Svigermor med dårlig hygiene

[Anonym bruker]

Svigermor er verdens snilleste dame, men det er et problem som blir mer og mer påtrengende. Hun har så dårlig hygiene. 

En ting er at hun er slurvete med sin egen kroppshygiene (skifter sjelden klær, dusjer sjelden osv). Det lukter, men det kan vi forsåvidt holde ut. 

Det som nesten er verst, er at alt forfaller hjemme hos henne. Kjeler og gryter blir puttet skitne inn i skapet igjen. Benker tørkes ikke over, gamle søppelposer blir stående rundt omkring, de blir ikke båret ut, selv om hun stadig går rett forbi søppelkassa ute. Gammel mat blir stående på bordet eller kjøkkenbenken. Fruktfluene stortrives.

Hver gang vi er på besøk (hun bor tre timer unna oss, så vi kjører ut av og til i helgene), prøver vi å ta unna det vi kan (også for å orke å lage mat og spise der), men det hjelper jo lite, for det blir jo like ille igjen etter at vi har reist. 

Dette handler ikke om at hun ikke klarer, for hun er ved relativt god helse, og hun er en høyst oppegående kvinne på mange områder, men her er det et eller annet grunnleggende som mangler helt. Hun sier at hun blir 'litt flau' når vi vasker og rydder, men det er tydeligvis ikke nok til at hun f.eks har anstrengt seg noe for å ta unna det verste før vi kommer. 

Mannen min har forsøkt å ta en alvorsprat med henne flere ganger, men det er vanskelig. Selv om han er veldig forsiktig med hvordan han ordlegger seg, så blir hun bare lei seg, og hun vrir det om til at vi ikke vil være sammen med henne osv.  

Hun mistet mannen sin for fem år siden, og det var nok han som sto for det meste av husarbeidet, har vi etterhvert forstått. Eller kanskje hun skjerpet seg litt for hans skyld, det vet jeg ikke. Jeg husker at de dusjet sjelden, begge to da han levde, men da tenkte jeg liksom at det var fordi de hadde vokst opp i en annen tid. 

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, jeg tror det skal mye til for at hun endrer seg. Men jeg synes det er trist at hun bor i en svinesti og at det er så utrivelig hjemme hos henne. Og jeg synes det er rart at hun gir så fullstendig f. Og jeg tenker at dette kommer bare til å øke på i takt med at hun blir eldre. 

Noen som har noen gode råd? 

Anonymkode: 39594...099

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Svigermor er verdens snilleste dame, men det er et problem som blir mer og mer påtrengende. Hun har så dårlig hygiene. 

En ting er at hun er slurvete med sin egen kroppshygiene (skifter sjelden klær, dusjer sjelden osv). Det lukter, men det kan vi forsåvidt holde ut. 

Det som nesten er verst, er at alt forfaller hjemme hos henne. Kjeler og gryter blir puttet skitne inn i skapet igjen. Benker tørkes ikke over, gamle søppelposer blir stående rundt omkring, de blir ikke båret ut, selv om hun stadig går rett forbi søppelkassa ute. Gammel mat blir stående på bordet eller kjøkkenbenken. Fruktfluene stortrives.

Hver gang vi er på besøk (hun bor tre timer unna oss, så vi kjører ut av og til i helgene), prøver vi å ta unna det vi kan (også for å orke å lage mat og spise der), men det hjelper jo lite, for det blir jo like ille igjen etter at vi har reist. 

Dette handler ikke om at hun ikke klarer, for hun er ved relativt god helse, og hun er en høyst oppegående kvinne på mange områder, men her er det et eller annet grunnleggende som mangler helt. Hun sier at hun blir 'litt flau' når vi vasker og rydder, men det er tydeligvis ikke nok til at hun f.eks har anstrengt seg noe for å ta unna det verste før vi kommer. 

Mannen min har forsøkt å ta en alvorsprat med henne flere ganger, men det er vanskelig. Selv om han er veldig forsiktig med hvordan han ordlegger seg, så blir hun bare lei seg, og hun vrir det om til at vi ikke vil være sammen med henne osv.  

Hun mistet mannen sin for fem år siden, og det var nok han som sto for det meste av husarbeidet, har vi etterhvert forstått. Eller kanskje hun skjerpet seg litt for hans skyld, det vet jeg ikke. Jeg husker at de dusjet sjelden, begge to da han levde, men da tenkte jeg liksom at det var fordi de hadde vokst opp i en annen tid. 

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, jeg tror det skal mye til for at hun endrer seg. Men jeg synes det er trist at hun bor i en svinesti og at det er så utrivelig hjemme hos henne. Og jeg synes det er rart at hun gir så fullstendig f. Og jeg tenker at dette kommer bare til å øke på i takt med at hun blir eldre. 

Noen som har noen gode råd? 

Anonymkode: 39594...099

Hvor gammel er hun? Kan dere søke om hjemmehjelp til henne?

Anonymkode: 4bd7a...37f

[the amazing spidermamma]

11 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hvor gammel er hun? Kan dere søke om hjemmehjelp til henne?

Anonymkode: 4bd7a...37f

Hun er sytti. Men hun er nok altfor sprek for hjemmehjelp...

Endret 17. november 2019 av the amazing spidermamma

[the amazing spidermamma]

7 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hvor gammel er hun? Kan dere søke om hjemmehjelp til henne?

Anonymkode: 4bd7a...37f

Kan man søke på vegne av gamle foreldre?  

[the amazing spidermamma]

Og der endte mitt korte liv som Anonym bruker. Jaja. 

[Anonym bruker]

Kanskje hun trenger hjelp til å lage en ukeplan for alt som bør gjøres. Er ikke alle som har evnen til å se hva som bør gjøres.

Kanskje hun trenger å se det svart på hvitt. Viktig å gå inn i en god dialog med henne så hun ikke blir fornærmet. Spør om hun ønsker hjelp. Diskuter med henne hva som bør gjøres i løpet av ei uke. Bli enig. 
 

Anonymkode: f1328...91e

[Anonym bruker]

3 minutter siden, the amazing spidermamma skrev:

Og der endte mitt korte liv som Anonym bruker. Jaja. 

«Korte liv», faktisk.. Du bruker det vel hyppigere enn du gir uttrykk for. Men greit, the amazing spidermamma. La dama få leve som hun vil i sitt eget hus, og slutt å få henne til å føle seg ubekvem. 

Det går an å spør om hun ønsker hjelp fra dere eller hjemmehjelp, hvis ikke hun vil det så respekter det. 

Anonymkode: e9c66...86e

[Anonym bruker]

Kan hun være deprimert? Du sier det eskalere etter tapet av ektemannen. Evt tegn på demens? 

Anonymkode: 15c75...043

[Anonym bruker]

Min første tanke er at hun er begynt å bli dement. Dette kommer gjerne bedre frem når man også mister sin nærmeste som har gjort at man har fungert på sett og vis tidligere.

Jeg ville kontaktet legen hennes, om dere ikke vet hvem som er legen hennes, så kan dere også ta det via kommunelegen. Dette hvis hun ikke selv vil gå til legen, eller om hun ikke vil innse at dette kanskje kan være et problem. Noen har veldig god innsikt og forstår når de begynner å bli demente, andre har ingen innsikt i det og vil dermed benekte det. Atter andre kan være for flau eller redd til å innrømme det.

Jeg ville fortalt lege hvordan hun har forfalt de siste årene, og stilt spørsmål om det kanskje bør foretas en geriatrisk test av henne for å vurdere om hun kan ha en begynnende demens, eller om hun ev. "bare" er deprimert. Det kan også være en idé å forsøke å få oversikt av henne over hvilke medisiner hun ev. tar. Tar hun flere medisiner kan det være at hun er overmedisinert, eller at hun - hvis hun begynner å bli dement, eller er deprimert - ikke greier å ta riktige doser, og overdosering/feilmedisinering kan også gi personlighetsendringer eller andre bivirkninger.

Problemet om noen er veldig deprimert eller begynner å bli dement er at de fremdeles har samtykkekompetanse, og dermed kan de si nei til både legehjelp/-undersøkelser og til hjelp fra kommunen som f.eks. hjemmehjelp eller hjemmesykepleier. Dette blir ofte også en sovepute for kommunene som ikke akkurat presser på for å finne ut om en person er så dement at den trenger hjelp.

Jeg foreslår at dere forsøker å dra til henne uten barn slik at dere har mulighet til å snakke ordentlig med henne, være sammen med henne et par dager, se hvordan hun fungerer, ev. forsøke å få en følelse av om hun kan ha en begynnende demens. Og også at dere så prøver å få en god dialog med henne om det å ta en legetime (bør kanskje overlate til lege å nevne demens/utredning), og det å ta imot hjelp fra kommunen til hjemmehjelp og gjerne også tilsyn av hjemmesykepleien. Prøv å fremstille det som normalt at hun har forfalt litt etter at hun mistet mannen, og at det er naturlig om hun trenger litt støtte for å få hverdagen til å gå rundt. Det sitter dessverre langt inne for mange å ta imot hjelp, selv når de virkelig trenger det, fordi de er så vant med at de skal greie seg selv. Men for mange demente, og spesielt de som bor alene, fører det ofte til at det går altfor langt og ofte mange år før de får den riktige hjelpen de trenger.

Om det viser seg at hun "bare" er deprimert, så har kommunene også et tilbud om psykiatrisk sykepleier i tillegg til hjemmesykepleie/-hjelp, som kan være til god hjelp.

Når hun fungerer så dårlig som hun gjør, og dere bor såpass langt unna, er det ekstra viktig å få på plass hjelpeapparatet. Selv om hun ikke var av de som dusjet oftest tidligere, og heller ikke var den husligste, så er det forfallet du beskriver på ingen måte normalt, det er sykdom som ligger bak, enten det er depresjon eller demens, og da trenger hun hjelp!

Dere kan også ta en telefon til kommunen hun bor i og høre hvilke muligheter som finnes i kommunen og hva de ev. råder dere til. Men vær klar over at kommuner ofte er så pressede på ressurser at de ikke alltid er helt åpne (snakker dessverre av erfaring som pårørende). Det er imidlertid store forskjeller fra kommune til kommune, så det er verdt et forsøk, i det minste.

Men jeg ville fått et par dager med henne uten barna deres, om mulig, og forsøkt å få henne i tale. Ikke noe kritikk, bare masse forståelse og forklaringer, og vis at dere vil støtte henne. Om hun er i ferd med å bli dement er hun trolig også redd, eller at hun bare ikke forstår hva som skjer med henne. Oppmuntre henne til legetime, og hvis en av dere har muligheten, bli med henne til lege når hun får time (vet det kan være upraktisk mtp. reiseveien, men likevel kan det være avgjørende inntil hun ev. får en diagnose, for ofte unnlater de å oppsøke helsehjelp, fordi de glemmer, fordi det er flaut, fordi de er redde, fordi de tror det skal gå over, fordi det er vanskelig å motta hjelp) og ev. utredning. Hvis hun ender med en diagnose er det litt enklere, for da må kommunen ta over noen av disse funksjonene med å hjelpe henne. Få gjerne også et møte med noen i kommunen om hun går med på det, og vær der gjerne når de kommer, for hvis ikke risikerer dere at hun har dusjet og vasket og ordnet alt før de kommer (for å fremstå best mulig), og så forstås ikke alvoret av kommunen.

Det er viktig at dere tar tak i dette, for det er tydelig at hun trenger hjelp!

Anonymkode: ea265...926

[amandine]

Anonym 926 over her skrev alt jeg ville skrive.

[Anonym bruker]

5 timer siden, Anonym bruker skrev:

«Korte liv», faktisk.. Du bruker det vel hyppigere enn du gir uttrykk for. Men greit, the amazing spidermamma. La dama få leve som hun vil i sitt eget hus, og slutt å få henne til å føle seg ubekvem. 

Det går an å spør om hun ønsker hjelp fra dere eller hjemmehjelp, hvis ikke hun vil det så respekter det. 

Anonymkode: e9c66...86e

Det blir jo helt feil! Dama trenger hjelp. Hvis moren din luktet av møkk og også hjemmet hennes, hadde du «respektert det»? Man havner jo til slutt utenfor alt av sosialt liv hvis man stinker. Ingen vil sitte ved siden av deg på bussen osv, osv.

Anonymkode: 89710...39a

[Anonym bruker]

Ser du dårlig? Er hun svimmel? Mormor begynte å slurve fordi synet og balansen ble svekket. Hun våget ikke dusje fordi hun var redd for å falle og dårlig syn gjorde at hun trodde ting var rent. 

Utover det høres hun ut som bestemor da hun begynte å bli dement. Vi søkte kommunen om hjemmehjelp. Fikk 1 gang annenhver uke. Da hun ble veldig dårlig fikk hun plass i omsorgsbolig. 

Anonymkode: aba0e...80b

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Ser du dårlig? Er hun svimmel? Mormor begynte å slurve fordi synet og balansen ble svekket. Hun våget ikke dusje fordi hun var redd for å falle og dårlig syn gjorde at hun trodde ting var rent. 

Utover det høres hun ut som bestemor da hun begynte å bli dement. Vi søkte kommunen om hjemmehjelp. Fikk 1 gang annenhver uke. Da hun ble veldig dårlig fikk hun plass i omsorgsbolig. 

Anonymkode: aba0e...80b

Ser HUN dårlig. Skulle det være😊

Anonymkode: aba0e...80b

[Anonym bruker]

Hva med å foreslå vaskehjelp en time i uka? Selv om hun egentlig har tid til husarbeidet får hun ikke gjort det. Man setter jo bort annet arbeid som man ikke klarer eller ikke liker.

Anonymkode: 5d806...efd

[the amazing spidermamma]

7 timer siden, Anonym bruker skrev:

Min første tanke er at hun er begynt å bli dement. Dette kommer gjerne bedre frem når man også mister sin nærmeste som har gjort at man har fungert på sett og vis tidligere.

Jeg ville kontaktet legen hennes, om dere ikke vet hvem som er legen hennes, så kan dere også ta det via kommunelegen. Dette hvis hun ikke selv vil gå til legen, eller om hun ikke vil innse at dette kanskje kan være et problem. Noen har veldig god innsikt og forstår når de begynner å bli demente, andre har ingen innsikt i det og vil dermed benekte det. Atter andre kan være for flau eller redd til å innrømme det.

Jeg ville fortalt lege hvordan hun har forfalt de siste årene, og stilt spørsmål om det kanskje bør foretas en geriatrisk test av henne for å vurdere om hun kan ha en begynnende demens, eller om hun ev. "bare" er deprimert. Det kan også være en idé å forsøke å få oversikt av henne over hvilke medisiner hun ev. tar. Tar hun flere medisiner kan det være at hun er overmedisinert, eller at hun - hvis hun begynner å bli dement, eller er deprimert - ikke greier å ta riktige doser, og overdosering/feilmedisinering kan også gi personlighetsendringer eller andre bivirkninger.

Problemet om noen er veldig deprimert eller begynner å bli dement er at de fremdeles har samtykkekompetanse, og dermed kan de si nei til både legehjelp/-undersøkelser og til hjelp fra kommunen som f.eks. hjemmehjelp eller hjemmesykepleier. Dette blir ofte også en sovepute for kommunene som ikke akkurat presser på for å finne ut om en person er så dement at den trenger hjelp.

Jeg foreslår at dere forsøker å dra til henne uten barn slik at dere har mulighet til å snakke ordentlig med henne, være sammen med henne et par dager, se hvordan hun fungerer, ev. forsøke å få en følelse av om hun kan ha en begynnende demens. Og også at dere så prøver å få en god dialog med henne om det å ta en legetime (bør kanskje overlate til lege å nevne demens/utredning), og det å ta imot hjelp fra kommunen til hjemmehjelp og gjerne også tilsyn av hjemmesykepleien. Prøv å fremstille det som normalt at hun har forfalt litt etter at hun mistet mannen, og at det er naturlig om hun trenger litt støtte for å få hverdagen til å gå rundt. Det sitter dessverre langt inne for mange å ta imot hjelp, selv når de virkelig trenger det, fordi de er så vant med at de skal greie seg selv. Men for mange demente, og spesielt de som bor alene, fører det ofte til at det går altfor langt og ofte mange år før de får den riktige hjelpen de trenger.

Om det viser seg at hun "bare" er deprimert, så har kommunene også et tilbud om psykiatrisk sykepleier i tillegg til hjemmesykepleie/-hjelp, som kan være til god hjelp.

Når hun fungerer så dårlig som hun gjør, og dere bor såpass langt unna, er det ekstra viktig å få på plass hjelpeapparatet. Selv om hun ikke var av de som dusjet oftest tidligere, og heller ikke var den husligste, så er det forfallet du beskriver på ingen måte normalt, det er sykdom som ligger bak, enten det er depresjon eller demens, og da trenger hun hjelp!

Dere kan også ta en telefon til kommunen hun bor i og høre hvilke muligheter som finnes i kommunen og hva de ev. råder dere til. Men vær klar over at kommuner ofte er så pressede på ressurser at de ikke alltid er helt åpne (snakker dessverre av erfaring som pårørende). Det er imidlertid store forskjeller fra kommune til kommune, så det er verdt et forsøk, i det minste.

Men jeg ville fått et par dager med henne uten barna deres, om mulig, og forsøkt å få henne i tale. Ikke noe kritikk, bare masse forståelse og forklaringer, og vis at dere vil støtte henne. Om hun er i ferd med å bli dement er hun trolig også redd, eller at hun bare ikke forstår hva som skjer med henne. Oppmuntre henne til legetime, og hvis en av dere har muligheten, bli med henne til lege når hun får time (vet det kan være upraktisk mtp. reiseveien, men likevel kan det være avgjørende inntil hun ev. får en diagnose, for ofte unnlater de å oppsøke helsehjelp, fordi de glemmer, fordi det er flaut, fordi de er redde, fordi de tror det skal gå over, fordi det er vanskelig å motta hjelp) og ev. utredning. Hvis hun ender med en diagnose er det litt enklere, for da må kommunen ta over noen av disse funksjonene med å hjelpe henne. Få gjerne også et møte med noen i kommunen om hun går med på det, og vær der gjerne når de kommer, for hvis ikke risikerer dere at hun har dusjet og vasket og ordnet alt før de kommer (for å fremstå best mulig), og så forstås ikke alvoret av kommunen.

Det er viktig at dere tar tak i dette, for det er tydelig at hun trenger hjelp!

Anonymkode: ea265...926

Takk for godt svar og gode vurderinger. Jeg har også tenkt på demens, men hun er liksom så høyt fungerende på mange måter, og vi har ikke sett noen andre områder det skorter. Hun farter hit og dit, har venninner på besøk, har mye kontakt med søsknene sine (daglig). Depresjon er kanskje likevel mer sannsynlig. Det ser ut som om hun rett og slett ikke bryr seg om hvordan det ser ut (og lukter). De fleste ville nok ha forsøkt å rydde unna det verste hvis man fikk besøk, selv om det var mennesker man kjenner godt, men her mangler liksom helt denne tankegangen. 

Vi pleier å bo der over helga (hun har et stort hus), så da er vi jo tett på henne i et par dager om gangen i hvert fall. 

Jeg skal vise denne tråden til mannen min, så må vi se hva slags tilbud som finnes. Hun er ofte hos legen med ulike småplager, men jeg tror ikke hun sier noe om at hun lever sånn, for jeg tror ikke hun helt vil ta det inn over seg at det er et problem. Men mannen min bør nok snakke med legen hennes. Det er vanskelig å 'overkjøre' noen som tilsynelatende er såpass oppegående, men det må nok gjøres. 

[Anonym bruker]

Jeg tror hun kan være deprimert. Pga tapet av mannen.

Anonymkode: 33716...049

[the amazing spidermamma]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Jeg tror hun kan være deprimert. Pga tapet av mannen.

Anonymkode: 33716...049

Ja, det kan godt stemme. 

[Anonym bruker]

Jeg tenkte også først demens, det er ikke alltid de blir surrete på de tingene man på forhånd tror. Jeg ble veldig overrasket da mammaen til en venninne ble dement, for hun var fin å prate med og man merket det ikke sånn, men hun mistet evnen til å se/merke hvordan klærne satt. Hun kunne ta to forskjellige sko, på feil bein, ha skjørtet vrangt osv og merket det rett og slett ikke selv. Jeg ante ikke at demens kunne utarte seg sånn, jeg trodde man ble surrete og glemsk jeg, ikke at slike "rare" ting ble påvirket.

Min svigermor har vaskehjelp, det koster ikke stort egentlig og jeg tror hun gleder seg litt til hver gang hun kommer, hun sitter og ser på og skravler med henne mens hun vasker.

Ellers er rutiner alfa og omega her, f.eks at hun dusjer hver søndag og tar ny truse hver dag. Slike elementære ting. Svigermor er 89 år og bor hjemme enda, hun har slike faste rutiner. Hun dusjer hver fredag da, for den dagen i uka kommer hjemmesykepleien for å være der mens hun gjør det. Skulle hun falle i dusjen e.l. så er det noen der som kan hjelpe henne. Hun har hjemmesykepleie en gang i uka bare, og de fyller da medisindosetten hennes for en uke og er der mens hun dusjer.

Det er nok ikke alltid så lett å akseptere at man har blitt gammel og trenger hjelp, de eldre har det ofte med å overvurdere egne evner lenge før de aksepterer at dette trenger jeg hjelp med.

Anonymkode: f5bef...2a2

[Anonym bruker]

5 timer siden, the amazing spidermamma skrev:

Takk for godt svar og gode vurderinger. Jeg har også tenkt på demens, men hun er liksom så høyt fungerende på mange måter, og vi har ikke sett noen andre områder det skorter. Hun farter hit og dit, har venninner på besøk, har mye kontakt med søsknene sine (daglig). Depresjon er kanskje likevel mer sannsynlig. Det ser ut som om hun rett og slett ikke bryr seg om hvordan det ser ut (og lukter). De fleste ville nok ha forsøkt å rydde unna det verste hvis man fikk besøk, selv om det var mennesker man kjenner godt, men her mangler liksom helt denne tankegangen. 

Vi pleier å bo der over helga (hun har et stort hus), så da er vi jo tett på henne i et par dager om gangen i hvert fall. 

Jeg skal vise denne tråden til mannen min, så må vi se hva slags tilbud som finnes. Hun er ofte hos legen med ulike småplager, men jeg tror ikke hun sier noe om at hun lever sånn, for jeg tror ikke hun helt vil ta det inn over seg at det er et problem. Men mannen min bør nok snakke med legen hennes. Det er vanskelig å 'overkjøre' noen som tilsynelatende er såpass oppegående, men det må nok gjøres. 

Som en akkurat har skrevet så trenger ikke demens være veldig tydelig de første årene. En i min familie var dement i årevis før vi faktisk forstod at det var det det trolig var. Dette var en person som alltid hadde vært veldig opptatt av å være ren og pen i tøyet og ha det rent hjemme, lage ordentlig mat osv. Det startet med at vedkommende dusjet sjeldnere, byttet klær sjeldnere. Men lenge var det jo bare slik at vi tenkte det var alderen. Så vakket det sakte på seg. Men i mange år fungerte personen tilsynelatende normalt, var i byen og handlet, møtte venner osv. Var en ekspert på å dekke over de problemene som vedkommende hadde begynt å erfare. Så jeg synes dere bør stille spørsmål til legen om å få en geriatrisk utredning på henne, for det kan være begynnende demens. I så fall har den jo kommet "langt" på noen nivå, selv om hun fungerer tilsynelatende bra på mange andre måter.

Men, siden dette forfallet har kommet etter hun mistet mannen sin, så er det jo også stor sannsynlighet for at hun "bare" er deprimert. Dessverre er det en del eldre som blir deprimerte som ikke får hjelp. Så ta det også opp med legen. Og så er det jo også de som får depresjon som en av første tegn på demens.

Mange har et litt stereotypisk syn på demente, at det går kun på å glemme bestemte ting. Men demens kan arte seg svært forskjellig fra person til person, avhengig av hvor i hjernen de er mest affisert. Noen kan få store personlighets- eller temperamentendringer, noen får problemer med kritisk tenkning, noen kan bli seksuelt fokuser, noen blir deprimerte, noen sliter med personlig hygiene, noen glemmer hvor de legger ting, noen glemmer ting de alltid har kunnet gjøre (f.eks. grunnleggende ting som matlaging, eller det å vaske klær), noen finner ikke frem og husker ikke hvordan de skal komme seg til/fra ting, noen forstår ikke klokken, noen mister all døgnrytme. Det er uendelige varianter.

Som pårørende er man i en vanskelig situasjon, man ser jo alle de gode og fantastiske sidene ved den personen man er glad i, og ønsker på mange måter å beskytte vedkommende fra å føle seg flau eller nedverdiget. Bare husk å være helt åpen om hvor ille det som er ille faktisk er når dere snakker med legen hennes og ev. kommunen, for bare da vil hun bli tatt alvorlig nok. For slik hun lever nå kan hun selvfølgelig ikke fortsette å leve!

Jeg synes forresten at det er et veldig godt tegn at din svigermor faktisk lar dere rydde og vaske hos henne, for det er ikke alle med slike problemer som lar noen få hjelpe seg. Så akkurat det ser jeg faktisk på som et veldig godt tegn, uansett hva hun ellers sliter med.

Ikke utsett å ta tak i dette, for det er helt tydelig at din svigermor trenger hjelp.

Anonymkode: ea265...926

[the amazing spidermamma]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Som en akkurat har skrevet så trenger ikke demens være veldig tydelig de første årene. En i min familie var dement i årevis før vi faktisk forstod at det var det det trolig var. Dette var en person som alltid hadde vært veldig opptatt av å være ren og pen i tøyet og ha det rent hjemme, lage ordentlig mat osv. Det startet med at vedkommende dusjet sjeldnere, byttet klær sjeldnere. Men lenge var det jo bare slik at vi tenkte det var alderen. Så vakket det sakte på seg. Men i mange år fungerte personen tilsynelatende normalt, var i byen og handlet, møtte venner osv. Var en ekspert på å dekke over de problemene som vedkommende hadde begynt å erfare. Så jeg synes dere bør stille spørsmål til legen om å få en geriatrisk utredning på henne, for det kan være begynnende demens. I så fall har den jo kommet "langt" på noen nivå, selv om hun fungerer tilsynelatende bra på mange andre måter.

Men, siden dette forfallet har kommet etter hun mistet mannen sin, så er det jo også stor sannsynlighet for at hun "bare" er deprimert. Dessverre er det en del eldre som blir deprimerte som ikke får hjelp. Så ta det også opp med legen. Og så er det jo også de som får depresjon som en av første tegn på demens.

Mange har et litt stereotypisk syn på demente, at det går kun på å glemme bestemte ting. Men demens kan arte seg svært forskjellig fra person til person, avhengig av hvor i hjernen de er mest affisert. Noen kan få store personlighets- eller temperamentendringer, noen får problemer med kritisk tenkning, noen kan bli seksuelt fokuser, noen blir deprimerte, noen sliter med personlig hygiene, noen glemmer hvor de legger ting, noen glemmer ting de alltid har kunnet gjøre (f.eks. grunnleggende ting som matlaging, eller det å vaske klær), noen finner ikke frem og husker ikke hvordan de skal komme seg til/fra ting, noen forstår ikke klokken, noen mister all døgnrytme. Det er uendelige varianter.

Som pårørende er man i en vanskelig situasjon, man ser jo alle de gode og fantastiske sidene ved den personen man er glad i, og ønsker på mange måter å beskytte vedkommende fra å føle seg flau eller nedverdiget. Bare husk å være helt åpen om hvor ille det som er ille faktisk er når dere snakker med legen hennes og ev. kommunen, for bare da vil hun bli tatt alvorlig nok. For slik hun lever nå kan hun selvfølgelig ikke fortsette å leve!

Jeg synes forresten at det er et veldig godt tegn at din svigermor faktisk lar dere rydde og vaske hos henne, for det er ikke alle med slike problemer som lar noen få hjelpe seg. Så akkurat det ser jeg faktisk på som et veldig godt tegn, uansett hva hun ellers sliter med.

Ikke utsett å ta tak i dette, for det er helt tydelig at din svigermor trenger hjelp.

Anonymkode: ea265...926

Takk igjen, for at du tar deg tid, det er til stor hjelp å få noen tanker 'utenfra'. 

Mannen min prøvde forsiktig å spørre om hun kunne tenke seg hjemmehjelp, men hun gikk veldig i forsvar og skjønte ikke at det var noe problem. 

Kan man bare ringe til legen til foreldrene sine? Kan man gjøre det uten at de får vite det? Jeg tror det blir tatt ille opp dersom mannen min ber henne gå til legen, uansett hvor mye han pakker det inn... 

[Anonym bruker]

3 timer siden, the amazing spidermamma skrev:

Takk igjen, for at du tar deg tid, det er til stor hjelp å få noen tanker 'utenfra'. 

Mannen min prøvde forsiktig å spørre om hun kunne tenke seg hjemmehjelp, men hun gikk veldig i forsvar og skjønte ikke at det var noe problem. 

Kan man bare ringe til legen til foreldrene sine? Kan man gjøre det uten at de får vite det? Jeg tror det blir tatt ille opp dersom mannen min ber henne gå til legen, uansett hvor mye han pakker det inn... 

Hennes reaksjon er ganske typisk for mange som sliter, enten det er med demens eller depresjon. Det er dessverre skambelagt, spesielt for hennes generasjon, å ikke greie seg selv. Og det er vanskelig å innrømme hvor ille ting er. De venner seg jo på et vis til å ha det som de har det også, og da er det lettere for dem å bagatellisere det.

Hvis din svigermor er dement så kan hun f.eks. med full overbevisning tenke og tro at det ikke kan være noe problem, for hun ryddet og vasket jo alt i går, så det kan ikke ha blitt så fælt. Eller at det bare er siste dagene eller uken at hun har vært litt dårlig og derfor ikke greid å gjøre ting, men at hun selvfølgelig ikke har det slik hele tiden. Det er ofte ikke fordi de lyver eller finner unnskyldninger, men de demente tror virkelig at dette er tilfelle, for det er jo ting de alltid har gjort, og de greier liksom ikke å forstå at de ikke fremdeles gjør alle slike automatiserte ting.

Når hun selv ikke forstår problemet, eller ikke vil innrømme det, da har dere straks et større problem med å få skaffet henne hjelp. Dessto viktigere blir det da å få koblet inn hjelpeapparatet. Og viktigst der er nok legen hennes, for det er denne som kan stille diagnose eller henvise henne til noen som kan det. Uten det er det dessverre ofte veldig vanskelig å skaffe dem hjelp. Noen av dem blir jo også litt paranoide, så de vil ikke slippe fremmede inn i hjemmet sitt, for de føler seg utrygge på alt som ikke er kjent og går på autopilot, og nye rutiner og personer greier de ofte ikke å forholde seg til. Men, dessto viktigere er det å stå på som pårørende for å skaffe hjelp til den som både trenger det og har rett på det.

Ja, din mann kan ringe sin mors lege. Hvis dere ikke vet hvilken lege hun bruker kan dere kontakte kommunelegen og be denne overbringe beskjed/beskrivelse av problemet til hennes fastlege (tror ikke kommunelegen har lov å gi dere navnet på hennes fastlege om hun ikke har fortalt dere det selv). Hverken fastlegen eller kommunelegen kan diskutere din svigermors helseopplysninger, men de kan lytte, og de får veldig viktig informasjon fra dere som gjør at de kan sette igang utredning neste gang din svigermor tar kontakt med lege (og da er det bare å håpe på at hun oppsøker lege av en eller annen grunn, selv om man selvfølgelig ikke ønsker at hun skal få flere problemer). Hvis hun av en eller annen fysisk årsak skulle havne på sykehus, f.eks. et brudd eller lignende, som gjør at hun må ligge inne - da bør dere smi mens jernet er varmt, for å si det slik, og få formidlet umiddelbart til ansvarlig lege på avdelingen hvordan situasjonen hennes er hjemme og at dere mistenker depresjon eller demens og be om at hun blir utredet også for dette mens hun likevel er på sykehuset. Det ble redningen vår i sin tid, at vi fikk sykehuset til å ta utredningen da vedkommende var innlagt av annen årsak, for personen hadde i årevis nektet å oppsøke lege selv, og kommunen hadde heller ikke tatt tak i det selv om de er forpliktet til det når de får beskjed om at en person trolig ikke lenger er i stand til å ta vare på seg selv.

Er hun "bare" deprimert så tror hun trolig oppriktig hver gang dere har ordnet opp for henne, ryddet og vasket, at nå vil hun greie å holde dette i orden selv heretter, og da vil hun heller ikke si ja til hjelp.

Det er en vanskelig balansegang dere står foran nå, dere skal opptre slik at hun fortsatt har like stor tillit til dere, samtidig som dere må "overkjøre" henne litt på enkelte områder. Det kan være veldig frustrerende.

Jeg ville kontaktet legen hennes, bedt denne om å notere seg dette, men prøve så langt mulig ikke avsløre at dere har tatt kontakt med denne. Og så ville jeg motivert svigermor til å ta en legetime av en eller annen annen "ufarlig" ting som hun kanskje sliter med, eller bare for en vanlig sjekk om det er lenge siden hun har hatt en slik. Går hun på flere medisiner kan det jo til og med være så enkelt at hun går på feil doser eller feil kombinasjoner og at det å få ryddet opp i medisinbruken kan få henne tilbake til henne selv igjen. Så motiver henne til å gå til legen for en vanlig sjekk, eller om hun nevner et eller annet lite fysisk problem. Da kan legen ha en mulighet til å henvise henne videre om han/hun allerede er informert av dere hvordan hun har det.

I tillegg ville jeg kontaktet kommunen og spurt hvordan de forholder seg til tilfeller av ev. begynnende demens (eller depresjon) hos personer som tydelig ikke greier seg selv lenger når det kommer til grunnleggende hygiene og renhold. Om din svigermor "bare" er deprimert så er det jo trolig på noen måter en alvorlig depresjon, siden hun fungerer så dårlig hjemme, selv om hun tilsynelatende fungerer ute blant andre.

Les dere også godt opp på hvilke rettigheter man har som bruker i kommunen når det kommer til hjemmesykepleie, hjemmehjelp osv.

Anonymkode: ea265...926

[amandine]

....926, nok en gang, flotte svar. Og Spidermamma, du fortjener en klem. Det gjør nok "Spiderman", også. 

[sug lut]

Det som slo meg når jeg leser gjennom, siden jeg har gamle foreldre selv, er om det er et system i kommunen din med hjemmebesøk av en sykepleier ved en viss alder, der det blir gått gjennom muligheter for støtte rundt hele hjemmeboersituasjonen når man begynner å bli litt oppi årene? Mine foreldre har nemlig hatt et sånt besøk , de er riktignok eldre enn din svigermor antakelig, men kanskje det kunne vært mulig å få framskyndet det besøket? Hos oss var det vel først etter åtti, men kanskje om dere kontaktet kommunen/fastlegen/hjemmetjenesten at det kunne blitt gjennomført noe tidligere?

[Anonym bruker]

Høres nesten ut som Alzheime dette. Frontallappdemens er også et alternativ da man ikke altid klarer å fange opp dette med en gang. Søk hjelp for er det noe slikt på gang så må hun ha hjelp før det blir farlig.

Anonymkode: 872fc...321

[the amazing spidermamma]

4 timer siden, sug lut skrev:

Det som slo meg når jeg leser gjennom, siden jeg har gamle foreldre selv, er om det er et system i kommunen din med hjemmebesøk av en sykepleier ved en viss alder, der det blir gått gjennom muligheter for støtte rundt hele hjemmeboersituasjonen når man begynner å bli litt oppi årene? Mine foreldre har nemlig hatt et sånt besøk , de er riktignok eldre enn din svigermor antakelig, men kanskje det kunne vært mulig å få framskyndet det besøket? Hos oss var det vel først etter åtti, men kanskje om dere kontaktet kommunen/fastlegen/hjemmetjenesten at det kunne blitt gjennomført noe tidligere?

Takk for godt tips, skal sjekke ut dette.