Noen her med barn med psykisk utviklingshemming?

[Anonym bruker]

Hvor gammelt var barnet da det ble oppdaget? Og hvorfor ble det mistanke om det? 

Anonymkode: f23cd...f5c

[Anonym bruker]

Jeg kjenner 3 barn med lett psykisk utviklingshemming, de har fått diagnosen ved 6, 10 og 13 års alder. De ble utredet pga diverse vansker, blant annet lærevansker, språkutvikling, at de strevde sosialt. Hun som fikk diagnosen ved 6 år har foreldre med samme diagnose og ble utredet grunnet det og barnets egne vansker. 10 åringen pga lærevansker (lese- og skrivevansker) og språkvansker. Hun som fikk diagnose ved 13 års alder fikk den etter en grundig, tverrfaglig utredning for sammensatte vansker med blant annet epilepsi, forsinket utvikling, atferdsvansker og store lærevansker.

Anonymkode: bfb60...97c

[Anonym bruker]

Jeg kjenner to som har fått diagnosen, men de var i ungdomsskole-alder. Begge har hatt store lærevansker, slitt sosialt og det har liksom bare vært .. noe. De har slitt med å passe inn hele livet og aldri mestret skolegang. Begge to har vært innen hjelpeapparatet siden før skolestart og er det enda inn i voksenlivet. 

Anonymkode: fc769...cd1

[Anonym bruker]

Jeg jobber med barn med moderat til alvorlig psykisk utviklingshemming, ofte kombinert med autisme eller andre syndromer. De fleste ble sjekket opp tidlig bhg alder.

Anonymkode: 79eb6...811

[Himmel og hav]

Jeg har en sønn med lett psykisk utviklingshemming. Han har hatt hjelp av PPT siden han var 2, men det ble ikke satt noen diagnose før han var 6. Han hang etter i utviklinga på alle områder, og både vi og barnehagen var enige om at tidlig hjelp er langt bedre enn "vente og se". 

[Anonym bruker]

17 minutter siden, Himmel og hav skrev:

Jeg har en sønn med lett psykisk utviklingshemming. Han har hatt hjelp av PPT siden han var 2, men det ble ikke satt noen diagnose før han var 6. Han hang etter i utviklinga på alle områder, og både vi og barnehagen var enige om at tidlig hjelp er langt bedre enn "vente og se". 

Hvordan går det med han? Hvordan mistenkte du det? Var det en stor sorg å få diagnosen?

Anonymkode: f23cd...f5c

[Anonym bruker]

23 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg jobber med barn med moderat til alvorlig psykisk utviklingshemming, ofte kombinert med autisme eller andre syndromer. De fleste ble sjekket opp tidlig bhg alder.

Anonymkode: 79eb6...811

Hvordan fungerer de i hverdagen? 

Anonymkode: f23cd...f5c

[Anonym bruker]

Mange av de som får diagnosen lett pu får det ofte når de begynner på skolen, først tror man Av og til at det bare et lese/skrivevansker eller at barnet er umoden osv. Ved moderat, alvorlig og dyp pu så oppdages det tidligere. Mitt barn var nesten 4 år da diagnosen moderat pu ble satt. 
Hos oss reagerte helsesøster rundt 1,5 år alder på at barnet ikke gikk og vi ble henvist til fysioterapeut som fastslo at barnet har hypermobile ledd Og vi gikk fast til fysio en gang i uken. Hos oss trodde alle, fysioterapeut, helsesøster, bhg at språket hang sånn etter pga hypermobile ledd, at barnet brukte all sin energi på å lære å gå osv. Var vel rundt 2,5 år da bhg ville sende henvisning til ppt. Ped.leder gikk ut i permisjon og hadde glemt å snakke med ppt, jeg trodde det bare tok lang tid før ppt ville komme, ting pleier jo å ta tid. Men fant ut at ped leder hadde glemt å kontakte ppt. Ppt ble så kontaktet rundt 3 års alder og barnet Fikk assistent noen timer i uken. 
Fysioterapeuten ble etterhvert bekymret og spurte om hun kunne få ringe ppt, ble så henvist til barnelege som fattet mistanke som så henviste oss videre til habiliteringen for barn og unge. Og der fikk vi diagnosen rett før barnet ble 4 år. Der verste var at ingen, absolutt ingen, hadde nevnt eller tenkt tanken om at det var en utviklingshemming. Så det var er grusom vond beskjed å få

Anonymkode: 85c7a...9ac

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Mange av de som får diagnosen lett pu får det ofte når de begynner på skolen, først tror man Av og til at det bare et lese/skrivevansker eller at barnet er umoden osv. Ved moderat, alvorlig og dyp pu så oppdages det tidligere. Mitt barn var nesten 4 år da diagnosen moderat pu ble satt. 
Hos oss reagerte helsesøster rundt 1,5 år alder på at barnet ikke gikk og vi ble henvist til fysioterapeut som fastslo at barnet har hypermobile ledd Og vi gikk fast til fysio en gang i uken. Hos oss trodde alle, fysioterapeut, helsesøster, bhg at språket hang sånn etter pga hypermobile ledd, at barnet brukte all sin energi på å lære å gå osv. Var vel rundt 2,5 år da bhg ville sende henvisning til ppt. Ped.leder gikk ut i permisjon og hadde glemt å snakke med ppt, jeg trodde det bare tok lang tid før ppt ville komme, ting pleier jo å ta tid. Men fant ut at ped leder hadde glemt å kontakte ppt. Ppt ble så kontaktet rundt 3 års alder og barnet Fikk assistent noen timer i uken. 
Fysioterapeuten ble etterhvert bekymret og spurte om hun kunne få ringe ppt, ble så henvist til barnelege som fattet mistanke som så henviste oss videre til habiliteringen for barn og unge. Og der fikk vi diagnosen rett før barnet ble 4 år. Der verste var at ingen, absolutt ingen, hadde nevnt eller tenkt tanken om at det var en utviklingshemming. Så det var er grusom vond beskjed å få

Anonymkode: 85c7a...9ac

Uff ja det kan jeg tenke meg  er så redd barnet mitt har en utviklingshemming. Men han var ikke sen å gå og er ikke sen motorisk. Er språket og det sosiale som har store mangler. 

Anonymkode: f23cd...f5c

[Anonym bruker]

6 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Mange av de som får diagnosen lett pu får det ofte når de begynner på skolen, først tror man Av og til at det bare et lese/skrivevansker eller at barnet er umoden osv. Ved moderat, alvorlig og dyp pu så oppdages det tidligere. Mitt barn var nesten 4 år da diagnosen moderat pu ble satt. 
Hos oss reagerte helsesøster rundt 1,5 år alder på at barnet ikke gikk og vi ble henvist til fysioterapeut som fastslo at barnet har hypermobile ledd Og vi gikk fast til fysio en gang i uken. Hos oss trodde alle, fysioterapeut, helsesøster, bhg at språket hang sånn etter pga hypermobile ledd, at barnet brukte all sin energi på å lære å gå osv. Var vel rundt 2,5 år da bhg ville sende henvisning til ppt. Ped.leder gikk ut i permisjon og hadde glemt å snakke med ppt, jeg trodde det bare tok lang tid før ppt ville komme, ting pleier jo å ta tid. Men fant ut at ped leder hadde glemt å kontakte ppt. Ppt ble så kontaktet rundt 3 års alder og barnet Fikk assistent noen timer i uken. 
Fysioterapeuten ble etterhvert bekymret og spurte om hun kunne få ringe ppt, ble så henvist til barnelege som fattet mistanke som så henviste oss videre til habiliteringen for barn og unge. Og der fikk vi diagnosen rett før barnet ble 4 år. Der verste var at ingen, absolutt ingen, hadde nevnt eller tenkt tanken om at det var en utviklingshemming. Så det var er grusom vond beskjed å få

Anonymkode: 85c7a...9ac

Kan jeg spør hvordan han fungerer i hverdagen? Har han språk? Sover han godt og spiser normalt?

Anonymkode: f23cd...f5c

[Himmel og hav]

20 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hvordan går det med han? Hvordan mistenkte du det? Var det en stor sorg å få diagnosen?

Anonymkode: f23cd...f5c

Det går bra. Han er ung voksen nå, har egen leilighet, tilrettelagt jobb, noen gode kamerater, han har hatt ett par kjærester, har hobbyer og lever et ganske normalt liv, og han er strålende fornøyd med seg selv og den han er. Han trenger bare litt hjelp innimellom.

Vi mistenkte det jo, som jeg sa, fordi han hang etter i utviklinga helt fra starten. Krabba seint, snakka seint, reiste seg seint osv. Det er klart det var en sorg, men ikke et sjokk. Det har mer vært en jevn uro og bekymring. Hvorfor lurer du på alt dette?

 

[Anonym bruker]

8 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Kan jeg spør hvordan han fungerer i hverdagen? Har han språk? Sover han godt og spiser normalt?

Anonymkode: f23cd...f5c

Hun har litt språk og vi som kjenner henne forstå jo hva hun vil frem til, men det er ikke lange setninger hun snakker, 4ord i en setning. Men språkforståelsen er mye bedre enn talespråket. Hun sier liksom ikke» mamma jeg må på do og tisse» er mer «mamma tisse do» 

Hun fungere jo ganske greit mtp begrensningene hun har pga diagnosen. Går på toalett selv, sluttet med bleie litt etter fylte 5 år. Kan smøre seg en skive hvis hun vil, hjelper til med å lage mat. Men må passe på. Kler på seg selv, men hun sliter med finmotorikken. Kan ikke knyte, kneppe igjen knapper som skal inn i hull, trykknapper går fint, klarer ikke lukke igjen glidelås. Grovmotorikken er bedre. Men klarer ikke sykle på vanlig 2hjulssykkel f.eks. Kan være ute alene sammen med søsken eller andre barn i området som jeg er trygg på ikke går ifra henne. Kan ikke skrive eller lese. Tegner bare krusseduller, kan ikke fargelegge innenfor streker eller klippe etter mønster. Kan være alene hjemme en liten stund hvis jeg skal på butikken og slikt. Men ikke over lengre tid. 
Min datter er veldig småspist og kan gå i mange timer uten mat, hun er ikke kresen, spiser alt, men veldig småspist og er undervektig grad 2. Har store problemer med innsovning så det får hun melatonin for. Men sover hele natten når hun først har sovnet. 
Det er veldig vanskelig å sammenligne barn som har utviklingshemming. Kjenner en annen som er 2 år yngre enn mitt barn som også har diagnosen moderat pu. Han bruker bleie, kan ikke være alene verken inne eller ute. Men han kan lese, skrive og har godt språk.

Anonymkode: 85c7a...9ac

[Anonym bruker]

22 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Uff ja det kan jeg tenke meg  er så redd barnet mitt har en utviklingshemming. Men han var ikke sen å gå og er ikke sen motorisk. Er språket og det sosiale som har store mangler. 

Anonymkode: f23cd...f5c

Hvor gammel er barnet ditt? Og hvordan er språkforståelsen? Det er språkforståelsen de bekymrer seg mest for enn selve språket. Broren min f.eks sa bare mamma, pappa og nei helt til han nesten var 4 år, men han forstod absolutt alt som ble sagt til han. 
hva sier barnehagen da? Eller helsesøster?

Anonymkode: 85c7a...9ac

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hvor gammel er barnet ditt? Og hvordan er språkforståelsen? Det er språkforståelsen de bekymrer seg mest for enn selve språket. Broren min f.eks sa bare mamma, pappa og nei helt til han nesten var 4 år, men han forstod absolutt alt som ble sagt til han. 
hva sier barnehagen da? Eller helsesøster?

Anonymkode: 85c7a...9ac

Språkforståelsen har komt seg mye den siste tiden. Forstår det meste og forstår beskjeder han får. Barnehagen er bekymret , så nå ønsker de å kontakte ppt med min velsignelse. Han fungerer mye bedre hjemme enn i bhg. Ordene kommer dag for dag, den siste mnd alene har han lært 70-80 ord. Så det går jo fremover men det går sakte. Han vil liksom ingenting i bhg og går mest for seg selv. Vandrer mye uten mål og mening. Han er 3,5 år.

Anonymkode: f23cd...f5c

[Anonym bruker]

14 minutter siden, Himmel og hav skrev:

Det går bra. Han er ung voksen nå, har egen leilighet, tilrettelagt jobb, noen gode kamerater, han har hatt ett par kjærester, har hobbyer og lever et ganske normalt liv, og han er strålende fornøyd med seg selv og den han er. Han trenger bare litt hjelp innimellom.

Vi mistenkte det jo, som jeg sa, fordi han hang etter i utviklinga helt fra starten. Krabba seint, snakka seint, reiste seg seint osv. Det er klart det var en sorg, men ikke et sjokk. Det har mer vært en jevn uro og bekymring. Hvorfor lurer du på alt dette?

 

Hører ut som en flott fyr  jeg lurer fordi yngste min henger etter en del i språk og på det sosiale. Er redd det kan være en utviklingshemming av noe slag .

Anonymkode: f23cd...f5c

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Språkforståelsen har komt seg mye den siste tiden. Forstår det meste og forstår beskjeder han får. Barnehagen er bekymret , så nå ønsker de å kontakte ppt med min velsignelse. Han fungerer mye bedre hjemme enn i bhg. Ordene kommer dag for dag, den siste mnd alene har han lært 70-80 ord. Så det går jo fremover men det går sakte. Han vil liksom ingenting i bhg og går mest for seg selv. Vandrer mye uten mål og mening. Han er 3,5 år.

Anonymkode: f23cd...f5c

70-80 ord på en måned er jo kjempe bra. Men når du sier bhg er bekymret, sier de at de mistanker han har en utviklingshemming da? Tenker det kan være så mangt og mest sannsynlig noe helt annet eller ingenting. Hvordan er han i lek da? Er det gjentagende lek, samme om og om igjen? Får dere kontakt med han? Øyekontakt? Prøv å ikke ta sorgene på forskudd❤️ Og ikke si nei til ppt, hvis det skulle vise seg at det er «noe» så er det mye bedre å få hjelp så tidlig som mulig. Klem til deg❤️

Anonymkode: 85c7a...9ac

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

70-80 ord på en måned er jo kjempe bra. Men når du sier bhg er bekymret, sier de at de mistanker han har en utviklingshemming da? Tenker det kan være så mangt og mest sannsynlig noe helt annet eller ingenting. Hvordan er han i lek da? Er det gjentagende lek, samme om og om igjen? Får dere kontakt med han? Øyekontakt? Prøv å ikke ta sorgene på forskudd❤️ Og ikke si nei til ppt, hvis det skulle vise seg at det er «noe» så er det mye bedre å få hjelp så tidlig som mulig. Klem til deg❤️

Anonymkode: 85c7a...9ac

Vi har veldig god kontakt med han. Han er veldig opptatt av bekreftelse på når han sier noe rett eller Gjør noe gøy eller rampete. Han reagerer på navnet sitt og er en ganske enkel unge , blid og fornøyd. Han leker lite.. vil mest klatre og tulle. Elsker å være ute , sklie og huske. Og liker å bla i bøker og si hva som er bilde av i bøkene. Men leker lite , men kan sitte litt med puslespill om jeg er flink å motivere han. På hjemmebane fungerer han altså bra. Både venner og familie mener det samme, men i bhg fungerer han tydeligvis ikke så godt. Der vil han ingenting og de sliter litt med å få den kontakten med han som vi har. Så de mistenker noe, men har ikke sagt hva de mistenker. Men de vil ha hjelp fra ppt og det støtter jeg 100%.

Anonymkode: f23cd...f5c

[Anonym bruker]

8 timer siden, Himmel og hav skrev:

Jeg har en sønn med lett psykisk utviklingshemming. Han har hatt hjelp av PPT siden han var 2, men det ble ikke satt noen diagnose før han var 6. Han hang etter i utviklinga på alle områder, og både vi og barnehagen var enige om at tidlig hjelp er langt bedre enn "vente og se". 

Lurer på hvor gammel sønnen din var når han beg å krabbe/gå. Kunne han før skolen farger/ telle ol. Har selv en fem åring som er sen i utv og vi skal til habilitering om ikke så lenge. Er selv livredd for pu diagnose og bekymrer meg mye for fremtiden. 
Godt for oss som står i situasjonen og høre fra andre med erfaring. 
Hadde satt pris på om noen kunne svare hvor omfattende utredningen var?

Anonymkode: 323a5...f7f

[Himmel og hav]

4 timer siden, Anonym bruker skrev:

Lurer på hvor gammel sønnen din var når han beg å krabbe/gå. Kunne han før skolen farger/ telle ol. Har selv en fem åring som er sen i utv og vi skal til habilitering om ikke så lenge. Er selv livredd for pu diagnose og bekymrer meg mye for fremtiden. 
Godt for oss som står i situasjonen og høre fra andre med erfaring. 
Hadde satt pris på om noen kunne svare hvor omfattende utredningen var?

Anonymkode: 323a5...f7f

Husker ikke når han begynte å krabbe, men han var 20 mnd da han slapp seg og begynte å gå. Han kunne farger, telle, lese litt og skrive navnet sitt da han begynte på skolen, men han hadde utsatt skolestart. Utredningen tok tid, den gikk jo over flere år, først hos PPT og så på hab. Det begynner å bli litt lenge siden, så jeg husker ikke helt i detalj hvor mange ganger vi var der, men jeg husker opplevelsen av å få noen bekreftelser, av å få en diagnose som utløste rettigheter. Det var en lettelse. 

Jeg skjønner at du bekymrer deg. Jeg vil tippe at du allerede nå lurer på om han/hun vil få jobb, kjæreste, hvordan russetida vil bli og alt det der. Prøv å ta ei uke eller en måned av gangen. Det er så uendelig lite vi vet når ungene er små, og de har ofte et utviklingspotensiale som ingen kan forutse. Unger med PU i en eller annen grad er unger som vil overraske deg rett som det er. Plutselig kan de noe du ikke ante at de kunne, eller kunne klare. Vi fikk beskjed da vår var 2 at det var usikkert om han noen gang ville få et brukbart verbalspråk. Han er nå ung voksen og snakker og norsk på helt normalt nivå, er ganske god i engelsk og kan litt fransk og litt tysk. Så, uansett hva utredningen sier, så er ungen din den han eller hun er, med de mulighetene og evnene som finnes der. En merkelapp fra eller til betyr ingenting i alle de dagene som er livet. Merkelappen er grei å ha i møte med alle etatene, men det er bare en diagnose, den sier ingenting om hva som kan eller skal skje. Bekymre deg vil du antagelig alltid gjøre, men vet du, jeg bekymrer meg like mye for de andre ungene mine, om de vil stå på eksamen, om de bruker refleks, om de vil trives på jobben...og det går antagelig aldri over. Så pust med magen, fest blikket på de gode sidene hos ungen din, stålsett deg for møtene der alle skal si noe om hvor manglene er, for de er beintøffe og vonde, men vit at de har som jobb å finne feilene, mens din jobb er å finne alt det som er riktig. Lykke til med utredning ❤️ 

[Anonym bruker]

38 minutter siden, Himmel og hav skrev:

Husker ikke når han begynte å krabbe, men han var 20 mnd da han slapp seg og begynte å gå. Han kunne farger, telle, lese litt og skrive navnet sitt da han begynte på skolen, men han hadde utsatt skolestart. Utredningen tok tid, den gikk jo over flere år, først hos PPT og så på hab. Det begynner å bli litt lenge siden, så jeg husker ikke helt i detalj hvor mange ganger vi var der, men jeg husker opplevelsen av å få noen bekreftelser, av å få en diagnose som utløste rettigheter. Det var en lettelse. 

Jeg skjønner at du bekymrer deg. Jeg vil tippe at du allerede nå lurer på om han/hun vil få jobb, kjæreste, hvordan russetida vil bli og alt det der. Prøv å ta ei uke eller en måned av gangen. Det er så uendelig lite vi vet når ungene er små, og de har ofte et utviklingspotensiale som ingen kan forutse. Unger med PU i en eller annen grad er unger som vil overraske deg rett som det er. Plutselig kan de noe du ikke ante at de kunne, eller kunne klare. Vi fikk beskjed da vår var 2 at det var usikkert om han noen gang ville få et brukbart verbalspråk. Han er nå ung voksen og snakker og norsk på helt normalt nivå, er ganske god i engelsk og kan litt fransk og litt tysk. Så, uansett hva utredningen sier, så er ungen din den han eller hun er, med de mulighetene og evnene som finnes der. En merkelapp fra eller til betyr ingenting i alle de dagene som er livet. Merkelappen er grei å ha i møte med alle etatene, men det er bare en diagnose, den sier ingenting om hva som kan eller skal skje. Bekymre deg vil du antagelig alltid gjøre, men vet du, jeg bekymrer meg like mye for de andre ungene mine, om de vil stå på eksamen, om de bruker refleks, om de vil trives på jobben...og det går antagelig aldri over. Så pust med magen, fest blikket på de gode sidene hos ungen din, stålsett deg for møtene der alle skal si noe om hvor manglene er, for de er beintøffe og vonde, men vit at de har som jobb å finne feilene, mens din jobb er å finne alt det som er riktig. Lykke til med utredning ❤️ 

Tusen tusen takk for ditt svar. Du treffer på så mange punkter men samtidig gir håp i en vanskelig situasjon❤️. Jeg er så enig i det du sier, men klumpen i magen er så stor. Men vi må gjennom det og håpe at fremtiden blir så god som mulig for han er ihvertfall verdens fineste gutt 🥰

Anonymkode: 323a5...f7f

[Anonym bruker]

For et flott svar fra Himmel og hav! 

Jeg har en datter med adhd og har sittet i maaaange møter hvor alle forteller om alt som er feil. Det gjør like vondt hver gang. Men, ting kan snu. Og for vår datter snudde det plutselig Da hun ble ti år. Det gikk fra 100% assistent og all undervisning på grupperom, hyppig utagering og ingen venner, til 90% undervisning i klasserom, 10% assistent, mange venner og ingen utagering. Så alt kan skje! Men den vonde klumpen i magen husker jeg godt. Ingenting er verre. Klem til deg! 

Anonymkode: 30082...a99

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

For et flott svar fra Himmel og hav! 

Jeg har en datter med adhd og har sittet i maaaange møter hvor alle forteller om alt som er feil. Det gjør like vondt hver gang. Men, ting kan snu. Og for vår datter snudde det plutselig Da hun ble ti år. Det gikk fra 100% assistent og all undervisning på grupperom, hyppig utagering og ingen venner, til 90% undervisning i klasserom, 10% assistent, mange venner og ingen utagering. Så alt kan skje! Men den vonde klumpen i magen husker jeg godt. Ingenting er verre. Klem til deg! 

Anonymkode: 30082...a99

Takk. Setter pris på svar og trøsteord. Man føler at man ikke kan dele med de rundt seg heller da man kjenner på det at man ikke vil at de skal se på han annerledes, så da blir man gående med klumpen alene

 

Anonymkode: 323a5...f7f

[Anonym bruker]

På 26.11.2019 den 12.41, Anonym bruker skrev:

Takk. Setter pris på svar og trøsteord. Man føler at man ikke kan dele med de rundt seg heller da man kjenner på det at man ikke vil at de skal se på han annerledes, så da blir man gående med klumpen alene

 

Anonymkode: 323a5...f7f

Måtte bare svare på denne, da det ikke nødvendigvis trenger å være noe "galt" med barnet ditt selv om barnehagen ønsker å sette inn tiltak.

Da sønnen min var nesten 4 år, begynte barnehagen å vise sin bekymring for ulike ting de mente han slet med. Det var både språket, det sosiale og den motoriske utviklingen. Da hadde han gått på storbarnsavdeling kun i et halvt år, og at han var blant de yngste og derfor kunne være litt usikker, slik vi foreldre mente var hovedproblemet, tok de ikke hensyn til, og ville ha inn tverrfaglig ressursteam i kommunen for å observere han i barnehagen, for videre å se hvilken hjelp han eventuelt trengte. Vi syntes det var rimelig drøyt hele greia, spesielt siden hun hadde foreslått å gjennomføre TRAS på han kun 3 uker etter start på stor avdeling, uten at noen på småbarnsavdelingen hadde uttrykt noe som helst bekymring overfor oss da vi var der.

Vedkommende pedleder som ville sette inn tiltak, sluttet i jobben et par måneder senere, og det ble flere møter med tverrfaglig team. De brukte over et år fra barnehagen var bekymret første gang, til PPT ble koblet inn. I løpet av denne tiden, hadde det vært 4 forskjellige pedledere på avdelingen hans, og han fikk en lillesøster 2 måneder for tidlig, og så knapt mammaen sin under tiden hun var med lillesøster på sykehuset(ca en måned). Men alle disse omveltningene i livet hans, tok de ikke hensyn til, fordi han ble sammenlignet med unger som var ekstremt veltilpassede, og da kom til kort på flere områder i følge barnehagen.

Hos PPT ble vi heldigvis møtt med forståelse, og vi la frem at vi på mange måter ikke forsto hvorfor han skulle henvises dit. Saksbehandler mente at det var vi som kjente vår sønn best, men at de likevel skulle komme og observere han i barnehagen, og det endte med at han fikk 5 timer støttepedagog i uka siste året i barnehagen, for å gjøre han trygg till skolestart.

Ble på samme tid henvist til habiliteringstjenesten av fysioterapeuten som fulgte han opp pga den motoriske utviklingen, men heller ikke der var de veldig bekymret, og jeg la frem at jeg også hadde slitt med fin og grovmotorikk som barn, men har klart meg helt fint i voksen alder, og vi kom vel frem til at det nok var derfor han hadde noen utfordringer motorisk. Ble enige om at han skulle kalles inn en ekstra gang dit etter at han begynte på skolen, bare for å se at utviklingen gikk riktig vei. På høsten i 1.klasse ble han kalt inn, og vi avsluttet oppfølgingen fra habiliteringstjenesten der og da, uten at de mente at det var noe som feilte han.

På samme tid begynte vi å tenke på å flytte, da vi bodde i et gammelt, leid hus, og omsider hadde råd til å kjøpe leilighet. Kjøpte leilighet ved mitt gamle hjemsted, og flyttet et halvt år før sønnen min skulle begynne på skolen, men han gikk ferdig i barnehagen der han hadde gått hele tiden.

Siden vi hadde flyttet til ny kommune, måtte papirene fra PPT i den gamle kommunen leveres på skolen om vi ønsket at han skulle ha ekstra oppfølging der. Mor og jeg ble enig om at vi ikke skulle levere den før han startet på skolen, men få mulighet til å starte med blanke ark, og så skulle vi heller levere rapporten om vi så ting ble vanskelig.

Men her kommer det positive: Det har virkelig ikke vært behov for å levere rapporten. Han fikk veldig fort mange gode venner, begynte å lese 2 uker etter at han begynte i 1.klasse, motorisk står han ikke tilbake for jevnaldrende i det hele tatt, han spiller fotball, og er langt fra den dårligste på laget. Da han scoret sitt første mål i en cup i høst, var det en stolt far som sto med tårer i øynene og tenkte på hvor langt gutten min har kommet, og hvor deilig det er å vite at det var vi foreldre som hadde rett hele tiden.

Men jeg er fortsatt bitter på barnehagen som på mange måter ødela tre år av hans barndom for pss foreldre ved å gi oss masse unødvendige bekymringer, og jeg merker at jeg fortsatt den dag i dag gruer meg til alle foreldresamtaler på skolen, men også i barnehagen til datteren min, selvom det aldri har vært snakk om noe ekstra oppfølging rundt henne, fordi jeg er så redd de skal si at noe er galt, selvom vi som foreldre kjenner barna våre best.

Anonymkode: 10b69...70a

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Måtte bare svare på denne, da det ikke nødvendigvis trenger å være noe "galt" med barnet ditt selv om barnehagen ønsker å sette inn tiltak.

Da sønnen min var nesten 4 år, begynte barnehagen å vise sin bekymring for ulike ting de mente han slet med. Det var både språket, det sosiale og den motoriske utviklingen. Da hadde han gått på storbarnsavdeling kun i et halvt år, og at han var blant de yngste og derfor kunne være litt usikker, slik vi foreldre mente var hovedproblemet, tok de ikke hensyn til, og ville ha inn tverrfaglig ressursteam i kommunen for å observere han i barnehagen, for videre å se hvilken hjelp han eventuelt trengte. Vi syntes det var rimelig drøyt hele greia, spesielt siden hun hadde foreslått å gjennomføre TRAS på han kun 3 uker etter start på stor avdeling, uten at noen på småbarnsavdelingen hadde uttrykt noe som helst bekymring overfor oss da vi var der.

Vedkommende pedleder som ville sette inn tiltak, sluttet i jobben et par måneder senere, og det ble flere møter med tverrfaglig team. De brukte over et år fra barnehagen var bekymret første gang, til PPT ble koblet inn. I løpet av denne tiden, hadde det vært 4 forskjellige pedledere på avdelingen hans, og han fikk en lillesøster 2 måneder for tidlig, og så knapt mammaen sin under tiden hun var med lillesøster på sykehuset(ca en måned). Men alle disse omveltningene i livet hans, tok de ikke hensyn til, fordi han ble sammenlignet med unger som var ekstremt veltilpassede, og da kom til kort på flere områder i følge barnehagen.

Hos PPT ble vi heldigvis møtt med forståelse, og vi la frem at vi på mange måter ikke forsto hvorfor han skulle henvises dit. Saksbehandler mente at det var vi som kjente vår sønn best, men at de likevel skulle komme og observere han i barnehagen, og det endte med at han fikk 5 timer støttepedagog i uka siste året i barnehagen, for å gjøre han trygg till skolestart.

Ble på samme tid henvist til habiliteringstjenesten av fysioterapeuten som fulgte han opp pga den motoriske utviklingen, men heller ikke der var de veldig bekymret, og jeg la frem at jeg også hadde slitt med fin og grovmotorikk som barn, men har klart meg helt fint i voksen alder, og vi kom vel frem til at det nok var derfor han hadde noen utfordringer motorisk. Ble enige om at han skulle kalles inn en ekstra gang dit etter at han begynte på skolen, bare for å se at utviklingen gikk riktig vei. På høsten i 1.klasse ble han kalt inn, og vi avsluttet oppfølgingen fra habiliteringstjenesten der og da, uten at de mente at det var noe som feilte han.

På samme tid begynte vi å tenke på å flytte, da vi bodde i et gammelt, leid hus, og omsider hadde råd til å kjøpe leilighet. Kjøpte leilighet ved mitt gamle hjemsted, og flyttet et halvt år før sønnen min skulle begynne på skolen, men han gikk ferdig i barnehagen der han hadde gått hele tiden.

Siden vi hadde flyttet til ny kommune, måtte papirene fra PPT i den gamle kommunen leveres på skolen om vi ønsket at han skulle ha ekstra oppfølging der. Mor og jeg ble enig om at vi ikke skulle levere den før han startet på skolen, men få mulighet til å starte med blanke ark, og så skulle vi heller levere rapporten om vi så ting ble vanskelig.

Men her kommer det positive: Det har virkelig ikke vært behov for å levere rapporten. Han fikk veldig fort mange gode venner, begynte å lese 2 uker etter at han begynte i 1.klasse, motorisk står han ikke tilbake for jevnaldrende i det hele tatt, han spiller fotball, og er langt fra den dårligste på laget. Da han scoret sitt første mål i en cup i høst, var det en stolt far som sto med tårer i øynene og tenkte på hvor langt gutten min har kommet, og hvor deilig det er å vite at det var vi foreldre som hadde rett hele tiden.

Men jeg er fortsatt bitter på barnehagen som på mange måter ødela tre år av hans barndom for pss foreldre ved å gi oss masse unødvendige bekymringer, og jeg merker at jeg fortsatt den dag i dag gruer meg til alle foreldresamtaler på skolen, men også i barnehagen til datteren min, selvom det aldri har vært snakk om noe ekstra oppfølging rundt henne, fordi jeg er så redd de skal si at noe er galt, selvom vi som foreldre kjenner barna våre best.

Anonymkode: 10b69...70a

Han er forresten 8 år og går i 3.klasse nå. Er født tidlig på året, og profiterer veldig på det

Anonymkode: 10b69...70a

[Anonym bruker]

6 timer siden, Anonym bruker skrev:

Måtte bare svare på denne, da det ikke nødvendigvis trenger å være noe "galt" med barnet ditt selv om barnehagen ønsker å sette inn tiltak.

Da sønnen min var nesten 4 år, begynte barnehagen å vise sin bekymring for ulike ting de mente han slet med. Det var både språket, det sosiale og den motoriske utviklingen. Da hadde han gått på storbarnsavdeling kun i et halvt år, og at han var blant de yngste og derfor kunne være litt usikker, slik vi foreldre mente var hovedproblemet, tok de ikke hensyn til, og ville ha inn tverrfaglig ressursteam i kommunen for å observere han i barnehagen, for videre å se hvilken hjelp han eventuelt trengte. Vi syntes det var rimelig drøyt hele greia, spesielt siden hun hadde foreslått å gjennomføre TRAS på han kun 3 uker etter start på stor avdeling, uten at noen på småbarnsavdelingen hadde uttrykt noe som helst bekymring overfor oss da vi var der.

Vedkommende pedleder som ville sette inn tiltak, sluttet i jobben et par måneder senere, og det ble flere møter med tverrfaglig team. De brukte over et år fra barnehagen var bekymret første gang, til PPT ble koblet inn. I løpet av denne tiden, hadde det vært 4 forskjellige pedledere på avdelingen hans, og han fikk en lillesøster 2 måneder for tidlig, og så knapt mammaen sin under tiden hun var med lillesøster på sykehuset(ca en måned). Men alle disse omveltningene i livet hans, tok de ikke hensyn til, fordi han ble sammenlignet med unger som var ekstremt veltilpassede, og da kom til kort på flere områder i følge barnehagen.

Hos PPT ble vi heldigvis møtt med forståelse, og vi la frem at vi på mange måter ikke forsto hvorfor han skulle henvises dit. Saksbehandler mente at det var vi som kjente vår sønn best, men at de likevel skulle komme og observere han i barnehagen, og det endte med at han fikk 5 timer støttepedagog i uka siste året i barnehagen, for å gjøre han trygg till skolestart.

Ble på samme tid henvist til habiliteringstjenesten av fysioterapeuten som fulgte han opp pga den motoriske utviklingen, men heller ikke der var de veldig bekymret, og jeg la frem at jeg også hadde slitt med fin og grovmotorikk som barn, men har klart meg helt fint i voksen alder, og vi kom vel frem til at det nok var derfor han hadde noen utfordringer motorisk. Ble enige om at han skulle kalles inn en ekstra gang dit etter at han begynte på skolen, bare for å se at utviklingen gikk riktig vei. På høsten i 1.klasse ble han kalt inn, og vi avsluttet oppfølgingen fra habiliteringstjenesten der og da, uten at de mente at det var noe som feilte han.

På samme tid begynte vi å tenke på å flytte, da vi bodde i et gammelt, leid hus, og omsider hadde råd til å kjøpe leilighet. Kjøpte leilighet ved mitt gamle hjemsted, og flyttet et halvt år før sønnen min skulle begynne på skolen, men han gikk ferdig i barnehagen der han hadde gått hele tiden.

Siden vi hadde flyttet til ny kommune, måtte papirene fra PPT i den gamle kommunen leveres på skolen om vi ønsket at han skulle ha ekstra oppfølging der. Mor og jeg ble enig om at vi ikke skulle levere den før han startet på skolen, men få mulighet til å starte med blanke ark, og så skulle vi heller levere rapporten om vi så ting ble vanskelig.

Men her kommer det positive: Det har virkelig ikke vært behov for å levere rapporten. Han fikk veldig fort mange gode venner, begynte å lese 2 uker etter at han begynte i 1.klasse, motorisk står han ikke tilbake for jevnaldrende i det hele tatt, han spiller fotball, og er langt fra den dårligste på laget. Da han scoret sitt første mål i en cup i høst, var det en stolt far som sto med tårer i øynene og tenkte på hvor langt gutten min har kommet, og hvor deilig det er å vite at det var vi foreldre som hadde rett hele tiden.

Men jeg er fortsatt bitter på barnehagen som på mange måter ødela tre år av hans barndom for pss foreldre ved å gi oss masse unødvendige bekymringer, og jeg merker at jeg fortsatt den dag i dag gruer meg til alle foreldresamtaler på skolen, men også i barnehagen til datteren min, selvom det aldri har vært snakk om noe ekstra oppfølging rundt henne, fordi jeg er så redd de skal si at noe er galt, selvom vi som foreldre kjenner barna våre best.

Anonymkode: 10b69...70a

Både jeg og pappa feller tårer her mens vi leser  dette. Det er så gjenkjennbart det du skriver og så godt at det gikk fint med deres gutt. Jeg kjenner igjen dette med mange års bekymring for det er det vi gjør. Vi har perioder hvor vi tenker at det ikke er noe galt, men når alle i flere år gpr med lupen så blir vi også obervist at det er noe som er galt. Blir godt å få overblikk ved habiliteringen og håper vi møter folk der som er grundige i sine vurderinger. 
Igjen tusen takk for at du tok deg tid til å svare. 

Anonymkode: 323a5...f7f