Jeg misliker å være stemor..

[Anonym bruker]

9 timer siden, Anonym bruker skrev:

Ja. Kanskje det. Men det er jo ganske kjipt for mine barn å bli splittet... stebarna er en belastning !

Anonymkode: 58907...47f

DU er en belastning. Stakkars stebarn. Gjett om de merker dine dårlige vinner !

Anonymkode: 5d687...96b

[Anonym bruker]

Her har du vel bare 2 valg, enten gå, eller at du og din mann, og får hjelp av familievernkontoret. Både så dere blir på lag da det gjelder alle barna, og at du får jobbet med deg selv til å like barna bedre.

Jeg er selv alene med 2 barn, det har jeg vært i 13 år, eldste flytter om 1 mnd, og det er jo ikke så mange år før neste gjør det og. Møter jeg en mann med barn, så flytter ikke vi sammen før barna hans og mitt barn er ute av redet. For jeg vil ikke være stemor, og mine barn er så store så de trenger ingen stefar. Og selvfølgelig er jeg i et langvarig seriøst forhold med en mann, så ønsker jeg jo å møte barna hans, at han møter mine barn. Men vi skal ikke bo sammen.

Anonymkode: dd37e...9ed

[Anonym bruker]

Syns det er påfallende mange som er «ute etter stemor» , men at far i disse tilfellene ikke ansvarliggjøres.

klart alle som går inn i et forholde med en mann med barn fra før må stålsette seg.. Men i mange av tilfellene hadde stemor vært helt Ok hadde det ikke vært for far som forskjellsbehandler og er drevet av dårlig samvittighet..osv.

Hovedproblemet er vel egentlig kommunikasjon og forventninger. Dette må konstant jobbes med, uavhengig om man er en «lappeteppefamilie» eller kjernefamilie..

Hi det er vanskelig å tvinge en selv til å føle noe.. Men det kan jobbes med. Da må mannen også være villig til det. Du bør beskytte alle barna i husholdningen, både deres felles og stebarn. Derfor viktig å snakke med mannen din om dette.

 

Anonymkode: 85676...06d

[Anonym bruker]

12 timer siden, Anonym bruker skrev:

Hun er ikke en belastning.

Anonymkode: cd2b5...a59

Lever du fint i din eventyrverden?

 

Det virkelige livet er litt mer komplekst. Det handler om vanskelige relasjoner, ekser som kanskje skaper konflikter, og samarbeid mellom motstridende parter, vanskelige følelser, tilpasningsproblemer, ulike kjærlighetsrelasjoner. Osv osv. 

Det er bra du innrømmer at det er tøft HI, for det er helt naturlig at det er. Men enten må du se en løsning, eller så må man gå. Vi fant en løsning til slutt, men det tar litt tid å innarbeide noe som fungerer hvis det er dårlig samarbeid. Forsøk å hele tiden å tenke at barnet faktisk ikke er den skyldige. Det er forholdene rundt. Kan disse løses?

Anonymkode: 9e0ec...aff

[Anonym bruker]

her må du gå, du visste da at han hadde barn fra før

Anonymkode: f7815...76a

[Anonym bruker]

15 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Nei, det handler faktisk bare om bra versus dårlig. Det du snakker om har ikke noe med barna å gjøre, det er bare noe som eksisterer i selvopptatte voksnes verden, sånne voksne som setter seg selv først og barna sist. Har man fått barn skal man ikke ha "ulike kjærlighetsrelasjoner" og "motstridende parter". Man har faktisk inngått en forpliktende avtale om å leve sammen med den andre forelderen resten av livet. Dette er det ekteskapet går ut på; i dag hopper mange over en slik formell seremoni, men lever sammen som om de er gift, så det å få barn må ses på som et like alvorlig løfte.

Hvis man likevel ikke klarer det har man faktisk brutt en viktig avtale (også overfor barnet) og skapt en dårlig situasjon for barnet i seg selv. Man har per definisjon i helt vesentlig grad mislykkes som foreldre.

Anonymkode: cd2b5...a59

Ja, foreldrene til stebarna har på noen måter mislykkes som foreldre. Men her handler det om stemor. Det er ikke hennes feil (forhåpentligvis) at foreldrene gikk fra hverandre, ikke hennes feil hvis faren er en tøffel som ikke orker barneoppdragelse, ikke hennes feil dersom ekskonen er lite samarbeidsvillig osv. Det er ikke barnas feil, men det er ikke alltid stemors feil, heller!

Anonymkode: c2712...714

[Anonym bruker]

19 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Ja, foreldrene til stebarna har på noen måter mislykkes som foreldre. Men her handler det om stemor. Det er ikke hennes feil (forhåpentligvis) at foreldrene gikk fra hverandre, ikke hennes feil hvis faren er en tøffel som ikke orker barneoppdragelse, ikke hennes feil dersom ekskonen er lite samarbeidsvillig osv. Det er ikke barnas feil, men det er ikke alltid stemors feil, heller!

Anonymkode: c2712...714

Viktig side å belyse hele dette dillemmaet på! Trådstarter har derimot, som andre også nevner, gitt oss altfor få opplysninger til at vi kan diskutere hennes situasjon i dybden.

Vi kan bare håpe at hun ikke er ‘en ond stemor’;) Og at ingen er store ofre her, verken barna eller stemor. Ikke minst at hun og barnefaren jobber for familien på alle plan.

Og at de heller velger å gå hver til sitt med godt samarbeid derifra om samholdet likevel ikke fungerer.

Anonymkode: df747...240

[Anonym bruker]

Jeg synes stemor er en belastning. Hun ødelegger datteren min med kjefting og nedlatende oppførsel hele tiden og hennes egen datter blir løftet på gullstol.

Anonymkode: b3885...aed

[Anonym bruker]

23 timer siden, Anonym bruker skrev:

At stemor rollen kan være vanskelig har vært en kjent sak til alle tider. Det er jo en grunn til at ‘onde stemødre’ blir beskrevet i eldgamle eventyr. Her skildres jo indirekte de vanskelige følelsene og sjalusien disse stemødrene har. Og satt på spissen ved at de blir onde av det og ikke klarer å skjule hvor mye de hater rollen sin.

Nei du... I brødrene Grimms eventyr (typ: Askepott, Mor Holle, Hans og Grete) skrev man inn en stemor. Eventyrene, slik de ble fortalt til samlerne, handlet om MOREN, ikke stemoren. Det er arketypiske fortellinger om løsrivelse, gjenskapelse og voksenliv som ligger i disse. Men brødrene Grimm var del av en nasjonalromantisk bølge - de pyntet på mange eventyr før utgivelsen, og skrev stemor i stedet for mor de gangene det kunne gjøres. Fordi mor/madonna-figuren ikke måtte svertes, det kunne støte publikum. Eventyrene er atskillig mer bloddryppende og morbide enn de har blitt i bokversjonen, og den store kontrasten i at morsfiguren er ond, har ikke fått lov til å overleve.

Anonymkode: 4e589...7ad

[Anonym bruker]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Nei, det handler faktisk bare om bra versus dårlig. Det du snakker om har ikke noe med barna å gjøre, det er bare noe som eksisterer i selvopptatte voksnes verden, sånne voksne som setter seg selv først og barna sist. Har man fått barn skal man ikke ha "ulike kjærlighetsrelasjoner" og "motstridende parter". Man har faktisk inngått en forpliktende avtale om å leve sammen med den andre forelderen resten av livet. Dette er det ekteskapet går ut på; i dag hopper mange over en slik formell seremoni, men lever sammen som om de er gift, så det å få barn må ses på som et like alvorlig løfte.

Hvis man likevel ikke klarer det har man faktisk brutt en viktig avtale (også overfor barnet) og skapt en dårlig situasjon for barnet i seg selv. Man har per definisjon i helt vesentlig grad mislykkes som foreldre.

Anonymkode: cd2b5...a59

 

På 23.9.2019 den 1.31, Anonym bruker skrev:

Er det «livserfaring» å ta utgangspunkt i at ødelagte familier, av barnvernsklienttypen, er normalen?

En familie består av én far, én mor og deres barn. Det er utgangspunktet. Ved å få barn og/eller bli gift lover foreldrene å leve sammen resten av livet og oppdra barna sammen. Hvis de ikke klarer det er det et nederlag og det de tilbyr barna sine er mye dårligere, særlig hvis de skilles mens barna er mindreårige. Dette er bare et faktum, og mye forskning har vist hvordan dette er vesentlig mindre optimalt for barna. Det er ikke «livserfaring» og ikke noe å skryte av at man i stor grad har mislykkes som forelder.

Anonymkode: cd2b5...a59

Øøøøh… du beskriver ikke verden og dens fakta, du beskriver et ideal. Og nærmere bestemt, et nokså snevert (og nytt) kjernefamilieideal, som egentlig aldri har eksistert som fungerende enhet i noe samfunn - med et mulig unntak for 1950-tallets USA og Vest-Europa, der kvinner ble henvist til husmorrollen, og der flergenerasjonsfamilien ble kastet på båten på grunn av urbaniseringen. Du kan slutte å tro på den fortellingen nå, den er enda mindre relevant enn Askepott...

Anonymkode: 4e589...7ad

[Anonym bruker]

13 timer siden, Anonym bruker skrev:

her må du gå, du visste da at han hadde barn fra før

Anonymkode: f7815...76a

Ja, han hadde barn. Men det var helt umulig å vite hva jeg gikk til. Jeg var glad i stebarna og likte å være med de. Men årene gikk og det ble ulevelig med de! Jeg kan desverre ikke utdype det her. Men det har vært altfor mye ! Å gå er ikke lett i og med at jeg har fått 2 barn med kjæresten min..

Anonymkode: 58907...47f

[Anonym bruker]

Du er tøff som tør å si set sikkert mange mener, men ikke tør si. 
Jeg er helt enig med deg, og jeg hadde ikke blitt sammen med kjæresten min om jeg hadde visst hvordan det ble. 
Vi har ingen felles barn og skal heller ikke ha det. Vi bor ikke sammen, da jeg holder tilbake. Jeg vil ikke flytte sammen før hans barn er flyttet ut. De er ganske snart voksne. 

Anonymkode: a0024...cb2

[Den perfekte mor, påan igjen]

Jeg synes jo du tar et skritt i riktig retning når du setter ord på det jeg. I tillegg tar du fullt ansvar selv, du misliker rollen din, men gir ikke skylden på barna. Da kan du gjøre noe med problemet, for det er jo et problem.

Hva er det du misliker? Er du og far dårlige til å kommunisere? Selv om det er hans barn, er det deres hus, og dere må sammen praktisere reglene dere har bestemt i fellesskap. Han har ansvaret for sine barn, han følger på møter og kjøring, og han bør ta alvorspratene. 

I rollen som stemor kan du likevel ikke frasi deg alt ansvar. Du er der, og det er et valg du selv har tatt, selv om du kanskje ikke innså konsekvensene av det når du tok valget. Du bør kanskje prate med familievernkontoret. De er profesjonelle og har taushetsplikt. De tar ikke parti, og de jatter ikke med. Kanskje kan de hjelpe deg på legen etter gode verktøy?