Jeg misliker å være stemor..

[Anonym bruker]

Jeg hater det! Jeg klarer det bare ikke. Men er ikke noe å gjøre med det! Jeg har barn med faren til stebarna.  Ser faktisk ingen løsning. Men godt å få det ut

Anonymkode: 58907...47f

[CherryC]

Du kan gå. For stebarna dine sin skyld

[Anonym bruker]

12 minutter siden, CherryC skrev:

Du kan gå. For stebarna dine sin skyld

Ja. Kanskje det. Men det er jo ganske kjipt for mine barn å bli splittet... stebarna er en belastning !

Anonymkode: 58907...47f

[CherryC]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Ja. Kanskje det. Men det er jo ganske kjipt for mine barn å bli splittet... stebarna er en belastning !

Anonymkode: 58907...47f

Og det er kjipt for stebarna å ha en stemor som ikke tåler dem. Barna dine klarer seg nok.

[Anonym bruker]

Det er faktisk litt sent å komme på det nå, ditt nek. 

Anonymkode: 2d309...2f4

[Anonym bruker]

Dette burde du ha funnet ut, helst før dere flyttet sammen.

Flytt. Barn fortjener å leve et sted de ikke er uønskede!

Du er sist tilkommet, du fikser det ikke, du flytter.

(Alternativet er at du innrømmer det du sliter med og går i terapi på fvk med og uten samboeren, men da må du også ønske å komme dit at du liker stebarna dine og det å ha dem i livet ditt...)

 

Anonymkode: 7e579...647

[Anonym bruker]

Tror du deler skjebne med de fleste stemødre. Og en ting er sikkert, jeg flytter aldri sammen med en mann med hjemmeboende barn.

Anonymkode: 46710...265

[Anonym bruker]

Huff, stakkars barn. Ingen barn bør føle seg som en byrde og belastning i sitt eget hjem. 

Anonymkode: 6e810...e6b

[Anonym bruker]

Er selv skilt. Fikk bonusbarn og felles barn. Er glad for at jeg gjorde det slutt. Lever alene og har gjort siden. Nydelig.

Anonymkode: 7dbfd...6dd

[Anonym bruker]

Enig med forrige innlegg. Jeg kjenner ingen som er stemor som trives særlig godt. Og de fleste har ytret at dersom de visste hva de gikk til, ville de valgt på nytt. Det er jo en grunn til at det ble slutt med eksen og selv om man samarbeider godt, så blir det forskjeller i oppdragelse, gnisninger osv. Å være stemor er beintøft og utakknemlig, se bare på de som poster lengre opp. Du må rett og slett veie opp hvor ulykkelig dette gjør deg, og ev. gå. Det er ikke bra for deres felles barn å vokse opp med en ulykkelig mor, spesielt hvis det i tillegg er gnisninger, drama, forskjellsbehandling e.l.

Ikke vær martyr!

Anonymkode: c2712...714

[Anonym bruker]

12 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Nei, du er en belastning. De var der først. Det er deres familie. Ikke din.

Anonymkode: cd2b5...a59

Dette stemmer jo ikke. Faren er deres familie = én person. Nå har de fått en stemor og minst ett halvsøsken = to personer. "Familien" består derfor av faren, to stebarn, en stemor og et halvsøsken. Alle disse personene er en familie.

Dette er uansett ikke stebarnas feil, men hi må ta ansvar for seg selv og sitt barn. Og stebarn kan absolutt være en stor belastning. F.eks. ser jeg i vennekretsen at far ofte er svært ettergivende, på grensen til tøffel, overfor barna sine, samtidig som eksen kjører et helt surrealistisk opplegg rundt barneoppdragelse. Resultater er IKKE stebarnas feil, men de kan likevel være utålelige, ikke bare for stemor, men for oss rundt, også. Jeg hadde ALDRI giddet.

Hi har faktisk valget.

Anonymkode: c2712...714

[Anonym bruker]

Synes at det er problematisk med voksne folk som ikke ser annet enn sort/hvitt. Har sett for mange foreldre som ikke klarer å opppdra barna til at jeg klarer å være kategorsik. Har en nabogutt: foreldrene er kjempegreie men var vitne til en hendelse igår hvor jeg tenkte at skilsmisse blir neste løsning. De er milevis fra hverandre og denne avstanden gjlr også oppdragelsen vanskelig. Synes synd på begge foreldrene: ufordragelig barn hvor mor villeg gi barnet lørdagsgodt mens far måtte forlate stedet. Han kloarte ikke å være sammen med dem.

 

Skjønner dere ikke at med slik utvikling kan også barna bli mer ufyselige med tiden?

Anonymkode: 7dbfd...6dd

[Anonym bruker]

13 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Dette stemmer jo ikke. Faren er deres familie = én person. Nå har de fått en stemor og minst ett halvsøsken = to personer. "Familien" består derfor av faren, to stebarn, en stemor og et halvsøsken. Alle disse personene er en familie.

Dette er uansett ikke stebarnas feil, men hi må ta ansvar for seg selv og sitt barn. Og stebarn kan absolutt være en stor belastning. F.eks. ser jeg i vennekretsen at far ofte er svært ettergivende, på grensen til tøffel, overfor barna sine, samtidig som eksen kjører et helt surrealistisk opplegg rundt barneoppdragelse. Resultater er IKKE stebarnas feil, men de kan likevel være utålelige, ikke bare for stemor, men for oss rundt, også. Jeg hadde ALDRI giddet.

Hi har faktisk valget.

Anonymkode: c2712...714

På et punkt valgte Hi å bli kjæreste med en mann som hun visste hadde barn fra før. På et punkt valgte hun å ha sex med en mann som hadde barn fra før. På et punkt valgte hun å møte hans barn. På et punkt valgte hun å flytte sammen med han som hadde barn fra før. På et punkt valgte hun å få barn med en mann som hadde barn fra før.

Far og barn var en enhet. Fars nye partner kommer etterpå, og har muligheten til å ta bevisste valg. Hi har valgt å få flere barn med en mann som har barn fra før, selv om hun ikke takler at han har barn fra før og hans barn.

Jeg kjenner flere som er stemødre. Felles for de fleste av oss er at vi har tatt helt bevisste og gjennomtenkte valg før vi valgte å gå inn i et kjæresteforhold og senere samboerskap/ekteskap med en mann som hadde barn fra før. Vi har brukt tid på å bli kjent med mannen, på å diskutere egne behov og forventninger, mannens behov og forventninger, barnas behov og forventninger. Vi har brukt tid på bli godt kjent med barna. Og vi har tatt bevisste valg på at stebarn skal behandles som en like stor del av familien som alle andre medlemmer, at begge voksne skal bidra i ansvaret for barna, og at vi er en familie sammen. Og det fungerer. Selv for de to som har stebarn med spesielle behov og dermed også en god del ekstra utfordringer i forbindelse med det, både praktisk og for forholdet, fungerer det for - fordi de brukte tid på forhånd, tenkte grundig gjennom om det var noe de kunne gå inn i. En slet veldig med en mor som var helt urimelig i flere år, men også der fikk de det til å fungere fordi stemor og far kommuniserte godt og brukte fvk når det var nødvendig, slik at eksterne konflikter ikke skulle få ødelegge deres forhold, samt hvordan hjelpe barna best mulig slik situasjonen var.

Man kan ikke gå inn i et forhold der den andre har barn fra før og håpe at det skal gå bra. Man må jobbe mye med det før man går inn i forholdet. Og man får i hvert fall ikke flere barn med en mann når man hater å være en del av hans barns familie!

Hi har et valg nå - enten innrømmer hun utfordringene hun har og går aktivt inn for å endre egne holdninger og får med mannen i parterapi, eller så bør hun ta konsekvensen og heller gå slik at hans barn fra tidligere slipper å føle seg uvelkommen i eget hjem. Hi var den som kom sist, da må hun også gå om hun ikke takler det godt nok. Hennes søsken og halvsøsknene kan ha en fin kontakt videre hos far. Men vil Hi så kan hun trolig snu dette slik at de slipper at det går så langt.

Anonymkode: 7e579...647

[Anonym bruker]

HI; skjønner deg godt, og denne klemma er jeg glad for at jeg er ute av. 

Men jeg kan likevel si at jeg ble glad i mine stebarn, på ekte. Jeg bestemte meg for å bli det. Jeg bestemte meg for å leke med dem uten at faren var til stede, prøve å gi dem en selvstendig relasjon til meg. Det lyktes jeg i, i alle fall til en viss grad.

Men det at jeg endret meg, gjorde likevel ikke at mannen min endret seg. Han hadde mentalt delt inn familiens barn i et A-lag, B-lag og C-lag, og det var i lengden uakseptabelt. A-laget var hans barn fra første ekteskap. Søte nok, og gode venner med mitt barn egentlig, men skulle alltid gis fordeler. Aldri stilles krav til. B-laget var fellesbarn - kunne få fordeler, men også disiplineres, og skjønte ofte ikke hva kjeftingen var for, siden regelsettet endret seg hele tida. Toåringen vår kunne f eks bli bedt om å oppføre seg bedre enn femåringen hans... Og C-laget var det barnet jeg  hadde fra før. Jeg kunne sitte ved bordet og se åtteåringen hans spise middag med hendene uten at det ble påtalt, men min på samme alder fikk kjeft for å sitte litt rart på stolen...Til slutt spurte barnet mitt "hvorfor er X så mye mer verd enn meg?" - og da skjønte jeg at jeg måtte ut. Fellesbarn eller ikke. 

Når far er uten ryggrad mht egne barn og lar hvert samvær bli en julaften, og tillater at eksen ringer og instruerer i alt hva vi skal gjøre i vårt hjem overfor dem, da er ekteskapet dødsdømt. Det er HAN som ødelegger for egne barn, både dem han har fra før og dem han har i neste ekteskap, når han nekter å ta på seg en ordentlig farsrolle.

 

Anonymkode: 4e589...7ad

[Anonym bruker]

8 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg kjenner flere som er stemødre. Felles for de fleste av oss er at vi har tatt helt bevisste og gjennomtenkte valg før vi valgte å gå inn i et kjæresteforhold og senere samboerskap/ekteskap med en mann som hadde barn fra før. Vi har brukt tid på å bli kjent med mannen, på å diskutere egne behov og forventninger, mannens behov og forventninger, barnas behov og forventninger. Vi har brukt tid på bli godt kjent med barna. Og vi har tatt bevisste valg på at stebarn skal behandles som en like stor del av familien som alle andre medlemmer, at begge voksne skal bidra i ansvaret for barna, og at vi er en familie sammen

Alt dette gjorde jeg også. Men jeg kan bare bestemme over meg selv, jeg kan ikke kontrollere en annen voksen. Og langt mindre to... Så når de fine ordene om hvordan vi skulle oppføre oss som henholdsvis stemor/mor og stefar/far ikke følges opp av andre enn meg, da er det ikke mye mer å gjøre.

Anonymkode: 4e589...7ad

[Anonym bruker]

17 minutter siden, Anonym bruker skrev:

 

Skjønner dere ikke at med slik utvikling kan også barna bli mer ufyselige med tiden?

Anonymkode: 7dbfd...6dd

Det stemmer. Og de kommer IKKE til å takke noen for at de fikk lov til å bli bortskjemte. 

Å være bortskjemt innebærer også å aldri føle seg fornøyd... og det skal man ikke trakte etter!

Anonymkode: 4e589...7ad

[Anonym bruker]

10 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Alt dette gjorde jeg også. Men jeg kan bare bestemme over meg selv, jeg kan ikke kontrollere en annen voksen. Og langt mindre to... Så når de fine ordene om hvordan vi skulle oppføre oss som henholdsvis stemor/mor og stefar/far ikke følges opp av andre enn meg, da er det ikke mye mer å gjøre.

Anonymkode: 4e589...7ad

Den situasjonen du beskrev var jo noe annet enn det Hi beskriver. Du gjorde riktig i å gå, ingen av barna hadde godt av å ha det slik din eks la opp til.

His utgangspunkt er kun henne selv, da er det der hun må begynne.

Anonymkode: 7e579...647

[Anonym bruker]

Ene venninnen min ble sammen med mannen sin da barna hans var 2 og 4 år gamle. Nå er de 12 og 14, og på de ti årene i mellomtiden har mye endret seg – til det verre. Venninnen min tok et gjennomtenkt valg, hadde god dialog med mannen i forkant og bla bla, men han har endret seg. Han er en skikkelig tøffel og står ikke opp verken for henne eller deres felles barn. Barna hans er virkelig ufyselige, de oppfører seg ikke engang når vi (vennepar) er på besøk. Deres felles barn (som er tre år!) dekker f.eks. av bordet etter seg, det nekter begge stebarna. De er stygge i munnen, arrogante og utålelige, selv om vi kun er på besøk i noen timer av gangen. Og det er ikke bare tenåringsnykker, de har vært slik i mange år. Jeg hadde faktisk ikke orket å bo slik venninnen min gjør. Så verden er ikke så svart/hvit. Ikke alle stemødre er som i Tre nøtter til Askepott.

Anonymkode: c2712...714

[Anonym bruker]

Problemet med å være stemor er at man ofte ikke mistrives i den tollen før man får egne barn. 

I starten lar man foreldrene bestemme. Sånn skal det jo være. Så får man egne barn og både barna som var der fra før og det nye skal etterhvert ha lik kjørelinje i hjemmet. Det er veldig vanskelig å oppdra barn forskjellig. 

Det viktigste, om du vil leve med denne mannen, er at du ser at problemet er ditt, ikke barnas. Du må søke hjelp for deg selv, men også for deg og mannen sammen slik at det blir lettere for deg, for han, for hans barn og for ditt/dine barn. Husk at dine barn også vil kunne få vansker med situasjonen. 

Anonymkode: 93059...7ca

[Anonym bruker]

31 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Den situasjonen du beskrev var jo noe annet enn det Hi beskriver. Du gjorde riktig i å gå, ingen av barna hadde godt av å ha det slik din eks la opp til.

His utgangspunkt er kun henne selv, da er det der hun må begynne.

Anonymkode: 7e579...647

Nå vet vi faktisk ikke så mye om hvorfor HI ikke trives og jeg tipper at det er ganske mye som ligger bak situasjonen. ting er ikke svart hvitt i virkeligheten.

Anonymkode: 46710...265

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Den situasjonen du beskrev var jo noe annet enn det Hi beskriver. Du gjorde riktig i å gå, ingen av barna hadde godt av å ha det slik din eks la opp til.

His utgangspunkt er kun henne selv, da er det der hun må begynne.

Anonymkode: 7e579...647

Det er som regel mer til en situasjon enn bare "jeg liker ikke dette". Ofte dreier det seg om verdispørsmål, regler, grensesetting og hva de to voksne er villige til å akseptere, og at de er for ulike mht dette. HI har ikke utdypet nok til at du kan si at situasjonen kun dreier seg om hennes holdning.

Anonymkode: 4e589...7ad

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Ene venninnen min ble sammen med mannen sin da barna hans var 2 og 4 år gamle. Nå er de 12 og 14, og på de ti årene i mellomtiden har mye endret seg – til det verre. Venninnen min tok et gjennomtenkt valg, hadde god dialog med mannen i forkant og bla bla, men han har endret seg. Han er en skikkelig tøffel og står ikke opp verken for henne eller deres felles barn. Barna hans er virkelig ufyselige, de oppfører seg ikke engang når vi (vennepar) er på besøk. Deres felles barn (som er tre år!) dekker f.eks. av bordet etter seg, det nekter begge stebarna. De er stygge i munnen, arrogante og utålelige, selv om vi kun er på besøk i noen timer av gangen. Og det er ikke bare tenåringsnykker, de har vært slik i mange år. Jeg hadde faktisk ikke orket å bo slik venninnen min gjør. Så verden er ikke så svart/hvit. Ikke alle stemødre er som i Tre nøtter til Askepott.

Anonymkode: c2712...714

Dette kan jeg fint se for meg, ja. Mange fedre har total berøringsangst mht å oppdra barn.

Anonymkode: 4e589...7ad

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Pisspreik. Det er stemoren som er en belastning. Det finnes ikke noe som heter stebarn, det finnes bare barn. De var der først. Det er først og fremst deres familie. De har ikke invitert stemoren inn i livene sine. Hun har invitert seg selv. Stemoren er en nykommer, og slik hun uttaler seg, en inntrenger som er en belastning som gjør livet surt for barna. Hun kan dra dit peppern gror med de holdningene sine.

Anonymkode: cd2b5...a59

Er du helt vel bevart? Snakk om lite livserfaring! 🤯

Anonymkode: e717a...58d

[Anonym bruker]

11 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det er som regel mer til en situasjon enn bare "jeg liker ikke dette". Ofte dreier det seg om verdispørsmål, regler, grensesetting og hva de to voksne er villige til å akseptere, og at de er for ulike mht dette. HI har ikke utdypet nok til at du kan si at situasjonen kun dreier seg om hennes holdning.

Anonymkode: 4e589...7ad

Vi har bare det Hi har fortalt å forholde oss til. Inntil hun ev. kommer med mer informasjon så må vi nesten bare forholde oss til det hun skriver.

Det kan godt være mer, men jeg tenker at slikt ikke kommer over natten, og har man rukket å få flere barn med en mann så burde man også ha tatt tak i problemene for lenge siden.

Anonymkode: 7e579...647

[Anonym bruker]

Du liker ikke å være stemor og det er en ærlig sak. Og tøft av deg å være ærlig siden det er et stort tabu. Men samtidig en svært vanlig følelse å ha som stemor. At stemor rollen kan være vanskelig har vært en kjent sak til alle tider. Det er jo en grunn til at ‘onde stemødre’ blir beskrevet i eldgamle eventyr. Her skildres jo indirekte de vanskelige følelsene og sjalusien disse stemødrene har. Og satt på spissen ved at de blir onde av det og ikke klarer å skjule hvor mye de hater rollen sin.

Du skriver ingenting om hvordan du er i rollen som stemor. Men jeg tror at det viktigste en kan gjøre i en slik situasjon er å jobbe hardt med å skjule hvor mye du mistrives i rollen. Hva med at du hver gang du får negative tanker rettet mot dem, finner du heller på noe hyggelig eller positivt for dem. ‘If you cant beat them, join them. Dette går begge veier. Får de negative vibber fra deg, vil de fort mislike deg tilbake. Og å leve i en familie ‘med onde stemødre’ og barn høres rett og slett usunt og uutholdelig ut. Da er det bedre å beskytte barna og gå.

 

Anonymkode: df747...240