Hater alt og alle!

[Anonym bruker]

Vet faktisk ikke hva jeg vil med dette innlegget. Har ingen å snakke med, så kan hvertfall skrive anonymt... Jeg er så sint, lei meg, irritert, oppgitt. Har en evigvarende følelse av at ingen liker meg. Det er ikke det at de har grunn til å mislike meg, men ingen grunn til å like meg heller. Jeg er luft. Ingen inviterer meg til noe. Jeg har ingen nære venninner. Jeg er snill og vennlig, til og med sosial og smilende. Kontaktsøkende. Kanskje folk merker at jeg er desperat? Jeg er på evig jakt etter nye venner. Har hatt mange, men de bare forsvinner. Vennskapene ebber ut. Jeg prøver å foreslå ting, men ingen har tid. Jeg hater livet mitt, men har egentlig ingen grunn til det. Har gått til legen i mangen år og forklart det. Får bare ulike typer antidepressiva som tar toppene, men også gir en masse bivirkninger. Har diagnostisert meg selv med depresjon, dystymi eller bipolar lidelse. 

Nå tenker dere sikkert at jeg er helt loco, og kanskje jeg er det. Inni har jeg det vondt, men utad ser jeg helt normal ut. Jobber, studerer, har verdens beste mann og barn. Likevel har jeg lyst å vise fingen til samtlige jeg ser, samtidig som jeg bare vil ha noen venner. Jeg vil bare ha hjelp! Jeg orker ikke ha det slik mer...

Anonymkode: 30003...100

[Anonym bruker]

Prøv å vise det du har skrevet her til legen din. Om du ikke blir tatt på alvor av den legen du har, bytt lege. Se om du kan komme til en psykolog som jobber med kognitiv terapi.

Se om du kan finne noe du kan gjøre som er positivt for deg, ikke for den datteren du er, den ektefellen du er, den moren du er, den ansatte/kollegaen du er, den studenten du er - noe som er positivt for deg. Prøv å bygge deg en interesse, noe du brenner for - hva som helst, en hobby, trening eller frivillig arbeid som også involverer andre mennesker. Jeg tror at det er større sjanse for å få varige vennskap hvis man deler felles interesser, for ellers blir det ofte med voksne vennskap at de kommer og går, det er i hvert fall min erfaring. Noen ganger er det også bare at "livet skjer" med oss alle og da er det ikke like enkelt å holde på nyere vennskap, selv om man kanskje egentlig ønsker det. Jeg har begynt å tenke litt pragmatisk på vennskap, noen kommer, noen går, noen kommer tilbake, andre ikke.

Du kan også høre om du kan få samtaler hos kommunens psykiatriske sykepleier. Og siden du studerer også kan du sjekke ut om studentsamskipnaden der du studerer har tilbud om psykolog til studentene.

Prøv å være snill med deg selv i tankene. Du sier jo mye positivt om deg selv også, fortsett med det. Nå studerer du i tillegg til jobb, da sier det seg selv at du sikkert ikke her hverken tid eller overskudd til så mye annet når du i tillegg har mann og barn. Ditt døgn er bare 24 timer, som alle andres Og kanskje er du også litt utbrent? Da kan man også bli deprimert eller mer deprimert. Er det ikke så lenge igjen av studiene og du ser at det vil endre mye til det positive når du er ferdig med dem, kanskje du bare skal akseptere at siste halvår er litt kjipt og strevsomt og også kanskje litt ensomt - og så fokusere på at når du er ferdig til våren så kan du begynne å jobbe mer for å få et nytt nettverk av venner. For slik du beskriver deg selv tror jeg du kan få varige venner. I hvert fall om du i tillegg får hjelp til de plagene du har ellers, for da vil du også ha mer energi og mer å gi selv i et vennskap. Bare det å være ferdig med studiene vil ta bort mye stress, og det vil gjøre deg bra. Er det lenger tid til du er ferdig med studiene, se om det er noe du/dere kan gjøre for å gjøre tilværelsen din bedre inntil du er ferdig.

Tror du legen din vil høre på deg, ring denne i morgen tidlig og be om time. Hvis ikke, finn en ny lege i morgen og bytt lege på nettet, da har du ny lege fra 1. desember.

Du hater ikke alt og alle - du hater bare å ha det vondt, tror jeg. Men du kan få det bra igjen, for du har et så godt utgangspunkt. Du har positive personlige egenskaper, du har et stabilt liv med en god mann og barn, jobb og utdanning. Alt ligger tilrette for at du skal få det bra igjen! ❤️

 

Anonymkode: 8112c...b6c

[Anonym bruker]

Tenker at du sikkert har fått altfor mye avslag fra folk. Det gjør noe med en person. Har du sett «me, myself and iren»? Det er mulig å bli omtrent en annen person hvis man pushes nok. 

Du har erfart at folk trekker seg vekk gang på gang. Min tanke er at du kanskje har prøvd å skape vennskap med feil folk? Kanskje du må lete litt etter folk som er mer lik deg selv? Å bli avvist gang på gang skaper også selvoppfyllende profetier. Man blir litt for «på» eller litt for tilbakeholden fordi man underbevisst er redd for et avslag. Til slutt gir man f.. og blir sint. Men husk at sinne egentlig er tristhet. 

Når jeg var yngre, prøvde jeg alltid å bli venner med de som var veldig åpne og hyggelige. Kanskje fordi jeg underbevisst ville være slik selv. Men det jeg ikke tenkte på, er at de har mange flere å velge mellom. Derfor ble jeg sjelden et naturlig førstevalg, og når det kom andre åpne og utadvendte mennesker, hendte det ofte at de ble venner isteden. 

Så begynte jeg å søke aktivt etter folk som meg selv. Vanlige hyggelige folk- ikke utadvendte og «populære», men «vanlige». Og da holdt det. Jeg var dessuten bevisst på å holde kontakt, skrive meldinger og høre hvordan det går med dem, følge opp hvis jeg visste de slet med noe, glede meg med dem hvis det skjedde noe positivt i livet deres. Jeg sluttet samtidig å forsøke å passe inn der jeg sto i fare for å bli avvist/nedprioritert. Det sparte meg for mange sorger og dårlig selvtillit. I dag har jeg mange gode venner som liker meg for den jeg er, og som tar like ofte kontakt som jeg gjør.

med andre ord: det er noen der ute for deg også. Prøv om du kan snu sinnet til noe positivt. Si til deg selv at det erfaringene- og ikke DU- som snakker. Se deg rundt, er det noen du kanskje ikke har som førstevalg, men som likevel kan vise seg å bli en god venn? Start i det små; en kaffe, en hyggelig melding. Og ikke glem å pleie kontakten. For å få et skikkelig vennskap, må man jobbe litt i starten. Etterhvert går det av seg selv. 

Anonymkode: 72c87...96c

[Anonym bruker]

Akkuart som meg. Slipper litt inn, men er ikke spennende nok i lengden. Hater også alle. Enda jeg har mann, barn, jobb, hus og burde vært super happy !!! Trenger ikke venner sier mannen. Men likevel blir jeg deppa av at alle andre koser seg sammen. Håper det løser seg for deg ❤️  

Anonymkode: 8da0d...737