Liker ikke datteren til kjæresten min.

[Anonym bruker]

7 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg er 16 år selv så kan prøve å hjelpe til litt her😅 når man er tenåring så er det mye press og hormoner. Det er veldig vanlig at vi er litt sure og gjør som vi vil😂 hvis du føler hun skyver deg litt vekk, kan det være at hun har litt vansker med å bli godt kjent. Jeg har en stemor også. Hun er veldig snill mot meg og jeg respekterer henne 100%, men hun er ikke den jeg kan snakke med alt om. Og til tider kan det fort hende at jeg blir den som «bare svarer på spørsmål» jeg føler bare vi aldri kom nærme, selvom jeg liker henne veldig godt. Og i vår alder er ikke kjæresten til mamma eller pappa så kult, hvertfall ikke om det er mange etter hverandre! Det kan også være noe på grunn av mor, du nevner ikke mye om mor her ser jeg. Hvordan har moren hennes det? 

Tipset mitt er hvertfall å bare si det du føler, si at du gjerne vil bli godt kjent med henne. Ta henne med på shopping eller kino og gjør noe hyggelig sammen. Og husk hun bare er 16 år, hun er neppe sånn når hun er voksen:)

Anonymkode: 9ef7c...e6a

Det var fint skrevet. Jeg skjønner veldig godt dette med hormoner og humør og skjønner det kan være kleint da pappa får kjæreste.Men, det jeg syntes er vanskelig, er hvordan hun oppfører seg mot pappa’n sin. Hun er frekk, banner og bruker stygt språk, gjør aldri som han sier og har ingen respekt for han. Jeg har vært 16 selv og vet hvordan det er, men syntes likevel en skal behandle sine foreldre med respekt. 

Anonymkode: c6288...950

[Anonym bruker]

Når hun er hele 16 år så trenger du jo ikke å forholde deg noe særlig til henne? Dere møtes uten henne og flytter selvsagt ikke sammen før hun er ute av rede. 

 

Anonymkode: 181ec...70e

[Anonym bruker]

8 timer siden, Anonym bruker skrev:

Du var ikke ung på 70-tallet skjønner jeg. Da oppførte man seg ordentlig. 

Anonymkode: 65547...9c6

Vel. Ikke akkurat. 😄

Anonymkode: 87061...78c

[Anonym bruker]

12 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Når hun er hele 16 år så trenger du jo ikke å forholde deg noe særlig til henne? Dere møtes uten henne og flytter selvsagt ikke sammen før hun er ute av rede. 

 

Anonymkode: 181ec...70e

Ja, er det jeg prøver på for det meste. Han vil at vi gjerne skal være veldig involverte i hverandres barn, men jeg holder kraftig tilbake. 

Anonymkode: c6288...950

[Anonym bruker]

Jeg føler litt at dere ikke har vært sammen så lenge, kanskje? Så, hun er kanskje litt ekstra i forsvar også?

Men, samtidig ville jeg syntes det var veldig vanskelig å akseptere en mann som tillot så ufordragelig oppførsel. Og jeg ville hatt vansker med å ikke konfrontere ham. Jeg ville nok tatt det opp, og vært helt ærlig angående emnet. 

Anonymkode: 9324d...1db

[Gjest Antarctica]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Ja, er det jeg prøver på for det meste. Han vil at vi gjerne skal være veldig involverte i hverandres barn, men jeg holder kraftig tilbake. 

Anonymkode: c6288...950

Ikke så rart at dere har ulik inngang til akkurat dét spørsmålet. Han trenger flere voksenpersoner i sin og sin datters hverdag, mens du ser med skrekk og gru på hvor galt det har gått, og føler det lurest å holde disse delene av livet atskilt fra hverandre.

Skjønner deg egentlig godt. Greit at det er vanskelig å være 16 og alt det der, men skriking, banning og manipulering kommer jo ikke ut av et vakuum. Hun ble ikke brått og plutselig slem da hun fylte 16; det nekter jeg å tro. Sånn atferd er resultat av årevis med unnlatelsessynder og tafatt foreldreskap.

[Anonym bruker]

Jeg likte ikke kjæresten til faren min heller. Hun var mer opptatt av faren min enn meg. Og at hun og han skulle ha det bra, ikke jeg. Jeg hadde allerede en masse hormoner i sving og jeg var en drittunge og behandlet henne som luft. Jeg gjorde som jeg ville og ingen skulle si noe på det. Det ble hyl og skrik. Ingen hadde kontroll på meg, heg hadde kontroll på alle. 

Jeg ble voksen og jeg vokste det av meg. Ta henne med på shopping da vel? Eller spør om hun vil finne på noe med deg? Veien til mannens hjerte er via barna hans.

Anonymkode: ed142...2ab

[Anonym bruker]

48 minutter siden, Pashla skrev:

Ikke så rart at dere har ulik inngang til akkurat dét spørsmålet. Han trenger flere voksenpersoner i sin og sin datters hverdag, mens du ser med skrekk og gru på hvor galt det har gått, og føler det lurest å holde disse delene av livet atskilt fra hverandre.

Skjønner deg egentlig godt. Greit at det er vanskelig å være 16 og alt det der, men skriking, banning og manipulering kommer jo ikke ut av et vakuum. Hun ble ikke brått og plutselig slem da hun fylte 16; det nekter jeg å tro. Sånn atferd er resultat av årevis med unnlatelsessynder og tafatt foreldreskap.

Han sier at hun «alltid har vært sånn» så dette er ikke noe nytt, nei. Ja, jeg blir nødt til å holde tilbake og prøve å holde det adskilt hvis ikke vil det aldri fungere. 

Anonymkode: c6288...950

[Anonym bruker]

46 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg likte ikke kjæresten til faren min heller. Hun var mer opptatt av faren min enn meg. Og at hun og han skulle ha det bra, ikke jeg. Jeg hadde allerede en masse hormoner i sving og jeg var en drittunge og behandlet henne som luft. Jeg gjorde som jeg ville og ingen skulle si noe på det. Det ble hyl og skrik. Ingen hadde kontroll på meg, heg hadde kontroll på alle. 

Jeg ble voksen og jeg vokste det av meg. Ta henne med på shopping da vel? Eller spør om hun vil finne på noe med deg? Veien til mannens hjerte er via barna hans.

Anonymkode: ed142...2ab

Hun vil ingenting, har prøvd. Vi tok henne med på dagstur til Sverige, men da vekslet hun ikke et ord med oss og satt med mobilen hele tiden også under måltider. 

Anonymkode: c6288...950

[Anonym bruker]

59 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg føler litt at dere ikke har vært sammen så lenge, kanskje? Så, hun er kanskje litt ekstra i forsvar også?

Men, samtidig ville jeg syntes det var veldig vanskelig å akseptere en mann som tillot så ufordragelig oppførsel. Og jeg ville hatt vansker med å ikke konfrontere ham. Jeg ville nok tatt det opp, og vært helt ærlig angående emnet. 

Anonymkode: 9324d...1db

Vi har vært sammen 8 mnd. Ja, jeg sliter med å akseptere at han tillater den oppførselen. 

Anonymkode: c6288...950

[Den perfekte mor, påan igjen]

Huff, her synes jeg det var urovekkende mange som ga alt ansvar og skyld til 16-åringen!  Hun er totalt uskyldig, og har ikke bedt om å bli satt i denne situasjonenen. 

Hovedansvaret her ligger hos far. Dersom han ikke synes hennes adferd er noe å jobbe med, har dere veldig forskjellig verdigrunnlag. Disse verdiene ligger i dere begge, og de vil ikke forsvinne selv om datteren blir voksen. Du må ta et valg, er dette godt nok for deg? Videre bør han også ansvarliggjøres, deres om han mener at du er verdt det.

En 16-åring er 16 år, og oppfører seg som en 16-åring. At de er frekke og sure hjemme, må faktisk forventes. Det går likevel an å stille krav til adferd. Hun er gammel nok til å kunne prates med, og til å forstå vanlig argumentasjon. Hun må få støtte for sin situasjon, hun har ikke valgt deg, og kan ikke velge deg bort. Hun kan ikke tvinges til å like deg. Men det går an fortelle henne det, og legge til at det forventes en respektfull adferd likevel. 

Du bør også jobbe litt med dine egne holdninger. Du skriver helt klart at du ikke liker jenta. Da kan ikke hun heller gjøre stort for å bli likt. Du bør prøve å bli bevisst at det er jentas adferd du ikke liker. Først da gir du henne en reel sjanse. Hun merker utmerket godt at du ikke liker henne, og du kan da ikke mene at det er hennes jobb å sørge for en god relasjon til deg? Det er ikke usannsynlig at hun skulle ønske at hun hadde din respekt og anerkjennelse, men hun vet jo ikke helt hvordan hun skal få den. Og en 16-åring er altfor stolt til å vise at det sårer henne.

[Gjest Antarctica]

9 timer siden, Den perfekte mor, påan igjen skrev:

Huff, her synes jeg det var urovekkende mange som ga alt ansvar og skyld til 16-åringen!  Hun er totalt uskyldig, og har ikke bedt om å bli satt i denne situasjonenen. 

Det er ikke farens valg av kjæreste som har skapt situasjonen. Jenta er som hun er, faren er som han er, kjæresten er som hun er. Det er helt grei skuring å ikke like et barn, altså, samme hvem som har "skyld" i at barnet er blitt som hun er. 

[Anonym bruker]

11 timer siden, Anonym bruker skrev:

Han sier at hun «alltid har vært sånn» så dette er ikke noe nytt, nei. Ja, jeg blir nødt til å holde tilbake og prøve å holde det adskilt hvis ikke vil det aldri fungere. 

Anonymkode: c6288...950

Men når han sier at hun alltid har vært slik, da fraskriver han seg ansvaret han alltid har hatt som far - nemlig å hjelpe henne til å fungere sammen med andre. Og om han ikke var i stand til det så var han pliktig til å skaffe seg hjelp til det. Det har han ikke gjort. Synes du det er greit?

Jeg ville funnet en mann som sa slikt om sitt eget barn rimelig turnoff og skygget unna. Unntaket er om han innså at han nå måtte ta tak og faktisk gjorde det og skaffet seg selv hjelp av fagfolk for å finne ut hvordan han kan hjelpe 16-åringen til å fungere bedre sammen med flere.

Eller er det slik at du forventer mer av et barn og en 16-åring enn du gjør av en voksen forelder?

Anonymkode: d4ae9...97e