjør. Føler nok at jeg er og gir fra meg tegn på at jeg er relativt stille og rolig av meg, i forhold til mer høylytte mennesker som tiltrekker seg andre mer.

Men dette plager meg og jeg er så glad for at jeg er ferdig med denne helga og slipper å se gå gjennom dette igjen

Hva er galt med meg?

Anonymkode: 968a1...76a

[Anonym bruker]

Du er nok lik meg. Jeg tar ikke kontakt, tar ikke initiativ. 

Jeg er i slekt med min rake motsetning, en person som blir kjent med folk i det samme han går inn døra. Han setter seg ned og begynner å snakke, og folk snakker tilbake. Han er av natur et smilende vesen, som snakker, ler og er utadvendt. 

Anonymkode: 594bc...40a

[Anonym bruker]

8 timer siden, Anonym bruker skrev:

..fra et kurs på fire dager, etterutdanning men deltakerne kom fra ulike yrkesgrupper.

Jeg hadde det forsåvidt hyggelig på kurs, snakket med noen av de, prøvde å dra i gang samtaler og det funket også.

Men, jeg synes at jeg merket at jeg ikke fikk kontakt med noen, ingen kom til meg for å snakke, jeg følte meg inkludert - men samtidig utenfor gruppen (vi var 17 stk). Noen av de som var der, hadde kommet sammen andre de kjente fra før, andre ikke. Noen var veldig unge, men det var jo i og for seg ikke et problem det da. 

Da jeg var liten så følte jeg meg ofte utafor, helt fra barneskolen. Samme historie; jeg hadde mine venninner, var aldri alene, men følte meg likevel utafor. 

Nå føler jeg at jeg reproduserer det jeg kjenner fra barndommen, og forventer meg ubevisst at jeg ikke er interessant for andre. Merker det i blikkene deres, i manglende respons m.m.

Hvordan skal jeg jobbe med dette? Hver gang jeg drar på arrangement hvor jeg ikke kjenner andre, så skjer dette. Det er akkurat som om jeg trekker meg unna, slik at jeg ikke skal virke som om jeg egler meg innpå andre. Håper at de skal komme bort til meg, men det er det jo ikke alltid noen gjør. Føler nok at jeg er og gir fra meg tegn på at jeg er relativt stille og rolig av meg, i forhold til mer høylytte mennesker som tiltrekker seg andre mer.

Men dette plager meg og jeg er så glad for at jeg er ferdig med denne helga og slipper å se gå gjennom dette igjen

Hva er galt med meg?

Anonymkode: 968a1...76a

Øv deg på small talk, ta initiativ selv og slutt å være hårsår og «følerisk». Når du sier «jeg hadde mine venninner, men følte meg utenfor likevel», så ser du vel sjøl at mye handler om din egen tilnærming - ikke om faktisk utenforskap? 

Anonymkode: e0735...795