Hva gjør dere hvis barnet slår seg skikkelig vrang?

[Anonym bruker]

Har en på 5 år som har noen voldsomme raptuser innimellom og de er vanskelige å håndtere. Det starter som regel med at hun begynner å tulle og terge litt og tar seg raskt opp til at hun blir helt bajas, sparker, slår og sier stygge ting. Vi har prøvd både å sette ned foten, og da mener jeg skikkelig satt ned foten og gitt klar beskjed og at vi har prøvd å overse og avlede. Ingen av delene virker og utbruddene varer som regel enten til hun blir utslitt eller til hun blir så voldsom og ukontrollert at hun faller eller slår seg på en eller annen måte så hun begynner å gråte. Når vi blir strenge og snakker hardt til henne for dette som er helt uakseptabel oppførsel så blir hun helt spinnvill, virker som det bare fyrer henne opp mer og hun flirer og gjør det bare mer og mer. Føler ikke at hun hører oss og får med seg hva vi sier (gir henne valget mellom å kutte ut eller gå på rommet, sier at det er forbudt å sparke osv) fordi hun bråker og styrer så mye selv. Å gi henne "timeout" nytter nesten ikke, da må man ha god tid, ingen middag som svir seg, søsken som trenger noe, naboer å ta hensyn til osv for det er omtrent et dagsverk å få henne til å bli sittende på timeout stedet. Hvis vi overser og avleder så blir hun nesten desperat etter å få en reaksjon og grense virker det som og tar i mer og mer. Ler og fjoller og blir nesten litt hysterisk mens hun drar det lenger og lenger. Er så sliten av disse rundene hennes nå da hun har hatt mange i det siste og skjønner ikke helt hva dette kommer av. Hun er frisk, sosial, normal i utvikling, trives og har mange venner i bhg og har ikke gått gjennom skilsmisse, nytt søsken, flytting eller noe annet i det siste. Utbruddene kan komme nårsomhelst og av hvasomhelst. F.eks at hun må rydde opp noe, vaske hender før middag, ta på seg pysj og pusse tenna og slikt. Det kommer også ofte når hun gjør noe som er litt irriterende eller forstyrrende for oss eller eldre søsken som å stå i veien og stenge eller sitte og dulte borti eller noe sånt. Får beskjed på en ordentlig måte om å ikke gjøre det, men fortsetter og fortsetter og fortsetter....Er dette bare en fase, vanlig å ha sånne runder? Kan ikke huske at søsteren gjorde sånn...

Anonymkode: 89cab...587

[Anonym bruker]

Vår datter holdt på slik på den alderen, hun utredes nå for adhd, er 10 år nå. Nå har hun svært sjeldent raserianfall, men hun ble rundt 8 år før det gå seg. Da fikk hun slutte på SFO og ble nesten er helt annet barn på ettermiddagen. Jeg tror rett og slett at hun var overstimulert og utslitt etter barnehagen da hun var så liten, deretter av skole + SFO. 

I den verste fasen fikk vi råd om å ta henne på fanget og bare gi kos, uansett hvor sint eller irritert vi var selv, og prøve å snakke om noe hyggelig. Det hjalp ofte, ikke alltid. Dere kan sjekke ut "De utrolige årene", et veiledingskurs til foreldre som har "vanskelige" barn om hvordan disse kan håndteres på en god måte. 

Anonymkode: 0a4bd...c85

[Anonym bruker]

En av tre er sånn hos oss. Nå er hun 8, og det blir stadig bedre, men hun er fremdeles hakket heftigere enn de andre. 

Det jeg gjør nå etter å ha testet alle tenkelige metoder, er å sette meg ned ved siden av henne, etter en stund setter hun seg på fanget og roer seg ned. Når hun er rolig, snakker vi om det som skjedde, og så gjennomfører vi det som gjorde at hun slo seg vrang i utgangspunktet. 

Det tar tid, det hender jeg kommer for sent på jobb, men det går faktisk fortere enn å skulle prøve å snakke henne ut av spetaklet. Da blir hun bare verre. 

Anonymkode: 7e212...ec0

[Twintipp]

Jeg tenker at hun trenger reguleringshjelp og trenger virkelig klare rammer. Dere er foreldrene, så langt er det ikke greit å tøye strikken. 

Det er så klart veldig vanskelig å uttale seg ut i fra kun det du skriver, men at det er utenfor hva som er greit er det absolutt. 

Er dere konsekvente? 

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Twintipp skrev:

Jeg tenker at hun trenger reguleringshjelp og trenger virkelig klare rammer. Dere er foreldrene, så langt er det ikke greit å tøye strikken. 

Det er så klart veldig vanskelig å uttale seg ut i fra kun det du skriver, men at det er utenfor hva som er greit er det absolutt. 

Er dere konsekvente? 

Jeg bare må svare deg... Jeg svarte tidligere, og i 3,5 år fikk vi bare råd om å være konsekvent. Vi var så konsekvente at det nesten gjorde vondt, og det ble aldri bedre! 

Jeg klaget min nød på jobb og sa at nå har vi vært konsekvente i 3,5 år, skal hun ikke snart skjønne at det er på tide å gi seg. 

Hvorpå jeg fikk et tydelig svar: nå har dere vært konsekvente i 3,5 år, skal du ikke snart skjønne at det er på tide å gjøre noe annet!! 

Ut fra et råd her inne, faktisk, kom vi fram til at konsekvent kan gjøres på mange måter, det er ikke bare å være sta og ikke gi seg. Ved å ta henne på fanget og la henne roe seg ned før vi gjennomfører det hun slo seg vrang for, er vi fremdeles konsekvente. Hun slipper ikke unna, men hun får bare en brøkdel av den negative tilbakemeldingen hun fikk før. 

Dette har fungert veldig bra, så jeg er veldig takknemlig for det innspillet!! 

Anonymkode: 7e212...ec0

[Anonym bruker]

Min femåring hadde en runde i dag. Som oftest bruker jeg «elsk meg høyest når jeg fortjener det minst» men i dag gadd jeg ikke. Hun kjeftet hele veien hjem fra barnehagen (fordi mammaen til en i barnehagen rakk å kjøre ut fra plassen før oss) så da vi kom hjem nektet hun å gå ut av bilen. Jeg tok henne bare under armen og la henne på gulvet i gangen. Hun HYLTE i fem minutter og var rasende. Så satt vi oss på sofaen og koste og snakket sammen. Jeg forklarte at voksne også blir lei seg for kjeft. Så var vi venner. Det er sjelden jeg bare bærer slik men jeg GADD IKKE høre på tullet. 

Får hun slike tak hjemme så tar jeg henne med på rommet og setter meg foran døra inne på rommet sammen med henne. Noen ganger kaster hun ting rundt men hun vet hun selv må rydde før vi går fra rommet så det har avtatt. Det tar fem-ti minutter så vil hun ha kos. Da prater vi om det som skjedde og blir enig om at dette ble dumt. Hun er eksplosiv og blir drittsint men det går fort over takk og lov. 

Ellers er jeg ekstremt steng på stemmebruk. Sutring, kjeft og hyl slår jeg ned på. 

Anonymkode: db9cc...14c

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Vår datter holdt på slik på den alderen, hun utredes nå for adhd, er 10 år nå. Nå har hun svært sjeldent raserianfall, men hun ble rundt 8 år før det gå seg. Da fikk hun slutte på SFO og ble nesten er helt annet barn på ettermiddagen. Jeg tror rett og slett at hun var overstimulert og utslitt etter barnehagen da hun var så liten, deretter av skole + SFO. 

I den verste fasen fikk vi råd om å ta henne på fanget og bare gi kos, uansett hvor sint eller irritert vi var selv, og prøve å snakke om noe hyggelig. Det hjalp ofte, ikke alltid. Dere kan sjekke ut "De utrolige årene", et veiledingskurs til foreldre som har "vanskelige" barn om hvordan disse kan håndteres på en god måte. 

Anonymkode: 0a4bd...c85

Tusen takk for gode tips og litt godt å høre fra andre som har opplevd lignende. Skal friske opp igjen litt fra De utrolige årene, vi gikk det kurset for noen år siden da storesøsteren ble utredet (hun har adhd og høytfungerende autisme, men har aldri vært slik som lillesøsteren er når hun får disse utbruddene). Føler meg rimelig sikker på at yngste ikke har adhd da hun fungerer normalt og vel så det på alle områder utenom disse episodene og ikke har hatt noen av vanskene søsteren slet med. Ingen uro, fikling, konsentrasjonsvansker, søvnvansker, umodenhet, snubling, somling, søling, glemming eller problemer med turtaking, leker, spilleregler, fullføre oppgaver, komme i gang med ting osv som vi har/hadde med eldste. Det er kun når hun får disse "anfallene", men de er da ganske voldsomme og langvarige. 

Anonymkode: 89cab...587

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Har en på 5 år som har noen voldsomme raptuser innimellom og de er vanskelige å håndtere. Det starter som regel med at hun begynner å tulle og terge litt og tar seg raskt opp til at hun blir helt bajas, sparker, slår og sier stygge ting. Vi har prøvd både å sette ned foten, og da mener jeg skikkelig satt ned foten og gitt klar beskjed og at vi har prøvd å overse og avlede. Ingen av delene virker og utbruddene varer som regel enten til hun blir utslitt eller til hun blir så voldsom og ukontrollert at hun faller eller slår seg på en eller annen måte så hun begynner å gråte. Når vi blir strenge og snakker hardt til henne for dette som er helt uakseptabel oppførsel så blir hun helt spinnvill, virker som det bare fyrer henne opp mer og hun flirer og gjør det bare mer og mer. Føler ikke at hun hører oss og får med seg hva vi sier (gir henne valget mellom å kutte ut eller gå på rommet, sier at det er forbudt å sparke osv) fordi hun bråker og styrer så mye selv. Å gi henne "timeout" nytter nesten ikke, da må man ha god tid, ingen middag som svir seg, søsken som trenger noe, naboer å ta hensyn til osv for det er omtrent et dagsverk å få henne til å bli sittende på timeout stedet. Hvis vi overser og avleder så blir hun nesten desperat etter å få en reaksjon og grense virker det som og tar i mer og mer. Ler og fjoller og blir nesten litt hysterisk mens hun drar det lenger og lenger. Er så sliten av disse rundene hennes nå da hun har hatt mange i det siste og skjønner ikke helt hva dette kommer av. Hun er frisk, sosial, normal i utvikling, trives og har mange venner i bhg og har ikke gått gjennom skilsmisse, nytt søsken, flytting eller noe annet i det siste. Utbruddene kan komme nårsomhelst og av hvasomhelst. F.eks at hun må rydde opp noe, vaske hender før middag, ta på seg pysj og pusse tenna og slikt. Det kommer også ofte når hun gjør noe som er litt irriterende eller forstyrrende for oss eller eldre søsken som å stå i veien og stenge eller sitte og dulte borti eller noe sånt. Får beskjed på en ordentlig måte om å ikke gjøre det, men fortsetter og fortsetter og fortsetter....Er dette bare en fase, vanlig å ha sånne runder? Kan ikke huske at søsteren gjorde sånn...

Anonymkode: 89cab...587

Ta dere en tur på familiesenteret. 😊 Time out og å gå på rommet full av følelser gjør vondt verre. 

Anonymkode: 44933...d00

[Anonym bruker]

Når et barn sliter med vanskelige følelser er det beste du kan gjøre å dele av din ro, ikke ta del i barnets kaos. Vi ønsker barn som klarer å regulere seg selv som voksne. En umoden hjerne klarer ikke det, derfor må voksne medregulere. Ta barnet på fanget, stryk på det og pust rolig. Speil også følelsene til barnet. Jeg ser at du er veldig sint, men jeg er her og jeg skal hjelpe deg. 
Etter at det er over kan dere snakke om hva som er lurt å gjøre neste gang, men det er ikke sikkert at det virker. 

Anonymkode: a7d0c...508

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg bare må svare deg... Jeg svarte tidligere, og i 3,5 år fikk vi bare råd om å være konsekvent. Vi var så konsekvente at det nesten gjorde vondt, og det ble aldri bedre! 

Jeg klaget min nød på jobb og sa at nå har vi vært konsekvente i 3,5 år, skal hun ikke snart skjønne at det er på tide å gi seg. 

Hvorpå jeg fikk et tydelig svar: nå har dere vært konsekvente i 3,5 år, skal du ikke snart skjønne at det er på tide å gjøre noe annet!! 

Ut fra et råd her inne, faktisk, kom vi fram til at konsekvent kan gjøres på mange måter, det er ikke bare å være sta og ikke gi seg. Ved å ta henne på fanget og la henne roe seg ned før vi gjennomfører det hun slo seg vrang for, er vi fremdeles konsekvente. Hun slipper ikke unna, men hun får bare en brøkdel av den negative tilbakemeldingen hun fikk før. 

Dette har fungert veldig bra, så jeg er veldig takknemlig for det innspillet!! 

Anonymkode: 7e212...ec0

Problemet her er bare at det er helt umulig å ta henne på fanget når dette skjer, hun er helt vill og man får bakhodet i øyet så det synger, knær i magen og negler i øyet. Hadde ikke klart å få henne på fanget i det hele tatt når hun er midt i dette. Hun liksom "klikker". Etterpå vil hun ofte komme på fanget, men det er først en god stund senere når hun har roet seg. Og ja, vi er konsekvente, mye mer konsekvente enn de fleste foreldre vi kjenner. Vi bruker masse tid med barna, snakker med dem om alt mulig, forklarer,  leser, leker og aktiviserer. De har faste rutiner, godt kosthold, leggetider og regler. Denne jenta er helt normal utenom disse "anfallene". Godt språk, flink sosialt, motorisk og alltid vært langt fremme i all utvikling. Jeg håper og tror at det vil gi seg med tiden. Husker at tiden rundt 6 år var litt stri med hun eldste også, mye følelser og svingninger, men hun gjorde aldri slik som lille gjør nå, nesten aldri noe fysisk mot oss. 

Anonymkode: 89cab...587

[Anonym bruker]

Jeg var litt kortere i dette svaret enn det forrige, ser jeg.. Jeg setter meg ned på gulvet ved siden av henne, uten å si noe,  til hun har roet seg ned. Så setter hun seg på fanget... 

Tiden det tar for henne å roe seg ned, blir kortere nesten for hver gang nå. Men hun er jo 8, og skjønner mer... Men jeg har måttet ringe jobb noen ganger for å si at jeg kommer for sent... 

Anonymkode: 7e212...ec0

[Anonym bruker]

49 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Ta dere en tur på familiesenteret. 😊 Time out og å gå på rommet full av følelser gjør vondt verre. 

Anonymkode: 44933...d00

Nei, det er sikkert ikke det. Og det er ikke snakk om å sendes vekk eller stenges inne. Men når hun slår og sparker som en gal eller river og sliter i klærne til søstra så må man nesten få henne på et par meters avstand noen minutter så både hun selv og andre får tid å roe seg litt. Når hun blir bedt om å gå på rommet er det i situasjoner hvor hun bråker og forstyrrer andre veldig med "vilje", f.eks "Hvis du vil fortsette å bråke så må du gjøre det på rommet ditt, her skal det være rolig ved bordet". Hun er alltid velkommen tilbake med en gang hun slutter med det hun ikke fikk lov å gjøre. Som sagt har ikke metoden fungert noe særlig, så den brukes ikke særlig mye heller, men det hender at man bare må få henne på noen meters avstand litt så man får trukket pusten, hun er sterk og intens.

Anonymkode: 89cab...587

[Anonym bruker]

De får sånne utbrudd fordi de ikke klarer å regulere følelsene sine selv. Dette må man hjelpe de med. Men det går ikke å snakke med de når de er sånn, for da er frontallappen i hjernen midlertidig ute av drift, og de oppfører seg ikke rasjonelt. Ikke noe vits i å ta noen diskusjon da. Du må være der for henne. Sett deg ned på hennes nivå. Du kan godt si "jeg forstår at du er sint/frustrert/lei deg". Så må du la henne roe seg ned, mens du viser at du er der for henne. Når hun har roet seg, kan du gi henne en klem, så kan dere prate om det. Hva som skjedde. Hvorfor hun ble så sint, og hvordan dere kan unngå sånne situasjoner. Anbefaler Circle of Security. Jeg går på kurs nå, fordi barnet mitt har det veldig vanskelig om dagen og utagerer i helt andre ting som kan gjøre meg fryktelig frustrert. Men det har hjulpet masse å se det på en annen måte. 

Ungen din gjør ikke det hun gjør for å være en dritt mot deg, eller for at du skal ha det fælt. Hun gjør det fordi hun opplever mye vanskelige følelser inni seg! Og hun trenger å bli sett, og å få hjelp til å regulere følelsene/forstå følelsene sine. Det er man ikke født med muligheten til å klare på egenhånd. 

 

Anonymkode: 9f49f...79e

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg var litt kortere i dette svaret enn det forrige, ser jeg.. Jeg setter meg ned på gulvet ved siden av henne, uten å si noe,  til hun har roet seg ned. Så setter hun seg på fanget... 

Tiden det tar for henne å roe seg ned, blir kortere nesten for hver gang nå. Men hun er jo 8, og skjønner mer... Men jeg har måttet ringe jobb noen ganger for å si at jeg kommer for sent... 

Anonymkode: 7e212...ec0

Ok, det høres ut som en klok og fin metode. Med min så er det liksom som at hun vil terge og få noen sinte når det står på og det er ikke mulig med noe sette seg inntil, hun sitter ikke eller står selv heller, hun kaster seg mot og angriper, slår eller sparker (sparkingen er nytt nå) eller henger seg i klærne (mest hvis det er søsteren). Jeg har blåmerket på leggene og et kloremerke over og under øyet nå. Holdningen og klemmingen kommer etter en stund når hun er litt over det. 

Anonymkode: 89cab...587

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

De får sånne utbrudd fordi de ikke klarer å regulere følelsene sine selv. Dette må man hjelpe de med. Men det går ikke å snakke med de når de er sånn, for da er frontallappen i hjernen midlertidig ute av drift, og de oppfører seg ikke rasjonelt. Ikke noe vits i å ta noen diskusjon da. Du må være der for henne. Sett deg ned på hennes nivå. Du kan godt si "jeg forstår at du er sint/frustrert/lei deg". Så må du la henne roe seg ned, mens du viser at du er der for henne. Når hun har roet seg, kan du gi henne en klem, så kan dere prate om det. Hva som skjedde. Hvorfor hun ble så sint, og hvordan dere kan unngå sånne situasjoner. Anbefaler Circle of Security. Jeg går på kurs nå, fordi barnet mitt har det veldig vanskelig om dagen og utagerer i helt andre ting som kan gjøre meg fryktelig frustrert. Men det har hjulpet masse å se det på en annen måte. 

Ungen din gjør ikke det hun gjør for å være en dritt mot deg, eller for at du skal ha det fælt. Hun gjør det fordi hun opplever mye vanskelige følelser inni seg! Og hun trenger å bli sett, og å få hjelp til å regulere følelsene/forstå følelsene sine. Det er man ikke født med muligheten til å klare på egenhånd. 

 

Anonymkode: 9f49f...79e

Ja, jeg forstår det. Men som jeg prøvd å forklare så er hun altfor voldsom og altfor ute etter å slå/sparke til at det er mulig å sette seg på huk og slå armene rundt henne når dette pågår, det er som en liten ninjakriger. Klemme og holde rundt og snakke om det kommer etterhvert, men det tar 1-2 timer.

Anonymkode: 89cab...587

[Anonym bruker]

Når min 4-åring blir skikkelig utafor, så må jeg bære han på et rom og sette meg foran døra så han ikke får ut. Han er IKKE mottakelig for klem eller å sitte på fanget når det stormer som verst. Kan jo ikke tviholde han på fanget heller, det føles feil ut.

Han får vite at vi snakker sammen og klemmer når han har roet seg ned. Så er det bare å vente. Han får spørsmål om han vil sette seg i fanget når jeg tror han er ferdig.

Han spør ofte om å få kosedyret sitt. Det er hans måte å sette punktum.

 

Anonymkode: 005e1...d40

[Anonym bruker]

Husker min eldste hadde sånne raptuser, slo seg helt vrang, kastet ting rundt. Sikkert feil, men måtte holde henne fast på fanget til hun roet seg, hun måtte ha hjelp til å lande. Det var armer og bein over alt. 

Anonymkode: 82b15...1fb

[Anonym bruker]

Min har også hatt en sånn periode, han var noe yngre enn din. Eneste som har fungert her er å si at han kan komme når han har rast ferdig. Det har vært «fasiten», så han visste til slutt at han ikke fikk noe reaksjon fra meg før han var klar og mottakelig. Var alltid i nærheten, men kunne ikke være helt ved siden av han.

Nå kan han kjenne selv om han trenger å trekke seg litt tilbake før det renner over. Da sier han at han vil være litt i fred. Også kommer han «inn» igjen etter et par minutter. Ikke alltid, selvfølgelig, men de verste «anfallene» ser ut til å være over. 

 

Anonymkode: c8b78...a48

[Anonym bruker]

41 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Ja, jeg forstår det. Men som jeg prøvd å forklare så er hun altfor voldsom og altfor ute etter å slå/sparke til at det er mulig å sette seg på huk og slå armene rundt henne når dette pågår, det er som en liten ninjakriger. Klemme og holde rundt og snakke om det kommer etterhvert, men det tar 1-2 timer.

Anonymkode: 89cab...587

NÅ forstår jeg frustrasjonen din, når du sier at det tar 1–2 timer før hun roer seg. Det er virkelig IKKE normalt, så jeg ville koblet på helsesykepleier med en gang. Vår fireåring har også slike "anfall", men han roer seg etter ca. 5–10 min. Derfor pleier jeg alltid å vente rolig i nærheten, enten det er hjemme (95 % av tilfellene, heldigvis) eller i barnehagen (5 % av tilfellene). Jeg kan si ting som "jeg forstår at du er sint/lei deg pga. av xx" eller "forsøk å puste", men noen ganger blir han bare sintere av det. Mange følelser i en liten kropp. For oss funker det alltid å "wait it out", og det går mye kjappere da enn hvis vi forsøker å tvinge gjennom noe. Derfor har vi alltid tid, selv om vi skal på jobb, hjem til middag e.l. Men hvis det hadde tatt 1–2 timer er det jo ikke sjans! Den lille "volden" han driver med er også bare dask på armen, for å teste oss, aldri reell vold. Dette høres ut som det er ganske ute av kontroll og jeg personlig ville bedt om profesjonell hjelp. Lykke til!

Anonymkode: 79eaf...251

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Tusen takk for gode tips og litt godt å høre fra andre som har opplevd lignende. Skal friske opp igjen litt fra De utrolige årene, vi gikk det kurset for noen år siden da storesøsteren ble utredet (hun har adhd og høytfungerende autisme, men har aldri vært slik som lillesøsteren er når hun får disse utbruddene). Føler meg rimelig sikker på at yngste ikke har adhd da hun fungerer normalt og vel så det på alle områder utenom disse episodene og ikke har hatt noen av vanskene søsteren slet med. Ingen uro, fikling, konsentrasjonsvansker, søvnvansker, umodenhet, snubling, somling, søling, glemming eller problemer med turtaking, leker, spilleregler, fullføre oppgaver, komme i gang med ting osv som vi har/hadde med eldste. Det er kun når hun får disse "anfallene", men de er da ganske voldsomme og langvarige. 

Anonymkode: 89cab...587

Siden søsteren har diagnoser og ting gjerne ligger i familien. Vi har har et barn til, tenåring nå, som også hadde enorme raserianfall som liten. Han har Tourettes syndrom, og det begynte omtrent på den alderen. Det tok veldig mange år før vi skjønte det, for han har ikke de vanlige ticsene, men i etterpåklokskap skjønner vi mer. En del av TS er at man kan få såkalte sinne-tics, altså en form for vanvittige raserianfall der man ikke får slikkelig kontakt med barnet, det er ganske skremmende. Det er akkurat som de er helt vekke, og de kan bli veldig destruktive og voldsomme, og etterpå veldig lei seg. 

Anonymkode: 0a4bd...c85

[Lille krøll]

Hva med å hjelpe henne til å rase fra seg før hun har terget på seg noe? 
om hun søker en krangel for å avreagere kan dere vel finne noe som er greit å avreagere på? 
isteden for å slåss med mamma så får du lov å denge løs på en pute, etterpå kan vi snakke om hvorfor du følte du måtte gjøre dette. 
aggresivitet er naturlig, bedre å lage rammer for hvordan det er lov enn å tvinge noen til å skru det av. 

[Anonym bruker]

Det jeg leser av innlegget ditt er at hun får for lite positiv forsterkning. Veldig tydelig at hun får lite positiv oppmerksomhet når hun regelmessig oppfører seg sånn - og vet at DA har hun øynene deres på seg. Ville prioritert å sette seg ned med henne og spille brettspill sammen, lese, bygge lego, plastelina - eller hva som helst av ting dere voksne gjør sammen med henne, men små stunder hver dag. SKRYT når hun oppfører seg bra, klem henne og le med henne! Vi hadde en lignende periode som dere med en av våre. Det var denne bevisste «endringen» og fokuset som endret gutten, oss og hele stemningen hjemme... han er nå en nydelig, omsorgsfull, harmonisk og klok 12-åring. 
 

 

Anonymkode: 0a605...da8

[Anonym bruker]

10 timer siden, Anonym bruker skrev:

Når et barn sliter med vanskelige følelser er det beste du kan gjøre å dele av din ro, ikke ta del i barnets kaos. Vi ønsker barn som klarer å regulere seg selv som voksne. En umoden hjerne klarer ikke det, derfor må voksne medregulere. Ta barnet på fanget, stryk på det og pust rolig. Speil også følelsene til barnet. Jeg ser at du er veldig sint, men jeg er her og jeg skal hjelpe deg. 
Etter at det er over kan dere snakke om hva som er lurt å gjøre neste gang, men det er ikke sikkert at det virker. 

Anonymkode: a7d0c...508

Du har åpenbart ikke hatt et skikkelig rasende barn. Sitte på fang, berøring og trøst funker ikke når de har skiftet modus. Ser flere skriver det samme også. Å ta et rasende barn på fanget funker ikke. Å være i nærheten, beholde roen og ha et åpent tilbud om kos og trygghet er en selvfølge. Mitt barn må over toppen før hun vil ha kos, men hun vil ha det etterhvert, alltid. Det viktigste er å vise man er tilstede, at jeg ser og vil hjelpe de .

 

Anonymkode: db9cc...14c

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Det jeg leser av innlegget ditt er at hun får for lite positiv forsterkning. Veldig tydelig at hun får lite positiv oppmerksomhet når hun regelmessig oppfører seg sånn - og vet at DA har hun øynene deres på seg. Ville prioritert å sette seg ned med henne og spille brettspill sammen, lese, bygge lego, plastelina - eller hva som helst av ting dere voksne gjør sammen med henne, men små stunder hver dag. SKRYT når hun oppfører seg bra, klem henne og le med henne! Vi hadde en lignende periode som dere med en av våre. Det var denne bevisste «endringen» og fokuset som endret gutten, oss og hele stemningen hjemme... han er nå en nydelig, omsorgsfull, harmonisk og klok 12-åring. 
 

 

Anonymkode: d

Det er veldig fine og fornuftige råd, men vi gjør veldig mye av alle disse tingene allerede. Vi bygger, spiller spill, baker, perler, leker, går på turer og aktiviteter sammen og koser veldig mye med barna, leser på sengen hver kveld osv. Hun gjør forsåvidt ikke disse tingene regelmessig, men hun gjør det mye akkurat nå og har gjort det i perioder før også. 

Anonymkode: 89cab...587

[Anonym bruker]

Vårt barn var akkurat slik du beskriver, og vi var utrolig fortvilte. På skolen var alt såre vel, ingen problemer der. Bare hjemme. Det endte med at vi bestilte time hos fastlege og ba om henvisning til BUP.

Da vi var hos fastlegen stilte han barnet en masse spørsmål om vondter og andre ting, og tok blodprøver som viste at barnet har cøliaki. Etter et år med glutenfri kost er raserianfallene helt borte. Livet er snudd opp ned både for oss og for barnet. Barnet fikk også gå til samtaler hos helsesøster på skolen, og vi gjorde alt annet som positiv oppmerksomhet og slikt, men med glutenfritt kosthold løste faktisk ALT seg.

Nå er ikke mitt råd å begynne med glutenfri kost, men å gå til legen og sjekke om det kan ligge noe fysisk til grunn. Hvis et barn går rundt med konstant magevondt og fordøyelsesbesvær, sliter med å ta opp næring og slikt som følger med en sykdom som cøliaki, eller andre symptomer som følger med andre sykdommer, er det å regulere følelser ikke innenfor det kroppen/psyken klarer å bruke energi på.

Hvis man sjekker symptomer på en rekke sykdommer, så vil humørsvingninger, raserianfall o.l. ofte dukke opp når det gjelder barn. Så sjekk slike ting så fort som mulig! Hvis det viser seg at alt fysisk er i orden, da er det på tide å få tak i annen profesjonell hjelp.

Det dere står i er utrolig tungt, og særlig syntes jeg det var tungt å få "gode råd" fra folk som hadde "fikset problemet" hos sine egne barn med enkle midler og dermed tenkte at de hadde skjønt det.

Lykke til - det finnes lys i tunnelen enten det er noe fysisk eller noe psykisk som må "fikses". Ta kontakt med fagfolk, de er der for å hjelpe til.

Anonymkode: 991a5...3ca